Gunnar Johnsen, anno 2007, var en historieforteller av rang og er en fremragende sjakkspiller
Foto: Sven Wisløff Nilssen
Denne uken har jeg gleden av å intervjue vår nestor i klubben, Gunnar Johnsen. Gunnar er en trivelig fyr med stor sans for både humor, livets gleder og sjakk. Han har dessuten en sjeldent god penn og jeg har gledet meg helt siden jeg startet denne intervju-serien til å få et tilbakeblikk på Gunnars bravader. Det var nemlig intervjuene til Frank Remman med Lars Andreassen og ikke minst Gunnar Johnsen som fascinerte med og inspirerte til å starte opp med en intervju-serie igjen. Den tidligere krigsadvokaten for Nord-Norge m.m. har levd et usedvanlig spennende liv der sjakk og reiser har spilt en stor rolle. Han har deltatt i Eliteklassen en rekke ganger på 70-tallet med en strålende 2. plass som beste prestasjon, og har 6 NNM-titler – fra 73, 74, 75, 78,79 og 85. Frank Remman gjorde et utmerket intervju med Gunnar i 2004 som bør leses før dette intervjuet – så sjekk ut dette flotte intervjuet her. Nå følger et lite intervju 13 år senere…
Like etter at intervjuet med Frank ble laget i 2004 slengte du deg igjen ut i sirkusmanesjen og spilte konkurransesjakk – fortell litt om den avgjørelsen?
Det gikk omsider opp for meg at jeg begynte å nærme meg pensjonsalderen, og jeg måtte simpelthen finne ut hva jeg skulle bruke den til. Etter svært mange år helt borte fra sjakken oppdaget jeg at jeg innerst inne fortsatt hadde noe av kjærligheten til sjakk igjen. Og så tenkte jeg at det kunne la seg kombinere med min andre kjærlighet, nemlig reising. Det har vist seg å stemme perfekt.
Jeg vet at du har en rekke flotte plasseringer i Liechtenstein og i flere andre internasjonale turneringer du har spilt de siste 13 årene. Spesielt godt husker jeg Midnight Chess Challenge 2006 der du endte på en særdeles sterk 4. plass. Fortell kort om noen av turneringene du har spilt og hva du husker fra dem?
Herre jemini, det er så mange. Jeg nevner i fleng: Liechtenstein, Chambery, Nancy, Lille, Bad Griesbach, Bad Emms, Cuxhaven, Marienbad (Marianske Lazne), Heviz, Hastings, Guernsey, Kecskemet, Bornholm, Valle d`Aosta, Ortisei, Bregenz, og kanskje noen jeg har glemt. Med andre ord er jeg blitt en ekte sjakkturist.
Sjakklig sett høyst varierende resultater. Noen spredte gullkorn innimellom og noen få prestasjoner mellom 2300 og 2400 Elo, men ikke mange nok. Det kan alle se av min Elo -rating.
Men du verden så mange gode minner ellers. F. eks. De Liechtensteinske alper. Hver dag etter frokost vandretur til Triesenberg (1000 m), hvor jeg selvsagt drakk kaffe på restaurant «Edelweiss». Største sjakkminne derfra er nok seieren over GM Sebastian Siebrecht, som vel mange har fått med seg etter hvert. Et av de sjeldne tilfeller hvor computeren ikke kan finne en eneste feil fra min side. Den ville tvert imot ha meg til å spise materiell, når jeg (helt korrekt) spilte på matt. Og alle gode sjakkminner har en forhistorie. Her er den: Noen runder tidligere spilte jeg min kjære hollandsk mot GM Karel van der Weide, som er kompis med Siebrecht. Sympatiske folk, som begge rager 2 meter over havet. Mot KvW fulgte jeg en plan som jeg hadde funnet i en bivariant i en russisk bok fra 1969 med Aleksei Suetins partier. Van der Weide var så imponert over ideen at han preparerte Siebrecht om hvordan han skulle unngå den. Men det skjønte jeg, og endret derfor på MIN plan. Siebrecht fulgte slavisk sin preparerte oppstilling – og gikk ned som en sekk. Kjempegøy.
Bad Griesbach: Trivelig landsby i Bayern, en av de turneringer hvor man bor og spiller på samme hotell, koselig. Beste sjakkminne er som hvit i en moderne Benoni mot IM Joszef Pribyl (To ganger mester i tidligere Tsjekkoslovakia). Et ekstremeksempel på hvordan en Simen Agdestein-springer på c4 vinner partiet praktisk talt alene. Digresjon: Mitt mest ekstreme eksempel er nok partiet mot Bjørn Tiller i NM 1977. Han spilte fransk og ble fullstendig kvalt av ikke bare en, men TO blokadespringere på d4 og e5. Han gikk rundt i lokalet og sa «dette ække sjakk». Jeg må anta at det var sine egne trekk han siktet til.
Hastings: Best husker jeg Hastings 1895, men der var jeg ikke med. Det var imidlertid Harry Nelson Pillsbury, som kom fra det ukjente og banket hele verdenseliten. Det er nok mere enn jeg kan skryte av. Derimot har jeg et parti mot (GM) Stephen Gordon, som ifølge teorisiden Chesspublishing.com er en modell på hvordan sort skal spille mot 1. d4 – f5, 2. Sc3 i hollandsk. Partiet endte remis etter at jeg misset en mulig gevinstfortsettelse.
Guernsey: Den mest sosiale og flotteste turneringen jeg vet om, anbefales! Bor og spiller på et kjempetrivelig hotell. Flott rom med frokost og tre-retters middager for under 600 kr, fabelaktig. Og avsluttes med en nydelig festbankett som i riktig gamle dager, inkludert i turneringsavgiften (45 Pund!). Der har jeg blant annet møtt den kjempesympatiske GM Tiger Hillarp Persson, som med glede og interesse analyserer med oss amatører.
Bornholm: Nordisk seniormesterskap, et sjeldent unntak fra mitt prinsipp om ikke å spille gamlehjem-sjakk. Det var et rent lykketreff, fordi jeg ble kjent med en av min ungdoms største helter, nemlig GM Fridrik Olafsson (se neste spørsmål).
Valle d`Aosta: VM senior 2006. Helt spesielle minner, her er to av dem: En italiensk motstander lot være å trykke på klokken etter et trekk. Da jeg gjorde ham oppmerksom på det, bare ristet han på hodet og nektet å trykke. Jeg ble lei av å vente, og uerfaren med digitale klokker gjorde jeg bare mitt trekk. Etter 40 trekk (tårnsluttspill med fordel for meg) gikk jeg på do. Da jeg kom tilbake, var det stor oppstandelse ved mitt bord, fordi min klokke viste tap på tid. Min motstander hadde laget kaos på sitt partiskjema og hadde ikke notert de siste trekkene. Jeg hadde heldigvis notert tydelig alle 40, og etter rekonstruksjon godtok dommeren at de var riktige og logiske. Han insisterte irriterende nok på at det var JEG som hadde glemt å trykke. Jeg fikk imidlertid fortsette, og herregud hvor deilig det var å vinne det partiet. Det var nemlig ren svindel fra min motstander, intet annet.
Oppstandelse nummer to: Under en runde kom det plutselig et smell i lokalet. En eller annen hadde slått kraftig i bordet. Og der sto Kortsjnoi og Wasjukow oppreist ved brettet og skjelte hverandre ut og hyttet med nevene. Helt sant. Det lå nok mye forhistorie og hat i de blikkene de sendte hverandre.
Men (min del av) historien er ikke slutt med det. Wasjukow bodde på samme hotell som jeg. Han var en skikkelig sur gammel grinebiter og kunne bare ytterst begrenset tysk (ikke engelsk). Men livet handler som kjent om møter med mennesker, så jeg ga meg ikke så lett. Jeg la ikke skjul på min respekt og beundring, men til liten nytte. Inntil jeg sa «særlig husker jeg partiet ditt mot Mikenas fra Sovjetmesterskapet 1965 i Tallinn». Da ble han stor i øynene. Etter det kunne jeg «smøre ham på brødskiva», og vi analyserte og demonstrerte og sto i. Artig.
Her er det særdeles flotte partiet der Gunnar Johnsen slår GM Sebastian Siebrecht med svarte brikker:
Har du møtt mange stormestre de siste årene – hvem er den beste spilleren du har fått møte?
Joda, noen har det vært, men bare en seier, som allerede nevnt. Noen hyggelige folk, men også noen få surpeiser. Som f. eks. Sergey Kasparov. Arrogant, nedlatende og usympatisk. Sjakkturister er tydeligvis en pest og en plage. Han glemmer helt at vi er med og finansierer premiene til proffene, og at vi faktisk er en viktig og nødvendig del av det globale sjakkmiljøet.
Nei, la meg heller snakke om det (for meg) største møtet av alle, nemlig Fridrik Olafsson. Antagelig helt ukjent for de unge løver i dag, men han var altså en av de svært, svært få (ved siden av Fischer og Larsen) som kunne banke sovjetrusserne, og faktisk gjorde det. Det rent sjakklige ved vårt møte er ikke det viktigste. Vi møttes i første runde, og jeg kom egentlig litt bakpå i min hollender. Så gjorde han en liten unøyaktighet. Jeg fikk en liten fordel, hvorpå han bød remis, som jeg selvfølgelig (?!) aksepterte.
