Jarl Kvikstad døde i september – han ble 69 år gammel
Foto: Pål Norvoll
Jarl Kvikstad døde på hytta i september
Jarl Kvikstad døde brått den 12. september på sin hytte i Klubbvik i Finnmark. Han var med på å prege Finnmarkssjakken med sin utstråling, sitt engasjement og sin angrepslyst over sjakkbrettet. Sist sett under Finnmarksmesterskapet i Vadsø i april 2025. Jarl var medlem av Tromsø sjakklubb i en rekke år under studietiden i Tromsø på 80-tallet og han var en kløpper i favorittdisiplinen lynsjakk. I den disiplinen ble han Bymester i 1981 og klubbmester i 1982 i Tromsø sjakklubb i sterkt selskap. Jeg gir Jørgen Schou Christiansen ordet – han kjente Jarl godt fra tiden i Tromsø.
Hvil i fred, Jarl.
Tromsø, 15/12-2025, Sven Wisløff Nilssen
Jarl Edmund Kvikstad (1955–2025) til minne
Et personlig minneord av Jørgen Schou Christiansen
Jarl er død, og jeg tillater mig her å skrive nogle personlige oplevelser med Jarl siden vi mødtes for 45 år siden. Med bakgrunn fra Grønland var jeg som en “springer på randen” i selvgode Danmark, og måtte ha frisk luft. John Lennon var død (vinteren 1980), og samme uke kom jeg til Norge og Tromsø for første gang. Dagen etter ankomsten ble Jarl min første og beste kompis i Norge.
Som fortapt sjakkspiller, søkte jeg likesinnede hurtigst mulig. En tilfeldig utenlandsk leieboer på studenthjemmet Øvre Breivang fortalte, at det visstnok bodde en spillegal finnmarking sammen med en nordvest-asiat (!) i A-510. Neste dag banket jeg på, og Jarl og finske Ulla åpnet portalen. En “gamechanger” for alle! Men det visste vi ikke da (“nordvest-asiaten” og jeg er fortsatt i lag etter nesten 45 år, men det er jo en helt annen historie).
«Er det sgu noen her som spiller skak?» var mit første forsøk på norsk. Ja – Jarl og jeg fortsatte de neste årene med daglige lyn, analyser og skitprat. Øvre Breivang fikk etter hvert et livlig sjakkmiljø, spesielt etter at den sterke islendingen Sigfus Einarsson kom til brettet.
Jarl var min døråpner i aller beste forstand. Han introduserte meg for sjakklubben og de lokale heltene, for å nevne noen få: Magne Bergvoll, Jan Shotland, Wiggo H. Eilertsen (RIP til alle). Og formannen og mesterspilleren Arnold Andreassen, som jeg hadde den udelte gleden av å slå i mitt første seriøse parti i Norge. Etter hvert fulgte felles turneringer i Alta, Hammerfest, Vadsø og Narvik, og møter med gode venner som Vadsøværingen Svein-Harald Johnsen, Hammerfestingen Jan Sigmund Berglund, og Honningsvågingen Terje Widar Larsen (RIP – TW var stor fan av Botvinnik, og han hadde et flott sjakkbibliotek).
Jarl og jeg var også interessert i sjakklitteraturen og obskure Sovjet-mestere: Jarl med ukraineren Duz-Khotimirsky og jeg med kasakhen Nezhmetdinov. Det ungarske geniet Charousek visste vi om fra før – til gjensidig overraskelse for os begge.
Vi hadde mange sammenfaldende interesser i sjakk og opp-ned-humor (og kvinner, men det er også en helt anden historie). Springere og katter var våre kjæledyr – utemmelige, som vi likte å se os selv. Jarl og jeg var som skjorta og ræva (i følge Ulla) – og hvem som var hva endret sig med været.
Senere mistet Jarl sin dyd til kortspillet (bridgen), som så mange sjakkspillere forfaller til når tidsnøden blir for stor. Men sjakken glemte han aldrig. Jarl følte trekktvangen som jeg kjente fra Danmark, og flyttede etterhvert tilbake til Øst-Finnmark (Berlevåg og Vardø) og egen flott familie.
Jarl og jeg spillede noen få seriøse turneringspartier mot hverandre, uten slappe stormester-remisser. Vi var jevngamle og jevngode med samme smak for angrep, taktikk og bukker. Tidens aktuelle stormester var Lev Psakhish, som vi begge satte høyt.
Men Jarl og jeg var også ujevne og uforutsigbare under presset fra seriøs sjakk og dagligdag, og våre ratingtall svingte som Lyngsalpene. På en god dag kunne vi spille som en brukbar stormester, på en dårlig dag som en brukbar amøbe. Sjakk er i sannhet ikke logikk, men nerver (som salig Bent Larsen kunne ha sagt). Og sjakken, men ikke livet, er altid rettfærdig – det er tungt å erkjende etter et bittert tap.
Noen av de fineste minnene stammer fra høsten 1982, hvor vi gikk fra Svartnes via Komagelva til hytten i Klubbvika – ti dager med masse god sjakk og skit fiske på Varangervidda. Og med medbragt sjakklokke! Ikke viste vi da, at i Klubbvika ville alt stoppe 43 år senere.
Ja, vi var som to springere på randen. Vi mødtes sist i Tromsø for 30 år siden, men minnene er sterke og gode. Jeg savner stort ditt selskap, din fine humor og dine dårlige vitser. Som du sa, kunne du ha hatt “smør-på-flesk” navnet Rask Kvikstad – et solid navn på en lynhai. Og S. for Schou – måtte da stå for S-kimo siden jeg kom fra Grønland.
Ulla og jeg fortsatte i Tromsø, Finland og nu i Skagen (danske Vardø), og du i Vardø med flott familie.
Du var et ekte menneske.
Takk for turen, Jarl. God tur videre – klaffen hænger for os andre, og vi følger etter i tur og orden når klaffen falder.
Jørgen Schou Christiansen Skagen, desember 2025.
Selfie fra Varangervidda: Svartnes – Klubbvika, september 1982. Jarl i trekket med svart.
Foto: Jørgen Schou Christiansen
Aktuelle lenker: