16/2-2007
Sluttspillet, del 7: Springer versus bonde
For fjorten dager siden handlet det om løper i kamp mot fribønder. Denne gangen
handler det her i spalta om den andre lettvekteren blant offiserer, springeren,
og hvordan denne kan håndteres i liknende situasjoner. Paul Keres innleder i sin
sluttspillbok Practical Chess Endings om dette temaet ved å si at springeren
gjør vanligvis en dårlig figur når den skal forsøke å stoppe fribønder. Spesielt
gjelder dette om motparten har splittede fribønder. For en springer tar det tre
trekk å komme seg fra den ene siden på brettet og til den andre, og ofte kan
selv en singel fribonde være mer enn det springeren kan håndtere.
Når dette er sagt, så betyr ikke dette at springeren kan avskrives i kamp mot en
fribonde. Springeren unike måte å bevege seg på, sammenlignet med resten, gir
innehaveren muligheter, og gjør også sitt til at sjakk som spill er mulighetenes
spill. Så, springeren kan noen ganger klare å stoppe fribønder. Det hele
avhenger imidlertid av hvor langt fribøndene har avansert, samt hvilken type
fribonde det er tale om. a- og h-bønder er vanskeligst for en springer å
håndtere. Grunnen er at en springer som befinner seg på kanten av brettet har
begrenset med tilgjengelige felter. Dette får betydning når den skal stoppe
kantbønder:
1-0 til bonden. Vi var inne på det at det har ikke bare betydning hvilken type
bonde det er tale om, for eksempel a- eller h-bønder, men også hvor langt de har
avansert. Her et eksempel hvor springeren kommer seirende ut av det hele:
1-1. Men som i første eksempel så blir det ingen dans på sort om bonden allerede
befinner seg på a7:
2-1. Da er tiden inne for å presentere en regel: Om den forsvarende springeren
okkuperer feltet foran motpartens fribonde som er to felter unna forvandling, og
denne er en a- eller h-bonde, så er partiet remis. Så en studie komponert av
Nikolay Dmitriyevich Grigoriev fra 1932. At sjakk byr på kompliserte muligheter,
skulle det følgende være bevis godt nok for. Ellers illustrerer denne studien
noen viktige temaer. Stikkord er diagonalopposisjon og det å klare å komme foran
fribonden med springeren før den bare har ett felt igjen før forvandling:
2-2. Springerens potensial til alene å stoppe en fribonde ble mektig demonstrert
i denne studien. Men igjen er det slik at den ikke kan klare alt hver gang. I
eksempel 4 handlet det mye om feltene f1 og g4. Her handler det om feltene b5 og
c8:
3-2. Så tar vi en titt på springer mot fribonde når denne ikke er en a- eller
h-bonde. Vi slenger ut tommelfingerregelen med en gang: Om den forsvarende
springeren okkuperer feltet foran motpartens fribonde som er ett felt unna
forvandling, og denne ikke er en a- eller h-bonde, så er partiet remis:
3-3. Ok. Dette var et suksessfullt eksempel på hvordan den forsvarende part kan
håndtere en fribonde som ikke er en a- eller h-bonde. Hva om hvits konge og
sorts springer bytter plass da? Jo, da blir det 4-3:
Også det følgende eksemplet demonstrerer problemene som den forsvarende part
står overfor når kontrollen over forvandligsfeltet mangler:
5-3. Problemer altså for springeren når bonden er en b- eller g-bonde. Men er
det tale om c-, d-, e- eller f-bønder, så øker gjerne springerens muligheter til
å håndtere situasjonen:
5-4. Skulle springeren i dette eksempelet befinne seg på d5 i stedet for c5, så
forandrer dette ikke på utfallet:
5-5. Det som mange ganger kan redde remisen for den forsvarende part er
muligheten til å sjakke med springeren for på den måten å komme nærmere innpå
fribonden. Dette forklarer også hvorfor diagonalopposisjon kan være en effektiv
måte å vinne på for den som har fribonden, da springeren da kan få store
problemer med på få kontroll over bonden. I det følgende eksemplet, som er en ny
studie av Grigoriev, får vi imidlertid illustrert at det å kunne sjakke seg
innpå bonden innebærer en viktig forsvarsressurs, gjerne i kombinasjon med
trusler om springergaffel på kongen og bonden eller den nyforvandlede
dronningen:
5-6. Men noen ganger løper bare bonden fra alt og alle. Hvit er imidlertid
påpasselig med å ikke tillate den forsvarende part å sjakke for på den måten å
komme innpå bonden og oppnå kontroll over denne:
6-6. Vi ser ut fra disse eksemplene at springeren kan klare å hanskes med en
fribonde alene, men at oppgaven ikke alltid er like enkel. Og noen ganger er den
rett og slett uoverkommelig. Vi tar å ramser opp noen av tommelfingerreglene
igjen som har aktualitet i sluttspill med springer mot bonde:
- Om den forsvarende springeren okkuperer feltet foran motpartens fribonde som
er to felter unna forvandling, og denne er en a- eller h-bonde, så er partiet
remis.
- Om den forsvarende springeren okkuperer feltet foran motpartens fribonde som
er ett felt unna forvandling, og denne ikke er en a- eller h-bonde, så er
partiet remis
- Om den forsvarende springeren ikke okkuperer feltet foran motpartens fribonde
som er ett felt fra forvandling, så er oppgaven langt vanskeligere. Er det tale
om b- eller g-bønder så er det spesielt vanskelig, mens oppgaven kan være noe
lettere i tilfelle det er tale om c-, d-, e- eller f-bønder.
Til slutt et ekstranummer. Det er faktisk mulig å vinne med springer og konge
mot konge og bonde:
