29/6-2007
Sluttspillet, del 13: Likefargede løpersluttspill
TSK-spalta fortsetter jevnt og trutt sin gjennomgang av sluttspill, og denne
gangen er det tale om løpersluttspill. Dette er den 13. delen, og jeg ser for
meg at denne serien til slutt vil bestå av et sted mellom 15 og 20 deler. For
ordens skyld, her er en oversikt over det som har vært til nå om sluttspill:
- Grunnleggende kjennetegn ved sluttspillet: Aktiv konge, fribønder og
trekktvang (spalta 18.08.06)
- Matt med dronning, tårn, to løpere og løper/springer (spalta 22.09.06)
- Bondesluttspillet (spalta 03.11.06)
- Sluttspill med tårn versus bonde / bønder (15.12.06)
- Sluttspill med dronning versus bonde / bønder (29.12.06)
- Sluttspill med løper versus bonde (02.02.07)
- Sluttspill med springer versus bonde (16.02.07)
- Tårnsluttspill, del 1 (30.03.07)
- Tårnsluttspill, del 2 (06.04.07)
- Tårnsluttspill, del 3 (13.04.07)
- Dronningsluttspill, del 1 (11.05.07)
- Dronningsluttspill, del 2 (18.05.07)
Som overskriften i dagens spalte antyder så er temaet likefargede
løpersluttspill. Det er altså tale om èn løper på hver side som har de samme
trettito feltene innen rekkevidde, ingen andre offiserer og èn eller flere
bønder på brettet. Spalta den 2. februar i år handla også om løpersluttspill,
men den gangen var det tale om sluttspill hvor kun den ène parten var i
besittelse av en løper, og hvor oppgaven var stoppe èn eller flere fribønder hos
motparten. Her er altså imidlertid situasjonen at begge parter har èn løper
hver, og hvor de opererer på de samme farge. Som i spalta 2. februar så er
oppgaven for den forsvarende parten å få stoppet motpartens merbonde eller
merbønder ved hjelp av løperen og egen konge, og om mulig få ofret denne på en
måte som sikrer remis. Først et sluttspill hvor fribonden er kun ett felt fra
forvandling. Den forsvarende parts løper kontrollerer forvandlingsfeltet, så
dermed handler det for parten med mer- og fribonden å gjøre noe med dette ved
hjelp av egen løper. Og hvor kongen befinner seg er heller ikke likegyldig:
Ok. Dette var enkelt. Den forsvarende parts løper hadde ingen sjanse i å holde
kontrollen over forvandlingsfeltet. En regel verdt å nevne er den følgende og
som dagens første eksempel illustrerte gyldigheten av:
Når den angripende parten (altså hvit i eksemplet over) skal flytte kongen, så
skal kongen til den siden hvor den korteste diagonalen for den forsvarende parts
løper er
I det første eksemplet gikk altså kongen til b8, ikke d8. Diagonalen a6-c8 er
betydelig kortere enn diagonalen h3-c8. Ved å flytte kongen til b8 så gjør dette
at den forsvarende parts løper ikke er i stand til å utøve noen god forsvarsjobb
herfra som vi så. I det neste eksemplet er tiden inne for å introdusere et
gammelt navn i forbindelse med løpersluttspill, Luigi Clenturini (1820-1900).
Det finnes noen studier fra hans hånd og hode som illustrerer grunnleggende
ting. Løpersluttspill kan inneholde fine og subtile nyanser. I den følgende
studien kan hvits oppgave virke enkel nok. Igjen handler det om å fordrive den
forsvarende parts løper fra å kontrollere forvandlingsfeltet. Men å klare det er
ikke alltid like enkelt, og kan kreve litt dypere spill enn enkel maktbruk som i
første eksempel hvor hvits konge og løper rett og slett bare fratok den sorte
løperen felter med enkle og direkte midler:
Igjen er det grunn til å påminne om den overnevnte regelen om hvor kongen bør gå
om den har en valgmulighet. Hadde følgende stilling vært tilfelle, så ville
vinsten vært enkel for hvit:
Men altså: Vinst til den angripende part var det uansett hvilken side kongen
gikk til. Ut fra dette kan dagens andre regel formuleres slik:
Når fribonden er en b- eller g-bonde og kun ett felt fra forvandling, så er
stillingen vunnet for den angripende part selv om den forsvarende part skulle ha
opposisjon. Den korte diagonalen er da kun på to felter, og dette er ikke
tilstrekkelig for å oppnå remis
Èn studie til av Luigi Clenturini. Igjen har hvits konge valget mellom å gå til
siden hvor den lengste løperdiagonalen befinner seg og diagonalen hvor den
korteste er. Men i det følgende eksemplet så hjelper det ikke om hvits konge går
til siden hvor den korteste siden er. Stikkordet her er at fribonden er en
sentrumsbonde. Jo lenger den korte diagonalen er, jo større er remissjansene for
den forsvarende parten.
Ut fra denne studien kan følgende regel nevnes:
Om ikke den forsvarende part (sort i eksemplet over) ved hjelp av trekktvang kan
tvinges til å forlate den korte diagonalen så er partiet remis.
At sorts konge i det siste eksemplet befinner seg på f6 har jo også stor
betydning. Fra f6 kontrollerer kongen f7-feltet i tillegg til å opponere hvits
konge. Med kongen på d6 i stedet for f6 så vinner hvit igjen med enkle midler:
Noen nyanser begynner nå å komme til syne. For å holde remis så er det av
avgjørende betydning for den forsvarende part å ha kontrollen over feltet foran
den angripende parts konge slik at det som skjedde i det forgående eksemplet
ikke blir mulig. Med andre ord er det av stor betydning at den forsvarende part
å posisjonere kongen slik at den opponerer den angripende parts konge, ikke
fordi at opposisjon i seg selv er saliggjørende, men for å kontrollere feltet
mellom kongene. Det følgende eksemplet er en studie av Horwitz og Kling:
I det neste eksemplet befinner fribonden seg på sjetteraden. Men dette er ikke
avgjørende. Hovedpoenget verdt å notere seg er lengden på den korte diagonalen.
Men igjen er det en kombinasjon av antallet felter som den korte diagonalen
utgjør og posisjonen til den forsvarende parts konge som teller. Ut fra dette
kan den fjerde regelen formuleres slik:
Er den korteste diagonalen ned mot forvandlingsfeltet på mer enn tre felter, så
er sjansen for at den forsvarende part oppnår remis store så fremst den
forsvarende parts konge står riktig (i en posisjon hvor den opponerer den
angripende parts konge)
Her det neste eksemplet hvor den angripende parts konge står riktig på siden
hvor den korteste diagonalen er, men hvor den forsvarende parten likevel holder
stillingen ved å posisjonere sin konge riktig:
For å oppsummere litt så kan det slås fast at om fribonden er kommet til
syvenderaden (andreraden om det er tale om sort) og er en b- eller g-bonde, så
er stillingen normalt vunnet for den angripende part. Dette er også tilfelle om
fribonden er en c- eller f-bonde såfremt den angripende parts konge er plassert
på siden hvor den korteste diagonalen er. Er det imidlertid sentrumsbønder det
er tale om, så er som regel remissjansene for den forsvarende part gode. For
ordens skyld så tas her med et eksempel hvor fribonden er en f-bonde, men hvor
den angripende parts konge befinner seg på gal side:
