Anatoly Karpov var den 12. verdensmester i sjakk og en stor spiller som Tor Fredrik analyserer i denne spalten
Foto: Wikipedia Commons
Anatoly Karpov – den 12. verdensmester i sjakk
Av Sven Wisløff Nilssen
Karpov er en av de virkelig store i sjakkhistorien. Etter de tre kongene Kasparov, Carlsen og Fischer er Karpov en het kandidat til den fjerde største noensinne, og noen har han på lista si der. Jeg vet at Simen Agdestein har vært svært opptatt av Karpovs logiske posisjonelle stil på 70- og 80-tallet da han trente seg selv opp i den klassisk sjakkens skole. Min erfaring med elever er også at det er få andre, om noen(!), det er like mye å lære av som av Anatoly Karpovs partier. Karpov ble født i Sovjetunionen i mai 1951. Han var blant den aller første generasjonen som vokste opp med Pionerpalasser, trenere og et regime rundt seg. Allerede som 12-åring kom han inn på, og aksepterte, landets beste og høyeste sjakkskole, der han i 1963 kom inn på Botvinniks sjakkskole i Moskva. Botvinnik sa at: «The boy does not have a clue about chess, and there’s no future at all for him in this profession.» Men Karpov viste råd og lærte masse om sjakkteori i årene under Botvinniks sjakkakademi sine vinger. Alt 15 år gammel ble Karpov Sovjetmester i sjakk, en bragd kun Spassky hadde klart i samme alder 15 år tidligere.
Karpov utviklet seg inn på 90-tallet
Karpov hadde en lang karriere og ble stadig bedre og sitt livs resultat oppnådde han i Linares i 1994 der han tok 11 av 13 mulige og vant turneringen foran blant annet Kasparov, Shirov, Kramnik, Anand, Shirov, Topalov, Ivanchuk med flere. Det var en avsindig prestasjon og et verdig punktum for Karpovs største prestasjoner. Han kom nemlig aldri opp på helt det samme nivået igjen, men han var tross alt 43 år på dette tidspunktet og han hadde stadig flere gode år foran seg som blant annet FIDE-verdensmester. Karpov fikk aldri spilt en VM-kamp mot Bobby Fischer, men han spilte til sammen 5 VM-kamper mot Kasparov og han spilte det vi kan kalle 3 VM-kamper mot Korchnoi før dette. Først i kandidatfinalen i 1974 der han slo Korchnoi og 12.5-11.5, så i den berømte VM-kampen i Bugojno i 1978 der det var Yoghurt-historien og parapsykologer osv. og der Karpov vant 6-5 i antall seire (best til 6). Under massakren i Merano i 1981, som skulle bli den siste matchen mellom Karpov og Korchnoi, ble det slakt som kallenavnet tilsier. Karpov slo Korchnoi 6-2 med 10 remiser og vant denne kampen klart. Dermed ble han verdensmester gjennom 10 år! Men den unge Garry Kasparov detroniserte Karpov i deres VM-kamp i 1985 etter at de først spilte en Maratonmatch som ikke fikk en vinner. Kasparov vant de 4 VM-kampene etter Maratonmatchen, men knepent. Det ble aldri noen slakt av Karpov og de to klatret på skuldrene til hverandre og ble vesentlig bedre sjakkspillere av disse kampene og de dominerte turneringsverdenen i en periode fra 1975-2005 da Kasparov abdiserte.
Karpovs stil var universell og dypt posisjonell
Karpov er sammen med spillere som Capablanca, Smyslov og Carlsen blant de spillerne som i stor grad stolte på den gode intuisjonen sin og naturtalentet, selv om han var sterk til å regne også. Karpov startet karrieren som en utsøkt e4-spiller, dog med kort rokade som sitt normale våpen i siciliansk og med et posisjonelt trykk. Han var universell i stilen, og kunne spille både posisjonelle perler og nydelige angrepspartier. Ofte var det tilstrekkelig å gi motstanderen taulengde nok til å henge seg selv, og Kramnik har sagt at Karpov var den første som ikke måtte angripe for å beholde initiativet, men at han bare utviklet det videre til motstanderen knakk sammen av seg selv. Han var en uoverkommen mester i enkle og logiske planer, gjøre små forbedringer av brikkene og i kunsten å bygge stilling. Jeg tenker en fortsatt kan lære mye av Karpovs parti for han har en menneskelig tilnærming som er tidløs.
IM Tor Fredrik Kaasen er skribenten bak Dypdykk med Kaasen
Foto: Anniken Vestby
Tor Fredrik vurderer Karpov og analyserer to av partiene hans i dybde
I denne utgaven av Dypdykk skal vi se på den 12. Verdensmesteren – Anatoly Karpov. Karpov er en legendarisk spiller, og en meget sentral figur i sjakkens historie. Karpov er et unikt talent, og ifølge han selv, så trente han ikke spesielt hardt med sjakken. Han spilte bare det som var naturlig for han. Han var ikke spesielt god i åpningsteori i sine yngre dager – og på grunn av dette så sa Botvinnik at han «ikke har det som trengs» for å lykkes i sjakken. Karpov reflekterte senere på dette, og han sa at siden han ikke var noe spesielt god i åpningen, så måtte han ofte forsvare seg og dette ble en veldig god egenskap også! Karpov ble verdensmester i 1975 da Fischer ikke stilte opp til matchen. Dette hang nok med Karpov i lang tid, da han følte at han måtte bevise ovenfor sjakkverdenen at han var verdig verdensmestertittelen. Det gjorde han så til de grader – og han introduserte en helt ny og moderne spillestil – som var veldig posisjonell og spilte på små fordeler. Karpov var en universal spiller, med en fantastisk følelse for hvor brikkene skal. Mange sammenligner Magnus med Karpov, nettopp på grunn av dette.
Her spiller Karpov et parti mot den unge Gata Kamsky!
Et veldig fint parti av Karpov på meget høyt strategisk nivå, som ble avsluttet med presisjonsspill i angrepet. Karpov utnyttet terrengfordelen på en veldig fin måte – og sakte, men sikkert, bygget han opp angrepet som gjorde at Kamsky følte seg tvunget til å skape motspill på dronningfløyen. Brikkene til Kamsky kom mye i veien for hverandre – og til slutt var det løperen på b2 som ble det store problemet til Kamsky. Et meget instruktivt parti – som viser hvor sterk Karpov var i disse manøvrerings-stillingene – og Karpov viste evnen til å være fleksibel her. Selv om det er mest fristende å gå etter strupen – med et direkte angrep – så kan det være minst like effektivt å spille mot dårlige brikker i stedet!
I dette partiet ser vi Karpov briljere med meget pen angrepssjakk!:
Aktuelle lenker:
