TSK-medlem og filosof Rune Vik-Hansen skriver om menneskets tilbøyelighet til å bukke
Foto: Privat ved Rune Vik-Hansen
Vårt klubbmedlem, klasse 1 spiller og partisekretær – filosofen Rune Vik-Hansen viser i denne artikkelen til et banebrytende eksperiment som viser at enhver tilsynelatende viljestyrt handling – også i sjakk – begynner ubevisst et sted i dypet av hjernens ubevisste prosesser. At det aller meste vi tenker over sjakkbrettet videre er ubevisst tenkning og at bevisstheten kun er med som et slags filter i det sene stadiet av valget vi tar. Ja, for underbevisstheten fremmer alltid et forslag som riktignok ikke blir til en reell beslutning før bevisstheten involveres – men som får stor makt over det endelige valget som tas. Dermed får bevisstheten det siste ordet, men det meste i handlingsvalget er likevel styrt av det ubevisste og dette forårsaker at vi bukker mye oftere enn det vi liker. Leser jeg artikkelforfatteren rett er veien å gå for å bukke mindre det å innføre gode vaner og rutiner som sitter i ryggmargen slik at vi baserer valgene våre på et stort refleksjonsgrunnlag som så ligger til grunn for alle beslutninger vi tar under partiet.
Hvorfor sjakkspillere bukker av filosof Rune Vik-Hansen
Bukkene Bruse
Vi har sett dem, har vi ikke? Brølerne? Amatører såvel som profesjonelle som etter partiet forsøker å forklare sin bukk, rister på hodet, klør seg i pannen og sukker mens de forsøker å finne en rasjonell forklaring.
Forankret i senere tids forskning om hjerne og bevissthet, søker artikkelen å forklare hvordan sjakkspill grunner i et finstemt samspill mellom et sinn som ubevisst genererer eller frembringer sjakktrekk og en disiplinert bevissthet som vet hva som bør beholdes og hva som bør forkastes. I motsetning til andre mer sjakkfaglige artikler, søker vi bak trekkene for å avdekke mysteriet som ligger under våre tabber og bukker.
Hvem tenker?
Å spille sjakk forbindes ofte med tenkning og Descartes’ Cogito, ergo sum, Jeg tenker, derfor er jeg, har siden øvet sin tause innflytelse over vår forståelse av vårt mentale liv.
I kapitlet, «The Stream of Thought» (The Principles of Psychology, 1890) vektlegger psykologen og filosofen William James (2007, s. 284) at bevisstheten alltid velger: «Den er alltid mer interessert i én side av sitt objekt enn i en annen; den byr velkommen eller avviser, eller velger, alt mens den tenker» (Nørretranders’ overs., 1992, s. 195) og gir i slutten av kapitlet (James, 2007, ss. 288-289) følgende poetiske sammenfatning:
«Sinnet arbeider, kort sagt, med de data det mottar fullstendig på same måte som en billedhugger arbeider med sin marmorblokk. I en viss forstand har statuen stått der i evigheter. Men det var tusen andre ved siden av den, og det er billedhuggeren alene som skal takkes for at nettopp denne ble utfridd mellom alle de andre. På samme måte med den verden vi hver især bebor: hvor forskjellige våre ulike synsvinkler på den enn måtte være, lå de alle innleiret i det opprinnelige sansekaos som ga stoff til alle våre respektive tanker. Med våre slutninger kan vi, hvis vi ønsker det, opprulle forbindelsene tilbake til rommets mørke, forskjellsløse kontinuitet og drivende skyer av svermende atomer, som vitenskapen sier er den eneste virkelige verden. Men hele tiden vil den verden vi føler og lever i, være den våre forfedre og vi, gjennom langsom opphoping av inntrufne beslutninger, har utvirket av alt dette; som billedhuggere gjennom en simpel forkastelse av visse sider ved det gitte stoffet. Andre billedhuggere, andre statuer fra samme sten! Andre sinn, andre verdener fra det samme monotone og uttrykksløse kaos! Min verden er bare én av den million, tilsvarende begavede, tilsvarende virkelige for dem som måtte abstrahere [trekke ut] dem. Hvor annerledes må de ikke være, verdenene i bevisstheten hos en maur, blekksprut eller krabbe!» (Nørretranders’ oversettelse (1992, s. 195).[1]
Billedlig talt utgjør stillingen på brettet i sjakk vår marmorblokk vårt sinn meisler ut trekk fra og presenterer for vår bevissthet. Stillinger med flere jevnbyrdige trekk? Ulik skulptør — det vil si spiller — ulike trekk.
En tenkt marmorblokk der sinnet billedlig talt meisler ut trekk for trekk – alle mulige trekk innenfor rammene blir mulige
Foto: Anders Forsell, Ørebro lans museum
Senere påviste Marbe (1901/2012) og Watt (1906) at tenkning er fullstendig ubevisst, som med andre ord innebærer at vi tenker før vi vet hva vi skal tenke på og ikke vet hva vi tenker før vi tenker det (Jaynes, 2000, s. 39). (Jaynes, 2000, s. 41) konkluderer derfor at den faktiske tenkeprosess, som normalt oppfattes som bevissthetens liv, ikke er bevisst i det hele tatt; kun dens forberedelse, materialer og sluttresultat oppfattes bevisst, det vil si, det bevisste Jeg er ikke den tenkende substansen Descartes og senere Kant tok den for å være.
At forberedelsene, materialet og resultatet er det eneste som oppfattes bevisst, impliserer ikke at de er bevisste, for var tenkning bevisst, og bevissthet gjerne knyttes til en forestilling om den frie vilje, siden det synes umulig å tenke seg en fri vilje uavhengig av en bevissthet og et bevisst Jeg, kunne vi tilsynelatende bevisst velge de beste forberedelsene, det beste materialet for den faktiske tankeprosess og kontrollere både tankeprosessene og sluttresultatet. Dette betyr videre at kvaliteten på våre tanker, følelser og handlinger avhenger av kvaliteten på informasjonen som strømmer gjennom sansene våre til hjernen og hjernens kapasitet og evne til å analysere og behandle (prosessere) informasjonen som så sendes ut i form av tanker, handlinger og følelser. Vi kan med andre ord aldri vite om våre tanker er et produkt eller resultat av ytre stimuli, hjernens verk alene eller et samarbeid mellom hjernen og ytre stimuli selvom det fremdeles er lov å gjette og hvor enkelte gjetninger synes mer kvalifiserte enn andre.
Hundre år senere (1988) og mindre poetisk uttrykker nevrofysiologen Hans H. Kornhuber i Nørretranders’ oversettelse (1992, s. 195) samme forhold:
«Det skjer en svært betydelig reduksjon av informasjon i nervesystemet. Det meste av informasjonsstrømmen i hjernen er ubevisst. Sjelen er ikke ‘rikere’ enn kroppen. Tvert imot. Det meste av informasjonsbehandlingen i vårt sentralnervesystem blir slett ikke oppfattet. Det ubevisste (som ble oppdaget og undersøkt lenge før Freud) er den mest alminnelige prosessen i nervesystemet. Vi ser bare resultatet, men har mulighet for å dirigere fokus for vår oppmerksomhet.»
Av all informasjonen som strømmer gjennom sansene våre (11 millioner bit) har helt siden slutten av 1950-årene vært kjent at kun en brøkdel (1-40 bit) utgjør en bevisst erfaring eller opplevelse (Zimmermann, 1986) og fordi mesteparten av informasjonen forblir ubevisst, og tenkning er uavhengig av bevissthet og vilje, kan vi ikke tenke «hva vi vil» og ei heller dirigere eller rette oppmerksomheten vår så likefremt som Kornhuber i sin tid syntes å anta; lot oppmerksomheten seg dirigere etter vårt forgodtbefinnende, ville vi ikke ha noen grunn til ikke å rette oppmerksomheten mot hva vi burde rette den mot, som for eksempel et tårn som står i slag.
