31/8-2007

Sluttspillet, del 15: Springersluttspill, del 1
Vi er med dette kommet til springersluttspill. I denne gjennomgangen deles de inn etter antallet bønder på brettet i tillegg til at begge parter har en springer hver. Først springersluttspill hvor den ene parten har konge, springer og bonde, mens den andre kun har konge og springer. Neste sluttspillspalte vil så ta for seg springersluttspill hvor begge parter har bønder på brettet. Springersluttspill hvor den ene parten har èn bonde og den andre ingen er ofte remis. Den forsvarende parten er ofte enten kapabel til å blokkere motstanderens fribonde eller ofre sin egen springer for denne. For å kunne vinne må derfor gjerne andre fordeler i stillingen også være til stede i tillegg til merbonden. Stikkord her er at om fribonden er kommet langt mot forvandling og i tillegg har god støtte fra egen konge så kan vinststillinger med denne brikkekonstellasjonen framtre. En gammel studie av J.Kling fra 1867 viser mer om dette:




I denne studien hadde ikke sorts konge kommet seg foran hvits fribonde samtidig som sorts springer kunne nøytraliseres. Dermed var hvits aktive konge i samarbeid med egen springer i stand til å gjøre veien fri for bonden på b7. Så til en studie av Averbakh fra 1956. Her er sorts konge foran hvits fribonde, og remisen er derfor nær. Men igjen finnes det ressurser som gjør at vinst er å finne:




Så er det Retis tur. Her en studie han laget i 1929. Som med tilfellet er når det er løpere som skal fungere defensivt, så har også springerne størst problemer når fribonden er en randbonde. Hovedpoenget er at disse kun kan angripes fra èn side. Dermed øker vinstsjansene om spilleren med merbonde kan få kongen sin foran egen konge for å støtte denne, som i 1.eksempel. Ordet over til Reti og en av hans flotte studier som viser hva det er tale om:




Aktiv konge, fribonde og trekktvang. Dette er basisinnhold i sluttspill som igjen og igjen kommer til syne. I det neste eksemplet tyr vi til et parti spilt for snart seksti år siden, mellom Petrov og Aronin i Sovjetunionen i 1950. Igjen er den forsvarende parts konge på avstand i forhold til motpartens fribonde. Det den angripende parten har å gjøre er å nøytralisere den forsvarende parts springer slik at fribonden kan avansere:




I det neste eksemplet er noen omstendigheter i utgangspunktet gunstige for den forsvarende parten, andre ikke. Den angripende partens fribonde befinner seg to felter fra forvandling. Dette er ofte fordelaktig for den forsvarende parten. Men til gjengjeld befinner kongen og springeren seg i ugunstige posisjoner. Dette er en studie av Cheron fra 1952:




Til å begynne med ble det skrevet at springersluttspill med konge, springer og bonde mot konge og springer vanligvis er remis. Og så har vi prestert å vise fire eksempler hvor parten med merbonde vinner! Tid for å snu litt på dette. Vi går inn i sluttstillingen i partiet Benkö-Bronstein, spilt i Budapest i 1949. Partene tok remis i den stillingen vi skal se på. Hvorfor gjorde de det? Endelig et eksempel på hvor viktig det er for den forsvarende parten å ha kongen aktivt med i forsvaret:




Et nytt eksempel hvor vi forsøker å styrke oppfatningen av at remissjansene er gode for den underlegne parten. For å summere opp hva det hele i stor grad dreier seg om så kan man si at for den forsvarende parten er oppgaven å få ofret sin springer for motpartens fribonde. Og dette kan vanligvis kun hindres om den forsvarende parts konge og springer er deplasserte og ute av stand til å kontrollere fribonden eller at fribonden allerede er kommet langt i retning forvandling. Her en ny studie av Averbakh, fra 1979. Her befinner fribonden til hvit seg to felter fra forvandling, og som oftest innebærer dette remis:




Så et eksempel hvor hvits fribonde er kommet fram til syvenderaden. For å holde denne stillingen til remis må det ofte derfor spilles svært så nøyaktig. Men remisen er fortsatt oppnåelig, som i det følgende eksemplet hentet fra Bernd Rosens sluttspillbok Chess Endgame Training:




Tid for en ny studie av Reti. I dagens tredje eksempel så vi en studie av Reti hvor han påviste vinst til hvit ved hjelp av en svært så avansert utgave av triangulering. Den neste studien har likhetstrekk med den som ble vist i det tredje eksemplet, men denne gangen står hvits springer dårligere i utgangspunktet. Dermed kommer ikke hvit i gang med sine vinnende manøver:




Til slutt et eksempel som både har underholdningsverdi, estetisk verdi og som viser at taktikk lurer rundt hver sving i dette spillet. Noen ganger er springeren bare helt hjelpeløs i møtet med en mobil kantbonde. Studien er av A. Cheron fra 1952:




Litt oppsummering til slutt:
- Sluttspill med konge, springer og bonde mot konge og springer er ofte remis
- For den forsvarende parten er oppgaven å få ofret sin egen springer på motpartens
fribonde
- Jo nærmere fribonden er forvandling, jo større er sjansen for å vinne. Er fribonden
kun ett felt fra forvandling så kan vinstsjansene ofte være store. Befinner bonden seg
to eller flere felter fra forvandling så er remissjansene som regel store.
- Som ellers i sjakk er det gjerne av avgjørende betydning for utfallet at brikkene er
aktive. For den forsvarende parten handler dette om at kongen må være aktiv og
helst foran motpartens bonde.
- For den angripende parten spiller avledningstrekk med springeren en viktig del av
teknikken for å oppnå vinststilling. Dette for å nøytralisere den forsvarende partens
springer som jakter motpartens fribonde.