28/9-2007

Sluttspillet, del 16: Springersluttspill, del 2
I TSK-spalta den 31.august var temaet springersluttspill hvor den ene parten hadde konge, springer og èn bonde, mens den andre kun hadde sin konge og springer tilbake på brettet. Her er en oppfølger, men hvor temaet er utvidet noe ved at begge parter har bønder i tillegg til springer. Avslutningen på spalta den 31.08. viste et mønster verdt å huske, hvor en fri randbonde var involvert. Her en liten gjenoppfrisker. Det er tale om en liten studie av A.Cheron fra 1952:




Dermed er vi i gang med dagens sluttspillspalte. Det neste eksemplet har likhetstrekk med Cherons studie, men er mer innholdsrikt på nyanser. Igjen er det en fri randbonde som setter den forsvarende parts springer på prøve. Eksemplet er å finne i Yasser Seirawans sluttspillbok Winning Chess Endings. Som forfatteren bemerker innledningsvis så tilsier den materielle situasjonen på brettet at stillingen er remis. Men hvits kombinasjon endrer dette helt:




Ok, så temaet til å begynne med her er springersluttspill med bønder på begge fløyer. Så la oss se hva tidligere verdensmester Garry Kasparov har bidratt med i slike sluttspill. Motstanderen i dette partiet er den polske veteranen, GM Wlodzimierz Schmidt, spilt i sjakkolympiaden i 1986 i Dubai. Kasparov hadde her sort, og som i det andre eksemplet i dagens spalte så finner vi igjen en fribonde i a-linja som spiller en viktig rolle. Dette binder opp den forsvarende partens ressurser og gjør bøndene på motsatt fløy svært sårbare:




Mer Seirawan. Jeg vil ikke legge skul på at jeg setter pris på hans bidrag innen sjakken, enten det er bøkene hans, hans “systems of his beliefs”, at sjakk grunnleggende sett kan forklares og forstås ut fra fire elementer: Materiell, bondestruktur, rom og tid, eller som kommentator i GM-turneringer. Det neste eksemplet handler igjen om springersluttspill hvor det er bønder på begge fløyene, men uten noen fribonde involvert som binder opp den forsvarende parts resurser. Hva hvit har i utgangspunktet er en bedre bondestruktur. Og ved å spille så aktivt som over hodet mulig så klarer hvit å tilrive seg et initiativ som i tillegg blir tellende. Vi ser her Yasser Seirawan utspille den indonesiske stormesteren Utut i Jakarta i 1994:




Betydningen av å aktivisere kongen blir gjentatt om og om igjen når temaet er sluttspill. Så vi gjentar det igjen! Det er tid for å se en annen tidligere verdensmester i aksjon, Mikhail Botvinnik. Vi går inn i partiet Botvinnik-Kholmov, Moskva 1969, og ser at bondestrukturen er lik på den måten at partene har begge to bønder på dronningfløyen og tre bønder på kongefløyen. Hvits langt mer aktive konge spiller imidlertid en avgjørende rolle, og Botvinnik vinner det hele på instruktivt vis:




I det neste eksemplet er det tale om et springersluttspill med asymmetrisk bondestruktur, og hvor sort har en bondemajoritet på dronningfløyen. Oppgaven for sort er klar: Som i bondesluttspill, og andre sluttspill for den sakens skyld, så er det om å gjøre å få omgjort denne til en fribonde. Om ikke motparten lykkes med det samme på motsatt fløy, så kan samme tematikken som i eksemplene over fort gjøre seg gjeldende. Den forsvarende part må bruke brikker på å forholde seg til motpartens fribonde, noe som kan gjøre motsatt fløy umulig å holde. Stillingen som følger er hentet fra partiet Ilya Rabinovich-Sergey Belavenets, spilt i sovjetiske mesterskapet i Tbilisi i 1937. Gamle greier og instruktivt så det holder:




Så et lite blikk på springersluttspill med bønder på kun den ene fløyen. Med like mange bønder til hver av partene så høres det hele remis ut for å si det forsiktig. Så spørsmålet er da heller hva med stillinger hvor den ene parten har en merbonde, altså en bondemajoritet. For å si noe om disse sluttspillene så tyr vi første til en studie av Averbach fra 1955. Generelt så er det bl.a. det å si at remissjansene ofte kan være større når det kun er bønder på den ene fløyen. Brikkene til den forsvarende parten blir ikke så lett splittet, og den forsvarende parten kan konsentrere både kongen og springeren om å hindre motparten fra å utnytte sin merbonde. Men da er vi framme ved noe viktig: Det er ikke nødvendigvis merbonden i seg selv som er den vinnende faktoren, eller det som gjør at forsvaret eventuelt bryter sammen. Faktorer som større brikkeaktivitet og svakheter i bondestrukturen hos den forsvarende parten kan gjøre at vinstsjansene gode:




Til sist i denne gjennomgangen av springersluttspill ei nokså typisk stilling hvor den ene parten har en bondemajoritet. Det hele blir analysert av Yasser Seirawan i hans nevnte sluttspillbok. Som i Averbachs studie har den angripende parten igjen ikke bare en merbonde å støtte seg på, men mer viktig en aktiv konge, en aktiv springer og en svekket sort bondestruktur. Igjen er det g6-bonden som det er tale om:




Instruktive eksempler dette. Hvits aktive konge, springeren som etterhvert dominerte sin motpart og hvordan sort slapp fullstendig opp for felter å manøvrere seg på gjorde at forsvaret ikke var til å holde. Men viktig var det også at hvit hadde sorts g6-bonde å spille mot. Hadde sort hatt sin h-bonde på h7 i utgangsposisjonen så ville dette gjort sorts stilling langt mer robust, og oppgaven tilsvarende vanskeligere for hvit.