Lørdagsintervjuet: Kjetil Jakobsen forteller

11. november 2017
By

    Sjakk har spilt en stor rolle i Kjetil Jakobsen sitt liv – men allsidighet er noe av det viktigste
Foto: Anniken Vestby 2017

 

Kjetil Jakobsen er en av de mest spennende og karismatiske personene jeg har møtt gjennom sjakken. Kan en snakke om det å ha et indre åndsliv og en aktiv livsstil på en og samme tid – så har Kjetil akkurat det. Han ble klubbmester i Tromsø Sjakklubb på høyeste nivå i 1985 etter stikkamp og han dyrker sjakken den dag i dag. Dagens navn under lupen er 52 år gamle Kjetil Ansgar Jakobsen som har sitt virke i Bodø.

 

– Kan du fortelle litt om når, hvordan og hvorfor du begynte å spille sjakk?

Jeg lærte sjakk av min far da jeg var 11 år. Han var historisk interessert og vi spilte på kopier av Lewis-brikkene. Til sjakklubben kom jeg gjennom skolesjakk og ildsjelen Ivbjørn Nimki. Vi var en liten gjeng med gutter som lærte sjakk hos ham og dro hverandre med i klubben: Tor Ånstad, Even Holt, Nils Grotnes og jeg. Nils var den som drev sjakken lengst av oss, han kom sent, men godt.

 

– Fortell litt om din sjakklige dannelsesreise tidlig på 80-tallet?

Mange år før jeg selv ble student ble jeg godt kjent på studenthyblene i Breivika, som var noen iskalde brakker. Der bodde noen av klubbens mest aktive og det kunne spilles mannsterke lynsjakkturneringer på hyblene. Arnold Andreassen var en viktig mentor for de unge spillerne.
Det meste jeg kan av sjakk lærte jeg på Folkebiblioteket nord i Storgata. Frans Larsen var bibliotekar og sørget for å ha et glimrende utvalg, særlig av tyske klassikere. Drøyt 30 år seinere ble jeg professor ved Humboldt universitetet i Berlin på tysken som jeg hadde lært meg for å lese Tartakower og Nimzowitsch i original. Engelskspråklige bøker var ingen opsjon, de hadde en helt uhåndterbar notasjon. Men jeg var i grunnen mer interessert i sjakkhistorie enn sjakkteori.

Den seriøse sjakksatsingen ga jeg snodig nok opp som følge av en treningsleir og det med den glimrende pedagogen Knut J. Helmers før sjakk NM i Kirkenes i 1981. Blant de andre elevene var fjorten år gamle Simen Agdestein. Helmers demonstrerte stillinger på demobrettet og stilte spørsmål og vi kom med forslag, Lc4, nei Se5 osv. Når vi hadde ropt oss ferdig vendte han seg til Simen som satt i et hjørne. Jo, sa Simen, jeg ville prøvd å få kongen opp til e5 hesten til c7, satt bøndene på f5, g4 og h3 , tårnet inn bak, osv, osv. Han svarte sjeldne med trekk eller trekkfølger, men beskriv en slags perfekt stilling, noe han hadde sett, en indre utopi, et mål å arbeide mot. Først deretter – og på oppfordring – kom han med forslag til hvordan målet kunne nås og disse variantforslagene var alltid mye bedre enn de vi gutta i junior A kom opp med. Jeg skjønte at Simen var på et annet nivå, at hodet hans var skrudd sammen på en annen måte og at jeg aldri ville komme i nærheten. Han spilte allerede i eliteklassen og ble, tror jeg, nummer fire der, etter Dag Svedenborg, Ragnar Hoen og Helmers.

 

– Har du en favorittspiller gjennom tidene som har utmerket seg?

Min særlige helt er Akiba Rubinstein: Den tragiske livshistorien, men fremfor alt måten han spilte på, et umulig idealistisk prosjekt. Akiba var Laskers absolutte motsetning, han spilte aldri mann, bare brettet, så snart han hadde trukket satte han seg skyndsomt i et hjørne av frykt for å forstyrre motstanderen. På brettet tilstrebet han til gjengjeld total kontroll. La sten på sten, ville styre fra begynnelse til slutt og hadde en sluttspillteknikk som vel først Magnus har overgått. Rubinstein er den store systemspilleren, strategi og taktikk går opp i noe høyere. Men han hadde lært sjakk seint, som fjortenåring, han hadde ikke trekkene i fingrene, måtte tenke ut alt og kunne gjøre fryktelig blemmer. Noe av det merkeligste med sjakk er at det gamle utfordrersystemet kårer verdensmestre mer rettferdig enn alle andre systemer som man finner i andre idretter. De klassiske verdensmestrene var i det store og hele sin tids beste spillere. Da er det verre med «FIDE-verdensmestrene». Ifølge Chessmetrics er Rubinstein kanskje det eneste klare unntaket, den eneste som har dominert gjennom år uten å bli verdensmester. Han var verdens sterkeste spiller fra 1907 til 1913. Lasker, Capablanca og Aljekhin ble utmanøvrert og gikk ned første gang de spilte mot ham. Partiene mot Lasker i St. Petersburg 1909 og mot Capablanca i St Sebastian (?) i 1911 er fantastiske. Han får fordel gjennom noen utrolig dypsindige manøvrer i midtspillet, som merkelig nok i begge tilfeller kulminerer i et uventet Dc1!, bytter av til tårnsluttspill med bonde over, som han selvsagt vinner. Så formørkes sinnet og krigen som kom i 1914 hjalp ikke på angsten. Noen VM-match fikk Rubinstein aldri, sosialt ubehjelpelig som han var.

 

Kjetil Jakobsen er historiker og har også store historiske kunnskaper om sjakk
Foto: Kjetil Jakobsen sine Facebooksider

 

– Kan du forteller litt om hvordan det var å komme til Tromsø SK tidlig på 80-tallet?

Vi spilte på Alfheim, i funkispalasset som troner over byen. En sjakklubb var noe annet den gang, et hjem for menn som kanskje ikke helt hadde noe hjem. Nå sitter de i hver sin stue og troller på nettet, originalene. Jeg husker en eldre mann med hvitt hår, het han Aarø, mon tro? Jeg aner ikke hvordan livet hans var, men prosjektet var revansjen, motangrepet. Fikk han en mulighet, stilte han alle bøndene på tredjeraden, på sjetteraden om han spilte sort, gikk i dekning bak bøndene og la seg til å vente. Så når angrepet kom, sendte han en løper eller dronning gjennom bondemuren og sa høyt så hele Alfheim hørte det «Men Ricambole var ikke død.»

I klasse to spilte også Jan Shotland. Historien om det jødiske samfunnet i Tromsø er blitt skrevet av Henrik Broberg. Som man kan lese her, hadde Shotland sitt å slite med. Da jeg kom inn i klubben var det bare gestene igjen av den kvasse taktikeren han kal ha vært i sin ungdom. Men han drømte fortsatt om den store offerkombinasjonen, ofret brikke etter brikke mens han mumlet sørgmodig «Hva er vel et pølseskinn i slaktetider?». Matt ble det bare sjelden.

Klubbens stjerne var Gunnar Johnsen. Han spilte ikke klubbmesterskap, men stilte i helgeturninger. Dette var i AKP-tida, Tromsø var Nord-Europas rødeste by og sjakkspillere var enda mer langhårete og rufsete enn i dag. For en gjeng! Men på førstebord satt vanligvis Johnsen, advokat og banksjef, i blå dress, nystrøken skjorte, blankpussede sko og nykjemmet hår, og nedspilte den ene håpefulle revolusjonsfantasten etter den andre i sin rolige og instruktive stil. Gunnar er ellers en usedvanlig klok sjakkspiller og å snakke sjakk med ham er noe av det mest lærerike man kan gjøre.

 

– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?

Prestasjonene er ikke all verden, men et bymesterskap i Tromsø og et visebymesteskap i Oslo er kanskje høydepunktene? Jeg avsluttet min tid i Tromsø sjakklubb med å vinne bymesterskapet våren 1985 etter en hårete stikkamp mot Johannes Høie. Først tapte jeg et parti som jeg burde vunnet, deretter vant jeg to partier som jeg burde tapt. Så dro jeg til Oslo for å studere og spilte noen turneringer før jeg la opp, sjakkmiljøet i Oslo har liksom ikke samme sjarm som i Nord-Norge og jeg kom til å prioritere andre interesser. Den beste prestasjonen var en andreplass i Oslomesterskapet, det må ha vært i 1986 eller 87. Mester ble Einar Gausel.

 

– Du har slik jeg husker det alltid elsket lynsjakkens gleder – er det på grunn av ferdigheter, mangel på tid i livet eller rett og slett en forkjærlighet for rytmen i spillet?

Det skyldes utelukkende mangel på tid. Spillestilen min egner seg for lynsjakk, men jeg er ingen typisk lynsjakkspiller, mister oversikten når det går fort. Men jeg elsker jo å spille sjakk og da også lynsjakk, og det er det som det har blitt tid til. Som student, forsker og universitetslærer har jeg bodd og arbeidet mange steder; Boston, Paris, Berlin, Dakar, Rio de Janeiro og Cuba. Jeg har alltid oppsøkt sjakklubbene, å spille sjakk er litt som å kunne spille gitar, det er et universalspråk, man blir kjent med folk over de fleste kulturgrenser. Paris har noen fantastiske sjakk-kafeer, dynket ikke bare i sjakkhistorie, men i europeisk kunst- og litteraturhistorie, det er verdt en egen liten guidebok, noen burde skrive den. På gateplan er nivået høyest på Cuba, ikke så mye på grunn av Capablancas heltestatus som det politiske systemet. Som vestlig kan man jo få inntrykk av at cubanere er noen arbeidsmaur som jobber skinnet av seg med å spille trommer og kjøre drosje for turister i håp om å tjene vestlig valuta. Men mange nøyer seg med å nyte finværet og ta det staten gir dem for å drive dank. De har rikelig tid til å spille sjakk og noen blir råsterke. Selv i landsbyer kunne jeg få bank av den lokale lynhaien.

 

Kjetil Jakobsen er en verdensmann som har hatt baser i Boston, Paris, Berlin, Dakar, Rio de Janeiro og Cuba
Foto: Kjetil Jakobsen sine Facebooksider

 

– Hva er ditt aller beste sjakkminne?

Sjakk handler jo om å vinne og om å spille flotte partier. Det er sport og kunst. Et av mine flotteste sjakkminner er ganske ferskt, «comebacket» i Bodø Grand Prix i 2015. Til min egen totale overraskelse vant jeg de to første ratede partiene jeg hadde spilt på 28 år og det mot sterke spillere; Harald Mikalsen fra Alta og Terje Lund fra Levanger (elo 2144) og begge partier i den store stil; jeg ofret offiserer, selveste dronningen mot Lund og satte matt. Harald og Terje undervurderte meg nok, siden jeg ikke har rating. Resten av turningen gikk langt tyngre.

 

– Hva likte du best ved det å spille sjakk?

Beruselsen, det altoppslukende. Jeg må gå helt opp i ting, ellers interesser de meg ikke. Jeg har aldri klart å se på TV, det fenger ikke nok, man kan jo drikke kaffe og konversere mens man ser på. Kinomørket derimot, det er noe annet. Sjakk er den eneste rusen som ikke sløver hjernen, men som tvert imot skjerper blikket og intellektet.

 

– Føler du at du har noe uoppgjort i sjakken – har du fortsatt en ambisjon på et eller annet felt der?

Jeg liker å tenke at mine beste sjakkår ligger foran meg, nå som ungene er større og viktige jobbmål er innfridd, er det på tide å begynne å spille igjen. Kanskje kan jeg endelig finne tid til å studere sjakk også, computerne gjør alt så mye lettere og morsommere enn det var da vi drasset rundt på Enciklopedija Sahovskih i fire tjukke bind. Og hva med å få litt modenhet inn i spillet? Jeg har jo når sant skal sies alltid vært en ensporet og forutsigbar angrepsspiller. I det nevnte NM i Kirkenes i 1981, som var mitt siste, rokerte jeg kort og stormet på med bøndene på kongefløyen i nesten alle partier. Det ble en plassering på det jevne. Tenk om jeg nå endelig kunne ta til meg Tartakowers ord om at «det er best å ofre motpartens brikker»!

 

I 2016 tok Kjetil Jakobsen hjem gullet etter seier i Bodø Sjakklag sitt lynsjakkmesterskap med 20 av 20!
Foto: Åsmund Andersen

 

– Som professor i historie – får du bruk for noe du har ervervet deg gjennom sjakken?

Tartakower har noen fine observasjoner om sjakk og historie. Stakkars menneskehet, skriver han, den er som sjakkspillere som snakker om hva de skulle og burde ha gjort. Og jeg har alltid med meg det han sier om at «Bare en virkelig sterk sjakkspiller vet hvor svakt han spiller».

 

– Har du noe kontakt i dag med gamle sjakkvenner?

Det har en kostnad å ta tretti års pause fra sjakken. Mange – sørgelig mange – av de folkene jeg snakker om er døde. Men jeg møter gamle kjente i når jeg ferdes i sjakkmiljøet og er jeg i Tromsø så oppsøker jeg, som du vet, gjerne klubben eller miljøet om det er mulig. Ellers har jo noen kolleger i akademia som er gamle sjakkvenner.

 

– Har du tre boktips. Sjakkbøker du har lest og som er så slitesterke at også den nye generasjonen kan ha glede av dem?

Foruten sjakkskribentgudene Nimzowitsch og Tartakower har jeg hatt utrolig mye glede av Jens Enevoldsens sjakkhistorie i to bind (Verdens bedste skak).

 

Kjetil Jakobsen skuer utover landskapet – livet er fullt av kontraster
Foto: Kjetil Jakobsen sine Facebooksider

 

– Følger du noe med på Magnus Carlsen?

Ja, det gjør jeg og jeg var blant «Sjakkfantomets» trofaste lesere. Jeg bodde i Paris og sjakken var blitt meg ganske fjern da ryktene om det unge norske geniet nådde meg. Jeg husker godt første gang jeg fulgte et Magnus parti live, det var i 2004 på det nye franske nasjonalbiblioteket, nede i forskningsavdelingen, overraskelsen over å kunne følge et sjakkparti live fra et annet land, det var mitt første møte med sjakk på nettet, jeg var ikke klar over at det var mulig og ble straks fascinert.

 

– Fortell litt om hva sjakken ga deg som person av ballast – er det noe i «sjakkryggsekken» du virkelig har fått bruk for i livet ellers?

Jeg er egentlig en rastløs sjel, sjakk lærte meg konsentrert problemløsning. Samtidig må jeg nok si at sjakken får fram nerden i meg, og jeg har prøvd å holde nerden under kontroll. Jeg vil være allsidig og leve rikt og fritt.

 

– Har du et råd for en sjakklubb som Tromsø Sjakklubb i dag?

Nei, dere driver kjempegodt virker det som.

Et generelt ønske til sjakkverdenen kunne være at man gikk tilbake til den opprinnelige remisregelen, dvs at man kort og godt avskaffer muligheten for poengdeling. Remis er et fransk ord som betyr omspill (av remettre som betyr å stille tilbake eller gjøre om). Fjern muligheten for å tilby remis og sett en regel om at uavgjort etter patt eller trekkgjentakelse betyr omspill med kortere betenkningstid. Cluet er at omspillet må skje med samme farger, i motsatt fall har jo sort interesse av omspill og vil styre mot «remis». Tenk en turnering med kanskje litt kortere betenkningstid enn i dag. Ved remis omspill i hurtigsjakk, så eventuelt omspill i lyn og til slutt Armageddonparti. Ingen poengdeling. Blir ikke det en publikums-hit? Rating kan gå nøyaktig som i dag, slik at remis gir omspill i turneringen, men rates som halvpoeng, langsjakkpartiene gir langsjakkrating, hurtigsjakkpartiene hurtigsjakkrating osv.

 

– Hvilke interesser har du utenfor de 64 feltene?

Jeg er så heldig å ha hobbyen som jobb. Jeg skriver i avis, tidsskrifter og bøker om filosofi, kunst, historie og samfunnsspørsmål. Ellers blir det mye språk, reiser og mat og noe tennis og friluftsliv.

Vi takker Kjetil Ansgar Jakobsen for intervjuet og håper at vi sees snart!
Foto: Kjetil Jakobsen sine Facebooksider

Tromsø Sjakklubb på Facebook