3/11-2006

Bondesluttspill
For at det ikke skal være tvil: Med bondesluttspill menes sluttspill hvor det kun er en eller flere bønder tilbake på brettet, i tillegg til kongene da. Borte er tårn, dronninger, springere og løpere. Men bønder tuller man ikke med! For mange herrens år siden skrev Nimzowich om bøndenes ekspensjonskraft, og dette i kombinasjon med disse brikkenes iboende egenskap til transformering gjør dem til potensielle matchvinnere hele gjengen. Apropos ekspensjonskraft, la oss legge til gjennombruddskraft, for ikke å si gjennombruddshissighet:

En beslektet variant av det overnevnte står også i Bent Larsens utmerkede sluttspillbok. Som ung forsto jeg aldri denne, og verken klarte eller orket å regne ut løsningen:

Vi ser at noe gjentar seg her: Den som går for bondegjennombrudd kan ofre både en og to bønder for å oppnå bondeforfremmelse. Et par eksempler til om dette temaet innen bondesluttspill. I den neste stillingen har begge parter to bønder. Det er imidlertid sort som har en fribonde. Likevel vinner hvit ved riktig og rett spill:

I det siste eksemplet om bondegjennombrudd har sort en aktiv konge. Det som imidlertid er utslagsgivende i stillingen er hvits bønder som har avansert inn på sorts kongefløy:

Opposisjon er et gjennomgangstema i bondesluttspill. Lærebøker fokuserer gjerne på to varianter av disse: En direkte utgave, og fjernopposisjon.  Først det førstnevnte:

Et nytt eksempel på direkte opposisjon. Denne gangen er det hvit som med sin merbonde kan benytte seg av muligheten av å etablere opposisjon i forhold til sorts konge, og vinne på dette. Ellers gjelder det å få egen konge foran egen bonde når man skal få denne forvandlet til dronning. Poenget er å bruke egen konge til å oppnå kontroll over forvandlingsfeltet:

Forresten: Et poeng med stillingen etter 1.Kf6 er at den er vunnet for hvit uansett hvem som er i trekket:

Et eksempel til på direkte opposisjon:

For ordens skyld: Man vinner fortsatt ikke med a- og h-bønder:

Så til fjernopposisjon. Før kongene står ansikt til ansikt i direkte opposisjon, så kan de befinne seg nokså langt fra hverandre. Det er likevel ikke likegyldig hvordan man går motpartens konge i møte. Det handler om å flytte kongen på en slik måte at når de endelig møtes, så skjer dette om mulig med opposisjon:

Et eksempel til på fjernopposisjon. Denne gangen ser vi Emanuel Lasker i aksjon:

Kvadratet er et begrep som man ikke kommer utenom når det er tale om bondesluttspill. Hva det hele er tale om hvorvidt den forsvarende part har kontroll over motpartens fribonde eller ikke:

Tar vi samme stillingen en gang til, men nå med hvit i trekket, så blir det imidlertid et annet utfall:

I bondesluttspill hvor begge parter har en eller flere fribønder innebærer gjerne et kappløp om å komme først. Noen faktorer kan her være verdt å være seg bevisst: Hvem har den best plasserte kongen? Hvem har avansert sin eller sine bønder mest fram på brettet? Hvem har den beste bondestrukturen, for eksempel dobbeltbønder eller ikke? Det neste eksemplet likner på remis, men er det ikke:

Tid for studier. Den er laget av Arthur Mandler i 1938:

Ingen spalte om bondesluttspill uten Richard Retis studie fra 1921:

Denne studien hadde imidlertid sin forgjenger i partiet Emanuel Lasker-Siegbert Tarrasch, St Petersburg 1914:

Hva disse eksemplene illustrerer er at i bondesluttspill er ikke nødvendigvis den kortesete avstanden mellom to punkter den rette linje! Sikk-sakk-manøvre med kongen kan i bondesluttspill være det raskeste! Et eksempel til på det:

I spalta den 22. september ble triangulasjon nevnt: Kunsten å tape et tempo. Følgende eksempel ble vist:

Vi avslutter også denne spalten med et eksempel på triangulasjon. Det er tale om en studie av Cyril Dedrle fra 1921: