Jussi Erik Pedersen er i Lørdagsintervjuet til TSK denne uka
Foto: Marius Fiskum
Jussi Erik Pedersen er født i 1974 og er medlem i sjakklubben. Han er blant de heller passive spillerne, men velger å støtte klubben med et medlemskap og er veldig interessert i sjakk. Som småbarnsfar går ikke alltid hverdagen opp slik at sjakken kan dyrkes i fulle åndedrag – men lidenskapen for spillet har han og i dagens intervjuet trekker han paralleller til skisport og Juss og kommer med mange interessant innspill. Det er alltid artig å intervjue noen litt utenfor det etablerte sjakkmiljøet for da får en ofte en ny synsvinkel på sjakken.
– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du begynte å spille sjakk?
Vi var vel en gjeng som begynte å spille i ca 11-årsalderen – Pål, Thomas, Jon Kr., Jon Chr. Nordrum m. fl. Jeg ble dradd med av Thomas og Pål, som vel var de første. Det var rett og slett en tung og traumatisk tid – Thomas og Pål var jo så jækla gode. Teori pugget de også. For en liten pjokk svei det på selvtilliten å få bank om og om igjen. Hvor var barnevernet og barneombudet? Jeg kunne jo heller ikke trene særlig på egenhånd, og vi var ikke i nærheten av å få mengdetrening på samme nivå som dagens unger får gjennom PC, internett og de greiene der (som jeg tror har kommet for å bli). I tillegg drev jeg med ski og fotball, og jeg prioriterte rett og slett ikke sjakken nok. Caissa tar ikke lett på slike fusentaster, og vi kan vel si at jeg fikk som fortjent.
– Fortell litt løst om miljøet i sjakklubben på 80-tallet – hvordan var sjakklubben for unge spillere den gang?
Klubbmiljøet på den tiden er godt beskrevet av andre (og blant annet deg, Sven!), og det var litt av et sted å komme til for små gutter. En herlig blanding av originale personer med en stor felles lidenskap – sjakk. Vi fikk en solid oppdragelse både sjakklig og sosialt. Den sosiale oppdragelsen finner du neppe i noen manualer for barneoppdragelse, og inkluderte alt fra å lære praktiske ting som å sette på kaffemaskinen, jekke opp en øl, rulle rullings etc., til å oppføre seg på en sjakklubbkorrekt måte. Dette var før røykeloven, og vi var jo på randen av kols hele gjengen i en alder av 13 år. Meldingene kunne være nokså kontante. Men vi følte oss veldig velkommen, selv om det for mange travere alltid er et tveegget sverd med nye kids i klubben – det går ikke lang tid før de banker deg over brettet, og det kan jo svi på stoltheten.
– Hvem er din største favorittspiller gjennom tidene?
Her er det ingen tvil – Bobby Fischer. Jeg er fascinert både av mennesket og sjakkspilleren. Han slo på egenhånd det veldige sovjetiske sjakkimperiet, men kjempet med mange demoner i eget liv. Sjakklig hadde han en stil som er mer tilgjengelig enn de hissige kombinasjonsspillere a la Tal & Kasparov og de mest finslepne sluttspillkånnåsørene a la Karpov & Carlsen etc. Dette høres kanskje ikke ut som et kompliment, men tilgjengelighet betyr vel ikke lav spillestyrke i denne sammenheng – det beviser jo resultatene hans. I tillegg ville han vinne!
Jussi sjekker status på Magnus mens vi er på et utested i Wijk aan Zee i 2006
Foto: Sven Wisløff Nilssen
– Kan du forteller litt om din sjakklige oppvekst her i Tromsø?
En del har jeg jo svart på ovenfor. Den gikk nok i tre klare etapper, først som barn frem til jeg var kanskje 13, så gjorde jeg come back en periode på videregående, før jeg i voksen alder begynte så smått å spille igjen, da jeg i ca. 1998 flyttet inn i kollektiv med Jon Kr. og Thomas R. Det var en lærerik periode, for å si det mildt, og kollektivets medlemmer barket jo sammen over brettet i turneringer. For egen del var høydepunktet remisen mot Jon Kr. i 1999 i et parti hvor jeg sto best! Jon var vel ikke like happy… Jeg tror Jon lærte utrolig mye av det partiet, og sånn sett har det jo vært flott å bidra til hans utvikling over brettet!
– Du sluttet etter en periode – hva var årsaken til at sjakken fikk fyken?
Jeg sluttet som liten første gang rett og slett fordi de andre var bedre. Vinnerinstinktet taklet ikke det! Jeg skulle da hatt noen voksne som kunne pekt på at barn kan utvikle seg litt i rykk og napp og at jeg ikke hadde spilt like mye som de andre, og unger har kanskje vanskeligere med å rasjonalisere sånt. Jeg sier ikke at jeg ville vært like god som Pål, Thomas etc., men sjakken gikk i hvert fall da fløyten en periode.
– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?
Tja, jeg har faktisk ingen bra turneringsprestasjoner! Ok, jeg spilte vel en hurtigsjakkturnering i Oslo i en påske for mange herrens år siden, kanskje ca. i år 2006?, som gikk bra, hvor jeg makset monradbølgen, og havnet greit oppe på tabellen, men i langsjakk er det bare sorgen.
Jussi besøker Paul Morphy sin grav i New Orleans i 2016
Foto: Privat / hentet fra Sjakkfantomet
– Hvem er den beste spilleren du har møtt og når skjedde dette?
I min «moderne» karriere møtte jeg IM Haugli i lagsjakk for Team Bjørnsen, og jeg hadde faktisk best stilling mot ham! Et artig parti, hvor vi begge peiset på, på hver vår fløy, men jeg overså en enkel forsvarsressurs. Dette kan garantert tilskrives lite erfaring. Deretter avviklet vi inn i noen sluttspillgreier, som nok er noe av det mer merkelige jeg har hatt over brettet. Ved å se på det i dag, er det rett og slett et mysterium hva som har foregått i mitt hode her. Unødvendig å si at jeg tapte så det sang, men jeg husker likevel noe veldig morsomt: GM Hammer fant sluttspillet såpass interessant at han sto lenge sammen med et par andre og analyserte, og det var jo stas for en amatør fra nord.
– Hva er ditt aller beste sjakkminne?
Å være der og se Magnus i Chennai i 2013 er utvilsomt det største jeg har opplevd som sjakkinteressert, men på det personlige plan er det ikke så mye å juble over. Mitt beste lagsjakkminne er da vi slo Bergens i lag-NM for mange herrens år siden med Team Bjørnsen. Leon Simula, Thormod Furu, meg og Jon Chr. Nordrum var det vel som spilte på dette berømte laget. Ellers er mitt beste minne at trekket Txf3 mot Bjørn Gambäck havnet i sjakkkspalta til Rune Djuurhus i Aftenposten. Det partiet er trolig det beste jeg har spilt.
– Du har vært på mange Magnus-turneringer – hvordan er det å være tilskuer når Magnus spiller Live?
Sjakkturisme er veldig morsomt. Du ser nye steder og kombinerer det med sjakk. Høydepunktet er jo klart Magnus i Chennai i 2013. Vi var tilstede under det 5. og 6. matchpartiet, og det kan jo ikke bli bedre. Andre ganger er det tyngre, som for eksempel i New York i fjor da Magnus tapte mot Karjakin. Heldigvis var det lett å få tankene over på lystigere ting i en by som NY. Det kan jo unektelig gå litt tregt underveis i partiene, og da er det viktigste hvilke fasiliteter som tilbys utenfor spillelokalet. I Chennai fikk vi være i Norway Lounge sammen med Carlsen-klanen, og det var jo naturlig nok stort. I New York var fasilitetene elendige, men det ble kompensert av at byen ellers hadde, om ikke alt, så det meste!
På Brooklyn Bridge i New York, fra venstre Morten Kokkim, Pan Farmakis og Jussi Pedersen
Foto: Privat / hentet fra Sjakkfantomet
– Jeg vil hevde at dine største kunnskaper om sjakk er kunnskapene du har rundt sjakken, dens utvikling og historie. Hvordan fikk du interesse for det sjakkhistoriske og fortellingene rundt sjakken?
Jeg vet rett og slett ikke helt. Jeg ble fascinert over alle historiene rundt sjakken, og leste om Fischer – Spassky, Karpov – Kasparov etc. med stor interesse. Det er vel noe med VM-dramaet som har trigget interessen, og siden jeg ikke forsto så mye av det som skjedde på brettet, ble det ekstra spennende med alt rundt. Men historieinteressen har faktisk også gjort meg til en bedre sjakkspiller! Sjakkhistorien kaster en leser rundt omkring i verden til ulike historiske perioder, og det er masse spennende stoff. Ikke minst å lese om de mange talentene som av ulike grunner ikke klarte å bli verdensmestere og hvilke kamper de har kjempet på og utenfor brettet. Det er rett og slett et fantastisk biografisk materiale å kaste seg over.
– Jeg vet at du har både innsikt og interesse for langrenn – har ski og sjakk noen fellesnevnere?
Nå er det lenge siden tok C-trenerkurs i langrenn, som det het i forrige årtusen, og mye har vel skjedd på den fronten. Jeg tror uansett at sjakkfolk har mye å lære av skiløperes langsiktige og systematiske treningsarbeid – der i gården vet de utmerket godt at intet tre vokser inn i himmelen uten knallhardt arbeid over flere sesonger. Og de trener uten at dette ses på som tvangsarbeid a la Sovjet eller Nord-Korea. Det er sikkert andre ting, men dette er kanskje det viktigste jeg kommer på. Kanskje dagens unge har en mer systematisk tilnærming til forbedring enn de eldre bohem- og cafesjakkspillerne hadde. Carlsen ser jo først og fremst på sjakken som konkurranse, og dette smitter vel over?
Jussi leser sjakkbøker i Wijk aan Zee under oppholdet der i 2006
Foto: Sven Wisløff Nilssen
– Du har tatt en doktorgrad i fagfeltet ditt som er jussen – har sjakk og juss noe til felles?
Ja, sjakk og juss har absolutt noe spennende felles, og det kan kanskje oppsummeres under overskriften beslutningsprosess. En sjakkspiller må ta en avgjørelse og utføre et trekk. En jurist må anvende regler på et faktum og konkludere. En dommer i en rettssak kan ikke tilby remis og gå hjem – er tiltale skyldig eller er han det ikke? Og gjennom arbeidet med phd-avhandlingen ble det klart at rettslige beslutninger er mer emosjonelt styrt enn mange kanskje har vært klar over eller har villet erkjenne. Sjakken har noen rasjonelle rammer, men i løpet av et parti vil det ofte være mange objektivt sett like gode trekk som kan spilles, men hvor de subjektive valg og sympatier i stor grad styrer spillets gang. Både sjakk og juss opplever kanskje en liten bevegelse bort fra det objektive vitenskapsparadigmet, over i en mer menneskelig sfære, hvor subjektet får større plass. Det herlige med sjakk er at faktum har så liten plass – vi krangler ikke over hvor brikkene står! Ok, bortsett fra under beduggede lynsjakkkvelder! I jussen handler vel 80% av rettssakene om hvordan verden ser ut.
– Jeg tenker også at det er en likhet mellom det å se på gamle dommer og å forberede seg og være fit for fight! Ser du en likhet her ved det å bla i en database, finne gamle partier og dra essensen ut av dem for å være klar til kamp?
Ja, det er absolutt likheter. I jussen må du finne ut om det foreligger et prejudikat for det spørsmålet du skal behandle – dvs. om Høyesterett har tatt stilling til hvordan en bestemmelse skal forstås. I sjakken gjelder vel noe liknende – i en stilling gjelder det å se om sterke spillere har stått overfor akkurat det samme problemet som du har! I åpningen er vel sjansen størst for å finne «prejudikater». Zapffe, som forøvrig var jurist og sjakkspiller(!), skrev i sin eksamensbesvarelse om prejudikater at «tidens tann gnager flittig, slik at den som engang var forstand, nå er vanvittig!», og dette gjelder i aller høyeste grad alt som finnes i databaser i både sjakken og jussen. Juristen og sjakkspilleren må med andre ord være kritisk til det som oppdrives. I sjakken har jo den kritiske sans fått hjelp av sterke computere, men der er vi ikke kommet like langt i jussen, for å si det mildt…
Jussi har doktograd i juss, jobber på universitetet og er lidenskapelig interessert i sjakk
Foto: Trude Haugseth Moe
– Har du fått nytte av kunnskaper du har opparbeidet deg innen sjakken i jussens verden?
Ja, faktisk. Har jo lært litt om sjakkcomputere gjennom sjakken, og dette er noe som seiler inn i jussens verden med full tyngde, som på andre arenaer hvor det snakkes om AI etc. Kan en dommer erstattes av en computer?
– Fortell litt om klubben Team Bjørnsen og hvordan du opplevde å være del av den?
Team Bjørnsen-perioden var veldig morsom og sparket jo flere enn meg bak – og blåste liv i skranglete sjakkarrierer. I tillegg har jeg jo spilt mine beste partier der. Nå har jeg jo spilt veldig lite ratede partier, men men …
Jussi Pedersen i Wijk aan Zee 2006 – i bakgrunnen ser vi Danailov og Seirawan…
Foto: Sven Wisløff Nilssen
– Spiller du noe sjakk nå for tiden – hvor og hvordan gjør du i så fall dette?
Jeg spiller veldig lite sjakk for tiden, og hvis det skjer, er det på nett. Enten som «postsjakk» med tre dagers tenketid eller lyn og bullet. Jeg har konstant ambisjon om å spille brettsjakk igjen, og har veldig lyst. Jeg er ikke lenger redd for å tape, tror jeg, men tiden strekker ikke til. Har vel kommet på et såpass nivå at jeg gjerne skulle fått tid til å forberede litt åpninger etc. før jeg setter meg ned, men det har liksom ikke blitt tid og rom til dette.
– Hvordan bruker du ellers din sjakktid – får du noe input her og der?
Dette er vel det som i en rettssal ville blitt klubbet ned som et såkalt ledende spørsmål. Jeg er jo så heldig å få jevnlig tilbringe tid i Sjakkfantomets hule, hvor vi snakker om sjakk, ser på sjakk, spiller sjakk og diskuterer alt mellom himmel og jord! I tillegg til deg, diskuterer jeg sjakk med Thomas og da får jeg input jevnlig fra to av landsdelens beste sjakkhjerner! Kan ikke bli bedre for undertegnede.
– Har du en drøm om hvordan Tromsø Sjakklubb kan bli et enda bedre sted å være?
Jon Kr. var inne på det – få det til å bli et samlingssted utenom de organiserte kveldene. Flott hvis vi kunne ramlet innom for litt lyn, en øl eller brus etc.
– Har du noen mål i sjakken som du ikke har oppnådd – noe du fortsatt drømmer om å oppnå?
Nei, jeg har jo egentlig ikke det. I Team Bjørnsen-tiden var målet å få et ratingtall over 2000, men det er ikke så viktig nå. Nå er målet å få tid til å spille litt igjen.
Jussi spiller lynsjakk i Washington Square Park i 2016
Foto: Privat / hentet fra Sjakkfantomet
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Fotball er jo en stor lidenskap, og Tottenham suger ut mye mental energi. Nå for tiden blir det mye energi-inputs også fra den kanten, og det er bra. Ellers er jeg glad i natur, og prøver å rydde plass til turer av kortere eller lenger varighet både sommer og vinter.