Så litt om randbønder. I sluttspill hvor det er tale om konge, løper og fribonde
i a- eller h-linja mot enslig konge, så er hovedregelen at er fribondens
forvandlingsfelt av samme farge som løperen, så er stillingen vunnet. Er
imidlertid innslagsfeltet av motsatt farge så er det hele remis. Har den
forsvarende part en løper i tillegg så er det imidlertid ikke lenger slik. Her
et eksempel hvor fargen til forvandlingsfeltet og fargen på feltene som løperen
beveger seg på er identiske. Men hvit kommer ingen vei og stillingen i det
følgende eksemplet er remis:
Her et eksempel hvor fargen til forvandlingsfeltet og fargen løperen beveger seg
på er uidentiske. Nå har imidlertid hvit vinsten inne, og som ofte er i
sluttspill så handler det her om hvorvidt motstanderen havner i trekktvang eller
ikke:
Dette var noe om likefargede løpersluttspill med èn fribonde involvert. Stikkord
vi sitter igjen med kort versus lang løperdiagonal når den angripende parten
skal velge plass for kongen, og at det er i nærheten av den korte diagonalen
kongen best står plassert. Trekktvang er et annet viktig hjelpemiddel for å
vinne, i løpersluttspill som i andre sluttspill. For den forsvarende parten er
det også av stor betydning hvordan kongen benyttes. Å oppnå opposisjon er i
mange stillinger avgjørende for å få remis. Dette for å oppnå kontroll over
feltet mellom kongene slik at den angripende parten ikke kan benytte dette
feltet til sin løper så som i det 4. eksemplet i dagens spalte. Så til
stillinger hvor det er mer enn èn bonde involvert. Her en studie av komponisten
Moravec hvor den ene parten har to sammenhengende fribønder mot ingen. Generelt
så er dette vinst i likefargede løpersluttspill, men ikke alltid:
Her enda et eksempel hvor den forsvarende parten er i stand til holde stillingen
til tross for at motparten har to bønder mot ingen:
I det følgende er det enda flere bønder i aksjon. Først litt VM-sjakk,
revansjematchen mellom Aljechin og Euwe i 1937. Stillingen som følger er fra det
3. partiet hvor Euwe med de hvite brikkene har en merbonde og prøver å vinne ved
hjelp av denne. Aljechin holdt imidlertid stillingen ved å avvente hvits spill
da hvit igjen ikke kunne kommer videre:
Med større avstand mellom bøndene så øker vinstsjansene. Dette fordi dette
strekker forsvaret til den underlegne parten og gjør det mindre fleksibelt:
Kongen vil måtte forholde seg til den ene bonden mens løperen må konsentrere seg
om den andre. Her et eksempel på dette:
Hvilken farge skal bøndene stå på i likefargede løpersluttspill med flere bønder
på hver side? Dette berører spørsmålet som har med god versus dårlig løper å
gjøre, men også det å kunne gjøre motpartens bønder til svakheter. Kort fortalt
så er hovedregelen at ens egne bønder plasseres på motsatt farge som feltene som
løperne ferdes på, og kan motstanderen tvinges inn i ei stilling hvor
motstanderen må fastlegge egne bønder på samme farge som fargen løperne ferdes
på, så er en del oppnådd. Samtidig så spiller igjen kongenes plassering en
viktig rolle. Kongen må delta aktivt!
Det var noe om likefargede løpersluttspill. En direkte konfrontasjon mellom
løperne oppstår gjerne. Er det en langt framskutt fribonde i stillingen så vil
den forsvarende parts løper forsøke å hindre denne fra å bli forvandlet. For den
angripende part så vil oppgaven gjerne være å hindre dette ved hjelp av egen
løper og ved hjelp av kongen. Dette berører et av de viktigste temaene i dagens
spalte, hvilken side av fribonden den angripende parts konge står best. Det
siste eksemplet var et nokså ekstremt tilfelle av god versus dårlig løper, og
hvordan den dårlige løperen ble fullstendig dominert av motpartens løper og
konge. Sort lyktes her å fastlegge hvits bønder på samme farge som fargen
løperne gikk på, og dette begrenset hvits løper veldig samtidig som hvits bønder
blir til angrepsobjekter.
