15/6-2007

Bajonettangrepet i Kongeindisk med en sort springer på f4
I forrige ukes spalte ble det antydet at det skulle komme mer om Bajonettangrepet i Kongeindisk. Utgangspunktet var at jeg benyttet denne åpningen mot Trond Romsdal i NNM i pinsehelga. Jeg spilte ikke den hvite siden av åpningen godt, så en måte å lære seg det hele bedre på kan jo rett og slett være å skrive ei spalte om emnet! Bajonettangrepet er en av hvits måter å spille den klassiske varianten i Kongeindisk på. Den klassiske varianten kjennetegnes ved innledningstrekkene 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2. Sort er til å begynne med tilbakeholden med å okkupere sentrum, og hvits svar er altså å besette sentrum med bønder etterfulgt av rask utvikling av offiserene. Bajonettangrepet oppstår så etter ytterligere noen trekk: 6...e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4. Med sitt siste trekk innleder hvit hurtig spill på dronningfløyen. Planen videre er å angripe sorts bondekjede i sentrum med trekket …c4-c5..., noe 9.b4 tjener som en forberedelse til.

Sort har flere planer til sin disposisjon som svar på Bajonettangrepet. Noen av disse springer ut av noen spesielle omstendigheter som oppstår etter hvits 9.b4. For det første så har sort nå muligheten til å spille 9...Sh5. Dette er ikke tilfelle om hvit spiller 9.Se1 eller 9.Sd2 da 9...Sh5 da bare besvares med 10.Lxh5 osv. På h5 står springeren mer aktivt enn om den går til d7 eller e8, og kan i tillegg fortsette til f4. Dette er da også temaet i denne spalten, stillinger hvor sort spiller springeren fra h5 til f4. Med en sort springer på f4 så har det imidlertid vist seg at sorts angrep kan stoppe opp da springeren mer kan stå i veien for sorts videre spill på kongefløyen enn å være et aktivum i hvits stilling. Å la springeren stå på f4 er imidlertid ikke hvits eneste reaksjonsmåte. Ofte kan det være tilrådelig for hvit å bare slå springeren vekk med …Lc1xf4... Dette gjelder særlig i stillinger hvor sort kombinerer …Sf4... og bondeframstøtet…f7-f5... Å forstå når springeren på f4 bør slås og når den ikke bør det er derfor nokså grunnleggende for å kunne spille den hvite siden av Bajonettangrepet på en god måte. En annen viktig omstendighet etter hvits 9.b4 er at dette gir sort muligheten til å spille bondetrekket …a7-a5... Pga. at hvit ikke kan besvare dette trekket med …a2-a3... da det er bindig i a-linja etter …axb4..., så kan dette være en måte å vanskeliggjøre hvits plan om å spille …c4-c5... på. I dagens spalte vil også dette bli sett litt nærmere på, men kun i kombinasjon med …Sh5-f4... Følgende inndeling av stoffet kan foretas når det gjelder stillingstyper og varianter i Bajonettangrepet hvor sort velger å spille springeren til f4:

1) Sort spiller springeren til f4 etter at …f5... er blitt spilt: 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 f5 11.Sg5 Sf4

2) Sort spiller springeren til f4 før at …f5... er blitt spilt: 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 Sf4

3) Sort kombinerer …Sf4... og …bondeframstøtet …a7-a5... : 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 a5 etterfulgt av …Sf4..., eller via trekkrekkefølgen 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 Sf4 11.Lf1 a5

Disse variantene vil i det følgende bli sett nærmere på ved hjelp av 23 utvalgte partier med kommentarer. Tid for å lære mer om Bajonettangrepet i Kongeindisk med en sort springer på f4:


1) Sort spiller springeren til f4 etter at …f5... er blitt spilt: 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 f5 11.Sg5 Sf4

Etter 11.Sg5 har sort to valg: Enten gå tilbake til f6 med springeren eller gå til f4. Det førstnevnte alternativet er trekket som det har vært størst oppmerksomhet rundt det siste halve året, ikke minst pga. Radjabovs suksess med det. Trekket 11...Sf6 regnes da også som en slags hovedvariant i Bajonettangrepet f.t., og teorien synes å verdsette sorts sjanser her, om ikke for å oppnå fordel så i hvert fall for å skape motspill og like sjanser i ei ellers komplisert stilling. Teorien synes imidlertid å ha mindre tro på sorts stilling etter 11...Sf4. Khalifman er blant de som argumenterer lettere for hvits stilling etter 11...Sf4 enn etter 11...Sf6. Dette i hans bok Opening for White According to Kramnik, bind 1b. Alexei Shirov uttrykker seg imidlertid mer positivt på sorts vegne etter 11...Sf4 på sin DVD My best games in the King`s Indian. Han kommenterer imidlertid ikke Khalifmans forslag til hvordan hvit kan spille for å få fordel. Etter 11...Sf4 oppstår ei stilling hvor hvit anbefales å slå vekk springeren umiddelbart på f4 med sin sortfeltsløper. En av de mest briljante spillerne med hvit i Bajonettangrepet har de siste ti årene vært verdensmester Kramnik. Vi starter denne gjennomgangen av Bajonettangrepet med hans seier over Shirov i Tilburg i 1997:




Året etter møttes så Kramnik og Shirov til ny duell i denne varianten i Monaco. Kramnik valgte denne gangen 17.Lg4 i stedet for 17.Lf1 som synes å gi sort gode remissjanser som nevnt i kommentarene til partiet vi nettopp har sett. Shirov oppnådde etter hvert vinststilling ved flere anledninger med sort, men måtte ta til takke med remis etter upresist spill i tidsnøden. Der hører ellers med til historien at i tiden mellom disse to partiene mellom Kramnik og Shirov, så hadde Shirov selv spilt varianten med hvit med 17.Lg4 mot Uhlmann i Dresden. Så Shirov var uten tvil godt forberedt til det følgende partiet:




Ut fra dette så ser sorts spilleopplegg nokså lovende ut. Khalifman foreslår imidlertid at hvit kan spille annerledes i det 19. trekket som nevnt i kommentaren i det forgående partiet, og refererer blant annet til et parti spilt i 2004. Dette kan kanskje være ei forbedring av hvits spill som det ikke er helt enkelt å gjøre noe med for sort. I så fall så kan dette ha stor betydning for evalueringen av varianten som Shirov to ganger har benyttet seg av mot Kramnik:




Hvit vant i fin stil her. Det måtte gis en kvalitet for at hvit skulle beholde initiativet. Spørsmålet er om sort kunne ha forsvart seg bedre. Svaret på dette spørsmålet har stor betydning for evalueringen av hele varianten med 17.Lg4 og 19.c5. Jeg får lyst til å nevne at det f.t. finnes ei repertoarbok for hvit på markedet av John Cox, Starting out: 1.d4, hvor han anbefaler sine lesere å spille 17.Lf1. Med det som er sagt om denne stillingen, så virker ikke dette å være et så godt råd om man vil vinne med hvit. Men 17.Lg4 og etter det 19.c5, virker lovende for hvit kan det se ut som. En annen måte å tvinge hvits springer på g5 til å erklære seg er ved å spill 13...h6. Dette trekket svekker sorts kongestilling og bondestruktur noe, men har ellers likheter med 13...Lf6:




Sort klarte seg egentlig bedre i dette partiet hvor 13...h6 ble spilt i stedet for 13...Lf6 selv om dette ikke trenger å bety at 13...h6 er bedre. Et annet alternativ for sort i det 13. trekket er å spille …c6... Trekket er et angrep på hvits bondesentrum. Hovedpoenget med trekket er likevel å bare dekke feltet d5 som vil bli frigjort for hvit etter …Se6... Sort prøver etter dette å fullføre utviklingen og etablere ei holdbar stilling mot hvits oppstilling og initiativ. Hvits utsikter synes imidlertid igjen å være de beste:




Til slutt i denne varianten et parti hvor sort søker å aktivisere springeren på e7 og matche hvit på den måten. Men igjen kommer sort fort til kort:




Khalifman oppsummerer denne varianten i boka Opening for White According to Kramnik, bind 1b, at selv om sort lyktes her med å få åpnet diagonalen for løperen på g7 så veier det som hvit har oppnådd i stillingen tyngre. Selv om hvits e6-bonde er isolert og en potensiell svakhet, så er den samtidig en egen kampenhet så lenge den eksisterer og en viktig ressurs for hvit. Dette i kombinasjon med terrengfordel og mer aktive brikker gir hvit gode utsikter til et sterkt initiativ på dronningfløyen og i sentrum. I varianten etter 11...Sf4 så har ikke sort utsikter til et mobilt bondesentrum slik tilfellet mange ganger er i 11...Sf6-varianten, noe som i sin tur reduserer motspillsjansene til sort. Samtidig så er det lite for løperen på g7 å angripe i hvits stilling, og diagonalen er på mange måter “tom”, hvor imponerende den enn måtte virke. Som vi så i noen av partiene over så foretrakk derfor sort rett og slett å bare bytte vekk sortfeltsløperen mot hvits springer på c3.


2) Sort spiller springeren til f4 før at …f5... er blitt spilt: 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 Sf4

I denne versjonen av Bajonettangrepet med en sort springer til f4, så spiller sort springeren direkte inn på hvits territorium før et …f7-f5... har bli spilt. Hvits reaksjon på dette trekket er da å dra nytte av 10.Te1 ved å spille 11.Lf1. Spiller sort da 11...f5, så er imidlertid hvit klar til å slå vekk springeren på f4 med 12.Lxf4, og etter 12...exf4 fortsette med 13.e5 med gode utsikter til fordel. Mer om dette til slutt i del 2. Kan så sort klare seg uten …f7-f5...? Erfaringen viser at sort da strever med å få i gang tilstrekkelig motspill igjen. Først et parti hvor sort velger å utvikle hvitfeltsløperen til g4 for så å bytte den av mot hvits springer på f3:




I det neste partiet velger sort å bruke tid ved å spille 11...h6. Trekket stopper hvit fra å spille …Sg5... etter et sort …f7-f5..., men hvit kan profitere på dette langsomme trekket ser det ut som. Hvits springer på f3 i Bajonettangrepet kan ikke bare gå til g5. Ofte er feltet d2 en riktig plass å gå, og dette påminner om likhetene mellom Bajonettangrepet og 9.Sd2-varianten: 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.Sd2:




Et parti til med 11...h6, og denne gangen er det ingen ringere enn Anand som for en sjelden gangs skyld er å finne på den hvite siden av ei 1.d4-åpning og en Kongeinder. Partiet ble spilt i FIDE-knock-out-VM i 1997 hvor Anand vant en lang og utmattende kvalifisering for så å møte en uthvilt Karpov til VM-match.




Så et parti hvor sort spiller en typisk manøver i Kongeindisk: Kongen til h8 for å frigjøre feltet g8 for springeren på e7. Derfra søker så sort å aktivisere denne springeren ytterligere:




Så et parti hvor sort følger opp med et umiddelbart …f7-f5... Etter at springeren har gått til f4. Hvit slår da med fordel av på f4 og fortsetter med 13.e5 med gode utsikter til vedvarende fordel. Avslag på f4 etterfulgt av et …e4-e5... er en typisk hvit manøver i denne stillingstypen:





3) Sort kombinerer …Sf4... og …bondeframstøtet …a7-a5... : 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 a5 etterfulgt av …Sf4..., eller via trekkrekkefølgen 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 Sf4 11.Lf1 a5

Til slutt i dagens spalte noen partier hvor sort kombinerer …Sh5-f4... og bondeframstøtet …a7-a5... Stillingen som her vil bli sett nærmere på kan som overskriften antyder oppstå etter ulike trekrekkefølger: 1) 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 a5 etterfulgt av …Sf4..., og 2) 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 Sf4 11.Lf1 a5. Den sistnevnte trekkrekkefølgen er altså identisk med trekkrekkefølgen i del 2, bare at sort spiller 11...a5, noe som det ikke ble sett nærmere på der. For ordens skyld blir partiene i del 3 presentert med den førstnevnte trekkrekkefølgen. Etter 1.d4 Sf6 2.c4 g6 3.Sc3 Lg7 4.e4 d6 5.Sf3 0-0 6.Le2 e5 7.0-0 Sc6 8.d5 Se7 9.b4 Sh5 10.Te1 a5 spiller hvit antakelig best 11.bxa5 selv om 11.La3 kanskje er spillbart det også. Etter 11.bxa5 har sort ulike muligheter til sin disposisjon. Vi starter med et parti med Topalovs sekundant Cheparinov som hvit:




Så til et av de klassiske oppgjørene mellom Kramnik og Kasparov. Partiet ble spilt i Novgorod i 1997, og Kasparov med sort spilte da 15...g5 direkte i stedet for å forberede …g6-g5... med 15...h6 først som i det forgående partiet. Kramnik vant med hvit, og til pressen sa Kasparov etterpå at Kramnik ikke hadde spilt noe godt parti! Kramnik selv kommenterte da senere at dette godt kunne stemme, men at hans spill likevel var godt til å slå Kasparov…




Vi ser her noen eksempler på at sort prøver å oppnå spill på kongefløyen uten å benytte f-bonden. I det neste partiet prøver sort å dra nytte av h-bonden for å komme til motspill:




Så et par partier hvor sort prøver å gi springeren støtte ved å spille på en hvitfeltsstrategi for å garantere springeren på f4 feltet h3 om hvit jager den med …g2-g3...:




I det neste partiet organiserer sort brikkene på en litt annen måte enn i partiet Sprenger-Rajlich, men ideen er den samme, å sikre springeren på f4:




I det følgende partiet ser vi igjen sort benytte seg av manøveren med å spille kongen til h8 for å frigjøre feltet g8 for springeren på e7, slik at denne kan komme i spill derfra:




I det neste partiet prøver sort å stoppe hvits spill på dronningfløyen ved å spille 13...b6 i stedet for 13...c5 som i de seks siste partiene vi har sett nærmere på. Men igjen er hvit likevel i stand til å komme til spill. Med en sort bonde på b6, så er en typisk plan for hvit å brekke opp sorts dronningfløy ved å spille a-bonden til a5. Partiet i seg selv er ikke så mye å vise fram da partene avblåser hurtig kampen og tar remis, men partiet er likevel av teoretisk interesse:




I det neste partiet følger sort igjen opp med …f7-f5..., men med springeren på f4 så stopper det litt opp. Sort velger å slå på e4 for å frigjøre feltet f5 for springeren på e7, men i det følgende partiet så fungerer heller ikke denne planen helt for sort:




Så et parti med en annen stor spiller i Bajonettangrepet, Loek van Wely. Her hans parti mot Bacrot ifra Dortmund i 2005:




Så et parti hvor vi ser Nakamura spille den hvite siden av Bajonettangrepet. Trekkrekkefølgen er igjen interessant, og stiller hvit på noen prøver. Som vi har sett noen eksempler på så er ikke alltid feltet g5 stedet for hvits springer på f3. Ofte er det riktige å gå til d2. Dette er noe jeg selv har erfart to ganger nå. Etter unøyaktig åpningsspill har jeg erfart at jeg etter å ha spilt springeren til g5 har måttet returnere den igjen til f3 etter et sort …h7-h6... da feltet e6 ikke har vært like hensiktsmessig å gå til som i variantene hvor hvit gjør tingene riktig. I det følgende partiet spiller sort både …a5... og ..f5... før springeren går til f4. Med 12.Sd2! så tvinger imidlertid hvit fram ei erklæring fra sort: Enten må springeren gå tilbake til f6 eller gå inn på usikker grunn med 12...Sf4:




Et parti til i samme varianten. Trekkene er de samme tom. sorts 12. trekk, men i det følgende partiet ser vi Shirov med hvit velge det interessante og skarpe 13.Sb3 som dekker bonden på a5 og gir hvit merbonde. Khalifman nevner av en eller annen grunn ikke det Shirov-partiet vi nå skal se, i sin bok Opening for White According to Kramnik, bind 1b, og refererer kun til et parti Mikhalevski-Kanstler, Israel 1999, hvor ei skarp og uklar stilling oppsto med gode angrepssjanser for sort på kongefløyen. Shirov kommer imidlertid i det følgende partiet opp med ei forbedring av Mikhalevskis spill, og gjør 13.Sb3 til et interessant alternativ til 13.Lf1 som vi nettopp så Nakamura spille. Det følgende partiet finnes på Shirovs DVD My best games in the King`s Indian hvor han kommenterer dette partiet (og mange andre) på sin flotte, instruktive og egenartede måte. Så det er bare å anbefale både varianten og DVDen!




Så et parti hvor vi nok engang får se hvit spille standardideen …Lxf4... etterfulgt av …e5... når anledningen byr seg. Med dette rundes denne gjennomgangen av Bajonettangrepet av for nå.




Det var 23 partier noe så begrenset som Bajonettangrepet i Kongeindisk hvor sort på ett eller annet tidspunkt i åpningsfasen spiller springeren fra h5 til f4. Jeg tror at de partiene som er trukket fram fra glemselen i dagens spalte viser og illustrerer hva slags type sjakk-kamp som kan oppstå, og gjerne oppstår, i disse variantene. Mye dynamikk og fritt offisersspill er det, og bondestrukturen kan fort gå i oppløsning eller bli nokså hullete hos begge parter. I kommentarene til partiene ligger noe åpningsteori hvor Khalifmans Opening for White According to Kramnik, bind 1b, har vært til god støtte og hjelp for en stakkars sjakkspaltist, med fare for at jeg har vært for ukritisk i det jeg har tatt med. Og igjen så må Shirovs DVD My best games in the King`s Indian nevnes og anbefales. Kramniks bok My life and games har også vært til glede og nytte i forbindelse med gjennomgangen av partiene i dagens spalte. Ellers er det alltid nyttig å bli påminnet om at det her som ellers i sjakk er rom for selvstendig og kritisk etterforskning av stillinger. Mer enn på noen andre områder i livet så gjelder det i sjakk at den som leter han finner! Og mye kan nok finnes i de variantene som her har vært trukket fram.