Men kanskje hjalp vi hvit litt for mye her. Sort trenger jo ikke å sette tårnet på h1 da. Hva om det går til g1 i stedet? Vel, det hjelper ikke:

For ordens skyld: Om hvit ikke ville vært i stand til å sjakke til seg sorts tårn, så vinner likevel konge og dronning mot konge og tårn. Helt enkelt er det imidlertid ikke alltid. Mer om dette ved en senere anledning. Det neste spørsmålet i dagens spalte er hva som skjer om det er et tårn som befinner seg foran bonden, ikke kongen. Dette er kan gi stillinger med noen flotte poenger. Og utfallet? Noen ganger remis, noen ganger ikke…

I dette eksemplet var det ikke likegyldig hvor sorts konge sto som vi så i kommentaren til sorts førstetrekk. En gang til:

Så en studie av Troitzky fra 1896. Igjen er det ikke remis, og denne gangen er poengene som leder til vinst både dypere og vakre. Sort synes å ha remisen innen rekkevidde da sorts konge kan gjemme seg bak hvits konge, og dermed unngå at hvits tårn kan sjakke seg ut av hjørnet. Men…

Dermed går vi over til Vancurastillingen. Hva det er tale om er en studie av den tsjekkiske komponisten Josef Vancura som levde fra 1898 til 1921. Han ble altså ingen gammel mann. Likevel lever hans bidrag videre som en obligatorisk del av grunnleggende sluttspill som det kan være verdt å vite om. Igjen er det tale om en randbonde, men denne gangen befinner den seg to felt fra forvandling. Med Vancurastillingen snakker vi om ei stilling og en metode for den forsvarende part for å oppnå remis:

Hvit kom aldri videre her. Noen poenger verdt å notere seg ved Vancura:
- Hvits konge kan aldri gå til sjette, syvende eller åttenderaden pga. sjakkene fra siden
- Idet bonden går fram, så setter sort tårnet bak bonden, etterfulgt av sjakking av
motstanderens konge fra grunnlinjen.

Så over til Siegbert Tarrasch. Noen år før Vancuras stilling ble kjent, så publiserte han den følgende stillingen med påstanden om at den var vunnet for hvit. Da Tarrasch ble kjent med Vancuras stilling, så endret han imidlertid sin konklusjon. Tarrasch sin stilling kan benyttes som et eksempel på hvordan oppnå Vancuras stilling, og dermed remis:

Disse eksemplene kan gi et inntrykk av at det er enkel remis med bonde på a6 og tårn på a8. Men endres Tarrasch sin utgangsstilling noe, så kan dette være nok til at hvit vinner. Vancuras stilling og metode er tempokritisk, og et tempo kan være nok til at tårnet i hjørnet kommer i spill, noe som endrer på alt:

De tunge offiserenes egenskaper til å avskjære motpartens konge, gjør dette til en viktig tema i sluttspill. Dette kan skje både langs ei linje og langs en rad. Skjer dette på en vellykket måte, så settes rett og slett den forsvarende parts konge ut av spill, og fribonden kan gjøre seg gjeldende. Men først et eksempel hvor den forsvarende part kan oppheve avskjæringen på en måte som gir remis. Da dette alltid vil innebære en invitasjon til bondesluttspill, så forutsetter dette at det bondesluttspillet det inviteres til er remis:

Med hvit i trekket i samme stilling blir imidlertid utfallet et annet. Mertempoet til hvit gjør at sort ikke lenger har noe reddende bondesluttspill å ty til:

Men et viktig poeng verdt å repetere er betydningen av hvor den forsvarende parts konge står plassert. Som belyst i de forrige spaltene er det viktig at den forsvarende parts konge plasserer seg på den korte siden når den må oppgi kontrollen over forvandlingsfeltet.

Avskjæring langs en rad kan ha samme betydning som det å avskjære den forsvarende parts konge langs ei linje. Ved avskjæring langs en rad kan imidlertid utfallet være temmelig gitt. Den angripende parts tårn tar seg av motpartens konge, og det som gjenstår er konge og bonde mot tårn. Dette er rått parti, og tårnet kan ikke håndtere fribonden: