Her et eksempel som likner på Saavedras studie. En viktig ting her er hvor langt unne bonden er fra å bli forvandler. Er den bare et par felter unna forvandling, så kan dette gi vinstsjanser for den med konge og bonde:

Som så ofte i sluttspill så er også sluttspill med bonde eller bønder mot tårn tempokritiske. I de to innledende eksemplene vant bondemakten over offisersmakten. Et langt vanligere tema er imidlertid om det hele skal ende med remis eller om den med tårn vil vinne. Tre generelle prinsipper i denne sammenhengen:

- Den som har bonde og konge, må eskorte frammarsjen av fribonden ved hjelp av kongen
- Bonden må ikke avansere for langt unna sin eskorterende konge
- Den som har tårn, bør normalt plassere det bak motpartens fribonde

I det neste eksemplet avhenger utfallet på ett enkelt tempo:

Med sort i trekket rekker ikke hvit å stoppe sorts bonde:

Ok, blir vi noe klokere på disse eksemplene? I det første eksemplet så vi hvordan tårnet er sjanseløs mot to sammenhengende fribønder som er kommet så langt fram at de til sammen kun har fire felter igjen før forvandling. Dette har faktisk en viss praktisk verdi. Selv har jeg erfaring med nettopp dette temaet har dukket opp i partier jeg har spilt. Saavedras studie og eksemplet etterpå viser noe om at det er mulig å vinne selv med bare èn bonde. Men da må omstendighetene være veldig i favør av den som har fribonden: En langt framskutt fribonde, en eskorterende konge, et uheldig plassert tårn, og en deplassert konge. Eksemplene 4 og 5 viser noe om hvor tempokritisk det hele er, og hvor utfallet kan avhenge av hvem som er i trekket. Mer om dette:

Med sort i trekket blir det dermed remis:

Tre eksempler til hvor temaet er tempo, og hvor det hele er noe mer komplisert. Først en analyse gjort av den femte verdensmesteren, Max Euwe:

I kampen om tempi, så ser vi altså at det å legge inn en sjakk spiller en avgjørende rolle. Et eksempel til på dette. Stillingen oppsto i partiet Diaz-Dominguez, spilt for tjuefem år siden. Hvit skjønte ikke det vi er i ferd med å lære her, og fikk kun et halvpoeng ut av stillingen. Hvit står imidlertid til vinst:

I forbindelse med spalta om bondesluttspill den 3. november ble uttrykket triangulering brukt, kunsten å tape et tempo. Å tenke seg at dette skulle ha noen relevans i de sluttspillene det er snakk om her, høres ikke helt sannsynlig ut. Alt synes jo her å handle om å vinne tempo for å stoppe fribonden i tide. Følgende eksempel nyanserer imidlertid dette noe:

Det var noe om å telle tempi, og det å vinne tempi ved å sjakke. Et annet tema verdt å være seg bevisst er det å benytte tårnet til å avskjære motstanderens konge:

For å illustrere dette poenget en gang til, og så krystallklart som mulig, så tas følgende eksempel med:

Vi startet med å vise hvor hjelpeløs tårnet kan være mot to sammenhengende fribønder. I det neste eksemplet har hvit to sammenhengende fribønder. Men denne gangen er de til sammen fem felter fra forvandling. Likevel kan bøndene overvinne tårnet. Men da avhenger alt av kongeplasseringen:

Her et liknende eksempel. Sorts konge er imidlertid langt mer med denne gangen, noe som gir remis. Men enkelt er det ikke:

Det er imidlertid tid for å nyansere dette med at når to bønder er til sammen fire felter fra forvandling, så vinner de over tårn. Plasseringen av kongen hos den som har tårnet spiller her en avgjørende rolle: