27/7-2007
Sluttspillet, del 14: Ulikefargede løpersluttspill
Det kan her være fristende å bare tilby remis med en gang, så er vi ferdig med
hele temaet! Og ofte er det remis i disse sluttspillene, selv om den ene parten
kan ha både èn og to bønder i overvekt. Den forsvarende parten kan ofte
koordinere brikkene sine slik at merbøndene til motparten blokkeres og dermed
ikke kommer noen vei. Og ved å sette eventuelle egne bønder på samme farge som
egen løper går på, så gjør dette disse bøndene uangripelig. Men noen ganger er
det vinst til den angripende parten, selv i ulikefargede løpersluttspill. I det
nylig avsluttede NM fikk vi dette demonstrert i partiet Atle Grønn-Geir Sune
Tallaksen. Og igjen handler det ikke bare om likefargede eller ulikefargede
løpere, bønder osv. Kongenes betydning er ofte avgjørende for partiutfallet, og
i det følgende ser vi sorts konge sette hvits gjenværende bønder under press, og
trekktvang gjør at hvit ikke er i stand til å blokkere sorts merbønder:
Før vi slipper NM, så følger et eksempel til med ulikefargede løpersluttspill.
Og denne gangen holder den forsvarende parten balansen med èn bonde mindre. Og
den forsvarende parten var Tromsøs Espen Forså. Det er visse likhetstrekk med
partiet Grønn-Tallaksen her. Den angripende parten setter den forsvarende
partens bønder under press ved å spille kongen inn mot disse. Og ved hjelp sin
merbonde prøver den angripende parten å tvinge den forsvarende parten å oppgi
forsvaret av sine bønder. Tallaksen klarte dette, men med bare èn bonde over til
Espens motstander så holder Espen partiet til remis i det følgende:
Denne drøftingen av ulikefargede løpersluttspill deles inn i to deler:
- Ulike fargede løpersluttspill hvor det er remis
- Ulikefargede løpersluttspill hvor det er vinst til den angripende parten
Det er altså allerede nevnt. For den forsvarende parten handler det om å bygge
ei festning som gjør stillingen uangripelig. Dette skjer ved å la kongen
blokkere en eventuell merbonde og fribonde hos motparten mens eventuelle egne
bønder plasseres på samme farge som fargen egen løper går på. Med andre ord
gjelder ikke begreper som god og dårlig løper lenger. En tommelfingerregel i
sjakk er jo å plassere egne bønder på motsatt farge som egen løper. Men ikke i
ulikefargede løpersluttspill:
Sammenhengende fribønder er som regel en mektig faktor. I ulikefargede
løpersluttspill gjelder imidlertid dette kun så lenge de ikke er blokkerte. I
den følgene stillingen ser vi et nytt eksempel på vellykket blokkering av
fribøndene og at den forsvarende partens stilling framtrer som en uangripelig
festning:
Et nytt eksempel hvor den forsvrende parten holder remis med to bønder i
underkant. Det hele er mer komplisert her, og den angripende parten kan sette
motparten på endel prøver her. Som nevnt så spiller muligheten for å få
aktivisert kongen på en mest mulig gunstig måte en avgjørende rolle for
utfallet. I det følgende er den angripende parten villig til å strekke seg langt
for å klare dette. Men igjen er forsvarsressursene tiltrekkelige til å holde
stillingen til remis. Først et eksempel hvor hvit går rett på sak. Men da er
oppgaven enkel for sort:
Men noe legger vi merke til her: Feltet f5. Det at sort kunne spille løperen hit
var essensielt for å kunne kontrollere d7-feltet. Så kanskje hvit kan gjøre noe
med dette før ..c5-c6.. spilles? La oss se:
Men 1..hxg4?? var ikke nødvendig. Sort kan spille bedre enn dette. Og gjøres
dette så kommer ikke hvit videre:
Et nytt eksempel på remispotensialet til den underlegne parten i ulikefargede
løpersluttspill. I de eksemplene vi har sett på til nå har den forsvarende parts
konge spilt en sentral rolle for å blokkere motpartens fribønder, mens løperen
gjorde jobben med å dekke egne bønder. I det følgende er det løperen som i
utgangspunktet gjør jobben med å kontrollere motpartens bønder mens kongen
dekker egne bønder. Men i begge tilfellene er det til syvende og sist likevel
tale om et samarbeid mellom løperen og kongen som avgjør utfallet:
En annen tommelfingerregel verdt å ha med seg er at det er å foretrekke om
løperen kan gjøre jobben sin i en og samme diagonal. Noe av problemet for hvit i
partiet Grønn-Tallaksen var at hvits løper hadde viktige jobber å gjøre i to
ulike diagonaler: Den skulle både kontrollere sorts bønder i h2-b8-diagonalen
samtidig som den måtte holde seg i a1-h8-diagonalen for å holde styr på sorts
fribonde i a-linja. I det følgende eksemplet er alt som den forsvarende parten
kunne ønske seg. Løperen kan gjøre jobben i èn og samme diagonal, og igjen
kommer ikke den angripende parten videre:
Så et eksempel hvor den forsvarende parten har to sammenhengende fribønder å
forholde seg til i sentrum. Det er ingen bønder å forsvare, men det å klare å
stå imot to sammenhengende bønder krever endel rette valg:
Det var noe her å notere seg: Måten sort benyttet løperen til å angripe hvits
d5-bonde var sentralt i sorts forsvarsstrategi. Og bøndene til hvit måtte for
all del ikke tillates å komme til sjetteraden. Da er det vinst til hvit. I det
neste eksemplet holder igjen forsvaret stand. Denne gangen er ikke fribøndene
sammenhengende. Dette påminner om at når det er tale om isolerte fribønder, så
øker sjansen for å vinne jo flere linjer det er mellom bøndene. I det følgende
er det to linjer, og oppgaven er vanskelig for den forsvarende parten. Likevel
er remis oppnåelig. Stikkordet er å angripe rett bonde som i forrige eksempel (i
eksempel 8, bonden på d5) for enten å tvinge den fram til et felt som gjør at
den kan blokkeres, eller tvinge den angripende parten til passivitet ved at den
angripende parten må bruke kongen til å dekke denne:
Det var av stor betydning at den ene bonden var en g-bonde. Da er to linjer
mellom bøndene fort form lite for å kunne framtvinge vinst. I det neste
eksemplet har imidlertid ikke den forsvarende parten noe forsvar å stille opp
med. Nesten litt rart å se dette eksemplet og hvor lett hvit vinner etter alle
remisene vi har sett eksempler på til nå:
For å kunne vinne ulikefargede løpersluttspill så handler det ikke så mye om å
ha merbønder som det å kunne skape fribønder som kan støttes opp ved hjelp av
egen konge. Kvalitet framfor kvantitet som Lev Alburt og Nikolay Krogius skriver
i sin sluttspillbok Just the Facts! På den andre siden så kan det vel bemerkes
at det hjelper på å ha merbønder i utgangspunktet for å kunne skape fribønder.
Men i prosessen kan det være veien å gå å gi både èn og to bønder for å
framtvinge vinst. Vi avslutter denne gjennomgangen med to gamle partier for å
illustrere disse ordene med sjakktrekk. Først partiet Makarichev-Averbakh, Lvov
1973:
Så til partiet Kotov-Botvinnik, Moskva 1955. I dette partiet kunne det virke som
om Kotov med de hvite brikkene hadde kontroll. Men etter gjennomgangen av dagens
tema så begynner ett og annet viktig å gå opp for en: Stikkordet er fortsatt
fribønder, og det å skape flere enn èn fribonde i stillingen for å kunne sette
forsvaret på prøve. Og kongen må være med:
