Mitt beste sommersjakkminne: Benjamin Halvorsen

Benjamin Halvorsen tok hjem Klasse 1 i klassisk sjakk og Klasse 2 i lynsjakk og vant i årets Landsturnering
Foto: Anniken Vestby

 

Sjakksommer

Sommeren er godt i gang, temperaturene stiger, fellesferien har begynt, og for oss sjakkspillere betyr det bare en ting; Det er tid for å samles innendørs og spille brettspill! For de som ikke er frelst av det vakre paradiset innenfor de 64 rutene høres nok dette ganske merkelig ut, men Landsturneringen er en sosial sjakkfest av dimensjoner hvor bånd knyttes og minner for livet skapes. Helt siden 2010, med unntak av pandemi-årene, har jeg hatt gleden av å spille denne turneringen hvert år, ofte i selskap av flere jeg anser som noen av mine livs beste venner. Opp igjennom årene har jeg både hatt noen av mine livs beste og livs verste sjakklige prestasjoner i Landsturneringen, men jeg har likevel aldri sett tilbake på min deltakelse som et dårlig minne. For sjakken kan være brutal innenfor de 64 rutene, men landsturneringen er en feiring av det vakre miljøet vi har i idretten vår utenfor brettet. Alt fra nordnorske grillkvelder til sosiale sidearrangementer har vært med på å forme noen av de sterke båndene jeg har den dag i dag på tvers av hele vårt langstrakte land. Denne turneringen er selve legemliggjøringen av min filosofi som TSKU-leder; Sjakk skal være en sosial arena hvor like og ulike kan møtes på like betingelser, danne relasjoner og vokse som mennesker. Derfor betyr denne turneringen ekstra mye for meg, og jeg tar dere med på min reise som sjakkspiller og person fra 2010 i Fredrikstad frem til årets utgave i 2024 på Storefjell.

 

Benjamin Halvorsen i kjent positur over sjakkbrettet
Foto: Anniken Vestby

 

Fredrikstad 2010 – Starten på forelskelsen

Sommeren 2010 hadde jeg knapt spilt sjakk i et halvt år, men var allerede bitt av basillen. Som forventet ble det ikke den store sjakklige prestasjonen for 7 år gamle Benjamin i miniputtklassen. Jeg kunne ikke notere, spilte alt for fort og vant ikke et eneste parti. Det ble med 2 poeng fra 2 remiser og en walk over, og det jeg tror må være en av tidenes laveste ratingprestasjoner (-64, var ikke klar over at det var mulig en gang!). Selv om jeg visste jeg var veldig fersk var det jo skuffende for en 7-åring å ikke vinne noen ting, men det var alt ifra demotiverende, nettopp på grunn av det fine miljøet utenfor brettet. Christan Grundekjøn, som var en av instruktørene i TSKU på den tiden, hadde mange kloke motiverende ord som var med på å løfte motivasjonen, sammen med mange andre fra det sterke Tromsø-miljøet. Selv om jeg ikke var særlig sterk over brettet, ble jeg fort veldig populær i de sosiale settingene, deriblant på den årlige nordnorske grillkvelden hvor jeg kunne lære opp de eldre i krabbefiske med skolisser og blåskjell. Jeg minnes også en morsom opplevelse hvor Elise Forså falt i havet, på bursdagen sin stakkar.

 

 

NM-gjengen fra Tromsø i 2010 med Benjamin Halvorsen
Foto: Beate Forså

 

Oslo 2011 – Sjakkverdenen fortsetter å åpne seg

Neste års utgave var i Oslo, jeg hadde et år til med sjakk under beltet, og flere kompanjonger på min alder med meg, deriblant en ung Tor Fredrik Kaasen. Jeg og Tor Fredrik var gode kompiser og endte faktisk opp med å møtes i denne turneringen. Tor Fredrik var ivrig på en kjapp remis, men ivrig som jeg var avslo jeg tilbudet og spilte på vinst, men endte opp med å tape. For de som kun har blitt kjent med Tor Fredrik i voksen alder har de nok et bilde av han som en sindig, moden og flott ung mann, noe han definitivt er. Men for de som har vært med han gjennom oppveksten husker den unge, triksete gutten med følelsene på utsiden av kroppen. Han var selve katalysatoren til leksjonen om hvordan man skal forsvare seg mot skolematten i klubben, da det lenge var hans favorittvåpen. Særlig i denne turneringen husker jeg at han ble et prima-eksempel på hvorfor man ikke skal undervurdere motstanderen i det han skulle møte en 5 år gammel Linnea Tryggestad. Da den unge Kaasen innså at han skulle spille mot den lille jenta som satt i hjørnet og lekte med dukker holdt han på å boble over av glede og var klar for å cashe inn et helpoeng, men som Caissa skulle ha det endte det i tap. Dette mimrer jeg stadig tilbake til, da det er så fjernt fra den Tor Fredrik jeg kjenner i dag, og det er morsomt å se hvordan de man har vokst opp med i sjakken har utviklet seg ikke bare som spiller, men også som person.

Dette var også året jeg ble oppmerksom på det som har blitt min favoritt-sideturnering; laglyn med tidshandikap. Favorittstempler ble snudd på hodet gjennom kompensasjon på klokka, et konsept jeg forelsket meg i. Var man favoritt skulle man virkelig bevise det, og var man underdog hadde man alltid en sjanse likevel. Dette årets utgave mener jeg å huske også var opprinnelsen til det virale klippet av en ung Elise Sjøttem som spilte mot Magnus Carlsen med 9.30 – 0.30 på klokka. Magnus har ofte gjort opptredener på en sideturnering når Landsturneringen har vært arrangert i Oslo-området, noe som alltid skaper stor ståhei. Alt i alt var 2011 en flott utgave hvor jeg forbedret mitt eget resultat med halvannet poeng og knyttet flere nye bånd.

 

 

 

Sandefjord 2012 – Miljøet spirer, resultatene følger på

I 2012 fant landsturneringen sted i Sandefjord, hvor to av mine sjakkompiser Mads Vestby-Ellingsen og Håkon Skjeggerud hadde røtter og viste seg frem med sin første deltakelse. Dette var året hvor det gikk opp for meg og støtteapparatet rundt meg (mamma) at jeg hadde et talent for sjakk, foret av en stor iver. Jeg fortsatte å slå meg selv fra året før, noe som alltid var målet mens jeg spilte i de aldersbestemte klassene, denne gangen med hele 6 poeng og en 8. plass etter 9 runder. Morsomt nok endte jeg også som beste Tromsø-miniputt, halvannet poeng foran Tor Fredrik og to og et halvt poeng foran Mads. En sånn resultatliste hadde virkelig laget overskrifter i dag! Likevel er det ikke resultatene som klistrer seg i minnet (jeg måtte faktisk søke de opp for å finne ut av det), men miljøet rundt. Også dette året var Landsturneringen preget av sidearrangementer, grilling på stranda og gode venner. Artig var det at barnesjakk-miljøet var begynt å spire i Tromsø og ende artigere er det å se hva som har blomstret av det i dag. Jeg håper virkelig å kunne gjenskape noe a la 2002-årgangen i Tromsø, og da mener jeg ikke nødvendigvis alle tittelspillerne, men det flotte miljøet hvor unge spillere kan utfolde seg og skape langvarige og gode relasjoner.

 

Nordnorsk grillkveld, trolig 2010 til 2012 med sjakken oppe
Foto: Lena Halvorsen

 

Lillehammer 2013 – Det unge Tromsøkullet holder sammen og presterer som fy!

I 2013 beveget Landsturneringen seg videre til Lillehammer. Dette året bodde jeg og min mor sammen med Tor Fredrik Kaasen, og det var virkelig hans år. Han ble Miniputtnorgesmester, mens jeg fulgte opp med en 6. plass (fortsatt et halvpoeng bedre enn meg selv året før!), rett bak Mads på kvalitet. I årene som fulgte skulle det gå en vei for vår gode klubbkompis Tor Fredrik, rett oppover! Drøye 3 år senere spratt han over 2400 i rating (fra 1900 til 2400 på en måned vel og merke!). Likevel var ikke Tor Fredrik den eneste som leverte et oppsiktsvekkende resultat dette året. Min mor, Lena Halvorsen, spilte nemlig sin første og siste sjakkturnering og fikk brynet seg på hva hennes sønn utsetter seg for år etter år. Hun rapporterte opplevelsen som meget utmattende og avsluttet turneringen med to remiser mot vår gode venn Trond Ove Svendsen og sjakkpresidenten Anniken Vestby. Til tross for det slo hun faktisk en spiller med over 900 i norsk rating og kunne si seg fornøyd med det og la brikkene pent på hylla etter en 30. plass i klasse 5. En opplevelse jeg og hun aldri vil glemme, og anbefaler alle andre sjakkforeldre å prøve i hvert fall ett år!

 

Tromsøgjengen i 2013 under Landsturneringen på Lillehammer
Foto: Beate Forså

 

 

Trondheim 2014 – Ny klasse, nye utfordringer, samme moroa

I 2014 gikk reisen videre til Trondheim og unge Benjamin Halvorsen var blitt lilleputt. Dette var nok min svakeste Landsturnering så langt, men det var likevel en uforglemmelig opplevelse! Dette året debuterte en ny livslang sjakkvenn, Gunnar Lund, og vi spilte remis innbyrdes. Gunnar kom litt senere inn i sjakken enn resten av 2002-årgangen i Tromsø, men sklei fort inn i miljøet, og er enda blant den sterke garden som står igjen i dag. 2014 var også året med den siste utgaven av et elsket sidearrangement, royalsjakk (også kjent som 4-player chess). Det fungerte slik at man spilte partier når man ønsket og førte inn resultatene i en brosjyre som man leverte inn ved turneringsslutt. Og tror du ikke unge Benjamin Halvorsen kunne krone en ellers svak turnering med en norgesmestertittel i royalsjakk (alle mot alle varianten) og den største pokalen jeg har vunnet til den dag i dag! Det var en skikkelig opptur som illustrerte at selv om det gikk dårlig i hovedturneringen i NM var det alltid noe annet på siden å glede seg over. Som alltid koste vi oss også sammen i den nordnorske skvadronen med grillkveld og annet gøy, så resultatene kunne lett skyves under en stol.

 

 

Oslo 2015 – Heartbreak ved målstreken

Landsturneringen i 2015 fant sted litt utenfor Oslo og var et av mine beste resultater, men endte likevel med det største nederlaget jeg har hatt i min sjakk-karriere. Gjennom hele turneringen var jeg i teten og slo til og med min gode kompis André Nielsen fra Alta, som på den tiden var langt bedre enn de fleste andre på vår alder, for første gang. Jeg og André har vært kompiser gjennom sjakken så lenge jeg kan huske og jeg har utallige gode minner fra turneringer i Alta på besøk hos André. Dette året stakk han også av med norgesmestertittelen da hans eneste tap kom mot meg. For min egen del endte det brutalt med en 7. plass etter et tap i siste, hvor kun en remis hadde vært godt nok for pallen. Med det røk alle håp om EM- og VM-uttak og det som føltes som min eneste sjanse til å bryte inn i toppen blant et av Norges sterkeste kull gjennom tidene. Sjakken kan være brutal! Etter dette trengte jeg en pause fra satsingen på sjakk og dermed sprang mine medspillere fort fra meg i årene som kom. Jeg tenker ofte på hva som kunne vært om jeg ikke tok den pausen fra sjakken. Hva om jeg bare vant det ene partiet? Jeg hadde nok utvilsomt vært en mye bedre sjakkspiller i dag. Jeg var jo tross alt «on par» med deriblant Mads som er IM i dag. Nøyaktig hvor god jeg ville blitt er ikke godt å si, men jeg angrer fortsatt ikke. Selv om jeg gikk glipp av mye sjakklig utvikling, fikk jeg mye personlig utvikling med meg og fikk utviklet en identitet også utenfor sjakkbrettet, som jeg nyter godt av i dag. Etter et par år hvor jeg fant meg selv utenfor sjakken kunne jeg komme tilbake og nyte det flotte spillet og det fantastiske miljøet jeg forelsket meg i allerede som 6-åring. Til tross for hjerteknus ved målstreken var det fortsatt morsomme opplevelser på sideturneringene som alltid. Mest minneverdig var nok at vi under laglyn spilte mot laget til Magnus Carlsen! Jeg satt dog på andrebord og spilte mot hans kompis Anders Hagen, mens vår gode sjakkvenn Steinar Leite var på førstebord mot verdensmesteren selv. Jeg husker spesielt at Magnus sa «Uansett hva du spiller kommer jeg til å svare med 1…Sf6» før partiet startet og det utfoldet seg i en Alekhine. Som vanlig var 30 sekunder mot 9 min og 30 sekunder nok for Magnus, men ikke lagkameratene hans og vi vant 2-1. Gunnar Lund fikk også brynet seg på Magnus i laglynen dette året, men gikk som mange andre på et tap selv når Magnus kun hadde 30 sekunder. Alt i alt en flott turnering, selv om det endte i et heartbreak i siste parti.

 

Nordnorsk forbrødring og grilling under sjakk-NM i 2015
Foto: Lena Halvorsen

 

 

Tromsø 2016 – Et steg tilbake på hjemmebane

I 2016 var landsturneringen endelig på hjemmebane i Tromsø, men dessverre var jeg midt i en pause fra sjakken og hadde ingenting å stille opp med på sjakkbrettet. Jeg husker ikke et eneste av mine egne partier og måtte sjekke resultatene for å se at jeg overraskende nok karret til meg 50% score. Dette var også første gangen jeg møtte min gode kompis og TTG-samboer Per Fredrik Holand over brettet, og ikke overraskende slo han meg. Per Fredrik startet relativt sett sent med sjakken, men har vært et fantastisk innskudd i miljøet og blitt en av mine beste kompiser den dag i dag. Det jeg dog husker veldig godt fra dette året er de andre sterke Tromsø-resultatene. Mads sitt sjakktalent var virkelig begynt å blomstre dette året og han ble kadettnorgesmester med 8.5 av 9! Endre Machlik gikk også til topps i juniorklassen foran Tor Fredrik på tredjeplass og en veldig høy bergenser med et veldig fint navn på andreplass (Benjamin Haldorsen). Jeg minnes også miniputtnorgesmester Aksel Bu Kvaløy som ble et stort navn i sjakk-Norge etter denne turneringen. Han vant klassen foran mange eldre spillere som også har blitt veldig gode sjakkspillere den dag i dag. Åtte år senere kapret han kongepokalen!
Sideturneringene var også gøy som alltid og for første gang kom jeg til sluttspillet i laglyn, denne gang sammen med gode kompiser Amir Keadana og Kirill Fedchuk, hvor vi tapte i kvartfinalen etter å kontroversielt ha blitt gitt feil tidskontroll. Selv om det var gøy å ha Landsturneringen på hjemmebane, forsvant litt av det tette Tromsø-miljøet ved at alle dro hvert til sitt på ettermiddagene/kveldene og ikke bodde sammen, som jeg syns er det beste aspektet ved sjakken (særlig Landsturneringen). Landsturnering på hjemmebane brakte også en del arbeidsoppgaver og en hektisk uke, særlig for min mor som sa seg ferdig som TSKU-leder etter dette NM-et.

 

 

 

Stavanger 2017 – Forglemmelige resultater, uforglemmelige vennskap

I 2017 bevegde vi oss videre til Stavanger. Jeg var fortsatt ikke helt tilbake i sjakken, men spilte Landsturneringen som alltid. Resultatene var som forventet ikke spesielt bra, men det jeg husker best fra dette året er alle de gode kompisene jeg hadde med meg og fikk under turneringen. Som vanlig var jeg mye med mine gode kompiser Mads og Gunnar, men ble også godt kjent med Per Fredrik Holand, Oliver Opseth og Isak Bakli Aglen. Per Fredrik endte jeg opp med å flytte inn med et drøyt år senere, Oliver bor jeg med den dag i dag, mens Isak dessverre hadde for mange andre talenter til å bli værende i sjakken mye lenger etter at vi vant Nordisk for skolelag sammen. Jeg husker ikke mye av sjakken dette året, men kommer aldri til å glemme de lange latterfylte kveldene med gode kompiser fra hele landet. Selv om dette ikke var det store prestasjons-året var det nok en stor bidragsyter til at jeg fant tilbake til sjakken gjennom det gode miljøet som jeg alltid har elsket sjakken for, og som blomstrer som best under landsturneringen.

 

Nordnorsk grillfest under Landsturneringen i 2017
Foto: Lena Halvorsen

 

Sarpsborg 2018 – Den store renessansen!

Sarpsborg 2018 var neste stopp for landsturneringen. Jeg returnerte offisielt seriøst tilbake til sjakken etter å ha kommet inn på TTG og gjorde det med et pang! Jeg turte kanskje ikke å stille i den kruttsterke juniorklassen, men fant meg til rette i klasse 2 og vant hele sulamitten! Endelig kunne jeg levere noen prestasjoner igjen og jeg forelsket meg på nytt med selve sjakken. Gnisten var igjen tent og jeg gledet meg utrolig mye til å starte på Telemark Toppidrettsgymnas i Skien med Kjetil Lie som trener til høsten. Jeg hadde også med meg min livs beste kompis, Preben Badar, som ikke vokste opp i sjakken på samme måte som meg, men som alltid har vært en hobby/internett-spiller. Å ha han med bidro definitivt til å gjøre sommeren enda morsommere. Ingen av oss gjorde det helt store på noen av sideturneringene, men stilte opp blant annet på pratelagsjakken sammen med André Nielsen hvor Magnus Carlsen gjorde en grandios opptreden ikledd meny-uniform og nærmest spilte simultan selv om han hadde Anders Hobber og et par andre med seg. Kanskje Carlsens morsomste opptreden på en Landsturnering så langt.

 

En fokusert Benjamin Halvorsen vant Klasse 2 i Landsturneringen i 2018
Foto: Anniken Vestby

 

Larvik 2019 – Det store jubileet!

I 2019 landet landstureringen i Farrisens hjem, Larvik. Dette var nærme nok Skien til at jeg kunne bo i leiligheten min der, sammen med min mor, gode sjakkompis Trond Ove Svendsen, Per Fredrik Holand og Preben Badar. Dette året turte jeg heller ikke å stille i den kruttsterke juniorklassen og leverte heller et noenlunde respektabelt resultat i klasse 1. Som vanlig var turneringen fylt med gode venner og morsomme sideturneringer. Det jeg husker best er selvfølgelig at dette var min 10. strake landsturnering, kun 16 år gammel! Fra det jeg har hørt, deriblant fra troverdige sjakkhistoriker Øystein Brekke, er jeg den yngste til å ha oppnådd dette. Jeg gjorde kanskje ikke som Kvaløy og tok kongepokalen som 15-åring, men et diplom for å ha fått brukt så mye av livet mitt i et så flott miljø med fantastiske mennesker var ikke verst det heller. Jeg fikk riktig nok feil trykk på diplomet, men det ble rettet opp et drøyt år senere.

 

Diplomet til Benjamin Halvorsen for 10 strake Landsturneringer fra 2010 til 2019
Foto: Benjamin Halvorsen

 

På toppen av det hele minnes jeg også at dette var turneringen hvor TTG fikk sin 10. strake seier innbyrdes mot NTG (remiser ekskludert) i ratede turneringspartier. En morsom bragd da vi var helt nylig oppstartet mens de var en mye mer etablert institusjon. Det beste minnet fra 2019 kom i Landsturneringens mest seriøse sideturnering (i hvert fall ifølge Jon Ludvig Hammer), fotballturneringen. Hammer er kjent for å ta fotballen særdeles alvorlig og rekrutterer ofte sjakk-Norges beste fotballspillere, deriblant ofte en eller to Mackliker. Selv stilte jeg, Per Fredrik, Oliver, Preben og en del andre bekjente som ikke er spesielt kjent for sine fotballferdigheter et lag som møtte Hammer Time i første runde. Utrolig nok ledet vi nesten hele kampen, men slapp inn en utligning mot slutten og kampen endte 3-3. Ikke helt seier, men det føltes likevel slik mot storfavorittene som tok dette så blodig alvorlig. Publikum var også på vår side, og det er som regel målet til de fleste som spiller fotballen hvert år – å slå Hammers Galacticos-lag. Vi røyk dessverre ut ikke mange kamper senere da vår stjernespiller, Preben, ble skadet, men resultatet mot Hammer Time var absolutt verdt å feire.

 

 

Benjamin Halvorsen tok hjem 3. plassen i Norges Grand Prix 2018/19 og fikk en 1900+-prestasjon under NM
Foto: Anniken Vestby

 

Kongsvinger 2022 – Soldaten returnerer

2020 og 2021 var det ingen stor landsturnering og kun den privilegerte eliten fikk lov å spille. Når landsturneringen da returnerte til Kongsvinger i 2022 kunne du skrive under på at jeg var til stede, selv om jeg måtte ta permisjon fra militæret. Da dette var mitt siste år som junior stilte jeg for siste gang (før jeg eventuelt blir senior) i aldersbestemt klasse. Jeg var ikke helt i sjakk-form dette året og gjorde det ganske stusslig i hovedturneringen. Likevel var det en veldig gøy sommer der jeg bodde sammen med gode kompiser Oliver Opseth og Per Fredrik Holand. Jeg minnes at dette var turneringen der vi fant opp sjakkvarianten «golden pawn», motsetningen av «poisoned pawn». Før partiet starter skriver begge parter ned en bonde som er deres «golden pawn» og hvis en spiller tar motstanderens gylne bonde vinner de umiddelbart. Det motsatte av poisoned pawn hvor man taper dersom man tar den forgiftede bonden. En variant vi brukte mange av ettermiddagene og kveldene på å spille, anbefales å prøve ut! Dette året kom også mitt først store resultat i sideturneringene, sølv i NM i sjåk sammen med Mads! Vi har spilt mye sjåk sammen i oppveksten og gjør det derfor som regel ganske sterkt i sjåk-NM og kom dette året helt til finalen. Dessverre tok Mathias Lind Schouten og Max Dahl gullet fra oss, da de kontroversielt nok – kom seg videre fra semifinalen mot en ung Håvard Haug og hans kompanjong etter en mildt sagt tvilsom dommeravgjørelse. Jeg og Mads jakter enda gullet i sjåk, og en dag skal det komme! Ellers husker jeg også godt at en godt voksen Simen Agdestein viste resten av Norgeseliten hvordan det skal gjøres med elleville 8/9 i Eliteklassen!

 

Benjamin Halvorsen vant her i siste runde med hvit i en sicilianer
Foto: Anniken Vestby

 

Oslo 2023 – Alle vet at sideturneringene er det viktigste!

I 2023 var vi tilbake i hovedstaden for neste utgave av Landsturneringen. Etter ny innføring av strengere ratingkrav, og et lite aktivt år fra meg (mye på grunn av militæret), ble jeg mot min vilje tvunget til å spille i klasse 2 som andrerangert. Dette var utrolig demotiverende, og jeg mente bastant at jeg var for god for klassen (som bevist i 2018!). Dermed klarte jeg ikke gi 100% i noen av partiene og leverte en ganske svak prestasjon. Artig var det likevel at jeg endte opp med å møte sjakkommentator Heidi Røneid i et av partiene! Til min store overraskelse var det hun som påpekte at hun kjente meg igjen og ikke motsatt. Hun husket meg nemlig fra innslagene jeg hadde på NRK under OL i Tromsø i 2014 og sa det var hennes favorittinnslag på NRK siden de startet med sjakksendinger. Jeg vant heldigvis partiet, men det var absolutt ikke høy kvalitet – men med mye svingninger. På et tidspunkt hadde hun matt i 3 og jeg ventet i 20 minutter på pinebenken på den siste spikeren i kista, men hun så det ikke og lot meg gradvis spille meg inn i partiet igjen. Jeg husker også at min gode kompis Per Fredrik Holand spilte mesterlig sjakk i mesterklassen dette året, før det dessverre kollapset mot slutten. Sjakken er som nevnt brutal, og jeg kunne kjenne meg igjen i følelsen fra 2015, da det så «ufortjent» glapp for han etter han spilte noe av sin livs beste (og nesten perfekt) sjakk første halvdel av turneringen.

Valhall var også arenaen der sideturneringene skulle erobres! I pratelagsjakken fikk jeg, Mads og Per Fredrik med oss selveste GM Benjamin Arvola og seilet til topps. Finalen ble også særs dramatisk mot GM Elham Amar, FM Saad Elmi og var veldig tilfredsstillende å vinne etter en jevn kamp. Senere i uken var jeg og Mads ute på tokt igjen, denne gangen i laglyn. Etter å ha forsøkt å kapre unge underratede lynhaier, fikk vi til slutt med oss kvinnelandslagsspiller Ingrid Skaslien i siste liten som ba oss være forberedt på at hun ikke var så god og at vi sikkert ikke ville gjøre det så bra. Der tok hun mektig feil i det vi kruset gjennom gruppespillet og kvartfinalen før vi møtte veggen mot titanene GM Christiansen, GM Hauge og IM Haldorsen med kun 8-2 som handikap. Til slutt vant vi bronsefinalen og ble nummer 3 av over 70 lag. Endelig et bra resultat i min favoritt-sideturnering! Mads var også i særs god lyn-form denne sommeren, da han vant alle partiene i laglynen utenom mot Christiansen og fikk en imponerende bronse i lyn-NM, kun centimeter unna en VM plass! Alt i alt en veldig minneverdig Landsturnering fylt med gode kompiser!

 

 

Heidi Røneid spiller svarte brikker mot Benjamin Halvorsen i et begivenhetsrikt parti
Foto: Anniken Vestby

 

 

Storefjell 2024 – Endelig innfris forventningene

Til slutt har vi kommet til årets utgave på Storefjell i 2024. Hva skal man si om denne da, tidenes beste prestasjon fra min side kanskje? Til å begynne med var jeg ikke spesielt begeistret over lokasjonen. Jeg er ikke imot landsturneringer i distriktene, men langt opp på fjellet var litt vel voldsomt spør du meg, og jeg vet at mange av mine venner i sjakken sto over årets utgave på grunn av lokasjon og mangel på rimelige bo-alternativer. De som ikke fikk tatt turen var selvfølgelig savnet, da det er det store miljøet med gode venner som virkelig gjør Landsturneringen, men vi som var på plass koste oss fortsatt veldig som vanlig! Jeg bodde på hotellet sammen med Mads og vi leverte begge noen veldig respektable resultater. Selv startet jeg de første par partiene med å riste av litt rust, men med noen marginer på min side fikk jeg fort spilt meg inn igjen og det første og eneste tapet i runde 1 ble fort glemt. Etter 5 strake seiere skjønte jeg virkelig at jeg spilte om seier, som så klart var målet fra start. Etter mye stang ut det siste året kunne jeg endelig vise at jeg var god for 2000+ som jeg har ment lenge. Dessverre går man saktere opp med K20 og det krever mer for å klatre på ratinglistene og bevise nivået man har inne. Det gikk spesielt opp for meg etter dobbeltrunden hvor jeg spilte to nesten plettfrie partier – at dette ville bli en bra turnering; by far den beste dobbeltrunden jeg har spilt i mitt liv.

Siste hinderet før klasseseieren var runde 8, en sjakklig og emosjonell berg-og-dal bane. Etter at jeg fikk inn en skarp prepp jeg visste var vunnet brukte jeg for mye tid på å regne konkrete varianter, kom aldri helt til bunns, og presterte å rote bort hele fordelen. Da det ble avklart til et sluttspill, visste jeg at jeg sto til tap og så nærmest hele turneringen rase i grus foran øyene mine (Déjà Vu fra 2015). Men jeg krummet nakken og bestemte meg for å i det minste gi alt for å redde et halvpoeng. Motstanderen ble overivrig, spilte for fort og plutselig var sluttspillet remis. Da tilbydde han litt skuffet remis, men jeg innså at det plutselig var han som måtte holde remisen, og jeg gjorde som i alle andre partier og spilte så hardt jeg kunne på vinst. Etter hvert så han seg nødt til å ofre sin siste offiser for at jeg skulle få løper og randbonde med feil farget hjørne, et kjent remissluttspill. Likevel var det ikke helt over og jeg fikk presset fram et vakkert tema, om jeg kan si det selv, hvor jeg pattet kongen hans og fremtvang et bondestøt fra han som gjorde randbonden min til en springerbonde. Jeg kunne omsider puste lettet ut, og jeg tror aldri jeg har vært så lettet etter et sjakkparti før! Selv om jeg kun ledet med et halvpoeng før siste runde, var jeg nokså sikker på at jeg ville vinne turneringen etter denne seieren. For som sjakkspiller vet du at når selv de partiene går veien, ja da går alt veien! Siste runde ble litt antiklimaktisk da de eneste som kunne ta meg igjen tok relativt kjappe remiser, som betydde at jeg kunne sikre gullet med en remis selv. Det var et gull som smakte veldig godt. Tenk at jeg et år etter å ha blitt nektet deltakelse i Klasse 1, vant hele greia!

Hovedturneringen var heller ikke det eneste som gikk bra, da det også ble en seier i lyn-NM og et sølv i laglyn! De andre sideturneringene falt vi på marginer. Først på et kvalitetspoeng i sjåken sammen med Mads, så et halvt kvalitetspoeng i pratelagen med Mads og våre gode Bærums-venner, brødrene Amadeus Evenshaug og Elias Hestvik. Jeg gikk som forventet og håpet til topps i klasse 2 i lyn etter å ha blitt flyttet ned fra klasse 1 på grunn av for lav lynrating. En seier som så klart smakte godt, men var nokså forventet om jeg kan si det selv. Noen må be Sivert og Torbjørn om å slutte å stjele lynrating i klubben! Det som virkelig var gøy var andreplassen jeg, Mads og tidligere TTG-medelev Amund Pihl Strand pisket opp på laglyn! Vi kruset gjennom innledende runder og kom ut som øverste seed. Videre slo vi GM Hauge og IM Haldorsen sitt lag i kvartfinalen, hvor jeg fikk min revansje mot IMen, denne gangen med kun 7-3 som handikap! Semifinalen vant vi også, før vi til slutt gikk på et 2-1 tap mot det som endte med å bli unge norgesmester Kvaløy, Shazil Shehzad og Martin Fiskaaen i finalen. Alt i alt en strålende Landsturnering med godt selskap og flotte resultater for min egen del.
Landsturneringen har alltid vært min favoritt-turnering på kalenderen, da den representerer det jeg elsker mest med sjakken; En svær sosial arena som strekker seg landet over, og kjenner ingen grenser! Jeg gleder meg allerede til neste års utgave i Bergen og alle innslagene som vil komme i årene etter. Til alle som ikke har spilt landsturneringen enda, kan jeg anbefale den på det sterkeste! Kanskje sees vi der neste år?

 

Mads, Benjamin og Amund Pihl i aksjon i lagsjakken under Landsturneringen på Storefjell 2024
Foto: Anniken Vestby

 

Aktuelle lenker:

• Intervju med TSKU-leder Benjamin Halvorsen