Lørdagsintervjuet: Gunnar Berg Hanssen tenker mye sjakk

52 år gamle Gunnar Berg Hanssen har kvalifisert seg til Eliteklassen to ganger og har ett IM-napp
Foto: Anniken Vestby

 

– Kan du fortelle litt om når, hvordan og hvorfor du begynte å spille sjakk?

Jeg startet vel omtrent på midten av 1970-tallet. Jeg var da i tiårs-alderen. Reglene lærte jeg av en av mine eldre brødre. NRK sendte på den tiden en serie med sjakkprogrammer på TV, og dette stimulerte sjakkinteressen min veldig mener jeg å huske. Jeg begynte også tidlig å kjøpe sjakkbøker, og de gjorde meg nokså raskt til en rimelig habil nybegynner. Kanskje var mine opplevelser i møtet med sjakkspillet ganske lik det mange andre også har opplevd. Jeg ble rett og slett fullstendig oppslukt av spillet, og alt ved det virket spennende. Mange ble interessert i sjakk etter å ha fulgt med på matchen mellom Fischer og Spassky i 1972. For meg var imidlertid matchen Karpov-Kortchnoi i 1978 en stor inspirasjon, og disse partiene ble min viktigste guide de første årene.

 

– Fortell litt om din sjakklige dannelsesreise – årene som formet deg til en sjakkentusiast.

Da jeg begynte i Narvik Sjakklubb høsten 1979 så hadde jeg allerede rukket å fylle bokhylla hjemme i Gratangen med sjakkbøker. Og det var allerede da noe posisjonelt og kontringsbasert over måten jeg spilte på, inspirert av ulike helter jeg leste om i bøkene mine. I klubben ble antakelig denne måten å spille på ytterligere utviklet siden mange av Narvik Sjakklubbs medlemmer var angrepsspillere og taktikere. Dermed handlet mange av partiene mine om å forsvare meg så godt jeg kunne, og etterhvert prøve å utnytte det jeg mente var ukorrekte angrep eller ukorrekte offer av bønder og offiserer. Jeg opplevde fra første stund at jeg klarte å vinne regelmessig over endel av klubbens spillere, og dette ga meg en viktig opplevelse av mestring som stimulerte sjakkinteressen min ytterligere.

 

Gunnar hjemme i Gratangen i jula 1980
Foto: Privat ved Gunnar Berg Hanssen

– Hvem er favorittspilleren din gjennom tidene?

Jeg tror jeg vil nevne fire navn. Til å begynne med var det Kortchnoi, så på begynnelsen av 1980-tallet ble jeg veldig inspirert av partiene til Knut Jøran Helmers. Noe senere ble jeg veldig fascinert av Karpovs spill, og dette løftet meg endel som spiller på 1990-tallet tror jeg. Den fjerde er Paul Svedenborg. Det var veldig motiverende, og veldig lærerikt, å kunne være klubbkamerat med han i alle disse årene. Spillestilen hans er et kapittel for seg. For en herlig måte han spiller stillingene på, uredd og ambisiøst.

 

– Kan du fortelle litt om hvordan det var å komme til Narvik SK som fast inventar tidlig på 80-tallet?

Jeg fant meg til rette i klubben med en gang. Det var aldri tvil i meg om at dette var det rette for meg, og jeg stortrivdes i sjakkmiljøet. Klubben var proppfull av spennende personligheter, og jeg blir varm inni meg av å tenke tilbake på alle sammen. Men på den tiden jeg for alvor ble endel av klubben, så gikk Narvik Sjakklubb inn i en nedgangstid. Det var litt rart for meg. Jeg mener å huske at da jeg møtte opp for første gang i klubben på slutten av 1970-tallet, så var det gjerne rundt femti spillere på klubbkveldene. Men i løpet av få år så falt medlemsmassen veldig, og var på under tjue spillere i perioder.

Stein Indregard vant turneringen etter remis mot Gunnar her. Berg Hanssen ble nr to i Harstad GP 1985
Faksimile: Fra Fremover 4. desember 1985

– Hvorfor tror du Narvik fikk denne nedgangstiden i medlemsmassen i denne perioden?

Det synes jeg er vanskelig å svare på.

Kanskje var noe av grunnen den at sjakklubben gikk igjennom et generasjonsskifte på den tiden. Jeg husker at han Magnus drev med skolesjakkundervisning på slutten av 1970-tallet, men det førte kanskje ikke til at det ble så mange nye medlemmer i klubben akkurat da. Det tror jeg imidlertid endret seg noe utover 1980-tallet og at noen av de som begynte med skolesjakk også ble klubbspillere. Og så tror jeg at bridge tok litt over som hobby for noen av sjakklubbens medlemmer, selv om flere holdt på med begge deler. Jeg lurer i tillegg på om sjakklubben etter 1980 framsto som et annet type fritidstilbud for byens befolkning enn det som var tilfellet på 1970-tallet, og tiden før der igjen.

Da jeg kom inn i klubbmiljøet høsten 1979, så fikk jeg et inntrykk av at klubben for noen var ett av flere utelivstilbud i byen. Spillingen foregikk i Folkets Hus, to etasjer over Malmen restaurant, klubbkveldene var på fredager, og også i sjakklubben ble det solgt øl. Både spilledag og ølserveringen ble det endringer på etterhvert, noe som kan ha hatt innvirkning på oppslutningen. Det var en ny tid. Men sjakklubben klarte på 1980-tallet å konsolidere seg, selv om den ikke lenger var like stor som på 1970-tallet, og fikk kanskje til gjengjeld nye kvaliteter ved seg.

 

– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?

Jeg tror jeg må nevne to turneringer, Oslo Open International i Sandvika i 1994 og Arctic Chess Challenge her i Tromsø i 2007. Resultatet i 1994 ville holdt til IM-napp om jeg på det tidspunktet hadde hatt FIDE-rating, men jeg var da enda uratet internasjonalt. Jeg møtte fem stormestre i løpet av turneringen, og tok femti prosent mot dem. Bra det. Men i Tromsø tretten år senere ble det IM-napp. Seieren mot Stefanova her er kanskje det beste partiet jeg har spilt, og remisen mot Simen Agdestein var jeg også godt fornøyd med siden det ble et skikkelig kampparti.

Et historisk bilde – i 2007 ble det IM-napp på Joachim Thomassen og Gunnar under ACC 2007
Foto: Sven Wisløff Nilssen

Vi må se det nydelige partiet til Gunnar med svart mot Stefanova – et praktparti!

 

– Hvem er den beste spilleren du har møtt i klassisk sjakk og når skjedde det?

Jeg er både stolt og glad over å ha fått anledningen til å møte mange sterke spillere opp gjennom årene, spillere som Alexander Moiseenko, Leif Øgaard, Victor Mikhalevski, Nick de Firmian, Gregorij Serper, Peter Heine Nielsen, Emil Sutovskij og mange flere. Den beste jeg har spilt mot er imidlertid Simen Agdestein. Tre partier har det blitt, første gang i Rallar Open i Narvik i 1987, så i NM for lag i Moss i 2005, og altså i Arctic Chess Challenge her i Tromsø i 2007.

 

– Hva er ditt aller beste sjakkminne?

Det er så mye jeg er glad og takknemlig for, og som jeg minnes med glede og med varme inni meg. Alle fellesskapsopplevelsene på sjakkturneringer, i klubbmiljøet eller når vi har møttes privat for å se på sjakkpartier, spille lyn og til og med treningspartier med full betenkningstid. Og noen av de menneskene som jeg har møtt gjennom sjakken har blitt til mine viktigste i livet mitt, han Lars, han Johnny, han Mikael. Den største enkeltbegivenheten jeg minnes best – er kanskje bronsen vi i Narvik Sjakklubb tok i NM for lag i Asker i 1993.

Superlaget til Narvik Sjakklubb fra 1993 da de tok bronse på landsbasis!
Faksmile fra Fremover

– Hva liker du best ved det å spille sjakk?

Det er den intense kampen, spenningen, og det å finne løsninger på ulike stillinger som kan oppstå i løpet av et parti. Noen ganger er løsningen tålmodig forsvarsspill og godt spill i sluttspillet, andre ganger halsbrekkende taktiske operasjoner. Sjakken gir også anledning til å bruke konsentrasjonsevnen flere timer i strekk. Det er noe jeg liker, og det åndsnærværet dette innebærer. For meg er dette å gripe øyeblikket og være til stede mentalt.

 

– Hva er dine styrker/svakheter som sjakkspiller?

Styrkene først: Konsentrasjonsevnen, evnen til å kjempe, bra posisjonsforståelse, blikket for mulige vendinger i partiet og evnen til å kontre, kreativiteten. Svakhetene er kanskje først og fremst regneferdighetene, det at jeg kun forstår et begrenset antall stillingstyper godt og at nervene ikke alltid er som de skal. Å holde hodet kaldt og tenke klart under press er ingen enkel sak.

 

– Da du flyttet til Tromsø fikk sjakkarrieren din et lite løft i min bok. Stemmer dette? Du gjorde det blant annet sterkt i Arctic Chess Challenge i 2007 og 2010 og ble nordnorsk mester i 2007 og vant fire klubbmesterskap i sterke TSK.

Dette var på et tidspunkt i livet mitt hvor mye var i endring, endringer som jeg selv ønsket skulle skje og som jeg selv satte i gang. Først sluttet jeg i jobben min som jeg hadde hatt i nesten tjue år allerede, jobben som postbetjent i Narvik. I stedet begynte jeg å studere for å bli sykepleier. Som nyutdannet sykepleier så flyttet jeg hit til Tromsø sommeren 2004 for å begynne i stilling ved UNN. Jeg synes også at jeg fikk en ny framgang som sjakkspiller på dette tidspunktet. Å komme til klubbmiljøet i Tromsø Sjakklubb ga meg ny inspirasjon, selv om jeg på samme tid savnet sjakkvennene mine i Narvik.

I tillegg tror jeg at jeg fikk en ny framgang fordi det endelig var anledning til å bruke mer tid på sjakk igjen etter noen intense studieår som sykepleiestudent. Ellers må det bare sies at jeg virkelig kom til Tromsø på rett tidspunkt med tanke på alt som skulle skje innen sjakken i årene som kom. Det er jo helt enormt det som skjedde, og det var et fantastisk arbeidet som ble gjort av medlemmene i klubben for å få dette til. Det blir fort feil å framheve noen og ikke andre, men jeg har nå likevel lyst til å si hvor imponert jeg er over det arbeidet han Jan Sigmund har gjort i disse årene. Alt dette hadde en veldig positiv innvirkning på meg.

 

– Kan du i korte trekk si litt om det sosiale og hva det betyr for ditt sjakkengasjement?

Det sosiale er det det handler om, og min sjakkinteresse er der fordi sjakk for meg er en sosial aktivitet. Sjakk for meg er noe som skjer mellom oss mennesker, når vi møtes. Her kan vi oppleve et interessefellesskap.

Gunnar Berg Hanssen der han liker seg meget godt – foran de hvite brikkene!
Foto: Jan S. Berglund

– Du er en særdeles dyktig skribent som i din tid skrev svært mange sjakkspalter på nett. Kan du fortelle litt om Sjakkspalta di?

