Lørdagsintervjuet: Jon Christian Fløysvik Nordrum i fri dressur!

30. desember 2017
By

   Jon Christian Fløysvik Nordrum spilte mye sjakk i en kort periode midt på 80-tallet frem til 1988
Foto: Universitetet i Oslo


….og jeg spør meg selv

for det er ingen andre å spørre:

når var det det slutta

når var det egentlig det slutta

hvor er det blitt av alle gutta

Dikt av Lars Saabye Christensen

 

Noen faller alltid av lasset underveis. Fra min oppvekst med sjakken er vi likevel mange som er igjen. Men jeg har lenge lurt på hvordan det gikk med noen av dem som sluttet med sjakken på min tid – altså de som spilte sjakk med meg i starten av karrieren min på 80-tallet. Hvordan ser de på sin beslutning i ettertid om å slutte med sjakk – altså i dag? Sjakk er for svært mange av disse blitt en livslang hobby selv om de ikke spiller konkurransesjakk og min erfaring er at mange sjakkspillere har kommet på banen igjen via Magnus Carlsen og hans fremganger over sjakkbrettet.

Denne uka skal vi snakke med et TSK-medlem fra 1986-87 som har gjort karrière i jussens verden, og som fortsatt har en soft spot når det kommer til sjakk. Navnet er Jon Christian Fløysvik Nordrum, han er 42 år gammel og bor i Drammen like ved Sjakkbutikken til Øystein Brekke.

 

– Kan du fortelle litt om når og hvordan du begynte å spille sjakk?

Jeg lærte meg å spille sjakk i 9-10 års alderen sammen med min far. Jeg gikk i samme klasse som bestekompisen min Thomas Robertsen på Prestvannet barneskole. Han lærte – om jeg husker rett – å spille sjakk av sin farfar i Røstbakken. Jeg husker første gangen vi spilte sjakk sammen – i foreldrene mine sitt hus i Holtveien. Jeg tipper det var tidlig i 1985. Prestvannet var en åpen landskapsskole og vi satt i skjul bak en bokhylle. Skoletiden ble etter hvert et kontinuerlig sjakkparti. Snart arrangerte vi små sjakkturneringer på skolen. Etter hvert fattet A-klassen med Pål Røyset og Jussi Pedersen interessen. Deretter havnet vi på sjakklubben som da holdt til ved Alfheim svømmehall .

 

– Fortell litt løst om sjakkmiljøet i klubben på 80-tallet – hvordan var sjakklubben for unge spillere den gang?

Jeg opplevde sjakk-kulturen som en fascinerende sammenblanding av folk i alle aldre. Sjakklubben var vel først og fremst for de voksne, vi lagde vårt miljø som en del av det. Jeg husker også at spillestyrken til den eldre garden utgjorde en fin stige av milepæler for oss yngre. Selvutviklingen var veldig målbar og håndfast. Jeg husker fortsatt første gangen Thomas slo Jan Shotland, jeg satt ved siden av. Der og da et gjennombrudd.

Andre små minner er kjederøkning, kalde brus i oppvaskkummen og sene og mørke høst- og vinterkvelder etter lange partier (det kunne bli svært sent for en 12-åring – særlig når man av besynderlige grunner dyrket en defensiv posisjonell stil). På vei hjem kvernet hodet gjennom tapte muligheter. Sjakklubben var også et møte med en større verden enn Tromsø. Sjakken forbandt oss med resten av verden. Sjakklubben var et miljø med høyde under taket og med mange originaler.

 

– Du sluttet etter en periode i TSKU – hva var årsaken til at sjakken fikk fyken?

Jeg sluttet ganske brått – fra å spille mye sjakk til ingenting. Fra jeg sluttet som 13-åring spilte jeg svært lite sjakk før nesten 20 år etterpå. Årsaken til at jeg sluttet var sammensatt. Jeg var ambisiøs og svært selvkritisk. Et eksempel er et parti jeg spilte mot en av klubbens bedre spillere (Sigfus Einarsson). Jeg sto til vinst. Jeg tror ikke det var flere partier igjen enn vårt, og mange samlet seg rundt partiet. Jeg sto godt i et sluttspill med en springer sentralt, men byttet den av mot en svært lite mobil løper. Etter hvert tapte jeg. Jeg husker at jeg fikk stor honnør for partiet. Men det eneste jeg var opptatt av, var at jeg gjorde en så åpenbar feil. Et annet eksempel jeg husker er et bonde-sluttspill mot en habil klubbspiller som var kliss remis så lenge kongen opprettholdt opposisjonen. Like fullt, nærmest som en tvangshandling flyttet jeg ut av opposisjon og tapte. Jeg opplevde flere ganger at jeg gjorde store feil i partier som ellers var relativt velspilte. Disse opplevelsene farget dessverre min opplevelse av sjakk den gang da.

Det handlet også om at jeg valgte langrenn fremfor sjakk. Jeg gikk langrenn sammen med nevnte Jussi, også han prioriterte langrenn fremfor sjakk. Jeg husker at jeg sa til foreldrene mine at det var helt umulig for en nordmann å bli verdens beste i sjakk (!), men at i langrenn gikk det an. Ambisjonene sto det ikke på. Ettersom jeg sluttet med sjakk registrerte jeg at Thomas, Pål og Jon Kristian (Røyset) raskt ble bedre. Avstanden til dem forsterket at sjakk var noe jeg var ferdig med. Samtidig var langrennsmiljøet altoppslukende.

 

Tromsø Sjakklubb på 80-tallet med sine gamle menn og mange tårnur
Foto: Arild Ernstsen

– Hvem er din favorittspiller gjennom tidene?

Da jeg var liten spilte jeg gjennom mange partier av Capablanca og Aljekhin og var vel begeistret for Capablanca. Begge har også fascinerende livshistorier. Jeg kan egentlig ikke trekke frem en spiller. Jeg syns det er fascinerende at sjakken rommer så mange karakteristiske typer både på og utenfor brettet. Jeg har sans for originaler som Mikhail Tal og spillere som sto alene mot røkla: Bobby Fischer var selvsagt en, men kanskje Viktor Kortsjnoj enda mer. Om jeg må trekke frem en i dag er det vanskelig å unngå Magnus Carlsen.

 

– Jeg vet at du var tidlig frempå med sjakkcomputere og at du hadde en Amiga. Hva er ditt forhold i dag til sjakkcomputere, partidatabaser og internettsider om sjakk?

Jeg kjøpte tidlig en sjakkcomputer av en av klubbens voksne spillere. (Tror den het Fidelity Excellence.) Jeg husker det var stort. Maskinen holdt et nivå på rundt 2000, men det var for lett å lese den: Enkelte stillingstyper håndterte den dårlig. Dessuten ble den fort litt slitt slik at man måtte trykke brikkene hardt ned for at trekkene ble registrert. Etter at maskinen var over middagshøyden solgte jeg den til Thomas Robertsen for en ågerpris. Jeg kjøpte Amiga 500 med en gang den kom. Men jeg kan ikke huske at jeg brukte den til å spille eller analysere. Mitt forhold i dag til computere er ikke stort utover at jeg finner det interessant å følge utviklingen av computere og ikke minst kunstig intelligens som en del av en større diskusjon om forholdet mellom teknologi og menneske og mulighetene maskinlæring gir på mange områder.

 

– Hva ble din beste turneringsprestasjon over brettet?

Jeg må vel da vise til min legendariske seier i Rallar Open i 1987 (var det vel). Jeg ble definert som lilleputt (født etter 1. juli), mens Pål, Jussi og Thomas ble kadetter. Vi spilte likevel i samme turnering, men lilleputtene ble premiert separat. Turneringsseieren svekkes vel litt av at jeg kjøpte meg remis i siste runde mot Pål. Kjøpesummen var en halvspist potetgullpose. Det skal sies at jeg sto best og at Pål, stabukken, insisterte på å spille videre, de andre var ferdige med sine partier. Jussi gjør stadig sitt beste for at jeg ikke glemmer potetgull-gate.

 

– Hva er ditt aller beste sjakkminne?

Jeg husker det var fantastisk å besøke en sjakkbokhandel i København da jeg var 11 år. Gå langs reoler med sjakkbøker ga meg en følelse å vokse på. (Jeg kjøpte med meg en bok om Tarrasch-varianten i fransk og en om Bent Larsen). Hvis jeg skal analysere opplevelsen i etterkant var det vel en følelse av å være del av en verdensarv og et møte med en kulturell storby. Innen byplanlegging kalles antikvariater for kanarifugler – et tegn på livskraftige bysentrum. Jeg tenker på samme måte om sjakkbutikker – de er et uttrykk for hvor fremskreden bysamfunnet er, la oss si, åndelig. Jeg er veldig fornøyd med å bo rett ved Øystein Brekkes sjakkbutikk i Drammen! En annen sjakkopplevelse som stikker seg ut var da Jan Sigmund Berglund spilte remis mot Simen Agdestein i nevnte Rallar Open 1987. Det var stort og Jan Sigmund fremsto virkelig som vår lokale helt.

 

– Du følger ofte med på Magnus sine bravader – hvordan utarter dette seg?

Jeg følger med. Under siste VM-match fulgte jeg Svidler og Gustafssons sjakksendinger på Chess24 og VG Netts sendinger. Ellers følger jeg med på Chessbomb eller andre nettsteder. Det blir riktignok som regel med et halvt øye. Det har vært mye de siste årene med tre små barn og doktorgrad. Jeg synes også det er fascinerende med den norske etterveksten og følger litt med yngre sjakkspillere som gjør det bra. Jeg er bl.a. svært imponert over hva Tromsømiljøet har fått til gjennom barne- og ungdomssjakkarbeidet sitt.

 

– Har Magnus sin store suksess hatt stor betydning for din sjakkinteresse i nyere tid?

Sjakkinteressen ble så smått gjenopplivet da jeg studerte juss i USA 2004-2005. Jussfakultetet ved New York University vendte ut mot Washington Square Park – et sentrum for gatesjakk i NYC. Denne Magnus video fra parken er velkjent.

Da jeg kom hjem ble jeg for alvor klar over Magnus, og han har alt å si for min sjakkinteresse i dag. I 2006-2007 begynte jeg å følge Magnus og etter hvert ble sjakkfan-interessen bredere, jeg begynte å lese bergensjakk.no og etter hvert Sjakkfantomet regelmessig.

Jeg må også si at sjakkjournalistikken i kjølvannet av Magnus, er en viktig grunn til min gjenoppfriskede interesse for sjakk. En ting er hva NRK, TV2 og VGTV har gjort. Men også dyktige sjakkskribenter gjør det lett å dyrke en sjakkinteresse uten tid til faktisk å spille. Atle Grønns spalter i Dag og Tid er fascinerende lærde. Matt og Patt følger jeg. Likevel er det selvsagt Sjakkfantomets mange, utførlige og levende beskrivelser som har inspirert meg mest! Må si at Sjakkfantomet er utrettelig og har en fortellerglede og en edge som gjør at interessen holdes godt ved like.

Nordrum kunne skue Washington Square Park med sitt yrende sjakkliv og ble betatt av Caissa igjen
Foto: Wikipedia Commons

 

– Du er jurist og har jobbet i lovavdelingen i Justisdepartementet – er det noe sjakkinteresse på et slikt sted?

Lovavdelingen er en liten avdeling og interessen er ganske personavhengig. På steder som Lovavdelingen, Regjeringsadvokaten og Høyesterett har jeg forstått at det har vært stor bridgeinteresse, og noen – har jeg forstått – var og er svært habile bridgespillere. Jeg har inntrykk av at det i jusskretser kanskje er større enn gjennomsnittet interesse for sjakk. Sjakkspilling er f.eks. ofte nevnt i biografier om jurister. Jeg har lest et sted at den kjente jussprofessoren Torstein Eckhoff hadde sjakksalong på fakultetet hver lørdag. Det er heller ikke vanskelig å peke gode sjakkspillere som også er jurister, eks. er Leif Erlend Johannessen, Torstein Bae og Kristian Tryggstad.

 

– Har sjakk og juss noen fellesnevnere?

Sjakk og praktisk juss handler om å ta riktige beslutninger, på et ufullstendig kunnskapsgrunnlag, der tiden er begrenset og beslutningen må tas. Slik sett er det lett å analogisere mellom sjakklige og rettslige beslutningssituasjoner.
Den delen av jussen jeg sysler mest med er lovgivningslæren, som bl.a. handler om hvordan regler bør utformes slik at beslutningene som tas er de «riktige». Denne delen av rettsvitenskapen er naturlig nok tverrfaglig, og atferds- og beslutningsteoretisk forskning er relevant. I den tverrfaglige litteraturen jeg forholder meg til, brukes sjakk påfallende ofte som et eksempel eller en analogi til den virkelige verden. Et eksempel er Dreyfuss-brødrene som skriver om hvordan ekspertskjønn utvikles, og som i stor grad bygger på egne erfaringer med sjakk og teoretiserer rundt dette. Du kan lese mer i Wikipedia.

Sjakk er en modell som kan gi grunnlag for beslutnings- og kunnskapsteoretisk utvikling. Det fantastiske med modellen at det er et utall mennesker som lidenskapelig velger å inngå i modellen, og som er svært motiverte til å treffe riktige beslutninger. Dermed kan vi studere beslutningstaking under tidspress, med begrenset informasjon, med psykologisk press osv. Det virker for meg som det er større muligheter for å forske på beslutningstaking innen sjakk enn det som er gjort til nå. Det kunne f.eks. vært interessant å koble sjakk med psykologisk forskning på praktisk beslutningstaking. Et eksempel, Gerd Gigerenzer teorier, om adaptiv tenking som handler om hvordan enkle beslutningsregler og situasjonsanalyser kan gi best grunnlag for beslutninger i det virkelige liv. Han kobler selv løsningene til sjakkeksempler.

 


– Fortell litt om klubben Team Bjørnsen og hvordan du opplevde det å være del av Teamet?

Jeg ble shanghaiet med på et lite comeback i Team Bjørnsen. Jeg tror det var i 2006-2007. Jeg stilte opp på noen partier i Norgesmesterskapet i sjakk og i serien. Jeg må si at det var en rimelig heftig start uten å ha rørt brikker på nesten tjue år. Grunnen til at jeg heiv meg med var selvsagt at det var morsomt å treffe gamle sjakk-kompiser. Jeg må si at jeg var overrasket over hvor tungt jeg syns det var å spille turneringssjakk – svært høy puls og tung tenking. Jeg var jo helt klart den svakeste i Team-Bjørnsen og et slaktoffer. Det innebar at de andre inntok naturlige mentorroller. Det er hyggelig å bli mentorert! Jeg klarte å spille opp noen gode stillinger mot habil motstand, selv om jeg tradisjonen tro rotet stillingene bort.

 

– Spiller du noe sjakk nå for tiden – hvor og hvordan gjør du i så fall dette?

Jeg har i flere år spilt på chess.com, men i doktorgradsinnspurten kuttet jeg det ut. Jeg har ikke spilt særlig den siste tiden. Flere kollegaer på Juridisk fakultet i Oslo har begynt å spille sjakk i jobbpauser. Det er det nærmeste jeg kommer brettsjakk for tiden. Kollegene mine tror jeg kan spille sjakk – ubeseiret som jeg enn så lenge er på jobb. Jeg prøver for øvrig febrilsk å få barna mine interessert i sjakk, det er i realiteten den eneste måten jeg kan få tid til å spille sjakk på – å følge barna på sjakkaktiviteter.

 

 

 

– Hvordan bruker du ellers din sjakktid – har du noen videoer eller bøker å anbefale oss?

Min lille sjakktid går med til særlig Bullet og noe lyn på nett. Noe mer har jeg sjelden tidsvinduer til. Jeg er ikke systematisk. Jeg bruker noen ganger enkle online ressurser som chesstactics.org. Ellers syns jeg det er morsomt å se videoer fra chess.com. Først og fremst partikommentarer fra Jan Gustafsson eller Peter Svidler. Jeg hadde stor glede av å lese, og å gjenlese, Andre Bjerkes Spillet i mitt liv.

 

– Har du noen mål i sjakken som du ikke har oppnådd – noe du fortsatt drømmer om å oppnå?

Jeg har ingen ambisjoner, men jeg ønsker på et eller annet tidspunkt å bruke en periode – kanskje et halvt år eller ett år – på å trene mye sjakk, eksperimentere litt og prøve ut hvor mye jeg kan tilegne meg av kunnskap og ferdigheter på kort tid. Kanskje å spille noen turneringer og forsøke å ta inn forspranget jeg må medgi at min tidligere sjakkollega, langrennskollega og å nå jussforskerkollega Jussi Pedersen har opparbeidet seg.

 

– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?

Jeg har tre små barn. Deres interesser er mine interesser. Jeg er veldig faglig interessert og har en del «hobbyer» i randsonen av mine fag. Jeg er f.eks. svært interessert i amerikansk politikk og rettsliv.

 

Jon Christian Nordrum spiller sjakk med en av sine kolleger, Bård Sverre Tuseth
Foto: Privat ved Nordrum

Tromsø Sjakklubb på Facebook