Muligheten for å kunne dirigere oppmerksomheten er imidlertid ikke like opplagt som kanskje antatt: uttrykket eller frasen «fanget vår oppmerksomhet/interesse» antyder at noe utenfor vår bevissthet fanger vår oppmerksomhet eller interesse. Med andre ord verken bestemmer eller avgjør vi hva vi lar oss interessere av eller får oppmerksomheten rettet mot. Vi kan ikke vende på hodet før vi er gjort oppmerksomme på at vi kan snu på det. Vi må ikke vende på hodet, men for å kunne snu på det, må først en ubevisst iverksatt impuls som gjør oss oppmerksom på muligheten være presentert for vår bevissthet.
Hvem spiller?
Inntil Benjamin Libets (1985) banebrytende eksperiment viste at enhver tilsynelatende viljesbestemt handling begynner ubevisst i dypet av hjernens ubevisste prosesser (et eksperiment siden gjentatt utallige ganger) før bevisstheten informeres (Nørretranders, 1992, ss. 231-2667), var antatt at det var vi selv, bevisst, som bestemte når vi skulle handle (bevege armer og ben eller bestemme hvilken brikke som skulle flyttes hvor).
Paradoksalt nok foreslo Libet at selv om bevisstheten ikke kunne iverksette handling, kunne den legge ned veto, for eksempel mot impulser vi ikke burde la seile til handling, men da kun om vi rekker å bli oss impulsen bevisst. Rekker vi for eksempel å bli bevisste før vi bukker, bukker vi ikke, siden ingen bukker «med vilje», fordi en villet bukk pr. definisjon ikke er en bukk.
Som Libet skriver:
«Processes associated with individual responsibility and free will would ‘operate’ not to initiate a voluntary act but to select and control volitional outcomes.» (Libet, 1985, s. 538)
Og:
«Some may view responsibility and free will as operative only when voluntary acts follow slower conscious deliberation of alternative choices of action [som å spille sjakk, gå i teateret eller lese bøker, kunne vi tilføye]. But, as already noted above, any volitional choice does not become a voluntary action until the person moves.» (Libet, 1985, ss. 538-539).
Forsker Benjamin Libet var en pioner på menneskelig bevissthet, grunnlaget for menneskelig handling og fri vilje
Foto: Wikipedia Commons
Forsøk på å gjendrive eller utfordre Libets funn (Svendsen, 2013; Trevena & Miller, 2010) synes å overse at Libet ikke argumenterer for at hjernen fatter en beslutning[2], hvor fri vilje blir en illusjon, men fremmer et forslag som ikke er en beslutning før bevisstheten er involvert.
Den frie vilje virker med andre ord gjennom seleksjon og utvelgelse, forkasting og kassering av forslag hjernen kommer med, ikke gjennom forsett hvor slektskapet med Darwins evolusjonsteori ifølge Nørretranders (1992, s. 261) ikke er den eneste idéhistoriske parallellen.
I vår sammenheng: vår hjerne spiller sjakk når den iverksetter trekk mens vi spiller sjakk når vi vetoer dens forslag (Ytterligere implikasjoner av vilje som veto faller utenfor denne artikkelen).
Magnus har nettopp bukket med hxg4?? som tillater Aronian å vinne spillet med h4!
Foto: Skjermpdump fra YouTube
En sjeldent klar illustrasjon av vetoet ga lynsjakkpartiet mellom Magnus Carlsen og Levon Aronian i 8. runde under Norway Chess, 2018 (Chess Studio, 2018) hvor Aronian som sort i 52 trekket (13 sekunder ut i opptaket) skal til å slå Carlsens bonde på g4, men iløpet av et brøkdels sekund, med bonden i hånden og halvveis over Carlsens bonde, «tar han seg i det» og hjernen iverksetter en ny impuls hvorpå han med en langsommere bevegelse går forbi og Carlsen gir opp. Aronian skulle til å gjøre autopilottrekket, å slå tilbake siden Carlsen først hadde slått en brikke, men «tok seg i det.» Carlsens hjerne på sin side iverksatte hva vi kaller en «bukke-impuls», det vil si impuls som omsatt i handling fører til et tabbetrekk, hvor Carlsen ikke rakk å bli seg bevisst hva han var iferd med å gjøre; han rakk ikke «å ta seg i det.»
Hjernens veier er uransakelige og hjernen trenger verken å begrunne eller rettferdiggjøre hvorfor den iverksetter denne eller hin impuls, og ser den ingen hensikt.[3], iverksettes ikke impulsen og ingen annen måte å handle på finnes. Kort: iverksatte bevisstheten handlinger, ville ingen «glipper», tabber, bukker, feil eller mistak forekomme. At tenkning er ubevisst, at hjernen iverksetter trekk og bevisstheten fungerer gjennom «vetoet», er sjakkspill (og menneskelig aktivitet generelt) overlatt til et finstemt samspill mellom bevisste og ubevisste prosesser (snarere enn et avgrenset, definert og isolert selv, som praktisk talt så å si ville handlet ut av intet); å vite hva som bør beholdes og hva som bør forkastes blant alle de forslag, innfall og ideer sinnet serverer oss.
Bevissthet, i betydningen oppmerksomhet, fungerer mer eller mindre som «blunder check», overvåker lett vårt spill og sørger for eller ser til at ingen brikker henger eller settes i slag. Mesteparten av spillet er ikke bevisstheten involvert i det hele tatt og at en kapasitet som Romanovsky (2013, s. 201) skriver at «[a] maneuvering game can also sometimes arise from the conscious [vår kursivering] efforts of one of the opponents», bevitner hvor dypt overbevisningen om bevissthetens rolle i sjakk stikker.
Valgte vi våre trekk bevisst, kan spørres hvordan vi forklarer våre bukker og feil. Var sjakkspill bevisst, ville vi aldri tabbe oss ut siden ingen (bevisst) tabber seg ut «med vilje.» Ved viljeshandlinger, kunne vi ganske enkelt bare bestemme oss for å spille de beste trekkene da brettet foran oss gir oss all informasjon: fordi bevisstheten ville være gjennomsiktig, ville vi ha fullt overblikk over hva som foregår og stillingen på brettet kan sees av alle og enhver.
Tradisjonelt forsøkes partier forklart og trekk rettferdiggjort i analysene etter partiet, og dette er vanligvis slik ting utspiller seg; først spill—deretter forklaring. Ble sjakk derimot spilt bevisst, burde rekkefølgen logisk være omvendt; først forklarer vi hvorfor visse trekk bør spilles og deretter iverksetter hjernen det etterspurte trekk, ikke sant? Kunne vi gi holdbare og fornuftige forklaringer for hvert eneste trekk, kan spørres hvorfor hjernen skulle iverksette en blemme eller ikke frembringe eller komme opp med trekket som best passer forklaringen og således gjøre sjakk til det rasjonelle spillet vi oppfatter det som.
Det russiske ordtaket—«Vi er alle fornøyde med vår fornuft, men ikke med vår stilling»—innfanger fint dette tilsynelatende paradokset. Lyn- og hurtigsjakkpartier, hvor bevisstheten omtrent er fraværende, er kun persepsjon og intuisjon, fordi det ikke finnes tid til å betenke mulige forklaringer før et trekk skal iverksettes.
Rune Vik-Hansen problematiserer bukkene i sjakk sin natur i denne artikkelen
Foto: Anniken Vestby
Hvem bukker?
Blemmer kan forstås som en type spontane og grunnløse trekkforslag, det vil si impulser til trekk som ville ruinere eller ødelegge stillingen om de ikke avbrytes eller stoppes. Vi snakker imidlertid ikke om generelt strategisk svake trekk, som å feilplassere offiserer på grunn av generelt svake sjakkfaglige ferdigheter eller svak sjakkforståelse, men trekk bokstavelig talt ut av intet, trekk uten noen tilsynelatende fornuftig grunn til å spille. Nøkkelspørsmålet er: hvis ikke bevisstheten står for spillet, hvem er det da som bukker? Noen eller noe må være ansvarlig (årsaken) til at spillere bukker, og hva eller hvilken del av oss kan det være?
Som nevnt overvåker bevisstheten lett spillet vårt mens full bevissthet, oppmerksomhet og fokus, melder seg i øyeblikket vi bukker og som vårt kroppsspråk med all uønsket tydelighet bevitner. Merk rekkefølgen: vi ser aldri spillere i forkant annonsere bukken; vi hører bare om dem som bukket først og deretter ble oppmerksom på eller klar over det.
I denne sammenheng kan vi bare kort berøre blemmenes «hvordan» og «hvorfor», men som en generell pekepinn kunne vi si at store feil skyldes mangel på samspill mellom hjerne og bevissthet og synes kun å ha 3 mulige forklaringer:
- Vi tar inn deler av stillingen på grunn av et begrenset blikk og fokuserer på bestemte sektorer eller deler av brettet.
- Vi tar inn hele stillingen, men noe skjer under prosesseringen eller behandlingen av materialet og resulterer i tilsynelatende spontane og uforklarlige bukker.
- Selv når vi ser hele brettet, tar ikke hjernen vår alt inn.
Kasparovs bevissthet blir klar over bukken han nettopp har gjort…
Foto: Skjermdump fra YouTube
Den første forklaringen er kanskje den mest likefremme og impliserer utilstrekkelig fokus som resulterer i mangelfull informasjon og derved fravær av samspill mellom hjerne og sinn som fører til at vi bevisst ikke er istand til å stanse impulsen. Slike feil kan skyldes både tretthet, men også manglende sjakklige ferdigheter og erfaring. Alternativt: Stormestre kan falle som ofre for denne type bukker, men da snarere på grunn av tretthet enn mangel på sjakklige ferdigheter mens amatører kan bukke både på grunn av tretthet og mangel på sjakklige ferdigheter.
Hva gjelder den andre forklaringen, forsøker vi ikke å bukke, så om blemmer har noe som helst å gjøre med hva vi tar inn, hvorfor skulle hjernen behandle materialet på en slik måte at det leder til bukker? Dette synes å skje kun hvis det så å si var et problem med «the wiring», eller de nevrale nettverkskoplingene og nettverksforbindelsene, som er tenkelig, om ikke for utbredt. («Data’n er nede. Ring suppårten.») At bevisstheten målrettet («med vilje») skulle feilbehandle informasjonen synes å lede til interessekonflikt: siden målet med sjakk er å matte motstanderens konge, kan spørres hvorfor vi skulle ville rote det til for oss selv?
Ting drar seg til når vi kommer til den tredje forklaringen, for amatører såvel som profesjonelle, som reiser et betimelig dilemma: man skulle ikke tro det var mulig å bukke når vi med begge øynene ser hele brettet, men denne type bukk er nært knyttet til rekkefølgen sjakk spilles i og forklares; Fordi kun en brøkdel av all den informasjon som strømmer gjennom sansene våre når frem til en bevisst erfaring eller opplevelse, kan argumenteres for at vi nok ser hele brettet, men likevel ikke oppfatter det. Det kan med andre ord være biter av informasjon hjernen ikke tar inn eller går glipp av selvom begge øynene er rettet mot brettet.
Å løse taktikkoppgaver eller finne stormestertrekket, hvor vi forsøker å «gjette» stormesterens trekk, kan illustrere forskjellen mellom å se og oppfatte. Hele brettet er foran oss … vi ser (øynene er rettet direkte mot) klart stillingen … all informasjon for å løse oppgaven er rett foran oss, og likevel ender vi mang en gang opp med å klaske hånden mot pannen (såkalt «face-palm»). Hvordan kunne vi overse det? Når vi derimot presenteres løsningen, er den det mest åpenbare i verden og illustrerer samtidig forskjellen mellom det vi er bevisst og det vi ikke er bevisst.
Den blotte tilstedeværelsen av en kombinasjon eller et taktisk kølleslag, antyder at sjakkspill er ubevisst og at vi ikke på langt nær har den kontrollen vi tror vi har, for var sjakkspill bevisst ville vi ikke spille slik at vi tillot vår motstander muligheten for et (briljant) taktisk kølleslag, ville vi vel?
Til tross for at purister («renhetstenkere») kanskje anser taktikk som sjakkens svar på sofismen, avslører hvor raskt vi finner taktiske løsninger hvor raskt hjernen oppfatter og prosesserer informasjonen, det vil si stillingen. Fordi persepsjon (oppfattelse) er ubevisst, er fåfengt å klandre eller plage seg selv (eller andre) for at man overså dette taktiske kølleslag eller den nydelige kombinasjonen (matt i 18).
Amatører og profesjonelle oppfatter bokstavelig talt forskjellige stillinger selvom de ser den samme stillingen og årsaken er at det profesjonelle sinn er bedre trent til å oppfatte mer informasjon enn amatørens. Fordi persepsjon ikke er viljestyrt og hjernen arbeider uavhengig av hva vi mener den burde oppfatte, tenke, forstå, tolke osv., kan ikke amatøren bare bestemme seg for å oppfatte like mye som den profesjonelle.
Sjakkspillere bukker fordi mennesker er feilbarlige og svakt funderte impulser viser seg sterkere enn evnen til å stoppe dem.
Vi takker filosof Rune Vik-Hansen for et interessant bidrag til webben vår
Foto: Anniken Vestby
Dersom du ønsker kontakt med forfatteren er hans mailadresse:
Fotnoter:
[1] En videre diskusjon av James’ begrep om bevissthet faller utenfor denne artikkelen.
[2] Libet, Gleason, Wright og Pearl (1983, s. 640) setter «decides» i anførselstegn.
[3]Gir «hensikt» mening uten at en bevissthet er involvert?
Bibliografi:
Chess Studio. (2018, 27. mai). Incredible Carlsen blunder pawn endgame!!! Magnus Carlsen vs Levon Aronian – Blitz Norway Chess 2018 [Videofil]. Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=oyCdtkC7vhs
James, W. (2007). The principles of psychology (Vol. 1). New York: Cosimo.
Jaynes, J. (2000). The origin of consciousness in the breakdown of the bicameral mind. Boston: Mariner Books.
Libet, B., Gleason, C. A., Wright, E. W. & Pearl, D. K. (1983). Time of conscious intention to act in relation to onset of cerebral activity (readiness potential): The unconscious initiation of a freely voluntary act. Brain, 106(3), 623-642
Libet, B. (1985). Unconscious cerebral initiative and the role of conscious will in voluntary action. The Behavioral and Brain Sciences, 8(4), 529-566. Doi: 10.1017/S0140525SX00044903
Marbe, K. 1901). Experimentell-Psychologische Untersuchungen über das Urteil: Eine Einleitung in die Logik. Leipzig: W. Engelmann.
Marbe, K. (2012). Experimentell-Psychologische Untersuchungen über das Urteil: Eine Enleitung in die Logik. Barsinghausen, Germany: Unikum-Verlag.
Nørretranders, T. (1992). Merk verden: En beretning om bevissthet. Oslo: Cappelen.
Romanovsky, P. (2013). Soviet middlegame technique. Glasgow: Quality Chess.
Svendsen, L. Fr. H. (2013). Frihetens filosofi. Oslo: Universitetsforlaget.
Trevena, J. & Miller, J. (2010). Brain preparation before a voluntary action: Evidence against unconscious movement initiation. Consciousness and Cognition, 19(1), 447-456. https://doi.org/10.1016/j.concog.2009.08.006
Watt. H. J. (1906). Experimental contribution to a theory of thinking. Journal of Anatomy and Physiology, 40(3), 257–266.
Zimmermann, M. (1986). Neurophysiology of sensory systems. I R. F. Schmidt (Red.), Fundamentals of Sensory Physiology (3 utg., ss.. 68-116). Berlin: Springer Verlag.
