Sjakk & flaks

by  • 

Artikkelforfatter er filosof Rune Vik-Hansen  |  Foto: Anniken Vestby

 

Chess is and will always be a game of chance. ‘How now, sir?’ I hear you cry. ‘Isn’t it precisely the best and noblest aspect of the game of chess that the chances are equal and that the players control everything themselves?’ ‘Yes, gentlemen, quite, but who can control himself?’1

 

Sjakk & flaks av Rune Vik-Hansen

Slik debatten går om sjakk er sport, idrett eller «bare et spill», reises fra tid til annen spørsmålet om flaksens rolle der bare den blotte mulighet synes å undergrave oppfatningen av sjakk som en aktivitet der spillernes dyktighet/ferdigheter alene, i motsetning til kort- eller terningspill, der flaksen antas «å jevne seg ut på sikt», gjør at vi kontrollerer årsakskjedene bak trekkene våre og således utfallet eller resultatet.

   Utgangspunktet for ideen om flaks, sjanse eller tilfeldigheters rolle, ikke bare i sjakk, men i handlingslivet («aktørskap») for øvrig, er at handlinger ikke er «opp til oss», eller at vi ikke har den kontrollen Aristoteles2 tilskrev oss, men hvor de lærde fortsatt strides om hva denne kontrollen eller dette «opp til oss» betyr eller innebærer.

   Fra den franske filosofen René Descartes (1596-1650) gjennom sitt skille mellom kropp/legeme og ånd/sjel grunnla den moderne bevissthetsfilosofien, har mennesker levd i troen på at fenomenet vi kaller «bevissthet», som antas å være hva som gjør at vi opplever smerte, kjenner dufter og smaker eller ser farger, er hva som får armer og ben til å bevege seg.

   Problemet har imidlertid vært å forklare hvordan en ikke-fysisk størrelse eller substans som bevissthet skulle kunne få legemer til å bevege seg: Hvordan forklare at fysiske prosesser kan gi opphav til ikke-fysiske, subjektive opplevelser eller hvordan ikke-fysiske årsaker kan gripe inn i universets mekaniske maskineri. Kan bevisste opplevelser fyre opp bilen, datamaskinen, gressklipperen, mobiltelefonen, vaskemaskinen eller vaffeljernet eller kreves mer fysiske årsaker? Kunne derimot bevissthet få ting til å skje i fysiske ting, ville bevissthet som årsak også kunne virker over avstander?

   Senere rystet nevrofysiologen Benjamin Libets eksperimenter på 80-tallet3 i sine grunnvoller vår grunnfestede tro på at bevisstheten kan iverksette handling («armer og ben i bevegelse»), men foreslo at bevisstheten, om tilstrekkelig sterk eller disiplinert (også kjent som «impulskontroll»), kan legge ned veto mot ubevisst initierte impulser, innskytelser og tilskyndelser, for hvilke konsekvenser ville ikke dette ha for menneskets selvoppfatning? Har vi likevel ikke den kontrollen vi tror og har trodd vi har?

   Ideen bak bevissthet som årsak til handling, er nettopp spørsmålet om kontroll, som uløselig synes å henge sammen med vår forestilling om en fri vilje som vanskelig kan tenkes uavhengig av et begrep om bevissthet og et bevisst Jeg: Hvilken kontroll har vi om ikke bevisstheten iverksetter handlinger eller står for kontrollen på våre bevegelser? Innvender vi at det ikke er bevisstheten, men hjernen som også stopper impulsen, reises spørsmålet om uøkonomisk bruk av hjernekraft: Hvorfor iverksette en impuls bare for å avbryte eller stoppe den i øyeblikket etter?

   En sjeldent klar illustrasjon av vetoet ga lynsjakkpartiet mellom Magnus Carlsen og Levon Aronian i 8. runde under Norway Chess, 20184 (diagram 1):

 

Diagram 1

Carlsen-Aronian, 6th Norway Blitz, 2018 (8)

Stillingen etter 52.hxg4

Aronian som sort i det 52 trekket skal til å slå Carlsens bonde på g4, men i løpet av et brøkdels sekund, med bonden i hånden og halvveis over Carlsens bonde, «tar han seg i det», og kjøper seg tid, og gir hjernen muligheten til å iverksette en ny impuls hvorpå han med en langsommere bevegelse går forbi og Carlsen gir opp. Diagram 2):

 

Diagram 2

Carlsen-Aronian, 6th Norway Blitz, 2018 (8) Stillingen etter 52…h4 0-1
(Hvits konge er for langt unna til å stoppe bonden fra å forvandles til ny dronning (eller annen offiser)

 

Aronian skulle til å gjøre autopilottrekket, å slå tilbake siden Carlsen først hadde slått en bonde (diagram 1), men «tok seg i det.» Iverksatte bevisstheten handlinger, kan spørres hvorfor Aronian bevisst først skulle iverksette handlingen å slå bonden, bare for øyeblikket etter like bevisst å iverksette handlingen der han går forbi. Carlsens hjerne på sin side (diagram 3) iverksatte hva vi kaller en «bukke-impuls», det vil si, impuls som omsatt i handling (sjakktrekk i denne sammenheng) fører til et tabbetrekk, hvor Carlsen ikke rakk å bli seg bevisst hva han var i ferd med å gjøre; han rakk ikke «å ta seg i det.»

 

Diagram 3

Carlsen-Aronian, 6th Norway Blitz, 2018 (8)
Stillingen før 52.hxg4??

 

Vetoet oppsummerer fint den språklig uttrykte erfaring, «Jeg tar Meg i å … [si/føle/gjøre/mene/tenke]» hvor Jeg’et er subjektet for alle bevisste, kroppslige handlinger og mentale prosesser (vetoet og opplevelser av ulike slag) mens Meg’et omfatter mer enn hjernen, men først og fremst kroppen og utgjør subjektet for kroppslige og mentale prosesser ikke iverksatt eller utført av Jeg’et5.

   Spørsmålet om kontroll omfatter ikke kun handlinger, men også hva vi tenker og oppfatter, og like lite som vi bevisst iverksetter handlingsimpulser, kontrollerer vi vår persepsjon (informasjon gjennom våre sanser) og våre tankeprosesser6, for, var tenkning og persepsjon bevisst, og under vår kontroll, synes vi ikke å ha grunn til ikke å ville tenke eller oppfatte hva vi burde tenke og oppfatte (for eksempel ikke å regne på riktige varianter, eller ikke oppfatte at eget tårn står i slag eller at motspillers springer henger).

   Oppsummert lar spørsmålet om kontroll i forbindelse med sjakk seg presist, men spissformulert, formuleres som at hjernen spiller sjakk ved ubevisst å foreslå trekk mens vi (bevisst og kontrollert) spiller sjakk ved å legge ned veto mot forslagene der hva som opprinnelig begynte som en rent fysisk bevegelse/impuls gjennom vetoet blir til en handling i meningsfylt forstand.

 

Flaks

   Å vinne i Lotto oppfattes av mange som et mønstereksempel på flaks forårsaket av et sammenfall av indre så vel som ytre faktorer/årsaker/omstendigheter vi ikke kontrollerer, alt fra selv å plukke ut tallene eller levere inn en ferdigutfylt kupong til kulenes utgangsposisjon og alt som foregår i trekningsmaskinen under trekning, og antyder en foreløpig og generell definisjon av flaks/uflaks:

• Flaks: Uforutsigbare, fordelaktige utfall hvor vi verken kontrollerer årsakene eller hvordan de virker sammen (visse utfall forutsetter visse hendelser) og evne til ikke å avbryte impulser som leder til uforutsigbare, fordelaktige utfall (plukke ut kupongen med vinnertallene eller fylle inn tallene som ville vunnet ved levering, men unnlate å levere inn kupongen) og avbryte impulser som leder til ufordelaktige utfall (selv om utfall ofte ikke er kjent før i etterkant).
• Uflaks: (Uforutsigbare), uheldige utfall hvor vi verken kontrollerer årsakene eller hvordan de virker sammen og er ute av stand til å avbryte årsakskjeden, ofte i form av uheldige impulser.

Vår foreløpige og generelle definisjon reiser uvegerlig spørsmålet om hva forskjellen mellom Lotto og sjakk består i, men basert på at vår eneste kontroll ligger i vetoet og at tenkning og persepsjon ikke er bevisste, eller viljestyrte, og derfor utenfor vår kontroll, ligger flaks i sjakk kanskje i:

• Fordelaktige, uforutsigbare utfall fra indre såvel som ytre årsaker og omstendigheter utenfor vår kontroll, men ikke i lottobetydningen av ordet ettersom hjernen som fysisk system er mer stabilt enn en lottotrekning, som gir nye tall for hver trekning.
• Evne til ikke å avbryte impulser som leder til uforutsigbare, fordelaktige utfall og til å avbryte uheldige impulser som leder til ufordelaktige utfall (blemmer).
• Vi oppfatter sjanser, eller plutselige muligheter ikke «opp til oss», som byr seg (vi oppfatter at motspillers tårn henger eller ikke gir motspillere muligheter/sjanser vi ikke «med vilje» ellers ville gitt dem) og oppfatter at vi selv er iferd med å gjøre en blemme eller begå en tabbe (sette springeren i slag).

   Kontrollerte vi både indre og ytre årsaker bak trekkene våre, ville den bedre/sterkere spilleren («på papiret») alltid vinne mot svakere spillere («på papiret») som en tingenes naturlige gang, men, som kjent, vinner ikke alltid den bedre/sterkere spilleren og vårt forslag forklarer kanskje hvorfor: Bedre spillere har full kontroll mesteparten av tiden, ingen kontroll deler av tiden, men aldri full kontroll hele tiden.

   Nettopp i svikten i impulskontroll og persepsjon, ligger («på papiret») svakere spilleres sjanse til forbedring ved å slå eller remisere («på papiret) bedre spillere og illustrerer samtidig forskjellen mellom det filosofiske og psykologiske begrepet om flaks; førstnevnte handler om kontroll, eller mangel på sådan, mens sistnevnte fokuserer på opplevelse eller tolkning av utfall; jo verre mulig utfall vi unngår, desto heldigere er vi7.

   Forståes flaks som «heldige utfall av årsaker vi ikke kontrollerer», kan Aronians veto sies å være flaks, for det første, fordi veto-evnen (bevisstheten) som årsak ikke er en årsak vi selv frembringer, men mer eller mindre plutselig oppdager vi enten besitter eller ikke (vi maktet motstå iskremen, men satte tårnet i slag), for kunne vi frembringe en veto-evne fra en tilstand uten (hvordan?) synes vi ikke å ha grunn til å ville frembringe en dysfunksjonell veto-evne.

   For det andre, oppfattet Aronian i tide hva som var i ferd med å skje og rakk «å ta seg i det», for kunne vi bevisst iverksette handlinger og handlinger var «opp til» oss, ville veto-øyeblikket i utgangspunktet aldri oppstå, det vil si, vi ville aldri handle slik at vi havner i en situasjon hvor vi blir nødt til «å ta oss i det» og, for det tredje, kontrollerte vi veto-øyeblikket, ville vi aldri la uheldige impulser, innfall, innskytelser eller tilskyndelser seile til handling. Kort sagt ville vi med kontroll aldri glippe og partier ville være kun én bevegelse.

   Argumentet innfanger også evnen til å gripe sjanser når de byr seg, det vil si, ikke å avbryte impulser som leder til uforutsigbare, fordelaktige utfall, eller «kjenne sin besøkelsestid», for, var også denne evnen bevisst eller viljestyrt, og under vår kontroll, synes vi ikke å ha noen grunn til ikke hver eneste gang «å gripe sjansene når de byr seg»: På innskytelsen leverer vi en Lotto-kupong, og innkasserer førstepremien, eller vi spiller et trekk som med eller uten ettertanke og analyser viser seg å føre til matt.

   Tilsvarende gjelder for Libets veto: Var vetoet, eller veto-øyeblikket, «opp til oss», ville vi til enhver tid stoppe uheldige impulser fordi vi ikke ville synes ikke å ha grunn til ikke så å ville (Igjen: Var initiering av impulser «opp til oss», ville vetoet eller veto-øyeblikket aldri oppstå).

   Hvor problematisk forestillingen om at våre trekk, eller handlinger, er «opp til oss» er, tør fremgå av Carlsens uforklarlige bondetrekk, 25. h4-h5, i 9. parti i verdensmesterskapet 2018 mot Fabiano Caruana hvor Carlsen fortalte NRK8 at han visste at varianten ikke fungerte, men likevel spilte den:

 

Diagram 4

Carlsen-Caruana, Verdensmesterskapet, London, 2018.
Stillingen før 25.h4-h5

 

Hvordan kan handlinger være «opp til oss», om ikke selv rett kunnskap fører til rett handling (også kjent som «det sokratiske paradoks»)? Trekket ble klart nok spilt av Magnus, personen, som helhet, men hvilken del av personen?

   Spørsmålet om flaksens rolle begrenser seg, kanskje overraskende, ikke bare til konkrete trekk, men synes også å gjelde fenomenet intuisjon, som «ubevisste generaliseringer på basis av tidligere opparbeidede (sanse)inntrykk», eller erfaring, fordi vi ikke kontrollerer prosessene i hjernen som fører til beslutninger vi omtaler som intuitive. Annerledes formulert er intuisjon bare at hjernen uten å fortelle oss om sine mellomregninger kun serverer oss konklusjonen senere analyser enten avkrefter eller bekrefter.

   At vellykkede, intuitive beslutninger ledsages av en sterk positiv følelse, en følelse av kreativ tilfredsstillelse, selvtillit og triumf9, tør følgende partifragment bevitne (diagram 5):

 

Diagram 5
Berglund-Vik-Hansen, Finn International, 2016 (2), (Hurtigsjakk, 25+5)

Stillingen før 32… b5-b4!

Bedre spillere enn Yours truly finner naturligvis … b5-b4 gjennom «vanlige prosedyrer», som for eksempel større sjakkunnskap, men for oss, etter at en mer logisk eller mekanisk analyse10 ikke ga noe svar på hvor løperen skulle trekkes eller tårnene plasseres, slo trekket ned som en åpenbaring på en Tupperware-aften. (Hendene tok over og partiet endte: 33.axb4 a3 (ikke regnet vi på dette heller) 34.bxa3 Lxc3 35.T1e2 Dxa3+ 36.Kb1 Da1#)

   Intuitive beslutningers «plutselighet» antyder med andre ord at heller ikke de er «opp til oss» og ei heller prosessene bak eller utviklingen av type intuisjon (posisjonell/strategisk eller taktisk). At intuitive beslutninger og utvikling av intuisjon begge er og forblir ubevisste, skyldes hastigheten på førstnevnte (å skape bevissthet tar minst et halvt sekund) og mengden informasjon som inngår i begge overskrider bevissthetens evne til å prosessere informasjon, også kalt båndbredde, hvor også kan spørres hvordan en ikke-fysisk bevissthet skulle kunne bearbeide fysisk sanseinformasjon (studiemateriale).

   Lot intuitive beslutninger og utviklingen av intuisjon seg styre, synes, for det første intuisjon som fenomen å bli overflødig, eller «unødvendig», og vi kunne, for det andre, «med vitende og vilje», både ved å velge egnede partier og kontrollere prosessene som bearbeider/generaliserer materiale, styre utviklingen av intuisjonen der vi ikke ville synes å ha grunn til ikke å ville velge egnede partier eller kontrollere bearbeidingen/generaliseringen.

   Dette betyr naturligvis ikke at alle, alt annet likt, med nødvendighet utvikler en bestemt type intuisjon, eller en like sterk intuisjon, fordi vi alle spiller med de kort vi får utdelt.

 

Var beslutninger, trekk og intuisjon «opp til oss», hvordan forklarer vi:

  • Tidsnød?
  • Nervøsitet?
  • At vi bruker tid?
  • «Uansvarlig» spill?
  • Dårlige/svake trekk?
  • At vi følger feil plan?
  • Svak/dårlig dømmekraft?
  • Kollaps under turneringer?
  • At intuisjonen svikter oss?
  • Utidssvarende remistilbud?
  • At vi «sovner» under partiet?
  • Uventede muligheter/sjanser?
  • Blemmer, feil, tabber og mistak?
  • Følelsen av at noe «står på spill»?
  • At vi avslår remistilbud vi burde akseptere?
  • Behovet for eller relevansen av intuisjon/inspirasjon?
  • At vi overser taktiske kølleslag/kombinasjoner/vinster?
  • At vi glemmer varianter, forberedelser, når runden starter osv.?
  • At ting kommer «ut av kontroll», «ender som» eller «viser seg som»?
  • At sterkere spiller («på papiret») taper for eller remiserer svakere spillere («på papiret»)?
  • At vi roter til ting eller gjør for eksempel vinstføring vanskeligere for oss selv? (Hvorfor rote til ting og ikke ta til vett før rotet er komplett?)
  • Uheldige utenom-brettslige omstendigheter (Å spille sjakk er ikke isolert fra, men del av en integrert helhet kjent som «livet»?)
  • Forbedring? (Hvordan forbedre seg om den beste alltid vinner?)11
  • Konkurranse på like vilkår når vi setter oss til brettet med ulike forutsetninger: mentale, fysiske, forberedelser (sjakkteoretiske, fysiske), ulike utenom-brettslige omstendigheter osv.)?

 

Med antatt kontroll fremstår blemmer og tabber som ubegripelige og uforklarlige, siden ingen rimeligvis kan antas «å bukke» eller tabbe seg ut «med vilje», men ved å oppgi forestillingen om ubetinget kontroll, gir vi rom for blemmer og tabber uten å bli svar skyldig.

   Å akseptere at flaks utgjør en iboende komponent ved sjakk og at vi ikke besitter den kontrollen tradisjonelt tilskrevet bevisst aktørskap, kan, ettersom flaks gir oss rom til å distansere oss og mildne slaget, hjelpe oss til å senke skuldrene og gjøre oss bedre i stand til å takle nederlag og mestre spenningsnivået.

 

SLUTTNOTER

  1. Hein Donner, 2006, s.86.
  2. Aristoteles, 1999, Bok III, III0aI, 16-19; O’Keefe, 2020.
  3. Libet, 1985; Libet et al., 1983.
  4. Altibox Norway Chess 2018 – Blitz, 2:54:44.
  5. Jaynes, 1976/2000, s. 63; Nørretranders, 1992, s. 274-275.
  6. Jaynes, 1976/2000, 39; Kornhuber & Decke, 2004; Marbe, 2012/1901; Watt, 1906; Zimmermann, 1986.
  7. Teigen, 1996; Teigen et al,, 1999; Teigen & Keren, 2020.
  8. Carlsen, sitert i Kjær, 2018.
  9. Krogius, 1976, s 48.
  10. Krogius, 1976, s. 45-50.
  11. Agdestein, 2016; Grønn, sitert i Fosse, 2017.

 

BIBLIOGRAFI

Agdestein, S. (2016). Tenkesport. Press.

Altibox Norway Chess 2018 – Blitz. (2018, 27. mai). You Tube. https://www.youtube.com/watch?v=jwcSMnfNnqI&t=10486s

Aristoteles. (1999). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås & A. Stigen, Overs.). Bokklubben Dagens Bøker.

Donner, J. H. (2006). The king: chess pieces. New In Chess.

Fosse, M. S. (2017, 13. august) – Da Magnus gikk, sa jeg at dette kan vi ikke si videre. Matt & Patt.
«https://mattogpatt.no/2017/08/13/magnus-gikk-sa-torstein-videre»

Jaynes, J. (2000). The origin of consciousness: in the breakdowm of the bicameral mind. First Mariner Books. (1. Publisering 1976). http://s-f-walker.org.uk/pubsebooks/pdfs/Julian_Jaynes_The_Origin_of_Consciousness.pdf

Kjær, D. S. (2018, 22. november). Carlsen i trøbbel: – Han sliter tydelig. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/sport/carlsen-i-trobbel—han-sliter-tydelig/70487531

Kornhuber, H. H. & Deecke, L. (2004). Hirnpotentialänderungen bei Willkürbewegungen und passiven Bewegungen des Menschen:
Bereitschaftspotential und reafferente Potentiale. Pflügers Archiv für die gesamte Physiologie des Menschen und der Tiere, 284, 1-17. https://doi.org/10.1007/BF00412364

Krogius, N. (1976). Psychology in chess. RHM Press.

Libet, B. (1985). Subconscious cerebral initiative and the role of conscious will in voluntary action. The Behavioural and
Brain Sciences, 8(4), 529-566. https://doi.org/10.1017/S0140525X00044903

Libet, B., Gleason, C. A., Wright, E. W. & Pearl, D. K. (1983). Time of conscious intention to act in relation to onset of cerebral activity (readiness potential): The unconscious initiation of a freely voluntary act. Brain, 106(3), 623-642. https://doi.org/10.1093/brain/106.3.623

Marbe, K. (2012). Experimentell-Psychologische Untersuchungen über das Urteil: Eine Enleitung in die Logik. Unikum-Verlag.

Marbe, K. (1901). Experimentell-Psychologische Untersuchungen über das Urteil: Eine Einleitung in die Logik. W. Engelmann.

Nørretranders, T. (1992). Merk verden: en beretning om bevissthet. Cappelen.

O’Keefe, T. (2021). Ancient theories of freedom and determinism. I E. N. Zalta (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Vår 2021 utg.). Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/spr2021/entries/freedom-ancient

Teigen, K. H. (1996). Luck: the art of a near miss. Scandinavian Journal of Psychology, 37, 156-171.

Teigen, K. H., Evensen, P. C., Samoilow, D. K. & Vatne, K. B. (1999). Good luck and bad luck: how to tell the difference. European Journal of Social Psychology, 29(8), 981-1010. https://doi.org/10.1002/(SICI)1099-0992(199912)29:8%3C981::AID-EJSP966%3E3.0.CO;2-Z

Teigen, K. H. & Keren, G. (2020). Are random events perceived as rare? On the relationship between perceived randomness and outcome probability. Memory & Cognition, 48, 299-313. https://doi.org/10.3758/s13421-019-01011-6

Watt. H. J. (1906). Experimental contribution to a theory of thinking. Journal of Anatomy and Physiology, 40(3), 257-266.

Zimmermann, M. (1986). Neurophysiology of sensory systems. I R. F. Schmidt (Red.), Fundamentals of sensory physiology (3. utg., s. 68-116). Springer Verlag.