Benjamin Arvola Notkevich forteller i dagens spalte om sitt sommerminne fra Landsturneringen 2006
Foto: Anniken Vestby
Mitt beste sommersjakkminne
Mitt beste sommersjakkminne er fra sommeren 2006. Det var sommeren der jeg var bare 13 år og gikk opp noe sånt som 300 ratingpoeng på én sommer.
Men for å forstå hva denne sommeren betydde, må vi først spole ett år tilbake, til sommeren 2005. Sommeren 2005 spilte jeg min første Landsturnering. I Sandnes. I Lilleputtklassen.
Det var en stor opplevelse. Flere av spillerne i Landsturneringen var som guder. Da snakker jeg ikke om Eliteklassen, der 14-årige Magnus Carlsen satt bak sperringene og leverte magisk angrepssjakk med offisersofre omtrent i hvert eneste parti. Noen av Magnus sine angrepspartier fra denne turneringen er glemte skatter, som bør hentes opp, igjen, og bli stilt ut. De het heller ikke Simen Agdestein, som spredte ut beina sine på begge sider av brettet, gikk på tvilsomme bonderov, havnet i tidsnød, forsvarte seg gjennom hele partiet og på magisk vis hentet inn en sliteseier gang på gang. Jeg snakker ikke en gang om Einar Gausel, som jeg kjente gjennom hans faste sjakkspalte i Dagbladet.
Nei, gudene befant seg i Lilleputtklassen. Og de hadde navn som Lasse Løvik, Katrine Tjølsen, Even Thingstad eller Elias Demac. Og Anders Hobber spilte ikke en gang i Lilleputtklassen, han var så god at han i en alder av 12 år spilte i Juniorklassen. Jeg hadde lest om dem i Norsk Sjakkblad, og kunne alle navnene deres og partiene deres utenat.
Greia når du vokser opp i Kirkenes. I hvert fall for meg. Alt du leser om eller ser på TV føles som om det ikke er ekte. Det eksisterer ikke. Det er så langt unna, i en annen verden som du aldri kommer til å oppleve. Folk i avisa er ikke ekte personer. De er like ekte som Gimli fra Ringenes Herre.
Det samme gjelder stjernene fra Norsk Sjakkblad. Guder. Ikke ekte personer.
De var ikke bare guder. De var også sterkere sjakkspillere enn meg. Jeg leverte mye brukbar sjakk, men ble hakket for liten. Jeg havnet på 12. plass, flere poeng bak de beste.
Men samtidig. Disse spillerne var ikke lenger guder. De var ikke en gang umulige å slå. Jeg reiste hjem til Kirkenes, fast bestemt på å vende tilbake og slå disse spillerne.
Det neste året la jeg ned vanvittig mye trening. Disiplinert, hver dag flere timer etter skolen.
Ungene i nabolaget kom og spurte om jeg ville være med ut og leke. Jeg presterte veslevoksne svar av typen «Ehm, nja, æ e opptatt mellom klokka 13:00 og 16:00, så skal vi spise middag, og æ skal trene igjen på kvelden, men kanskje æ kan få plass til å leke mellom klokka 18:00 og 19:15?»
Jeg husker en dag i desember jeg satt og trente i klasserommet. Vi hadde tre stasjonære PC-er plassert i enden av klasserommet, som man kunne bruke til å gjøre skoleoppgaver på. Jeg satt og trente sjakk på en av PC-ene. En av jentene i klassen satt og pratet høyt om hvor vanskelig det var å få kjæreste. «Anders er allerede med Tone. Og Nils er allerede i lag med Emma. Og Benjamin har ikke tid til kjæreste», sukket hun, og konkluderte med at det var umulig å få seg kjæreste.
Når jeg tenker på det, 20 år eldre og med litt mer kunnskap om damer, var dette egentlig et hint som jeg ikke plukket opp?! Jeg tror egentlig ikke det?! Jeg tror ikke det, altså? Men, det spiller egentlig ingen rolle, for hun hadde helt rett, jeg hadde ikke tid. Jeg skulle trene fram mot neste Landsturnering, og alt annet var bare uvelkomne forstyrrelser. Det var irriterende at hun snakket så høyt, mens jeg forsøkte å løse vanskelige oppgaver.
Hver torsdag spilte jeg i Kirkenes sjakklubb, på gamle «Pensjonisten», før den brant ned. Mot legendariske størrelser som Tommy Indbryn, Trygve Røtvold, Frank Svendsen, Leif Bjørnstad og flere andre som holdt en levende sjakklubb i gang. Flere der var 50 år eldre enn meg, men så morsomme og snille at torsdager var favorittdagen i uka mi. Hver torsdag spilte jeg her, før jeg dro jeg hjem, spiste polarbrød med leverpostei og så Lars Monsen, som TV-Norge sendte hver torsdag.
Endelig kom sommeren 2006. Først ute var Midnight Sun Chess Challenge. En av turneringene Tromsø sjakklubb arrangerte årlig som opptakt til Sjakk-OL i 2014. Den turneringen ga meg fantastiske sommerminner, fra spillelokalet på Breivika skole, til avslutningsfestene hos Jan Sigmund ute på Berg.
Tromsø var også en storby. Min store drøm da jeg vokste opp var å flytte til storbyen Alta. Pappa og jeg pleide å kjøre dit sammen for å kjøpe hundekjøtt. Vi kjørte syv timer fredag etter jobb fra Kirkenes til Alta, og hørte på Purple Rain, acapella-versjon. Vi brukte lørdagen der. Så kjørte vi tilbake søndag, syv timer på nytt. Disse turene gjorde Alta til plassen jeg ville bo. Men også alle de unge, talentfulle sjakkspillerne – Brage Jæger Nilsen, Erik Nymo Isaksen, Rikard Rasmussen, Dennis Bjerring, Erlend Mikalsen og flere andre. Jeg ville bo i Alta og være en del av sjakkmiljøet der. Etter denne sommeren ble den nye drømmedestinasjonen Tromsø.
Hele uka i forveien var familien på fisketur i Tana. Bortsett fra at jeg ikke var på fisketur. Jeg hadde kjøpt «Nunns Chess Openings», et oppslagsverk over forskjellige åpninger, og fikk lillebroren min til å quize meg på alt som sto der, slik at jeg skulle huske åpningene utenat. Mellom puggingen tok jeg også noen kast med fiskestanga, men da helst med lillebror ved siden av, sånn at han kunne spørre meg litt mer om trekkene i boka.
Jeg hadde fly fra Kirkenes klokka 09:00 på morgenen, og slet vanligvis med å våkne tidlig. Denne morgenen spratt jeg opp i fem-draget, spratt opp, klar for å reise.
Det var også den type turnering der spillet bare satt. I første runde sto jeg plutselig to bønder over mot den nordnorske legenden Pål Røyset. Men jeg ble også nervøs. Pål forsvarte seg innbitt i flere timer, og hentet inn remis. Senere slo jeg plutselig en annen nordnorsk legende, Stein Jensen fra Harstad. Mellom partiene kunne man gå og se på toppbordene. Der satt på nytt Magnus Carlsen og leverte til tider leverte magisk sjakk. For eksempel hans seier i Benkø-gambit mot Leif Erlend Johannesen burde hentes opp fra historiebøkerne. Men det var ikke lov å gå innenfor sperringene, man måtte stå utenfor og se inn. Jeg spratt opp etter hvert eneste trekk, og sprang bort til toppbordene for å se på partiene.
Plutselig hadde jeg selv bygget opp en seiersrekke som gjorde at jeg også havnet innenfor podiet, på toppbordene, midt blant Magnus Carlsen og Sergey Shipov.
Underveis var jeg særlig stolt over denne seieren:
Etter Midnight Sun Chess i Tromsø, gikk turen videre til Landsturneringen i Moss. Der spilte jeg mot flere av gudene fra året før. Og noe hadde skjedd det siste året. De var ikke lenger guder. De var ikke en gang uslåelige sjakkspillere.
Her er for eksempel partiet mot guden Anders Hobber, som ett år tidligere hadde spilt i Juniorklassen:
Ellers spilte jeg fine angrepsseire mot Jon Fredrik Åsvang, Odd Martin Guttulsrud og ikke minst guden Katrine Tjølsen. Her er de uten kommentarer.
Her er partiet mot Jon Fredrik Åsvang:
Her er partiet mot Odd Martin Guttulsrud:
Her er partiet mot Tjøsen i siste runde:
Utviklingen gikk raskt denne sommeren. Som en illustrasjon må jeg få legge ved et siste parti, fra neste sommers siste turnering, Politiken Cup 2007 i Danmark.
Her er partiet mitt mot stormester Igor Khenkin, med over 2600 i rating:
Her er Benjamin under Arctic Chess Challenge i Tromsø i sin ungdoms grønne dal
Foto: Sven Wisløff Nilssen
Aktuelle lenker: