7/12-2007

Sluttspill med tårn mot løper
I spalta den 19. oktober handla det om sluttspill med tårn mot springer. Her kommer en oppfølger, men hvor det altså er en løper som skal prøve å matche tårnet. Som det ble nevnt i spalta da så trer styrkeforskjellen mellom tårnet på den ene siden og en lett offiser på den andre tydeligere fram jo færre brikker som er igjen på brettet. Jo færre brikker, jo mer terreng åpner seg for tårnet som trenger linjer og rader å bevege seg på for å være effektivt. I åpningsfasen og midtspillsfasen kan derimot styrkeforskjellen være mindre tydelig, noe som kan forstås ut fra at tilstedeværelsen av mange brikker begrenser tårnets aksjonsradius. Men som det også ble skrevet i spalta den 19.10. så kan en springer eller løper som i tillegg har en eller to fribønder på laget likevel gjøre tårnet både klumsete og sjanseløst, ikke minst om den spilleren med lett offiser har den mest aktive kongen på laget. Men uten disse tilleggsfaktorene så viser tårnet fort sin overlegenhet. Her et sluttspill med konge, tårn og bonde mot konge, løper og bonde. At bonden til parten med løper befinner seg på samme farge som løperen gjør det ikke enklere å forsvare stillingen, og her umulig:




Tar vi samme stillingen en gang til så endrer ikke dette på utfallet. Selv om den forsvarende partens konge denne gangen slipper å bli pressa ned til grunnlinja, så er problemene uløselige:




Noen ganger har imidlertid den spilleren med tårn langt større vanskeligheter med å vinne enn i de eksemplene vi har sett på til nå. En faktor som kan gjøre stillinger med tårn mot løper vanskelig å vinne er for det første at spilleren med tårn har avansert sin bonde for langt fram for tidlig. En annen ting er at om bonden til spilleren med løper ikke står på samme farge som løperen så gjør dette at løperen er friere stilt og ikke bundet opp til forsvar av egen bonde. Her ei stilling av Yuri Averbach fra 1981 som viser hva det er tale om:




Men lar man sort være i trekket i denne stillingen så kan ikke hvit vinne. Dermed ser vi noe av det vi nevnte over:




Det at hvits bonde allerede befant seg på e5 avgjorde det hele her. Hvits bonde gjorde det vanskelig for egen konge å penetrere sorts stilling da den okkuperte et viktig felt som den hvite kongen kunne ha benyttet seg av. Hadde hvits bonde for eksempel befunnet seg på e4 så ville hvit likevel vunnet selv om sort er i trekket. Fra e5 kunne hvits konge ha kombinert truslene om å gå inn i sorts stilling, enten fra f6 eller d6, noe som ville blitt for mye for sort å stå imot. Her et noen eksempler til på at den underlegne parten kan holde disse stillingene hvor den angripende parten har flyttet sin bonde for langt fram for tidlig og hvor bonden til spilleren med løper står på motsatt farge som den fargen løperen ferdes på:




Så en studie fra 1750 av en ved navn Del Rio. Og her har ikke nedgang sort en bonde. Hvit har konge, tårn og bonde mot sorts konge og løper. Og likevel kan ikke hvit vinner. Dette er et unntak må vi vel da bare understreke, for med en slik materiell overvekt så er normalt alt håp ute for den forsvarende parten. Men ikke i den følgende stillingen:




Så litt om stillinger uten bønder: Konge og tårn mot konge og løper. Vi har allerede sett noen eksempler på en viktig ting verdt å være seg bevisst: Den forsvarende partens konge bør unngå å havne i et hjørne som har samme farge som den fargen løperen går på. En annen ting er å unngå opposisjon mellom kongene:




Det var litt om sluttspill med tårn mot løper. Spilleren med tårn har gode vinstsjanser i mange stillinger med denne brikkekonstellasjonen, men det er også et potensial for den underlegne parten til å holde stillingen til remis. Til sist mimrer vi litt igjen og går tilbake til Fischer-Spasskij-matchen i Reykjavik i 1972. Her er det 21. og siste matchpartiet. Fischer leder 11½-8 ½, og har her sort. Med kvalitet over vant Fischer dette partiet, og med det matchen 12½-8 ½. Ved første øyekast ser imidlertid ikke stillingen så tapt ut for Spasskij. Bl.a. så har hvit to sammenhengende fribønder på dronningfløyen. Sort har imidlertid en fribonde i h-linja, og kombinasjonen av kvalitet over og det at denne fribonden til sort viser seg å være en større trussel mot hvit enn det de hvite fribøndene er mot sort blir avgjørende: