Med kjernesunn posisjonell sjakk kommer han sakte men sikkert krypende oppover brettet med ondt i sinne. Hvordan kan han flytte så fort — uten å trå feil? Kongen din ser hvor det bærer, og sender panikkslagne ordrer om troppeforflytning, forsterkning av eksisterenede forsvarsverk, samt om mulige, om enn desperate, motangrep, men til hans forferdelse ser det ikke ut til å ha noen form for helsebringende effekt, snarere tvert i mot! Troppene er omringa etter alle kunstens regler, og nå strammes grepet ubønnhørlig.
Skrekk og gru. Klemt sammen med en illeluktende hest aller øverst i tårnspiret kan ikke Kongen annet enn se på mens den feilplasserte og forvirrede livgarden møter kvelningsdøden i borggården. Og når sant skal sies, kjenner han seg ikke også selv en anelse klaustrofobisk fri for luft? Kan det være hesten? Best å ofre den til Håvard den Grusomme, og håpe at dette vil stille hans tørst etter blått blod, eller i det minste kjøpe litt dyrebar tid. Eller luft! Hva ville han ikke gitt for litt luft.
Men hva er dette? Håvards tropper ignorer hele hesten! Frekt og elegant skritter de over merra og stormer opp marmortrappen med uteskoa på. “Den fikk jeg vasket senest i går!”, hører han Dronningen skrike rasende fra kammerset. Men hun er jo fullstendig i zugzwang selv, så hva kan hun gjøre?
Snart dundrer det mot døra, og beskjeden er klar: siste mulighet for en ærefull overgivelse er akkurat her og nå. Han kjenner igjen stemmen til Håvards hovne dronning: “Alt utover dette blir bare pinlig — spar deg ydmykelsen.” “Aldri!”, hører han seg til sin forskrekkelse hvese gjennom dørsprekken, “…men jeg tilbyr remis…” Sekundet etter flyr den første biskopen gjennom vindusglugga så glasset singler — det berykta løperofferet! Æsj, at han av alle kunne gå i noe så elementært. Og hadde han ikke satte hesten til å holde et øye med nettopp det vinduet…? Men hesten ligger som kjent med buken i været ute i borggården nå, og alt er tapt. Atter en konge har bukket under for Bymester i langsjakk Håvard den Grusomme, som med det legger nok en tittel til navnet. Kjenn ham heretter som “Bymester i langsjakk, og hurtigsjakk attpå, Håvard den Grusomme”.
Og for de som selv ikke etter dette har fått dekket sitt behov for saklig, nøktern informasjon om årets Bymesterskap i hurtigsjakk, kan man legge til at især det unge talentet Kirill Fedchuk hadde en imponerende oppvisning, med 4. plass totalt og remis i overveldende vunnet stilling (det ble trekkrepetisjon i tidsnøden) mot Bymesteren. Slikt lover godt for fremtiden!