Tusen takk for at du sier det. Tiden jeg skrev spaltene var min sjakklige blomstringstid, og lysten til å beskjeftige meg med sjakk var omtrent like stor som da jeg begynte på 1970-tallet. Å skrive om sjakk var en del av mitt totale sjakkengasjement. Målet mitt var å skrive om det miljøet jeg var en del av, og den sjakken som ble spilt der. Sånn sett hang skrivingen og min egen deltakelse i klubblivet og i turneringer sammen. Jeg skrev om det jeg gjorde og det jeg så. Og så varmet det alltid når jeg fikk gode tilbakemeldinger. Jeg kunne oppleve å være på turneringer sørpå, og at mennesker jeg vanligvis ikke snakket så mye med kom bort til meg og sa noe fint om noe jeg hadde skrevet. Ellers går det ikke å nevne spaltene uten samtidig å trekke fram han Audun og den fantastiske hjelpen han ga for å få lagt ut det hele regelmessig.

 

– Hvordan oppleves det å være en del av en sjakklubb som har fått så mange unge talenter i den ypperste nasjonale målestokk?

Utfordrende! Det er jo nesten ikke mulig å vinne sjakkpartier lengre! Vel, spøk til side: Dette er jo et resultat av det gode arbeidet som har vært gjort med ungdom i Tromsø over mange år, og er utrolig gledelig. Trond skal ha mye ære for det, selv om mange har gjort, og gjør, en kjempeinnsats her. Dette betyr at sjakkmiljøet i Tromsø har solid rekruttering, og at Tromsø bidrar til rekruttering av sterke spillere på landsbasis. Om vi tenker innen rammene av nordnorsk sjakk, så er det avgjørende viktig at Tromsø fortsetter med å være et aktivt miljø for at sjakken i landsdelen skal fortsette med å være vital og levende. For min egen del så håper jeg å komme mer tilbake i turneringsaktivitet igjen, og har lyst til å prøve å hevde meg så godt jeg kan i møtene med den nye generasjonen.

 

– Hva kan sjakklubben gjøre for at det skal bli mer attraktivt for deg å være en del av noen av klubbkveldene våre?

Som nå! Jeg har vært fraværende fra klubbmiljøet en tid nå, men har lyst å komme i gang igjen med å møte i klubben regelmessig. Jeg opplever at tilbudet i klubben er kjempefint, så det har ingenting med det å gjøre at jeg ikke har vært så mye med de siste årene. Jeg håper jeg klarer å finne veien tilbake til klubben igjen, og til mer spilling i ulike turneringer. Jeg føler at jeg må spille enda mer sjakk!

 

– Har du fortsatt en sjakklig ambisjon eller et mål med sjakken som du enda ikke har oppnådd rent sportslig?

Jeg har ingen ambisjoner som har med rating-fremgang å gjøre, eller mål som går på å vinne turneringer. Samtidig så har jeg fortsatt lyst til å lære mer sjakk, forstå åpningene jeg velger bedre, lære meg å forstå flere stillingstyper enn det jeg gjør nå, og lære enda mer om sluttspill.

 

Gunnar har ofte et smil eller en forløsende latter på lur – som her fra 2005
Foto: Jan S. Berglund

 

– Hva er det beste sjakken har gitt deg som person – har spillet, eller miljøet, en rikdom i seg selv?

Jeg tror at sjakken har utviklet konsentrasjonsevnen min, og lært meg noe om problemløsning. Antakelig har sjakken også gjort at jeg har fått utviklet evnen til å tenke analytisk. Og så tror jeg at sjakkspillingen har gitt meg mer selvinnsikt. Jeg tror at alle erfaringene med seire og skuffelser har bidratt til at jeg er blitt kjent med flere sider ved meg selv, min evne til å håndtere press og til å finne fram til mine beste sider, og en innsikt i mine begrensninger. Det viktigste er likevel alle menneskene jeg er blitt kjent med gjennom sjakken. På spørsmålet om sjakken og sjakkmiljøet har en rikdom i seg selv, så er jo svaret et stort ja. Sjakk er et fantastisk spill som inneholder så mye, og en unik arena for oss mennesker til å møtes for kreativ utfoldelse og for å være sammen om en aktivitet som gir felles glede.

 

– Krever sjakken noen egenskaper, ferdigheter eller kunnskaper du har fått skjerpet gjennom din sjakk-karriere og som du har bruk for ellers i livet også?

Helt klart, og jeg har allerede nevnt egenskaper som konsentrasjonsevne, evnen til å finne løsninger på ulike problemer og evnen til å tenke analytisk. Tilhørigheten jeg føler til sjakkmiljøet har styrket meg, og styrker meg som menneske, og på en slik måte at det kommer til nytte også i andre sammenhenger enn i sjakken. Det handler om å tilhøre et sted, og være en del av et fellesskap.

 

– Har du en liten historie fra din fartstid i sjakken du kan dele med oss?

Viktor Kortchnoi møtte jeg andre nyttårsdag 2005. Det var i Drammen. Jeg spilte med i den åpne nyttårsturneringen der, mens Kortchnoi utgjorde feltet i bergerturneringen sammen med blant annet Magnus Carlsen. Jeg hadde for anledningen med meg en av selvbiografiene til Kortchnoi, og på formiddagen den andre januar 2005 bestemte jeg meg for å prøve å finne han for å få han til å skrive navnet sitt i den. Så med bankende hjerte, og passelig nervøs, så gikk jeg ned til resepsjonen på hotellet der vi bodde og spurte etter rommet til Kortchnoi. Det fikk jeg, og med boken i hendene så fant jeg fram til hotellrommet hans. Jeg banket på, en liten stund gikk, og så åpnet døra seg. Der sto Kortchnois kone, Petra Leeuwerijk. Allerede på slutten av 1970-tallet hadde jeg lest om henne i forbindelse med VM-matchen Karpov – Kortchnoi på Filippinene. Denne kvinnen, som blant annet hadde sittet i fangeskap i ti år i Sovjetunionen. Dette hadde gitt henne et voldsomt hat til Sovjetunionen, slik Svend Novrup skriver i sin bok om VM-matchen i 1978. Overfor meg var det imidlertid ikke noe hat å merke, og ydmykt spurte jeg etter Kortchnoi og forklarte hva jeg var ute etter. Petra Leeuwerijk vendte seg deretter med en gang til Kortchnoi inne på hotellrommet, og frem kommer Kortchnoi selv. Jeg spurte deretter om han aller vennligst ville signere i boken jeg hadde med, og det ville han gjerne. Etter å ha gått litt rundt seg selv inne på hotellrommet for å finne en penn, så signerte han boken med «Kortchnoi», og under navnetrekket sitt datoen, 2.1.05. Deretter begynte han å prate til meg, og han beklaget seg overfor meg at han ikke lenger spilte like godt som han en gang hadde gjort. Han forsto at han sto overfor en av sine fans, og da kunne han tydeligvis være sånn. Deretter ønsket jeg han lykke til med dagens parti, før jeg forlot Kortchnoi og gikk tilbake til mitt eget hotellrom. Et enkelt møte dette med en av tidenes største, og en begivenhet for meg som startet på 1970-tallet i Gratangen hvor jeg lot meg fascinere av fortellingene om avhopperen fra Sovjetunionen, og som kulminerte med at jeg fikk møte personen selv, tretti år senere.

 

– Har du noen vyer eller visjoner for fremtiden i Tromsø Sjakklubb?

Kun at klubben holder seg sunn og frisk i mange år tid, at vi fortsetter med å være en klubb med mange medlemmer og at vi lykkes med å ha oppslutning om klubbkveldene våre. Jeg for min del håper å finne veien tilbake til klubben med det aller første, og kunne være med å bidra til akkurat dette i årene som kommer.

 

– Hvilke interesser har du utenfor de 64 feltene?

Jeg har en egen interesse for Bruce Springsteen og hans musikk. Jeg har vært på flere konserter med han og hans E Street Band, og har ei utvidet platesamling med hans musikk. Hunden vår, han Lou, må nevnes. Det blir mange turer med han, og bedre kan det ikke bli. Ellers er jeg glad i enkelt friluftsliv med vandringer i fjell, skog og mark sammen med min samboer, ho Marit.