Vi har sett dem, har vi ikke? Brølerne? Amatører såvel som profesjonelle som etter partiet forsøker å forklare sin bukk, rister på hodet, klør seg i pannen og sukker mens de forsøker å finne en rasjonell forklaring.
Forankret i senere tids forskning om hjerne og bevissthet, søker artikkelen å forklare hvordan sjakkspill grunner i et finstemt samspill mellom et sinn som ubevisst genererer eller frembringer sjakktrekk og en disiplinert bevissthet som vet hva som bør beholdes og hva som bør forkastes. I motsetning til andre mer sjakkfaglige artikler, søkes her bak trekkene, for å avdekke mysteriet til grunn for blemmer og tabber.
Hvem tenker?
Sjakk forbindes gjerne med tenkning, men hva er tenkning og hvem, eller hvilken instans står for eller foretar tenkningen? For filosofene Rene Descartes (1596-1650) og Immanuel Kant (1724-1804) var saken klar, poengtert uttrykt i førstnevnte berømte: Cogito ergo sum, «Jeg tenker, altså er jeg.»
Den amerikanske filosofen og psykologen, William James (1890/2007, s. 284-289), gir et inntrykk av forestillingen om bevissthetens rolle der han ser for seg menneskesinnet som en marmorblokk med uendelige mange mulige statuer og at hvilken som hugges ut, avhenger av skulptøren, eller med andre ord, annen skulptør annen statue: «Den er alltid mer interessert i én side av sitt objekt enn i en annen; den byr velkommen eller avviser, eller velger, alt mens den tenker» (Nørretranders’ overs., 1992, s. 195).
Billedlig talt utgjør stillingen på brettet sjakkspillerens marmorblokk sinnet meisler ut trekk fra og presenterer for bevisstheten. Stillinger med flere jevnbyrdige trekk? Ulik skulptør – det vil si, spiller – ulike trekk.
Ved inngangen til det tyvende århundre oppdaget man, i motsetning til James, at tenkning er fullstendig ubevisst (Marbe, 1901/2012; Watt, 1906). Det vil si, en tenker før en vet hva en skal tenke på, og vet ikke hva en tenker før det tenkes. Psykologen Julian Jaynes’ (1976/2000, s. 39-41) konklusjon, at den faktiske tankeprosess (beslutninger, overveielser, problemløsning osv.), som normalt oppfattes som bevissthetens liv, ikke er bevisst i det hele tatt og understøttes av nyere forskning.[1]
Når man derfor kommer på et trekk, er det med andre ord ikke bevisstheten som, ut av det blå, kommer på trekket, men hjernen, og fordi hjernens veier (fortsatt) er uransakelige, er umulig å si om trekket skyldes hjernens verk alene, ytre faktorer alene (inspirasjon eller samvær med andre sjakkspillere, noe man har sett eller hørt), eller kanskje en kombinasjon av ytre og indre faktorer.
På linje med James, om enn mindre poetisk, viser nevrofysiologen Hans Kornhuber (1988) at mesteparten av informasjonsstrømmen i hjernen, og bearbeidelsen i sentralnervesystemet, er ubevisst, men med «… mulighet for å dirigere fokus for vår oppmerksomhet» (Nørretranders’ overs., 1992, s. 195). Èn innvending mot Kornhuber er at lite hjelper å kunne dirigere fokus for oppmerksomheten om man ikke får med seg at tårnet står i slag eller at man er iferd med å gå matt.
Hvem spiller?
Aristoteles (1999) hevdet at handlinger er «opp til oss», men hva vil si at handlinger er opp til oss? Lett ledes tankene hen til begreper som kontroll og fri vilje, som vanskelig kan tenkes uavhengig av et begrep om bevissthet og et bevisst Jeg (Libet, 1999, s. 52).
Antatt at bevisstheten (mer om begrepet om litt) iverksetter handlingen, fremstår blemmer som noe av et mysterium, siden ingen bukker «med vilje», det vil si, bevisst, om man like lett og utvunget kunnet la være. Hvor kan hunden ligge begravet?
2 problemer med antagelsen om bevissthet som årsak til handling:
1. Bevissthetsbegrepet er for flertydig til vitenskapelig å kunne forklare atferd. Idag kjennes 40 ulike betydninger av begrepet (Natsoulas, 1978; Vimal, 2009), for eksempel våkenhet, oppmerksomhet, kvalitativ bevissthet (opplevelse av dufter, farger, smaker, smerte). Man setter seg bevisst ved brettet i betydningen våken, spiller kongebonden bevisst to frem i betydningen oppmerksom, rokerer bevisst i betydningen opplevelse av stillingen på brettet eller turneringssituasjonen? Vi slår på klokka i betydningen …?
2. Kausalitets- eller årsaksprinsippet (Hume, 1739/2009, s. 176): Samme årsak gir samme virkning, men kan utvides: Samme (type) årsak → samme (type) virkning, eller med andre ord: fysisk årsak → fysisk Annerledes formulert: Ikke-fysiske årsaker kan ikke få «armer & ben» til å bevege seg. Fremfor å stikke nøkkelen i tenningen og vri om, kunne man forsøke å starte bilen med den bevisste opplevelsen av duften fra orkideene i hagen.
Hvordan løse problemet? Kort fortalt hogg den amerikanske nevrofysiologen Benjamin Libet den gordiske knute over, og foreslo i lys av sine eksperimenter at bevisstheten ikke kan iverksette handlingen (fysisk bevegelse), men legge ned veto («ta seg i det») (Libet, 1985; Libet et al., 1983; Nørretranders, 1992, s. 231-267).
Hjernen fremmer med andre ord et forslag, men vi bestemmer om forslaget skal realiseres. Rekker man å bli bevisst før man bukker, bukkes ikke, siden ingen må påregnes å bukke «med vilje», fordi en villet bukk pr. definisjon ikke er en bukk. Poenget lar seg formulere som en aforisme: Hjernen spiller sjakk når den iverksetter trekk mens vi spiller sjakk når forslag vetoes.
En sjeldent klar illustrasjon av vetoet ga lynsjakkpartiet Carlsen-Aronian i 8. runde under Norway Chess, 2018 (Altibox Norway Chess 2018 – Blitz, 2:54:44)
Diagram 1
Carlsen-Aronian, 6th Norway Blitz, 2018 (8)
Stillingen etter 52.hxg4
Aronian, i sitt 52 trekk, iferd med å slå Carlsens bonde på g4, tar seg i det, går forbi og hvit gir opp (diagram 2).
Diagram 2
Carlsen-Aronian, 6th Norway Blitz, 2018 (8)
Stillingen etter 52…h4 0-1
Aronian skulle til å gjøre autopilottrekket, men tok seg i det mens Carlsens hjerne på sin side initierte en «blemme-impuls» (diagram 3) og hvit, det vil si, bevisstheten, ikke hjernen, rakk ikke å ta seg i det.
Diagram 3
Carlsen-Aronian, 6th Norway Blitz, 2018 (8)
Stillingen før 52.hxg4??
Hjernen trenger verken å begrunne eller rettferdiggjøre hvorfor den iverksetter denne eller hin impuls, og ser den ingen hensikt, iverksettes ikke impulsen og ingen annen måte å handle på finnes. Kort: Iverksatte bevisstheten handlinger, ville ingen «glipper», tabber, bukker, feil eller mistak forekomme.
Fordi tenkning er ubevisst, hjernen iverksetter trekk og bevisstheten fungerer gjennom vetoet, er sjakkspill overlatt til et finstemt samspill mellom bevisste og ubevisste prosesser; å vite hva som bør beholdes og hva som bør forkastes av alle de forslag sinnet serverer oss.
Bevissthet, i betydningen oppmerksomhet, fungerer mer eller mindre som «blunder check», overvåker lett vårt spill og sørger for, eller ser til, at ingen brikker henger eller settes i slag. Mesteparten av spillet er ikke bevisstheten involvert i det hele tatt og at en kapasitet som Romanovsky (2013, s. 201) skriver at «a manoeuvring game can also sometimes arise from the conscious [vår kursivering] efforts of one of the opponents», bevitner hvor dypt overbevisningen om bevissthetens rolle i sjakk stikker.
Valgte spilleren bevisst sine trekk, forblir bukker og feil et mysterium. Var sjakkspill bevisst, ville ingen noensinne tabbe seg ut siden ingen (bevisst) tabber seg ut «med vilje.» Ved viljeshandlinger, var ganske enkelt bare å bestemme seg for å spille de beste trekkene da brettet foran en gir all informasjon: Fordi bevisstheten ville være gjennomsiktig, ville man ha fullt overblikk over hva som foregår og stillingen på brettet kan sees av alle og enhver.
Tradisjonelt forsøkes partier forklart og trekk rettferdiggjort i analysene etter partiet, og dette er vanligvis slik ting utspiller seg; først spill—deretter forklaring. Ble sjakk derimot spilt bevisst, burde rekkefølgen logisk være omvendt; først forklarer vi hvorfor visse trekk bør spilles og deretter iverksetter hjernen det etterspurte trekk, ikke sant? Kunne gis holdbare og fornuftige forklaringer for hvert eneste trekk, er et spørsmål hvorfor hjernen iverksetter en blemme eller ikke komme opp med trekket som best passer forklaringen og således gjør sjakk til det rasjonelle spill det oppfattes som.
Det russiske ordtaket—«Vi er alle fornøyde med vår fornuft, men ikke med vår stilling»—innfanger fint dette paradokset. Lyn- og hurtigsjakkpartier, hvor bevisstheten omtrent er fraværende, er kun persepsjon og intuisjon, fordi det ikke finnes tid til å betenke mulige forklaringer før et trekk skal iverksettes.
Hvem bukker?
Blemmer kan forstås som en type spontane og grunnløse trekkforslag eller impulser til trekk som ville forverre eller ødelegge stillingen om de ikke avbrytes. Det er imidlertid ikke tale om generelt strategisk svake trekk, som å feilplassere offiserer på grunn av generelt svake sjakkfaglige ferdigheter eller svak sjakkforståelse, men trekk bokstavelig talt ut av intet, trekk uten noen tilsynelatende fornuftig grunn til å spille. Nøkkelspørsmålet er: Hvis ikke bevisstheten står for spillet, hvem er det da som bukker? Noen eller noe må være ansvarlig (årsaken) til at spillere bukker, og hva eller hvilken del av oss kan det være?
Som nevnt overvåker bevisstheten lett spillet mens full bevissthet, oppmerksomhet og fokus, melder seg i øyeblikket man bukker og som kroppsspråket med all uønsket tydelighet bevitner. Merk rekkefølgen: Aldri ser man spillere i forkant annonsere bukken; Man hører bare om dem som bukket først og deretter ble oppmerksom på eller klar over det.
Her kan bare kort berøres blemmenes «hvordan» og «hvorfor», men som en generell pekepinn kan sies at store feil skyldes mangel på samspill mellom hjerne og bevissthet og med kun 3 mulige forklaringer:
1. Deler av stillingen oppfattes på grunn av et begrenset blikk og fokuserer på bestemte sektorer eller deler av brettet.
2. Hele stillingen oppfattes, men noe skjer under prosesseringen av materialet og resulterer i tilsynelatende spontane og uforklarlige bukker.
3. Selvom man ser hele brettet, tar ikke hjernen alt inn.
Den første forklaringen er kanskje den mest likefremme og antyder utilstrekkelig fokus som resulterer i mangelfull informasjon og derved fravær av samspill mellom hjerne og sinn som fører til at bevisstheten (i betydningen «oppmerksom») ikke er istand til å stanse impulsen. Slike feil kan skyldes både tretthet, men også manglende sjakklige ferdigheter og erfaring. Alternativt: Stormestre kan falle som ofre for denne type bukker, men da snarere på grunn av tretthet enn mangel på ferdigheter mens amatører kan bukke både på grunn av tretthet og mangel på ferdigheter.
Hva gjelder den andre forklaringen, forsøker man ikke å bukke, så om blemmer har noe som helst å gjøre med hva som tas inn, hvorfor skulle hjernen behandle materialet på en slik måte at det leder til bukker? Dette synes å skje kun hvis det så å si var et problem med «the wiring», eller det nevrale nettverket som er tenkelig, om ikke for utbredt. At bevisstheten målrettet («med vilje») skulle feilprosessere informasjonen synes å lede til interessekonflikt: Siden matt er sjakkens mål, kan spørres hvorfor man skulle ville rote det til for seg selv?
Ting drar seg til ved den tredje forklaringen, for amatører såvel som profesjonelle, som reiser et betimelig dilemma: Blemmer synes umulige når begge øynene ser hele brettet, men denne type blemme er nært knyttet til rekkefølgen sjakk spilles i og forklares: Fordi kun en brøkdel av all den informasjon som strømmer gjennom sansene når frem til en bevisst erfaring eller opplevelse, kan argumenteres for at man nok ser hele brettet, men likevel ikke oppfatter det. Med andre ord kan hjernen gå glipp av informasjon selvom begge øynene er rettet mot brettet.
Å løse taktikkoppgaver eller finne stormestertrekket, ved å «gjette» stormesterens trekk, kan illustrere forskjellen mellom å se og oppfatte. Hele brettet er foran en… man ser (øynene er rettet direkte mot) klart stillingen … all informasjon for å løse oppgaven er rett foran en, og likevel ender man mang en gang opp med å klaske hånden mot pannen («face-palm»). Hvordan var mulig å overse det!? Når løsningen derimot presenteres, står frem som det mest åpenbare i verden og illustrerer samtidig forskjellen mellom hva man er bevisst og ikke bevisst.
Den blotte tilstedeværelse av en kombinasjon eller et taktisk kølleslag, antyder at sjakkspill er ubevisst og at spilleren ikke på langt nær har den kontrollen kanskje antatt, for var sjakkspill bevisst, hvorfor tillate motstanderen muligheten for et (briljant) taktisk kølleslag?
Til tross for at purister («renhetstenkere») kanskje anser taktikk som sjakkens svar på sofismen, avslører hvor raskt taktiske løsninger finnes hvor raskt hjernen oppfatter og prosesserer informasjonen, det vil si, stillingen. Fordi persepsjon (oppfattelse) er ubevisst, er fåfengt å klandre eller plage seg selv (eller andre) for at man overså dette eller hin taktiske kølleslag eller den nydelige kombinasjonen (matt i 18).
Amatører og profesjonelle oppfatter bokstavelig talt forskjellige stillinger selvom de ser den samme stillingen og årsaken er at det profesjonelle sinn er bedre trent til å oppfatte mer informasjon enn amatørens. Fordi persepsjon ikke er viljestyrt og hjernen arbeider uavhengig av hva vi mener den burde oppfatte, tenke, forstå, tolke osv., kan ikke amatøren bare bestemme seg for å oppfatte like mye som den profesjonelle.
Sjakkspillere bukker fordi mennesker er feilbarlige og svakt funderte impulser viser seg sterkere enn evnen til å stoppe dem.
[1]Arpaly & Schroeder, 2012; Berlyne et al., 2024; Breyer & Gutland, 2015; Dijksterhuis & Nordgren, 2006; Garrison & Handley, 2017; Katsafanas, 2015; Margolis & Laurence, 2022; Mole, 2021; Nida-Rümelin, 2010; Robert, 2022; Rojszczak & Smith, 2003; «Think», u.å.
Bibliografi
Altibox Norway Chess 2018 – Blitz. (2018, 27. mai). YouTube. https://www.youtube.com/watch?v=jwcSMnfNnqI&t=10486s
Aristoteles. (1999). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås & A. Stigen, Overs.). Bokklubben Dagens Bøker.
Arpaly, N. & Schroeder, T. (2012). Deliberation and acting for reasons. The Philosophical Review, 121(2), 209-239. https://doi.org/10.1215/00318108-1539089
Berlyne, D. E., Vinacke, W. E. & Sternberg, R. J. (2024, 17. mars). Thought. I Encyclopaedia Britannica. Hentet 24. mars 2024 fra https://www.britannica.com/topic/thought
Breyer, T. & Gutland, C. (2015). Introduction. I T. Breyer & C. Gutland (Red.), Phenomenology of thinking: Philosophical investigations into the character of cognitive experiences (s. 1-24). Routledge. https://doi.org/10.4324/
Dijksterhuis, A. & Nordgren, L. F. (2006). A theory of unconscious thought. Perspectives on Psychological Science, 1(2), 95-109. https://doi.org/10.1111/j.1745-6916.2006.00007.x
Garrison, K. E. & Handley, I. M. (2017). Not merely experiential: Unconscious thought can be rational. Frontiers in Psychology, 8. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2017.01096
Hume, D. (2009). En avhandling om menneskets natur; et forsøk på å anvende den eksperimentelle metode på moralske emner. Pax. (1. publisering 1739)
James, W. (2007). The principles of psychology (Vol. 1). Cosimo. (1. publisering 1890)
Jaynes, J. (2000). The origin of consciousness in the breakdown of the bicameral mind. Mariner Books. (1. publisering 1976) https://archive.org/download/pdf-bookshelf/Julian%20Jaynes%20The%20Origin%20of%20Consciousness.pdf
Katsafanas, P. (2015). Nietzsche on the nature of the unconscious. Inquiry, 58(3), 327-352. https://doi.org/10.1080/0020174X.2013.855658
Kornhuber, H. H. (1988). The human brain: From dream and cognition to fantasy, will, conscience, and freedom. I H. J. Markowitsch (Red.), Information processing by the brain: Views and hypotheses from a physiological-cognitive perspective (s. 241-258). Hans Huber Publishers.
Libet, B. (1985). Subconscious cerebral initiative and the role of conscious will in voluntary action. The Behavioural and Brain Sciences, 8(4), 529-566. https://doi.org/10.1017/S0140525X00044903
Libet, B. (1999). Do we have free will? Journal of Consciousness Studies, 6(8/9), 47-57. https://www.ingentaconnect.com/content/imp/jcs/1999/00000006/F0020008/966
Libet, B., Gleason, C. A., Wright, E. W. & Pearl, D. K. (1983). Time of conscious intention to act in relation to onset of cerebral activity (readiness potential): The unconscious initiation of a freely voluntary act. Brain, 106(3), 623-642. https://doi.org/10.1093/brain/106.3.623
Marbe, K. (2012). Experimentell-Psychologische Untersuchungen über das Urteil: Eine Enleitung in die Logik. Unikum-Verlag. (1. publisering 1901 av W. Engelmann)
Margolis, E. & Laurence, S. (2022). Concepts. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/fall2022/entries/concepts
Mole, C. (2021). Attention. I E. N. Zalta (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Vinter 2021 utg.). Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/win2021/entries/attention
Natsoulas, T. (1978). Consciousness. American Psychologist, 33, 906-914. https://psycnet.apa.org/doi/
Nida-Rümelin, M. (2010). Thinking without language: A phenomenological argument for its possibility and existence. Grazer Philosophische Studien, 81(1), 55-75. https://doi.org/10.1163/9789042030190_005
Nørretranders, T. (1992). Merk verden: En beretning om bevissthet. Cappelen.
Robert, H. (2022). Kant’s theory of judgment. I E. N. Zalta (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Vår 2022 utg.). Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/spr2022/entries/kant-judgment
Rojszczak, A. & Smith, B. (2003). Theories of judgement. I T. Baldwin (Red.), The Cambridge History of Philosophy 1870–1945 (s. 157-173). Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CHOL9780521591041.013
Romanovsky, P. (2013). Soviet middlegame technique. Quality Chess.
Think. (u.å.). The American heritage dictionary (5 utg.). Harper Collins Publishers. Hentet 24. mars 2024 fra https://www.ahdictionary.com/word/search.html?q=think
Vimal, R. L. P. (2009). Meanings attributed to the term ‘consciousness’: An overview. Journal of Consciousness Studies, 16(5), 9-27. https://www.researchgate.net/publication/233499902_Meanings_Attributed_to_the_Term_’Consciousness’_An_Overview
Watt. H. J. (1906). Experimental contribution to a theory of thinking. Journal of Anatomy and Physiology, 40(3), 257-266.
Zimmermann, M. (1986). Neurophysiology of sensory systems. I R. F. Schmidt (Red.), Fundamentals of Sensory Physiology (3 utg., s. 68-116). Springer.
