Vidar Stensen er gått bort, 61 år gammel, etter en tids sykdom.
Jeg traff Vidar første gang i 2008 da min datter, Elise, startet på sjakkurs 2 i Tromsdalen. Der var han sammen med sin sønn Vegard.
Oppgaven til Vidar var å opptre mildt, men bestemt overfor elevene, slik at Vegard fikk formidlet sjakkunnskap til ikke alltid lærevillige elever.
Jeg likte umiddelbart paret som hadde denne oppgaven.
Det viste seg at Vidar hadde mye samme bakgrunn som meg fra Bergen, og i tillegg hadde vi felles interesser gjennom sjakk og sykling. Det tok ikke lang tid før vi ble omgangsvenner, og etter hvert nære og veldig gode venner.
Jeg lærte tidlig å kjenne Vidar som en god familiemann.
Han var også en venn som gjerne tilbød sin hjelp før jeg selv innså at jeg trengte hjelp.
Han var lojal og pålitelig i alt han gjorde og påtok seg. I de mange samtalene vi hadde, brydde han seg like mye om min familie som sin egen – slik oppfattet jeg at han generelt var.
I de 12 årene jeg fikk gleden av å kjenne ham, opplevde jeg et menneske som ville mye med livet sitt, og gjennomførte det meste.
Vi hadde flere sjakkurs sammen. Han selv var leder i UiT sin bedriftsidrett i flere år og han satt i styret i Tromsø sykkelklubb, der han hadde en sentral rolle gjennom opplæring av vakter i store deler av Nord-Norge slik at ritt kunne gjennomføres. Han jobbet også sammen med blindeforbundet for å tilby sjakkurs til blinde og svaksynte.
Listen over hobbyer var usedvanlig lang; fotografering, fiske, kanopadling, sykkelturer, utvide språkferdighetene sine, lange spaserturer, reiser med familien, sjakk, hus og hage. Han benyttet flittig byens kulturtilbud, og elsket litteratur av ulike kategorier.
Det mest overraskende var kanskje at han i 2016 – 57 år gammel – hadde bygget seg nok opp til å delta i sin første sjakkturnering noensinne, Landsturneringen i Tromsø. Siden har det blitt flere, blant annet NM i hurtigsjakk, Rallarsjakken og Bergen Grand Prix. Jeg fikk inntrykk av at menneskene i sjakkmiljøet betydde mer for ham enn selve sjakken. Han trivdes svært godt i slike stunder.
For meg som nær venn er savnet veldig stort. Så godt det lar seg gjøre lar jeg meg likevel glede meg over all den tiden jeg fikk kjenne ham, og dele tanker om de nære ting med ham.
Takk for alle gode stunder, Vidar.
Hans-Henry