Jeg møtte ham og hans intelligente og elegante kone allerede på Kastrup, på veg til Bornholm, og siden hadde vi en kjempefin kontakt. Tvers igjennom sympatisk, helt laidback og fullstendig blottet for nykker. Spiste middag med dem flere ganger og pratet om alt. Han er jurist og var etter sin sjakk- karriere direktør (administrativ leder) på Alltinget i Reykjavik. En periode også president i FIDE. Han fortalte meg at han ikke ble gjenvalgt fordi russerne ville straffe ham. Han nektet nemlig å bannlyse Kortsjnoi etter dennes avhopping.
En kveld spurte jeg ham hvorfor jeg ikke kunne finne en partisamling med ham hverken på engelsk eller tysk. Han smilte og sa «den finnes på islandsk. Jeg har en med meg, og den skal du få». «Vid skakbordid i aldarfjørdung» (Ved sjakkbordet i et kvart århundre). Den har, med en flott og personlig dedikasjon, en æresplass i min bokhylle. Der finner jeg nydelige seire mot Fischer, Geller, Larsen, Petrosjan, Reshevsky, Tal og Stein, for å nevne noen. Han er en av de store, tro meg.
Gunnar deltok i Mestermøte på Nordkjosbotn i 2011 – hans siste opptreden i Det høye nord
Foto: Sven Wisløff Nilssen
Du hadde et langsiktig mål om: «…å finne et miljø hvor jeg kan ha virkelig glede av sjakken til jeg går i graven.». Har du funnet et slikt miljø?
Da jeg begynte å spille igjen i 2004, hadde jeg jo gått glimt av omtrent hele computer-revolusjonen. Tenk litt på hvor vanskelig det var. For eksempel endte det med at jeg måtte innskrenke hele åpningsrepertoaret mitt (i yngre dager spilte jeg omtrent alt).
Men tilbake til miljøet. Jeg prøvde virkelig å gjøre «comeback» i mitt gamle lokale og regionale miljø. Spilte noen turneringer, f. eks. NNM, men det ble jo en ren katastrofe. Jeg var nødt til å innse at jeg rett og slett ikke kunne spille dobbeltrunder, i hvert fall ikke over flere dager. Kanskje er det for noen et usympatisk trekk ved meg, jeg vet ikke. Men jeg har altså ikke noen som helst glede av å spille hvis jeg føler at jeg ikke kan yte mitt beste. Kunnskap og praktisk spillestyrke er ikke det samme. Satt helt på spissen, og jeg vet det høres stygt ut: Det er ikke noe gøy å tape for folk som kan like mye om sjakk som jeg har i venstre baklomme.
Altså, skal jeg finne glede ved sjakken, må jeg søke å optimalisere spilleforholdene, og da må jeg som oftest til utlandet. Et unntak (som for så vidt beviser dette) er jo Midnight Chess 2006. Ja, jeg var heldig med trekningen, men likevel.
Og dessverre, dessverre, i klubben spiller man jo ikke lenger det som for meg er «seriøs» sjakk. 90 minutter på hele partiet pluss 30 sekunder pr trekk. Hva kan man gjøre på 30 sekunder – kan man f. eks. gå på do?? I 1976 deltok jeg i Åpent NM i hurtigsjakk. Da hadde vi 1 time på hele partiet, det var hurtigsjakk. Og lynsjakk i dag – 3 min pluss 2 sekunder pr trekk. Hva er det for noe? Jeg rekker ikke engang å gjøre et trekk på 2 sekunder.
Jeg vet meget godt hva de unge tenker: Her taler en dinosaur. Det er ikke noe gøy å bli «eldre». Men i internasjonale turneringer i utlandet, under «mine betingelser», er det faktisk interessant å måle krefter med de unge teoriløver. De spiller varianter, jeg spiller systemer. Det er kjempegøy å få dem ut av variantene sine, mens jeg fortsatt er godt innenfor «mitt system».
Så konklusjonen må nok bli at ja, jeg har funnet mitt sjakkmiljø, og det ligger i Europa, på kontinentet.
Vi gjenkjenner her Gunnar Johnsen i sitt rette element – i sjakkmiljøet ute i Europa
Foto: http://www.koenig-online.de/
Tromsø Sjakklubb skal starte opp en klubbkveld en gang i måneden for spillere over 50 år – kanskje kunne du være miljøbygger på slike kvelder?
Hvis jeg ikke tar helt feil, er vel flere av klubbens sterke spillere rundt 50, eller nærmer seg i hvert fall. Jeg kan ikke helt forestille meg at jeg har noe særlig å tilby dem, i hvert fall ikke siste nytt i Najdorf-varianten. Jeg er 72 år, en dinosaur, for svingende. Men hvis noen har et genuint ønske om at jeg skal være tilstede og bidra med noe, vil jeg selvfølgelig stille opp.
I 2004 svarte du slik på spørsmålet om hvor du ser deg selv om 10 år: «I et varmt land med en god og sosial og trivelig sjakklubb, f. eks. Las Palmas. Eller kanskje Buenos Aires (tango, rødvin og sjakk og…)» Har du fortsatt en drøm om å bo i et varmere land der trangen til dans, god vin og sjakk kommer lettere får utløp?
Den der må ha kommet i et av mine mer drømmende øyeblikk. Jeg har jo familie, ikke minst en bedre halvdel, pluss barnebarn og oldebarn. Som helst vil at skomakeren skal bli ved sin lest. Men man kan jo ha fine opplevelser for det. I sommer feiret vi f. eks. gullbryllup i Budapest-operaen med «Rigoletto». Aldeles nydelig.
Men danse gjør jeg ikke! Derimot liker jeg å se og høre så vel argentinsk tango som spansk flamenco. Og vin og sjakk passer helt utmerket til en kosekveld, kanskje i motsetning til hva verdensmesteren synes. Selv om man skal spille turnering klokken 14 neste dag.
Du nevnte i intervjuet fra 2004 at Lasker og Kortchnoi var dine favorittspillere. Etter intervjuet har Kasparov abdisert og vi har fått en helt ny verdenselite i sjakk. Har du et par favoritter fra vår tid du kan nevne?
Egentlig ikke. Bobby Fischer var den siste store, før computerne kom og ødela alt. Og å se på at de 10 beste sitter og spiller 90 % remiser for å beskytte ratingen sin er omtrent like spennende som å se maling tørke. Nå viser jeg min uforstand, vil noen si. Jeg er slett ikke sikker på det.
Skal jeg likevel velge noen, må det bli ut fra litt andre kriterier. Aronian fordi han virker sympatisk og kultivert. Ivansjuk fordi han er et geni. Ellers vet jeg ikke.
Gunnar Johnsen mot Johannes Høie – trolig før et langsjakkparti midt på 80-tallet
Foto: Tromsø Sjakklubb sine arkiver | Jan S. Berglund
Hva har vært den største utfordringen ved å spille konkurransesjakk igjen så mange år etter dine velmaktsdager som var på 70-tallet?
Langt på veg har jeg vel allerede besvart dette. Computer-revolusjonen pluss den tilsynelatende ustoppelige trenden med å forkorte tenketiden. De som påstår at de vil popularisere sjakken med dette, har misforstått totalt. De er helt på jordet. I tillegg utfordringen med å kjempe mot aldringen. Det kan jeg si mye om, men da må jeg holde et foredrag. Optimalisere spilleforholdene har jeg allerede nevnt. Så må man finne motivasjon, det er kjempeviktig! Det gjør jeg ved å late som om jeg ikke er gammel. Jeg sier for eksempel «jeg har tenkt å leve lenge, men jeg har ikke tenkt å bli gammel». Ha-ha, det er jo en illusjon! Men den illusjonen må man ha for å kunne leve ordentlig. Hvis ikke, blir hele livet en illusjon. I tillegg til alt dette kommer det prosaiske, men helt nødvendige, nemlig god helse. Det har jeg, men for å beholde den må jeg trene. Det gjør jeg, og derfor hjelper sjakken paradoksalt nok med å holde meg i form.
Ser du noen klare paralleller mellom sjakken og livet?
Jeg vil nok ikke bruke uttrykket «paralleller». Sjakken er en del av livet, rett og slett. En av de mange kulturelle uttrykksformer som menneskene har funnet på for å gjøre livet mere interessant. Og det har de lyktes med for ganske mange av oss. Kanskje ikke i like stor grad som for eksempel musikken, men likevel.
Har noe av den kunnskapen eller de ferdighetene du har lært deg via sjakken gitt deg et fortrinn ellers i livet?
Hva kom først, høna eller egget? Jeg føler at jeg bruker de samme egenskapene i sjakken som jeg gjorde i mitt yrkesliv. Analytisk evne, søken etter sannheten (men aldri vær sikker på at du har funnet den). Og kanskje evnen til å se den lille, noen ganger bittelille forskjellen, og som gjør at tingene likevel ikke er helt slik som de ser ut på overflaten.
Og helt til slutt: Kanskje har alle de menneskene jeg har møtt i og rundt sjakkmiljøet lært meg noe og gitt meg noe? Det er jeg sikker på at de har.
Gunnar Johnsen rundt 2004 da han gjorde comeback – en sjakkhøvding fra Nord-Norge!
Foto: TSK-arkivet | Jan S. Berglund
