11/5-2007
Dronningsluttspill, del 1
Sluttspill med dronning mot dronning gir et helt spesielt type spill. Dette pga.
dronningens store aksjonsradius i kombinasjon med at det er tale om stillinger
med få brikker på brettet, få brikker som står i veien for dronningene, og
dermed mye tilgjengelig rom for disse brikkene å boltre seg i. Dronninger
beveger seg så raskt imellom begivenhetene på brettet at det er som om de er
overalt heletiden! Ser man for seg brettet med dronning og bonde mot dronning
uten at partene har konger, så er det ingenting som kan hindre bondeforvandling.
Med konger på brettet så endres det hele radikalt da mulighetene for evig sjakk
vil være en forsvarsressurs som kan gjøre at bonden aldri blir forvandlet. Når
dette er sagt så er likevel vinstsjansene til spilleren med konge, dronning og
bonde mot konge og dronning ofte gode.
Om vi holder oss til stillinger med konge, dronning og bonde mot konge og
dronning, så vinner som oftest spilleren med merbonde med mindre den forsvarende
part skulle lykkes med å blokkere bonden ved hjelp av egen konge, framtvinge
evigsjakk eller trekkgjentakelse. Ellers må binding nevnes. Å bruke binding av
fribonden, gjerne diagonalt, kan gjøre det vanskelig å få avansert bonden.
Remissjansene er ellers ofte større om fribonden er en a-bonde enn om det skulle
være tale om en sentrumsbonde. Eller sagt på en annen måte: Jo lenger fribonden
er fra sentrum, jo vanskeligere kan det være å vinne. Men selv om det skulle
være tale om en randbonde, så har man også her vært i stand til å utarbeide
sluttspillteori som kan påvise vinst i ulike stillinger. Men enkelt er det ikke,
som så ofte i dronningsluttspill.
For å vinne dronningsluttspill med brikkekonstellasjonen som nevnt over, så kan
noen kjerringråd nevnes: 1) Bruk av trusler om å besvare sjakk med motsjakk med
overgang til et vunnet bondesluttspill 2) Flytt kongen nær egen fribonde slik at
denne kan tjene som ly mot sjakker 3) Flytt kongen mot motpartens dronning for
på den måten å begrense mobiliteten til denne. I spesielle tilfeller så finnes
det ellers eksempler på at spilleren med merbonde kan spille på matt ved å veve
et mattnett rundt motpartens konge som kanskje i utgangspunktet befinner seg i
en beklemt posisjon:
Når jeg sitter med et sluttspilltema som dagens, så dukker ett og annet minne
opp om dronningsluttspill jeg selv har vært involvert i. Noen ganger er tap det
man trenger for å kunne vinne ved en senere anledning! I NNM i Narvik i 1988 var
jeg så nære, så nære å bli nordnorsk mester. Et vunnet bondesluttspill ble
imidlertid forvandlet til et dronningsluttspill som jeg tapte, og Jan Sigmund
ble mester. Det svei for meg. Ikke fordi Jan Sigmund vant, men at jeg spolerte
min sjanse. Men samtidig så ga det meg en voldsom revansjelyst som varte i fem
år, og i 1993 var det så min tur. Men tilbake til 1988:
I NM i Namsos i 1995 møtte jeg Sven. Her ble jeg tilskuer til min motstanders
glimrende sluttspillteknikk, og igjen måtte jeg bare konstantere at
dronningsluttspill ofte er vunnet for den med merbonde:
På tide å vise et par eksempler hvor også jeg får det til. Først duellen mot min
gode venn Mikael Rølvåg, spilt i NNM i Tromsø 1998. Dette var min turnering hvor
jeg tok min andre NNM-tittel. Oppgjøret mot Mikael viser noe av
forsvarspotensialet som ligger i å forsvare seg ved hjelp av å sjakke motpartens
konge. Det er ikke tale om et reint dronningsluttspill da vi hadde en lett
offiser hver i tillegg, men temaet er gjenkjennbart:
Så en vinst til meg. Etter oppgjøret mot Sven i Namsos i 1995 hadde jeg litt mer
peiling på hvordan det kan gjøres. I Rallarsjakken i 2004 var min motstander
Sergey. Han gjorde det lenge vanskelig for meg, men det var likevel ikke nok:
Ikke den store pedagogikken i disse eksemplene antar jeg, men dronningsluttspill
er det nå likefullt! Vi får gå mer systematisk til verket i neste spalte som
omhandler dronningsluttspill. Som avslutning et dronningsluttspill uten bønder
som i Neumans studie. Igjen er det tale om at ulykksalig plassering av kongen og
dronningen kan føre rett i matt: