Reisebrev fra Irland av Benjamin Halvorsen

by  • 

Benjamin Halvorsen og Birk Gulljord har vært på tokt til Irland i februar
Foto: De offisielle bildene fra arrangøren

 

Reisebrev fra Irland

Når man har blitt bitt av sjakk-basillen tar det ikke lang tid før man ønsker å spille så mye som mulig og da gjerne utenfor Nord-Norge, eller utenfor landegrensene, for å få så mange nye impulser som mulig. Allerede når jeg var 11 år gammel reiste jeg på min første turnering i utlandet. Den var til Benidorm i Spania og lysten på flere slike turer har vedvart siden den gang. Da er det på en side litt deilig å bli eldre slik at man er mer selvstendig og fri i reisevalg, men samtidig dukker det opp andre forpliktelser i livet som begrenser en litt. Da det ble tid for å finne seg en ny turnering å spille, var det en som så spennende ut og ikke gikk utover disse forpliktelsene jeg har som voksen. Sligo Chess Festival så ut til å være en tradisjonsrik turnering i utkanten av Irland som bydde på et profesjonelt arrangement og sterkt felt. Da jeg fikk med meg klubbkamerat Birk Gulljord var det bare å booke billettene og komme seg av gårde.

Litt om turneringen

Sligo Chess Festival er en årlig turnering som holdes på Diamond Coast Hotel i Enniscrone, som ligger ved den nordvestlige kysten i Irland og er ca. like sentralt som Fagernes i Norge. Kanskje det er et globalt fenomen i sjakken å arrangere turneringer litt vekk fra sivilisasjonen? Spillehotellet var faktisk så lite sentralt at vi endte opp med å miste flyet vårt hjem. Vi hadde planlagt å stå opp tidlig for å ta en taxi til busstasjonen og buss videre inn til Dublin Airport i god tid, men da vi sto klar i resepsjonen var det umulig å få tak i en taxi til busstasjonen. Vi måtte altså se oss nødt til å innrømme nederlag og dra inn til Dublin senere på dagen og booke nye flybilletter til dagen etter.

Turneringen har tidligere vært kun en helgeturnering, men i år ble det utvidet til å inkludere en 9-runder også. Når vi først skulle reise så langt, bestemte jeg og Birk oss for å spille begge to – noe som ville innebære 14 partier langsjakk på drøyt halvannen uke. Sett i ettertid var nok ikke dette det smarteste da vi var ganske utslitt mot slutten av 9-runderen og spilte langt ifra vår beste sjakk. Det som var interessant å bemerke seg var at helgeturneringen hadde langt større oppslutning enn 9-runderen, med om lag 170 deltakere sammenlignet med omtrent 40 i 9-runderen. Helgeturneringen, som hadde klasseinndelinger lignende ratingklassene i Landsturneringen, virket altså å være den store happeningen, mens 9-runderen hadde ikke folk flest tid til. Arrangørene kunne også si at det var veldig få 9-rundere i Irland, så det har kanskje ikke bygd seg opp en kultur for å prioritere så lange turneringer for de irske spillerne.

Jeg bet meg også merke i hvor proft arrangert turneringen var. Flotte spillelokaler innredet med kun DGT-brett for alle spillere, som gjorde at alle partier i både hoved- og sideturneringene ble live-overført. Hver eneste runde startet også presist, noe som er særs uvanlig i Norge. Spesielt første runde med åpningssermonier og siste liten problemer har jeg blitt vant til at ofte starter litt på etterskudd. Kudos til arrangørene der! Det eneste som var litt nedtur for arrangørene var et stort frafall av tittelspillere like før turneringsstart. Noen fikk ikke visum i tide, mens andre ble syk. Rett og slett uflaks, men synd for deltakerne som håpet på bedre napp-sjanser.

 

Benjamin Halvorsen koste seg stort på tur og spilte mye spennende sjakk
Foto: De offisielle bildene fra arrangøren

 

Hvordan gikk selve sjakken?

I helgeturneringen fikk jeg og Birk noen varierende resultater. Vi hadde begge noen arbeidsuhell underveis, og Birk endte på 2/5 med W.O i siste runde, som gjorde at han blødde litt Elo-rating, mens jeg endte på 3/5 og gikk i 0. Birk fikk også vite at han satt rekord for lengste parti, da han havnet i et vanskelig dronningsluttspill som han dessverre til slutt måte gi tapt i. Alt i alt virket det som en grei oppvarming og jeg fikk nok inn mitt beste parti i runde 5 mot en serbisk WCM hvor jeg kunne briljere i en Siciliansk Moskva-variant. Selv om det virket som bra oppvarming, skulle vi etter hvert få kjenne på at mengden partier til slutt ble for stor til at vi skulle klare å holde løpet ut.

I 9-runderen var det mye stang ut for oss begge, som bare ble verre jo lengre turneringen varte virket det som. Jeg startet godt med 1,5/2 og en remis mot 2270-motstand, men allerede i runde 3 begynte småfeilene å komme. Jeg var inne på riktig idé med et interessant kvalitetsoffer, men var unøyaktig i oppfølgingen og gikk på mitt første tap. Så i runde 5 mot IM Andrei Rakhmangulov spilte jeg en veldig interessant idé i åpningen og sto godt, men rotet bort fordelen i midtspillet, før det ble et sluttspill hvor jeg absolutt skulle holdt remis, men ble for ambisiøs og tapte. Etter dette partiet ble det fullstendig kollaps og jeg spilte ikke i nærheten av mitt vanlige nivå de siste fire rundene. Det siste partiet var faktisk mot en streamer og jeg måtte nærmest le av meg selv da jeg leverte en helt grusom opptreden som ble direktesendt på Twitch og jeg var usikker på om det gjorde det mer eller mindre flaut at hun ikke klarte å vinne og partiet endte med remis. Det var i alle fall en lettelse at turneringen var over. Jeg endte på en skuffende 4,5/9 og gikk ned litt i rating.

Birk endte opp med å redde inn ratingen han blødde i helgeturneringen, men hadde på tross av det enda mer stang ut enn meg. Hadde Caissa vært på hans side kunne han fort hatt en superturnering, men slik ble det altså ikke. Mot FM Gustavo Ribeiro utspilte Birk den unge portugiseren, men han gikk glipp av en vinnende ressurs som ville avsluttet partiet på flekken og det ville seg til slutt ikke mot FM’en. I runde 8 hadde Birk også et klart vunnet sluttspill som dabbet ut i en remis etter en kraftig blemme. Likevel spilte Birk tidvis veldig bra og gikk litt opp i rating, men det ble for han som for meg en følelse av «what could have been» ved turneringsslutt.

 

Birk Gulljord tok ikke så mange poeng som han hadde inne på brettet – denne gang!
Foto: De offisielle bildene fra arrangøren

 

Selvfølgelig ble det noen sideturneringer!

I tillegg til 14 partier langsjakk måtte vi selvfølgelig spille lyn og hurtig også. I lynsjakken var det Birk som slo mest fra seg mot sterk motstand og sto på et tidspunkt med 4/5, mens jeg var litt forskrekket over mitt eget spill. Merkelig nok var det jeg som trakk det lengste strået og landet rett utenfor topp 10 med 6,5/11, mens Birk tok 6/11. Det ble også en litt morsom opplevelse i runde 3 da jeg vant på tid i et kliss remis sluttspill med hele salen og fotografer samlet rundt brettet og motstanderen min virket å ha latt seg inspirere av Magnus Carlsen mot Gukesh i sin Exit fra spillelokalet.

I hurtigsjakken var det endelig min tur til å vise litt muskler. Jeg endte på syvendeplass med 5/7 og en prestasjon på 2167 hvor den beste seieren kom mot FM Gustavo Ribeiro. Jeg var likevel litt irritert på tapet mitt i runde 6 mot en spansk CM hvor jeg hallusinerte litt, men alt i alt en sterk prestasjon. Birk på sin side tok også 5/7, riktignok mot litt svakere motstand, men leverte en sterk seier mot FM Jason Liu i siste runde. En god boost for oss begge før siste parti langsjakk. Vi var visst ganske ålreite sjakkspillere after all!

 

Benjamin og Birk hadde en fin tur sammen og traff mange nye bekjente
Foto: De offisielle bildene fra arrangøren

 

Det sosiale er det viktigste med sjakken

Det viktigste med sjakkturneringer er selvfølgelig det sosiale. Jeg og Birk reiste sammen og hadde det veldig trivelig både med hverandre, og med andre vi traff på veien. Vi ble blant annet godt kjent med den koreanske spilleren Jimin Kim etter jeg møtte han i hovedturneringen og vi fikk lære mye om den voksende sjakkulturen i Korea. Vi hadde også noen gode samtaler med arrangøren Craig Dubos, flere av spillerne i toppsjiktet og innholdsskapere som Zachary Saine, Alexandra Prado og hennes assistent/kjæreste. Slike interaksjoner og bekjentskap er nettopp det som gjør sjakken så fantastisk. Uansett hvor i verden man reiser vil det være en arena for å knytte nye bånd og bekjentskap. Vi som spiller sjakk aktivt i Nord-Norge kan jo bare se hvor godt kjent vi har blitt med spillere fra andre byer i regionen gjennom sjakken, og det er ingen grunn for at slike bekjentskap skal avgrenses til regionen vår. Jeg har venner og bekjente i nesten hver eneste krik og krok av landet vårt gjennom sjakken, og over årene har bekjentskapene utvidet seg til å også bli internasjonale. Jeg oppfordrer alle sjakkentusiaster til å utvide horisontene så langt det lar seg gjøre. Sjakken er en fantastisk arena for å få nye impulser og knytte bekjentskap. Og dersom det er noen som planlegger en tur, er det bare å invitere meg med!

 

Vi takker Benjamin Halvorsen for et interessant reisebrev
Foto: De offisielle bildene fra arrangøren

 

Aktuelle bildelenker:

• Bilder fra Weekend-turneringen
• Bilder fra Blitz-turneringen
• Bilder fra 9-Round Open
• Bilder fra Rapid-turneringen
• Bilder fra Open Awards

 

Aktuelle lenker: