Sluttspillet
Sluttspill i sjakk er ikke som andre sjakkspill… Lev Alburt og Nikolay
Krogius sier i sin bok Just the Facts! at sluttspillet skiller seg på mange
måter fra de øvrige fasene i et sjakkparti. Generelle prinsipper med større
eller mindre grad av gyldighet i åpnings- og midtspillet, gjelder gjerne ikke
lenger i sluttspillfasen. Det finnes mange bøker, og etter hvert DVDer, på
markedet om sluttspill. Vanskelighetsgraden varierer nærmest på samme måte som
lærerbøker i skolen: Bøker med helt grunnleggende kunnskap, bøker som er nokså
vanskelige, og bøker som er svært spesialiserte og med en mengde varianter uten
nærmere forklaring.
Hva kjennetegner så sluttspillfasen i sjakk? Lev Alburt og Nikolay Krogius
nevner tre ting i sin bok Just the Facts!
- Kongene spiller en viktig og aktiv rolle i sluttspillfasen
- Fribønders betydning øker betydelig i sluttspillet
- Betydningen av trekktvang spiller en stor rolle
Andre kjennetegn er for eksempel:
- Antallet brikker på brettet som er betydelig redusert
- Viktigheten av å regne konkrete varianter og logikk, mens intuisjon spiller en
mindre rolle enn for eksempel i midtspillet
- Tårnenes betydning når disse enda finnes i spillet. Mens løperen og springeren
kan matche tårnene i åpnings- og midtspillet, så dominerer som oftest tårn over
de lette offiserene i sluttspillet
Den frasen som jeg i mange år har hatt mest sans for er fra Nimzowitsch sin bok
Mitt system: DET HELE FREMAD! står det i min danske utgave. Det ligger mye i
dette tenker jeg: Fribøndene skal jo brukes og må skyves framover, kongen skal
brukes aktivt, og tårnene likeså.
Systematiseringen og kategoriseringen av basiskunnskapene i sluttspill skjer noe
ulikt i ulike lærebøker. Å starte med en nærmere titt på Lev Alburts- og Nikolay
Krogius tre kjennetegn nevnt over kan uansett være en god start. Deretter
handler mye om å ta for seg ulike sluttspill ut fra hva slags brikker som er på
brettet, og de er det som kjent fem typer av i tillegg til kongen. Følgende
liste kan for eksempel lages:
- Grunnleggende kjennetegn ved sluttspillet: Aktiv konge, fribønder og
trekktvang
- Matt med dronning, tårn, to løpere og løper/springer
- Bondesluttspill
- Sluttspill med bønder versus offiserer
- Tårnsluttspill
- Dronningsluttspill
- Løpersluttspill
- Springersluttspill
- Sluttspill med løper mot springer
- Sluttspill med tårn mot lette offiserer
- Sluttspill med tårn mot dronning
Det skulle gi elleve TSK-spalter minst i tiden som kommer, om ikke elleve uker
på rad! Vi velger å starte med å vise noen eksempler på de nevnte grunnleggende
kjennetegnene ved sluttspill, aktiv konge, fribønder og trekktvang. Først litt
om den aktive og aggressive kongen:
Selv har jeg også en del erfaring med bruk av kongen som aktiv og
aggressiv offiser i sluttspillet, og velger å dra frem mitt sluttspill mot
Ingrid Dahl i NM for lag i 1993:
Her er sluttspillet i partiet Grund-Ust, Weimar 1968 hvor inntrenging
med kongen bak motpartens forsvarslinjer er hva det handler om:
Gyldigheten av generelle prinsipper i sjakk er problematisk hvis man
ser dem nærmere etter i sømmene. Samtidig er de en del av kunnskapen man kan ha
om spillet, og brukes de med fornuft så kan de være av stor betydning for ens
spillestyrke. Vi har sett hvordan kongen spiller en aktiv og viktig rolle i
sluttspillet. I åpnings- og midtspillet er imidlertid gjerne et viktig prinsipp
å prioritere sikkerheten til kongen. Det finnes imidlertid eksempler på at
kongen kan brukes aktivt og aggressivt også i midtspillet. Her følger et berømt
eksempel på dette, selv dette ikke har så mye med hovedtemaet i dagens spalte å
gjøre:
Fribøndenes betydning øker gjerne i sluttspillet. Med få eller ingen
offiserer tilbake på brettet, så er det gjerne nettopp fribønder, eller
muligheten til å skaffe seg en slik eller slike, det handler om. Dette betyr
imidlertid ikke at ikke fribønder kan spille en stor rolle i midtspillet for
eksempel. Men i sluttspillet har imidlertid fribønder gjerne en helt avgjørende
betydning i forhold til partiutfallet:
Her et annet eksempel på fribønder betydning, denne gangen for å berge
ei vanskelig stilling til remis:
Når slike spalter lages, så veltes gjerne minner fra egne partier fram
i hukommelsen. Her en sluttspillkombinasjon fra Gausdal 1993:
Vi nevnte til å begynne med at konkret variantregning gjerne spiller en enda
større rolle i sluttspillet enn i midtspillet. I dette ligger det at fordi det
er så få brikker tilbake på brettet i sluttspill, så gjør dette at spillet ofte
har en forsert karakter og hvor valget mellom akseptable varianter minker i
betydelig grad. Her ligger noe av forklaringen på hvorfor trekktvang spiller en
så stor rolle i sluttspill. Å tvinge motstanderen inn i stillinger hvor det ikke
finnes muligheter til gode varianter, er typisk for sluttspill, og en viktig del
av sluttspillteknikken hos sterke spillere:
En sluttspillstudie som illusterer det samme. Hvit trekker og holder
remis:
Trekktvang er ikke ofte tema i midtspillet, men det hender! Her er
avslutningen på Det udødelige trekktvangpartiet. Som i partiet Short-Timman
nevnt over, så har det følgende klassiske partiet ikke så mye med temaet
sluttspill å gjøre. Men her kommer det likevel, som et eksempel på at trekktvang
også kan oppstå selv om det ikke er sluttspill:
