Lørdagsintervjuet: Thomas Robertsen forteller

20. januar 2018
By


Thomas Robertsen – en fargerik sjakkspiller med lang fartstid i Tromsø!
Foto: Privat

 

– Kan du fortelle litt om når og hvordan du begynte å spille sjakk?

Jeg lærte sjakk av min morfar i påska 1986. Han har alltid vært min store helt og i ettertid har det vært en fin tanke at det var nettopp han som introduserte meg for sjakken som kom til å bety så mye. Deretter spilte jeg mye sjakk med Jon Christian Nordrum som gikk i klassen min. Jon Christian, jeg, Jussi (Formann Pedersen) og brødrene Røyset mannet oss etter hvert opp og møtte opp i den lokale sjakklubben. Tror Pål og jeg møtte en klubbkveld før jul i 1986 og ble tatt veldig godt imot av Jan Sigmund (Berglund) og Frode (Bull Jæger). Mottakelsen var avgjørende for at i alle fall jeg turde å komme tilbake. Fra januar 1987 var vi en armada av tidligere nevnte gutter som begynte på skolesjakk og ble med i vårturneringa.

Thomas, Jon Kristian og Pål spiller sjakk på 80-tallet
Foto: Arild Ernstsen

– Fortell litt løst om sjakkmiljøet i klubben på 80-tallet – hvordan var sjakklubben den gang?

Jeg fikk jo strengt tatt bare med meg de tre siste årene av 80-tallet 🙂 Men det var like fullt en aktiv tid. Sammen med deg, Frode, brødrene Røyset og Jan Sigmund, ble det jo mange reiser og turneringer. Ellers husker jeg klubbkveldene med godt innrøkte lokaler.

– Hvem er din favorittspiller gjennom tidene og hvorfor akkurat denne spilleren?

Utvilsomt Bobby Fischer. Jeg har nok alltid næret en viss fascinasjon for de mest kjente partiene hans. Takket være deg Sven har jo denne fascinasjonen blitt stadig dypere med årene. Vi har jo delt utallige timer med gjennomgang av mange av partiene, men minst like viktig hatt gode samtaler om Fischers liv og skjebne. Dette kronet vi foreløpig med en flott tur til Island for tre år siden med blant annet en tur på grava hans i Selfoss.

Thomas på Bobby Fischer sin grav – alvoret er til å ta og føle på…
Foto: Sven Wisløff Nilssen

– Kan du forteller litt om din sjakklige dannelsesreise på slutten av 80-tallet & begynnelsen av 90-tallet som formet deg
til å bli levende opptatt av sjakkspillet?

Jeg liker veldig godt ordet dannelsesreise, også innenfor sjakken. Jeg har alltid vært en håpløs romantiker ved sjakkbrettet. Ble tidlig opptatt av kombinasjonsspill og taktiske temaer. I dag skulle jeg nok ønske at det var noen som kunne gitt meg noen raps over fingrene hver gang jeg på død og liv skulle ofre en offiser på f7 eller h2. Videre at jeg i tidlig alder, og på en ordentlig måte, ble introdusert for ordentlig posisjonsspill og betydninga av å kunne sine sluttspill.

«Onde tunger» (Formann Pedersen, Tron Walseth med flere) har hatt mange gode vitser på min bekostning for manglende sluttspillferdigheter. Dette har nok vært berettiget, samtidig blir man jo ikke bedre om man aldri kommer til et sluttspill. I dag er jeg nok mer opptatt av posisjonsspill og struktur og ofrer litt mindre. Dette skyldes nok at jeg i voksen alder heldigvis har fått øynene opp for den vidunderlige sjakkhistoria med alle sine helter, skjebner, spennende matcher og utrolige turneringer.

– Din oldefar var ordfører i Tromsø, medlem av Tromsø Sjakklubb og et rivjern av et menneske – har du en historie eller to om han?

Oldefar døde da jeg var 18 år og de siste årene tilbrakte han på sykehjem. Jeg husker at jeg fikk vite at han hadde spilt sjakk en gang, men det er jo kun 1, 5 år siden jeg hørte at han var en av de som hadde slått selveste Richard Reti i simultansjakk i Tromsø våren 1929. Reti døde dessverre ikke mange ukene etterpå, men som sjakkentusiast med stadig større appetitt på sjakkhistoria kan en slik oppdagelse om din egen oldefar vanskelig beskrives. Jeg ble selvsagt svært stolt og håper at han hadde blitt stolt av at jeg har vært så opptatt av sjakk i over tretti år nå.

Likeledes er jeg selvfølgelig stolt over at han er den som har fungert lengst som ordfører i Tromsø gjennom tidene. Han satt som fungerende ordfører fra rett etter krigen (varaordfører for Ingvald Jaklin) som ble valgt inn på stortinget) og fra 1953-1965 som ordfører. Altså i nærmere 20 år. Det var heller ikke slik at han kunne brødfø familien som ordfører, han måtte også jobbe for fullt som typograf ved siden av. Det er imponerende!

Jeg hadde faktisk en oldefar til som satt i formannskapet for Arbeiderpartiet sammen med Wiktor Robertsen, og som også var medlem i sjakklubben på slutten av 20-tallet. Det var nok spesielt for to voksne veteraner å bli oldefedre til samme barn mange år senere. Det sies at de under barnedåpen min skal ha fleipet med at jeg hadde samme hodeform som Einar Gerhardsen. Vet fortsatt ikke om det var et kompliment.

– Hva ble din beste turneringsprestasjon over brettet?

Jeg tipper det var å bli nordnorsk mester i 1994. Alle storkanonene fra Nord-Norge var ikke med, men jeg fikk 5/6 etter overbevisende spill. Husker antagelig best at jeg høstet lovord, og fikk et kommentert parti i VG, av selveste Jonathan Tisdall.

 

Thomas over brettet for mer enn 10 år siden
Foto: Jan S. Berglund

– Hva er ditt aller beste selvopplevde sjakkminne?

Det å slå en stormester for noen år siden i Milano var veldig spesielt. Det mest morsomme med det, og som ikke er fortalt tidligere, var selve feiringa. Selvsagt skulle en GM-skalp feires med mjød og sterkere saker. På en bar i Navigli (kunstnerstrøket i Milano) gjorde min mentor, Kristian Bjørnsen, et større poeng ut av at seieren faktisk hadde falt på Adolf Hitlers bursdag, altså 20. april. En av servitørene oppfattet nok bare «Hitler» og at vi høylytt slo store ølkrus mot hverandre – og vi ble nok tolket i retning av å feire noe helt annet. Vi fikk klar beskjed om å drikke ut og gå, og i følge Kristian nyttet det ikke å parlamentere om skyldspørsmålet.

– I sjakkmiljøet er du kanskje best kjent for ditt skarpe angrepsspill – har du et favorittparti fra eget spill?

Jeg tror nok sortpartiet mot Thomas Johansson fra København i 2001 er et høydepunkt. Jeg ofret først en kvalitet, deretter dronninga og til sist en kvalitet til. Det var til og med i kongegambit som Thomas Johansson hadde skrevet en bok om. Det var jeg lykkelig uvitende om da vi satte oss til brettet. Han så heller ikke blid ut, da jeg etter partiet spurte om han hadde mye erfaring med åpninga.

 

Her er Thomas sitt knallparti mot navnebror Thomas Johansson:

– Du har et forhold til Italia og har spilt en del sjakk der nede – har du en historie fra et Italiabesøk?

Den festligste, og samtidig pinligste historia, er selvsagt den fra ei turnering i Milano i 2009. Jeg hadde akkurat lidd et forsmedelig tap etter at jeg mente å ha stått godt. Det hjalp ikke nevneverdig på humøret at det stod en eldre herre bak meg i etter-analysene som på død og liv skulle vise meg trekk. Da han gjorde det for tredje gang viftet jeg hånda hans nokså resolutt vekk. Det var her min gode venn, Kristian Bjørnsen, trådte inn – og lynraskt fikk mannen med seg inn på en liten bar tilknyttet lokalet. Det viste seg at mannen jeg omtrent hadde gitt et rasp over fingrene var den italienske legendekomponisten Ennio Morricone. Jeg blir like flau den dag i dag. Kanskje spesielt fordi jeg ikke skjønte hvem han var.

 

Thomas nyter livet i Italia med Kristian Bjørnsen både titt og ofte
Foto: Kristian Bjørnsen

– Jeg forbinder deg med stor sans for humor, store kunnskaper om sjakk og en lett flørting med mørkets krefter når du skriver dine skildringer som «Rockeevangelisten». Er han snart ute og rocker igjen?

Rockeevangelisten har ligget i ro og fred noen år, men han er ikke død. Jeg kjenner stadig mer inspirasjon hva gjelder skrivinga og har et par idéer som inkluderer Evangelisten. Jeg tror faktisk at enkelte mener at det å kombinere to nokså aparte ting som sjakk og black metal, var både nyskapende og morsomt. Siden min tid som Evangelisten har jo sjakk blitt mainstream underholdning og en slik status burde jo også kunne brukes til å løfte opp andre.

Satyricons vokalist Sigurd Wongraven er visstnok en meget habil sjakkspiller. I det hele tatt synes jeg kombinasjonen sjakk og musikk er spennende i flere sammenhenger. Bare her i Tromsø har vi flere gode eksempler på musikere som er meget gode sjakkspillere. Torbjørn Brundtland fra Røyksopp var jo for eksempel med i sjakklubben på slutten av 80-året. Rune Simonsen fra Mount Washington er et nyere og bedre eksempel. Han er definitivt den beste sjakkspilleren jeg vet om som aldri har vært innom den organiserte delen av sjakken.

– Du har skrevet i mange sammenhenger – blant annet skrev du for leserne i Tromsø ukentlige spalter i et helt år – fortell litt om den tida?

Det ble vel faktisk nærmere to år til sammen med spaltene i henholdsvis iTromsø og Nordlys. Det startet med ei ukentlig spalte i iTromsø, som jeg fikk skrive nesten halvannet år frem mot, og over, sjakk-olympiaden i byen i 2014. Den hadde ikke kommet i stand uten Jarle Heitmanns innsats for å overbevise den daværende redaktøren i avisa, Jørn Christian Skoglund, om at det var viktig å bygge opp sjakk for befolkninga i byen ellers. Kanskje mest for å forberede byen og folket på hva man kunne forvente når 2500-sjakkspillere snart skulle svirre rundt i bygatene. Gi leserne og publikum ei gradvis tilvenning til selve spillet og aktørene. Jeg var veldig inspirert av Atle Grønns spalte i «Dag og Tid» og forsøkte å ikke ha så mange sjakktrekk i spalta. Jeg tror også det fungerte. Husker nok best at jeg fikk nokså frie tøyler, innenfor anstendighetas grenser, og hadde ei flott tid som sjakkskribent. All ære til Jarle og ikke minst Jørn-Christian i iTromsø som hadde mot til å slippe meg løs hver lørdag i avisa deres. Dessverre døde Jørn-Christian så altfor ung kun få uker etter at sjakk-olympiaden var over.

Du har hatt flere verv innen sjakken – blant annet satt du i Eliteutvalget frem mot sjakk-OL i Tromsø. Var dette en spennende tid for deg?

Ei veldig spennende tid! Husker blant annet at jeg etter å ha snakket med Simen Agdestein for første gang som leder av EU, la han inn med fullt navn på mobilen. Så ringte Simen en gang i påska 2013 og min mor kom springende med telefonen og hvisket: «Det er Simen! Simen Agdestein!». Hun hadde fulgt med på «Skal vi danse» og visste selvsagt om han som sjakkspiller.

Ellers var det ei hektisk tid med mye mailskriving, en del telefoner og generelt arbeid for å følge med på hva som rørte seg i spesielt toppsjakken. Det å jobbe med uttak til olympiaden var interessant og spennende.

 

Thomas Robertsen på Nordkjosbotn under Mesternes Mestermøte i 2011
Foto: Sven Wisløff Nilssen

– Jeg har erfart at du er svært dyktig på sjakkquiz, sjakkhistorie og du liker å fortelle historier rundt sjakken selv. Hva kan unge spillere i dag fortsatt lære av sjakkhistorien og de gamle mestre?

Jeg husker at åpningsteori var alt for meg da jeg var ung og at jeg ikke ville høre på de som sa at man skulle studere de gamle mestre. I dag tenker jeg at jeg har brukt altfor mye tid på Marshallvarianten, dragen, Keresangrepet og tull og tøys. Brenn åpningsbøkene eller gi de til sjakklubben! Hadde jeg vært ung i dag hadde jeg tatt en telefon til Øystein Brekke i Sjakkbutikken og spurt om sjakkhistoriske anbefalinger og deretter fått mor og far til å investere i både biografier og turneringsbøker.

Jeg mener det er viktig at de yngste i flokken lærer seg at det som tas som en selvfølge i dag ikke var det i ei tid uten computere og databaser. Det er en grunn til at vi er kommet dit vi er i dag, og det er ofte spennende å grave seg tilbake i historien for å se opphavet til varianter, åpninger osv. Jeg husker Pål Røyset og jeg spilte en forsert remisvariant i den såkalte Gøteborgvarianten i Najdorfvarianten i siciliansk åpning. Det vi skulle gjort var jo å lese om hvorfor varianten heter Gøteborgvarianten, om det «The Argentinian Tragedy» i 1955. Jeg tror også det hjelper å huske trekk og varianter om man knytter historier og anekdoter til dem.

Framfor alt bør jo unge folk heller lese om mestre som Morphy, Tsjigorin, Lasker, Capablanca, Rubinstein, Smyslov, Tal, Fischer, Karpov og Kasparov enn å sitte og studere anemiske teoridukkemenn som for eksempel Karjakin og Caruana. Sjakkhistoria er så rikholdig og spennende at det bare er å hive seg rundt. Flotte turneringer og tragiske skjebner knyttes ofte sammen til livet og historia ellers. Man kan lære mye historie av å lese om gamle mestre.

– Sjakken og livet: Hva er det beste ved sjakken for deg – som også har en overføringsverdi til livet selv?

I sjakk kan du jo for eksempel i stor grad kan styre din egen skjebne. Gale valg får konsekvenser og du må lærer deg å stole på egne ferdigheter og intuisjon. Dersom man trekker det litt opp av selve spillet, så er det som i sjakk som med en del andre ting i livet. Jo mer innsats du legger ned, dess mer får du igjen.

Vassily Ivanchuk og Thomas Robertsen i Tromsøs gater i 2014 under sjakk-OL
Foto: Pernille Kveseth

– Fortell litt om klubben Team Bjørnsen og hvordan du opplevde det å bygge opp et eget lag som slo fra seg på landsbasis?

Team Bjørnsen-tida var helt fantastisk. Vi var jo en gjeng gamle kompiser, både deg og meg inkludert, som gikk sammen for lage en sjakklubb for oss mer avdankede spillere som kanskje har sjakk mer som hobby. Vi hadde ei artig tid hvor vi faktisk kvalifiserte oss til Eliteserien et år. Der var vi ikke langt unna å beholde plassen, og jeg tror det var Hans Olav (Lahlum) som avgjorde det i vår disfavør, ved å ikke slå Jøran (Jansson) i et fordelaktig tårnsluttspill. Way to go, Hans Olav!
Spøk til side. Det handlet aldri om å måtte prestere så mye over brettet. Vi viste at en gjeng amatørnisser fra Tromsø kunne kvalifisere seg til høyeste lagsjakknivå, og at samhold betyr mye i så måte. Det har for så vidt andre klubber vist langt bedre enn oss, men vi hadde mye moro. Høydepunktet var vel da vi ble omtalt som bohemklubben. Var det Simen som skrev det i VG? Navnet ble hengt på den eneste i gjengen, som ikke kunne spille sjakk, nemlig tidligere nevnte Kristian Bjørnsen. Antagelig tidenes manager i norsk sjakk. Beklager Espen Agdestein, men bedre tilrettelegger, mentor og show-mann enn Kristian er vanskelig å oppdrive.

Ellers kan jo nevnes at vi fikk mange venner i den tida, kanskje spesielt utenfor Tromsø og regionen for øvrig. Æresmedlemmer ble utnevnt i fleng og jeg tror vi var en gjeng som ei stund spritet opp norsk sjakk. Bokstavelig talt.

– Var Mesternes mestermøte i Balsfjord i 2011 var en spennende turnering. Fortell hva dette var og frister det å være på den siden av sjakkbrettet igjen?

Det var utrolig morsomt å ha regien på ei slik turnering. I lille Nordkjosbotn arrangerte vi ei eksklusiv turnering hvor inngangsbilletten var at man hadde vunnet nordnorsk mesterskap en eller annen gang. Med uvurderlig hjelp fra Jan Sigmund Berglund, en god slump penger fra Børge Robertsen og Tromsø 2014-organisasjonen fikk vi tak i omtrent alle tidligere mestre. Vi manglet fortsatt penger, så jeg brukte et par uker på å ringe rundt til omtrent alle mindre og større foretak i Balsfjord kommune. Jeg må innrømme at det i begynnelsen ikke var så lett å få samlet inn penger til ei sjakkturnering og flere spurte om «han der nye» (Magnus Carlsen) ville dukke opp. Jeg forklarte at det var vanskelig, men så var det en som spurte om Simen Agdestein skulle delta og da svarte jeg prompte at det var planen. Lenge før Simen var spurt! Han takket heldigvis ja og gjorde en fantastisk figur her oppe. Han spilte turnering, hadde simultanoppvisninger og undervisning for ungene i kommunen som drev med skolesjakk. Ei flott sjakk-helg!

Thomas Robertsen med hvite brikker mot Jan S. Berglund i et vennskapelig parti i 2017
Foto: Anniken Vestby

 

– Fortell litt om erfaringene ved det å sende LIVE fra Landsturneringen i 2016 med T & T?

Det var en artig opplevelse. Jeg opplevde et godt samarbeid i redaksjonen med utrolig dyktige folk som Ole-Kristian Valvaag, Geir-Magnus Pettersen, Christian Grundekjøn og stunt-reporter Rolf Klaudiussen. En kjempegjeng som også hadde mye moro gjennom ei svært hektisk uke. Må jo selvsagt også nevne min partner-in-crime, stumfilm-stemmen Tron Walseth. Tron og jeg har jo allerede rukket å gjøre mye artig over brettet, og rundt brettet, og jeg er redd vi ikke har gjort vårt siste ennå. For øvrig tror jeg at sjakken er nødt til å være innovativ, og ikke minst tilpasse seg tida og omgivelsene. Sjakk-kommentering brer om seg, det ser vi både gjennom nasjonale sendinger, men ikke minst internasjonalt.

Tron Walseth og Thomas Robertsen streamet sammen fra Landsturneringen 2016
Foto: Ole Kristian Valvåg

– Spiller du noe sjakk nå for tiden & hvordan gjør du i så fall dette?

Det er for tida lite sjakk utenom å spille på nettet. Jobbet jo sammen med svært entusiastiske Christian Grundekjøn et par år som nattevakt og han lykkes jammen med å motivere meg til et come-back i Italia i fjor vår. Det var en fin tur og ei artig turnering. Nå er han dessverre (for min helt egoistiske del) flyttet hjem til Fredrikstad, men hvem vet. Det kan fort bli ei lita turnering eller to allerede i år.

– Har du noen mål i sjakken som du ikke har oppnådd – en drøm du fortsatt ønsker å oppnå?

Det må være å gi ut ei sjakkbok. Noe som jeg er trygg på kommer til å skje 🙂

– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?

Når jeg ikke er sammen med mine barn eller jobber, så leser jeg en del. I all hovedsak krim, men også en del skjønnlitteratur.

 

Vi takker Thomas for intervjuet – her sammen med GM Kjetil A. Lie under Landsturneringen 2016
Foto: Jan S. Berglund

Tromsø Sjakklubb på Facebook