Sverre Heim, Norgesmester i 1980 og deltaker for Norge ved fire sjakk-OL
Foto: Pressefoto fra Universitetet i Oslo
Sverre Heim er blant de mest spennende sjakkspillerne som har vokst opp i Nord-Norge. Riktignok har IM Benjamin Arvola og IM Joachim Thomassen oppnådd en IM-tittel i vår tid som har mange turneringer og mange flere tittelturneringer enn i Heims tid, men Norgesmester i sjakk på høyeste nivå har kun tre spillere med oppvekst i Nord-Norge blitt i historien. Det er Paul Svedenborg med sine to gull fra 1966 og 67, Erling Kristiansen med sitt fra 1972 og nettopp Sverre Heim som vant Eliteklassen i Oslo i 1980.
Heim kom fra Balsfjord og gikk senere på skole i Tromsø og spilte for Tromsø Sjakklubb i en fireårsperiode på slutten av 60-tallet. Han deltok for Norge i fire sjakk-OL og som FM hadde han 2420 i rating i 1984 og tok sterke 7 av 11 mulige og 64% score i sjakk-OL i Thessaloniki det året. Sverre Heim er sammen med Benjamin Arvola tidenes sterkeste Tromsøspiller og han stiller til intervju denne uka. I år ble Sverre Heim 66 år gammel og han er en prisbelønnet norsk kreftforsker som i 2011 mottok Kong Olav Vs Kreftforskningspris 2011 for sin forskning på kromosommønstre i kreftceller.
– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du begynte å spille sjakk?
Morfar brakte sjakkspillet inn i familien mens jeg var ganske liten. Det avgjørende steget var imidlertid at jeg spilte et parti sjakk med fysikklærer Reinert Amundsen på Øvingsskolen i storefri (halvtimen) en eller annen gang i sjetteklasse. Han var medlem av Tromsø sjakklubb og inviterte meg dit. Jeg møtte opp i andre etasje på Samfunnshuset neste klubbkveld, og så begynte snøballen å rulle…
– Hvem er din største favorittspiller gjennom tidene?
Har jeg en slik? Det tror jeg ikke… Men i min spede ungdom syntes jeg både Tal og Spassky var storveis spillere, kanskje særlig sistnevnte. Det synes jeg fremdeles.
– Kan du forteller litt om din sjakklige oppvekst i Tromsø fra 1965-1969 til du ble nordnorsk mester i 1969?
Det var spillekveld en gang i uken; høstturnering om (nettopp!) høsten og klubbmesterskap om våren. Mitt mest viscerale minne fra tidlige klubbkvelder er utvilsomt den intense tobakkslukten som satt igjen i genseren min etter hvert besøk; jeg tror alle røykte mens de spilte, hele tiden, bortsett fra unge Sverre. Nåtidens spillere kan ikke forestille seg hvilke tobakksbuler datidens sjakklubber var.
Da jeg begynte i klubben, tok Lars Bakkeringen hånd om meg først, spilte noen partier med den unge (det fantes ingen andre gutter der, alle medlemmene var voksne menn) og viste meg noen enkle prinsipper om opposisjon og slikt. Han var en hedersmann som dessverre gikk alt for tidlig bort.
De sterkeste spillerne i klubben var, slik jeg husker det, Magne Bergvoll, Werner Lockertsen, Henry Johnsen og Leonhard Nilsen. Det tok meg ett år å krabbe gjennom andre og første klasse opp i mesterklassen, og da viste det seg at spillestyrken var blitt stor nok til å vinne også mot klubbens beste. Senere flyttet Frans Larsen og Gunnar Johnsen tilbake til byen, mer eller mindre permanent, og hevet naturligvis nivået betraktelig.
Min første utenbys sjakkturnering var juniorklassen i NM i Bergen 1967 der jeg ble nummer to etter Thor Geir Harestad. Deretter fulgte Tromsø Sjakklubbs jubileumsturnering i 1968 der noen gode svensker (blant andre Axel Ornstein som bare var litt eldre enn meg og svensk juniormester av året) var med. Med disse unntakene var klubbkamper mot Narvik Sjakklubb de eneste mulighetene til å måle krefter med representanter fra den store sjakkverdenen.
– I forlengelsen av dette. Hvordan var det å komme til sjakkmiljøet sørpå tidlig på 70-tallet?
Jeg begynte å studere i Bergen i 1970 og ble der i seks år. For første gang i livet arbeidet jeg nå riktig hardt, men ikke med sjakk; jeg var fast bestemt på aldri å bli noen «stud sjakk» som jeg mente var blitt skjebnen til mange andre gode norske sjakkspillere med universitetsbakgrunn. Bergens Schakklub viste seg å være et fint sted, med flere gode spillere like under norsk toppnivå: Magne Følling, Hallstein Vårdal og Eivind Stensholt var blant de beste. Kongen i klubben var likevel Paul Svedenborg som nøt svært stor respekt. Det lyktes meg nå likevel å vinne flere klubbturneringer, også foran Paul, så en viss spillemessig fremgang hadde jeg vel under også første halvdel av 70-tallet. Det hele var likevel så amatørmessig som det kunne få blitt – fra min side tilsiktet så vel som en dyd av nødvendighet – men med tydelig fremgang på NM-listene de gangene jeg deltok.
Sverre Heim under NM i 1977 – tre år senere ble han Norgesmester i sjakk
Foto: Øystein Brekke
– Hvor mye har egentlig toppsjakken i Norge endret seg siden du var på toppen av din karriere rundt 1980, og hva har endret seg mest?
Jeg føler at jeg aldri har sett norsk toppsjakk innenfra noen gang, heller ikke da jeg var som best, så jeg vet ikke riktig om jeg bør svare på spørsmålet. Men inntrykket er at forholdene har endret seg massivt, med langt mer satsing på sjakken nå enn på min tid, inklusive oppfølging av unge som viser i alle fall et snev av talent. Mens det før (på 60-tallet) var svært få turneringer, virker det nå nesten som om det er flere turneringer enn spillere. Selvsagt har også computer-teknologien bidratt vesentlig til dette; nettspilling og -trening samt tilgang på sterke spilleprogrammer hjelper interesserte unge til å realisere sine muligheter lenge før de kunne det i steinalderen.
– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet noensinne?
Den beste turneringen må nok være NM 1980 selv om jeg tror jeg hadde noen klubbseire, blant annet i Akademisk Sjakklubb i Oslo på slutten av 70-tallet, med enda mer massive sifre.
– Du har deltatt i sjakk-OL ved fire anledninger – i 1980, 82, 84 og 96 og det med til dels meget sterke prestasjoner. Hvordan tenker du tilbake på disse mesterskapene i dag?
Det var fine opplevelser som jeg tenker tilbake på med glede. Jeg besøkte derimot aldri sjakk-OL i Tromsø – sjakkinteressen har ikke vært særlig stor de siste årene og det har også vært et og annet ikke-sjakklig å ta tak i – men at sjakkverdenens største turnering en gang i min levetid skulle bli holdt i min barndoms lille by, det er nesten ufattelig, omtrent på linje med det komplett utrolige i at Norge skulle fostre en verdensmester i sjakk. Bevares, så annerledes verden er blitt siden jeg som realskoleelev for over femti år siden (1966) gikk og ventet spent på Dagbladet og sjakkspalten med siste nytt fra den første VM-matchen mellom Petrosjan og Spassky!
– Hvem er den beste spilleren du har møtt og når skjedde det?
Neimen om jeg vet, kanskje Tukmakov i 1972 (student-VM i Graz; jeg tapte mot den nylige Sovjet-mesteren). Ellers har det da blitt en del partier mot ulike stormestere opp gjennom årene, og gjennomgående kan jeg bare si at de har vært sterkere enn meg.
Vladimir Tukmakov har trent dagens store talenter Anish Giri og Fabiano Caruana og var i sin tid meget sterk
Foto: Wikipedia Commons
– Hva er ditt aller beste sjakkminne?
Kanskje da jeg vant parti nummer to i min aller første bykamp mot Narvik, etter at jeg dagen før hadde tapt? Skjønt halvspøk til side: Det var nok seieren i NM i Oslo 1980.
– Hva var dine styrker og svakheter som sjakkspiller?
Styrker? Jeg tror jeg har anlegg for å vurdere harmonier og disharmonier innenfor den spesielle logiske spillverdenen som sjakk utgjør. Svakheter? Too many to mention… Manglende treningsvilje og -disiplin er en av dem, ikke spesielt god hukommelse en annen. Dessuten lar jeg meg lett distrahere.
– Du har en spesiell yrkeskarriere bak deg som lege og kreftforsker på høyt nivå – har egenskaper eller kunnskaper du ervervet deg gjennom sjakken gitt deg et fortrinn eller en styrke i ditt daglige virke?
Det tror jeg ikke, men det kan nok være at visse grunnleggende personlighetstrekk (tankeevne, logisk sans) spiller en rolle på begge feltene. Skjønt jeg vet ikke: Forestillingen hos godtfolk om at dyktige sjakkspillere også må være intellektuelt begavede, er motbevist et utall ganger. Likevel svever mange i denne seiglivete villfarelsen, særlig utenfor sjakkmiljøet.
– Holder du fortsatt kontakt med noen av dine gamle sjakkvenner?
Dessverre, stort sett gjør jeg ikke det. Jeg har nok skiftet både bopel og interesser for mange ganger i livet.
– Er det noen sjakkåpninger som har gått av moten i dag som du tenker at ungdommen godt kunne tatt opp igjen i dagens sjakk?
Antagelig svært mange! Motetyranniet i sjakk er like massivt som innen politikk, vitenskap og andre walks of life. Bent Larsen hadde en klok holdning til dette; dersom en åpning er gått av moten, så er dette faktum i seg selv et sterkt argument for å bruke den! Eksempelvis ville nok mange svartspillere kunne høste billige poenger om de begynte å spille 1. -, Sc6, nesten uavhengig av hvits førstetrekk.
– Du fikk sikkert mye ballast med deg i ryggsekken fra din fartstid som sjakkspiller – hva har du satt størst pris på av de erfaringene, den kunnskapen og de ferdighetene du har opparbeidet deg via sjakken?
Først og fremst gleden ved å oppholde meg, og å kjempe, i et annet logisk univers med sine egne spill-spesifikke regler. Og så skal man ikke undervurdere gleden ved å vinne; sjakk er først og fremst kamp, som Lasker sa!
Sverre Heim fra Oslo ble Norgesmester i sjakk i 1980.
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
– Hvis du skulle gi Tromsø Sjakklubb – som klubb – et råd inn mot jubileumsåret, hva ville det være?
Her melder jeg pass; selv forsøk på råd fra min side ville være malplassert. Men en ting vil jeg si: Gratulerer med jubileet! Det er helt enkelt ikke sant at «alder er bare et tall», og hundre år er riktig respektabelt!
– Tromsø Sjakklubb har et rikholdig bibliotek med gamle klassiskere – kan du nevne tre bøker fra før 1980 – som fortsatt holder et skyhøyt nivå?
Om de følgende bøkene fortsatt holder et «skyhøyt nivå», vet jeg ikke, men de fortjener å bli lest av sjakkinteresserte:
1. Milan Vidmar: «Goldene Schachzeiten» (for dem som ikke får utslett av å prøve å forstå tysk: Boken står for meg som et sjakklig motstykke til Stefan Zweigs «Die Welt von gestern», en nostalgipreget erkjennelse av at ikke all utvikling representerer fremgang).
2. Ludek Pachman: «Moderne Schachstrategie» (denne lånte jeg i sin tid av Gunnar Johnsen og jeg syntes boken var en strategisk åpenbaring sammenlignet med Euwes midspillbøker som var totaldominerende på 60-tallet).
3. Bronsteins bok om kandidatturneringen i Zurich i 1953 (jeg burde kanskje heller nevnt Jens Enevoldsens bøker som var usedvanlig velskrevne og morsomme, og som følgelig gledet meg mer, men jeg får prøve å være litt seriøs…).
Denne boka synes Sverre Heim fortsatt er meget god – vi er enige!
– Hvordan nyter du sjakklivet i dag – følger du med på nett og eventuelt hvordan gjør du det?
Jeg spiller ikke sjakk lenger annet enn 5-minutters på ICC; interessen for egen spilling er tilnærmet forsvunnet og jeg vemmes enda mer enn før av bukker og allment dårlig spill. Derimot holder jeg fortsatt et elektronisk øye med Magnus’, og andre nordmenns, bravader ute i den store verden. Det er fremdeles gøy!
– Hva tenker du om Sjakk960 – Fischerrandom Chess– trenger sjakken noe nytt for å bryte opp teorikjøret i dagens toppsjakk eller er dette synet overdrevet?
La meg si det slik: For meg er vanlig sjakk mer enn vanskelig nok. Jeg konstaterer også at den meget omtalte remis-døden er langt fjernere i dag enn på stormesternivå under min oppvekst.
– Har du en historie fra din fartstid innen sjakken du kan dele med oss?
Ouch! Den klarer jeg ikke å ta på sparket og jeg burde alt for lenge siden ha gjort dette intervjuet ferdig… Slipper jeg unna med å nevne at den «synske» Anna Elisabeth Westerlund på en middag etter NM 1980 studerte håndflaten min og fortalte meg at jeg hadde et interessant hode? Det var kanskje ikke mye til historie å videreformidle, men jeg syntes iallfall det var en pussig bemerkning da og enda mer nå når jeg tenker tilbake på den. Kanskje damen hadde rett!
– Du hadde vel i din tid to IM-napp og en rekke nesten-napp i tillegg til at du hadde en rating godt over 2400 – var det surt å ikke oppnå IM-tittelen når du var så nært, og syntes å ha nivået godt inne i perioder?
Tja, jeg kunne nok radet opp mange andre nederlag i livet som jeg har gremmet meg mer over. Visst, det hadde vært morsomt å bli IM, men slike ærestitler bringer ikke mer og bedre mat på bordet, for å si det slik. Jeg kan love at jeg ikke har tapt søvn over saken!
– Hvilke andre hobbyer har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Det hender at jeg både leser og skriver, ganske mye av begge deler, faktisk, men alt i diskrete former! Og så hygger jeg meg med historie og å lære gresk. Det hender så menn at jeg også bruker tid på å tenke over livet og hvorfor, men å kalle slikt for en hobby vil vel være i overkant.
Sverre Heim anno 1996 da han spilte i sjakk-OL for siste gang
Foto: Spillerportrett i ChessBase
