Lørdagsintervjuet: Frans Larsen tenker tilbake

 

Tromsø Sjakklubb har to æresmedlemmer som lever og som fortsatt er sjakkinteresserte. Frans Larsen er et av dem og han spilte på slutten av 60-tallet i øverste klasse i Norgesmesterskapet i sjakk. Det skjedde etter at han vant NNM i 1969. Han har vunnet tilsammen ni klubb- eller bymesterskap i Tromsø Sjakklubb og i mange år var han nærmest for en institusjon i Tromsøsjakken å regne. Frans er nok for mange mest kjent som bibliotekar på Tromsø bibliotek og som sjakkskribent i Nordlys, Tromsø og ikke minst i Nord-Norsk Sjakk – et blad som kom ut i siste halvdel av 70-tallet. I dag tar vi en prat med Frans og hører mer om det som er ren klubbhistorie.

– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du begynte å spille sjakk?

Jeg hadde aldri spilt sjakk før jeg begynte i Tromsø Sjakklubb høsten 1957. (Jeg bestemte meg bare for at dette skulle jeg lære meg). Spillelokalet den gangen var Kranes Konditori, inngang 1. etasje på sørsiden av Rødbanken. Man startet selvsagt i Klasse 3, hvor oss nybegynnere ble plassert i umiddelbar nærhet av utgangsdøren. Her var det mye trekk og kalde vinder, så det var sterkt om å gjøre å øke spillestyrken så mye som mulig og klatre oppover i klassene, lengst bort fra utgangsdøren. Det tok sin tid, men i 1961 var jeg vel etablert i Klasse Mester (Da hadde klubben for øvrig flyttet til Folkets Hus, 2.etg.). Da jeg begynte i Tromsø Sjakklubb, var et par av klubbens grunnleggere fremdeles aktive, nemlig Sverre Melvær sr. og Nils K. Svendsen. Nevnes kan også Henry Johnsen og Leonhardt Nilsen, aktive spillere allerede på 1930-tallet, og med en spillestyrke som på en god dag kunne slå spillere som Gunnar Johnsen, Sverre Heim og ego.

– Hvem er din største favorittspiller gjennom tidene?

Jeg har ingen favorittspiller som peker seg klart ut, men Garry Kasparov og Bobby Fischer kommer jo høyt opp på listen. Ellers kan jeg godt like å spille igjennom partier av 1800-tallets mestere, f.eks. Steinitz, Zukertort, Chigorin, Morphy og De la Bourdonnais.

– Kan du fortelle litt om din sjakklige oppvekst på 60-tallet?

I perioden 1961-1966 bodde jeg utenbys og spilte i hhv. Narvik, Oslo Schackselskap, Nordstrand, Moss og Strømmen. Tilbake til tidlig 1960-tall. På den tiden var klubbens sterkeste spillere Pål Jensen, Werner Lockertsen og Nils A. Bakke. Særlig Pål Jensen (opprinnelig Honningsvåg) var et sjakktalent utenom det vanlige og kunne nådd svært langt i nasjonal målestokk (men slik gikk det jo ikke, av ymse grunner). Nils A. Bakke ble etter hvert et meget kjent navn i internasjonale problemsjakk-kretser. På slutten av 1960-tallet var særlig Gunnar Johnsen (dog sporadisk i Tromsø), Sverre Heim, Magne Bergvoll og ego toneangivende. Samtlige har en eller annen gang spilt i øverste klasse i NM. Mye sjakk på fritiden oss imellom, og det hadde man jo ikke ondt av.

I forlengelsen av dette. Hvem ble igjen i Tromsø utover 70-tallet og hvem dominerte sjakken i Nord-Norge da?

Gunnar J. og Sverre Heim forsvant tidlig (i jobb- og studiesammenheng). Tilbake var Magne Bergvoll og ego. I tillegg kom et jevnt tilsig av universitetsstudenter – Hallvard Tjelmeland, Johannes Høie, Svein Harald Johnsen, Jarl Kvikstad m.fl., som alle var med på å berike klubbmiljøet. La oss heller ikke glemme uberegnelige Wiggo Eilertsen. I nord-norsk sammenheng var det særlig klubbene i Narvik (Kjell Ole Kristensen, Dag Svedenborg og Sigurd Svedenborg), Harstad (Stein Jensen og Morten Groth) og Tromsø som gjorde seg mest gjeldende. Lenger sør selvsagt Bodø (Kjetil Vollan og Egil Eikseth), pluss en ganske hektisk sjakkaktivitet på Helgeland med primus motor Ivar Brede Lie. Takket være iherdig innsats av Kjell Johannessen i Hammerfest, og et rikt sjakkmiljø i Kirkenes, kom også Finnmark mer og mer med. Ang. junior- og skolesjakk begynte man så smått med dette på 70-tallet. Til å begynne med ved undertegnede. Senere kom Ivbjørn Nimki sterkt inn i bildet.

– Har sjakken endret seg mye – hva har endret seg mest de siste 40 årene?

Det er noe vanskelig for meg å si, siden jeg knappest har spilt organisert nærsjakk etter 1976. Imidlertid er det klart at sjakklig-opplæring har utviklet seg sterkt siden da grunnet sjakkcomputere og dyktige sjakkpedagoger.

– Hva er din beste turneringsprestasjon noen sinne over brettet?

Ved siden av 9 klubb- og bymesterskap i Tromsø Sjakklubb må selvsagt nevnes førsteplass i NNM 1968. Dessuten kan jeg godt like min 2.plass i NM 1967 i Mester Reserve.

– Du spilte i din tid også mye postsjakk – hva var din beste prestasjon der og hva likte du ved denne disiplinen?

Min sjakklige karriere har stort sett foregått etappevis. Etter nærsjakk, administrative oppgaver i Tromsø Sjakklubb og Nord-Norges Sjakkforbund, diverse sjakkspalter og sjakktidsskrift, kastet jeg meg over postsjakken i 1980-årene. Vel, litt postsjakk var det jo også i slutten av 1960-årene. Tromsø er faktisk norgesmester i postsjakk (Lag-NM 1968-69) ved Frans Larsen, Sverre Heim, Gunnar Johnsen og Magne Bergvoll, hvor Gunnar J. var sterkt medvirkende til suksessen med 5 strake. Min beste individuelle prestasjon er 2.plass i NM 1985. (Samme poengsum som vinneren Odd Lie; han slo bl.a. Torgeir Strand, etter at Strand hadde avslått et remistilbud fra Lie, selv om Strand hadde bonde under!) I 1968 vant jeg Åpne NNM foran bl.a. Werner Lockertsen og Daan de Lange. Internasjonalt spilte jeg mye, med en 2.plass i en 16-mannsturnering som beste prestasjon. Var faktisk kvalifisert til å spille i EM, men det ble det aldri noe av. For det første var jeg gått lei, men mest av alt grunnet sjakkcomputerne, som bare ble bedre og bedre. Hvem var det egentlig man skulle spille mot – et menneske eller en maskin?!

Postsjakk var flott og interessant å sysle med. Man kunne fordype seg i stillingene og ikke minst spille skarpere og dristigere enn i nærsjakk.

– Hvem er den beste spilleren du har møtt og når skjedde dette?

Jeg må nevne flere. I 1961, på russetur til København, møtte jeg Anthony Santasiere, som spilte simultan der. Santasiere var en meget sterk spiller fra USA på 1930-tallet, dog ikke på Reshevsky-nivå. Jeg tror han vant et US Open, en eller annen gang, da. I vårt parti ble han knust. Mere simultan. I Moss 1964 møtte jeg russiske Jurij Averbakh, som hadde mye interessant å fortelle. En imponerende person. For øvrig har jeg spilt flere ganger mot Paul Svedenborg, første gang i NNM 1959, hvor vi begge debuterte. En liten spinkel 13-åring, men måten han spilte på imponerte alle. Det var nesten som om Paul Morphy hadde stått opp fra graven. Vårt parti ble for øvrig remis, og heller ikke klassen vant han. (Det gjorde Frank Simonsen, Honningsvåg). Men likevel!

– Hva er ditt aller beste sjakkminne?

Se ovenfor! Egentlig må det være å sette seg ned foran brettet, finne frem en stilling og analysere.

– Hva er dine styrker og svakheter som sjakkspiller?

Jeg er ikke sikker på om jeg har noen styrker eller svakheter. Strengt tatt jevnt god/dårlig i alle spillets faser.

– Du har betydd mye organisasjonsmessig for Tromsø Sjakklubb på 60- og 70-tallet. Hvilke roller hadde du og hvem andre drev skuta den gang?

For det meste var det undertegnede og Werner Lockertsen som dro det tyngste lasset. I en periode på 1970-tallet også i Nord-Norges Sjakkforbund. Ved siden av det daglige trummerom må nevnes jubileumsturneringen i 1968 (Tromsø Sjakklubb ble jo stiftet i 1918). Det var en forholdsvis sterk turnering med deltagelse fra Sverige og Finland, pluss de beste fra Nord-Norge. Faktisk hadde vi også med en deltager fra Russland, hvilket var høyst uvanlig den gang. Av svenskene kan nevnes Göran Broström, Axel Ornstein og Nils G. Renman, som alle senere vant SM.

– Du har mange gamle venner i sjakkmiljøet – holder du kontakten med noen av disse fortsatt?

Tiden går, og noen av mine gamle venner har etter hvert gått bort. Gunnar Johnsen har jeg fortsatt god kontakt med, men sjakklig er det kun på koseplan.

– Er det noen sjakkåpninger som du liker spesielt godt?

Egentlig er jeg ikke, og har vel aldri vært, spesielt opptatt av åpningsspillet – kanskje med unntak av fransk. Stort sett tror jeg ikke forskjellen den gang, og nå, er særlig stor.

– Hva er de viktigste tingene du har bidratt med for klubblivet i Tromsø Sjakklubb?

Først og fremst å holde hjulene i gang, når klubben i perioder har slitt med dårlig oppslutning, økonomi etc. Personlig mente jeg det var viktig å skape blest (les reklame) om klubben i media (aviser/radio). Sjakkspalter mente jeg var viktig for å oppnå dette. Min første sjakkspalte (sammen med Nils A. Bakke) var i «Tromsø» 1959-61. I første halvdel av 1970-tallet hadde jeg dessuten sjakkspalter i «Nordlys» og «Tromsø». Redaksjonen i avisene så heldigvis stort på om man bredte seg utover den tilmålte spalteplass. Dessuten hadde man et sjakkparti hvor man viste et trekk pr. dag (Nils A.Bakke / Gudmund Farstad – Vardø).

– Fortell om dine vyer og visjoner for fremtiden i Tromsø Sjakklubb?

Hvis man klarer å opprettholde nivået på dagens aktivitet, er mye gjort. En veldrevet sjakklubb betinges av ildsjeler. Jeg har inntrykk av at klubben har flere slike, men man skal se opp for utbrenthet. Å sikre varige og stabile spillelokaler er uhyre viktig. I min tid (1957-1980) hadde klubben følgende: Kranes Konditori, Folkets Hus, Katolske Prestegård, IOGT-huset og Alfheim, og det er selvsagt i meste laget. Dårlig økonomi var hovedgrunnen. Stabil økonomi er altså et nøkkelord.

– Du var i en mannsalder bibliotekar ved biblioteket i Tromsø. Det er derfor naturlig å spørre deg om sjakkbøker. Kan du nevne tre gode bøker fra før 1980 og tre gode fra de siste 20 årene?

Av tre bøker fra før 1980 kan nevnes Tals bok om VM-matchen Tal-Botvinnik 1960, Fischers om sine 60 beste partier pluss Georg Marcos turneringbok om Karlsbad 1907. Tre moderne klassikere fra de siste 20 årene: Kasparov: «My great predesessors» (5 bd.), Utterberg: «De la Bourdonnais versus McDonnell 1834» og til sist Forster: «Amos Burn» – sistnevnte er utvilsomt verdens beste sjakkbok!
Jens Enevoldsens “30 år ved skakbrættet”, utgitt i 1952 må også nevnes. Den går frem til 1940 (hans første danmarksmesterskap). Dessverre kom det aldri noe bind 2. Boken er den mest interessante og morsomme blant sjakkmemoar-genren som jeg kjenner til. Faktisk ligger den et stykke foran Andre Bjerkes sagnomsuste «Spillet i mitt liv».

 

 

– Du var en dyktig partikommentator i din tid og da tenker jeg særlig på arbeidet du nedla med bladet «Nord-Norsk Sjakk» – fortell litt fra den tiden?

Kjell Johannessen, Hammerfest, tok initiativet til utgivelsen av «Nord-Norsk Sjakk,» som kom ut i årene 1976-1980. Redaksjonen av tidsskriftet besto av troikaen Kjell Johannessen (økonomi, organisering og sjakkpolitiske ytringer), Knut Fagerhaug (kunstneren) og Frans Larsen, som tok seg av partistoffet og turneringsbeskrivelser. Man tok sikte på å dekke hele Nord-Norge og hadde gode kontakter fra Mosjøen i sør til Kirkenes i nord. Av spillere som kommenterte partistoffet (og det var svært mange), vil jeg særlig fremheve svenske Christer Nicklasson. Av han kunne man alltid forvente førsteklasses arbeid. Henimot slutten av bladets historie fikk vi også startet en sjakkspalte på samisk.

– Hvordan nyter du sjakklivet i dag – følger du med på nett og eventuelt hvordan gjør du det?

Jeg følger med! Både internett og ChessBase er jo en berikelse, og sjakkbøker blir jeg nok aldri lei av å lese. Men dunke lynsjakk på nett – nei, aldri!

– Tromsø Sjakklubb vurderer å starte opp en seniorsjakklubb – kunne du tenke deg et slikt tilbud?

Tja. Men jeg kan nok fortsatt tenke meg å stikke innom sjakklubben for ymse aktiviteter. Tid burde man jo ha nok av.

– Hvilke andre hobbyer har du utenfor de 64 sjakkfeltene?

Man leser jo en del. En god/halvgod krim er ikke å forakte, dessuten kan jeg godt like historisk stoff (den amerikanske borgerkrig i særdeleshet). Musikk må også nevnes (klassisk, italiensk opera). Og sikkert mye annet, men vi stopper her.