1926 - 28: Nordnorske mesterskap, festligheter, og nye telefonkontakter

I vårturneringa 1926 ble det nok en komfortabel seier for Bjarne Andresen. I «1ste klasse» deltok endel nye folk, som heller ikke kom tilbake senere: Håkon Nilsen (som slo Thormod Olsen), K.L. Bugge (som ikke fullførte, men også han slo Olsen), K. Tellander, Adolf Sitter (tilbake etter noen år borte) og Peter Wessel Zapffe (som bl.a. slo Sverre Melvær før han konsentrerte sine tankers kraft Om det tragiske).

Bjarne Andresen ble altså klubbmester for tredje gang på rad: 9 av 10. Han slapp en remis mot Nils K. Svendsen og (muligens) en mot Thormod Olsen (Andresen vant dessuten vårens viktigste lynturnering – på 8-årsfesten den 23. januar). Tre mann landet likt på 7 poeng: Svendsen, Olsen og Halfdan D. Johansen, mens Sitter og Melvær sannsynligvis fulgte på de neste plassene. Klasse 2 ble vunnet av Lars Nordmo med 7 poeng av 8, mens Johannes Thørring tok seg av klasse 3. De som vanket i klubben på 70-tallet husker han godt – da var han ikke lenger den sterkeste spiller, men han var så desidert den blideste. Han tok full pott – 6 poeng – 1.5 foran John Larsen, som senere skulle ta tunge løft i klubbens administrasjon.

Som oppladning til det store som snart skulle komme ble det spilt en telefonmatch (egentlig like mye postsjakk ettersom bare Andresens parti ble ferdigspilt i løpet av natta) – men ikke mot Narvik denne gang:

Motstanden var ikke ueffen. Tromsø skrev: «Der gikk rykter på forhånd om, at Hammerfest hadde flere meget dyktige spillere. Det må nu sies, at deres spillestyrke overtraff forventningene. … Allerede fra begynnelsen fikk Tromsø-spillerne erfare, at de hadde med fullt likeverdige motspillere å gjøre. Det var en spesiell fornøielse å se, med hvilket utmerket posisjons-blikk Hammerfest-spillerne gjennemførte sine partier. Det bekjentskap som innlededes ved denne match vil sikkert med interesse bli vedlikeholdt fremover.»

Tanken om et nordnorsk sjakkmesterskap hadde versert i noen år. I 1922 ble det faktisk gjort et par gode forsøk av det nystartede Nordnorges Schakforbund. Men det ble med forsøkene, og uten mesterskapsturneringer sovnet forbundet hen. Nå er det at sjakkspalten som forum for kommunikasjon og diskusjon viser sin banebrytende fortreffelighet. I mars 1926 slo Svendsen til lyd for et nordnorsk mesterskap – han konkretiserte også sine vyer og mente at turneringa burde arrangeres under påske- eller pinsehelga i det dengang sentrale Lødingen. Ballen ble spilt videre til klubbformennene og Sverre Melvær, formann i det Svendsen feilaktig – men profetisk – kalte «Nord-Norges Sjakk-krets».

Halfdan D. Johansen, ny formann i Tromsø S&BK fra høsten 1925, reagerte prompte. Han foreslo pinsa som tidspunkt og lovte å kontakte de øvrige klubber (vi vet dessuten at klubbens folk sendte Tromsø-spalten til alle kjente sjakkmiljøer i landsdelen). Melvær forsto også hintet: han kunne fortelle i spalten at han ville lage et lovforslag for en nordnorsk sjakkorganisasjon. Harstadmøtet i 1922 hadde faktisk ikke gått så detaljert til verks – ingenting var protokollført. Melvær skisserte også et spilleprogram for tremannslag. Den 28. april kunne Svendsen så meddele at det meste var klart – Svolvær Schakselskap hadde tatt på seg arrangementet av det første offisielle nordnorske mesterskap, og det skulle finne sted i pinsa.

Når vi leser disse tabellene skal vi være klar over et forhold som gjelder de to første NNM. Turneringa var en ren lagkonkurranse. Ingen individuell mester ble kåret. Derfor var det heller ikke så nøye med bordplasseringene. Tromsøs uttatte lag var – i rekkefølge: Andresen, Olsen og Svendsen, med Johansen, Sitter og Melvær som reserver. Vi kjenner igjen rekkefølga fra vårturneringa, men ikke fra bordene i NNM-tabellen. De øvrige klubbenes rangering var til sammenligning (med et par små forbehold) – Svolvær: Thorrud, Rud, Kristoffersen; Bodø: Nilsen, Losnedahl, Thornes; Harstad: Olsen, Jarl-Jacobsen, Møller. Sannsynligvis ble samme prinsipp som i andre av datidas lagturneringer benyttet: loddtrekning om bordplassering. Når Harald Thorrud ble betegnet som «Nord-Norges beste spiller» (Lofotposten, 25. mai 1926), var det ikke fordi han vant «bord 1» (i kamp utelukkende med de øvrige klubbenes «tredjemenn»), men fordi han seiret i lynmatchen mot den eneste andre som hadde vunnet alle sine partier, Bjarne Andresen. Det indikerer tydelig at bordene var likestilte. Thorrud hadde forresten ekstra travle dager – han fungerte også som turneringsleder. Vi velger å vise et parti som strengt tatt ikke har tilknytning til klubben – det første NNMs store spiller har da fortjent såpass… Den flittige postekspeditøren tar seg respektløst av selveste banksjefen.

Tromsø vant først og fremst på lagets jevnhet. Andresen gjorde jobben mot de øvrige lagenes nest beste spillere – fullt hus var nok omtrent som ventet. Johansen steppet inn for Thormod Olsen på forholdsvis kort varsel, og var heldig som møtte et par av de svakere spillerne – mot Thorrud var det tillatt å tape. Svendsen ble nøkkelmannen på det vanskelige midtbordet. Og han løste oppgavene på beste måte, f.eks. mot en av dominantene i mange, mange senere NNM. Partiet er, i likhet med det foregående, kommentert av en av Trondheims beste spillere.

Narvik var påmeldt (E. Kristensen, H. Olsen, O. Lindseth), men fikk forfall i siste liten. To narvikværinger deltok imidlertid sammen med representanter for de fire andre klubbene, da Nord-Norges Schakkrets ble stiftet første pinsedag, 23/5 1926. Protokollen har følgende signaturer: Sverre Melvær, Nils K. Svendsen, Halfdan D. Johansen (alle Tromsø), Henry Olsen, Arthur Anke (begge Narvik), Kaare Møller, I. Jarl-Jacobsen, Ole Olsen (alle Harstad) Herman Thornes, Alfred Nilsen, Th. Losnedahl (alle Bodø), M. Kristiansen, Georg Rud, Johan Ing. Johansen, Hans Houen, J. Endresen, G. Andreassen, Harald Thorrud, Thoralf Berg-Hansen, Guttorm Berg, A. Kristoffersen (alle Svolvær). Dessuten opptrer Ingv. Jarling, Harstad, og Bjarne Andresen på «kongress»-fotografiet.

§6 i lovene foreskrev at hele styret med varamenn skulle «velges fra ett og samme sted». Med bakgrunn i opptakten til møtet, var det vel både rett og rimelig at Tromsø fikk denne ære første gang. Melvær ble formann, Svendsen nestformann, mens den gamle kriger Alf Sverre Hansen fikk den kombinerte posten som kasserer og sekretær. Varamenn ble Halfdan D. Johansen og Bjarne Andresen.

Etter alt dette var det på sin plass med aldri så lite festivitas – vi siterer fra Tromsø 28. mai 1926:
«Om kvelden 1. pinsedag efter turneringens slutt var representantene Svolvær Schakselskaps gjester til en såkalt ‘enkel’ tilstelning på Hotell ‘Lofoten’. Om denne er å si, som Melvær sa i en tale, ‘at når dette skal være en enkel tilstelning, hvordan skal vi da stelle for dere, når dere engang kommer til oss’. Der servertes:

Under festen blev der holdt en rekke taler. For sjakken, for kretsen, og selvfølgelig ikke ferrest for de elskverdige verter.
Efter maten gikk to lynturneringer av stabelen. Den første en meget eksklusiv, hvor bare de to som hadde vunnet alle sine partier deltok, nemlig H. Thorrud, Svolvær og Bjarne Andresen, Tromsø. De kjempet om en premie, opsatt av en interessert Svolvær-borger. Thorrud blev seierherre. Begge leverte et ypperlig spill. Det var stor begeistring blandt tilskuerne over hvad disse to spillere kunde prestere i sine femsekunders trekk. Seierherren blev under stor jubel båret på gullstol.
Den annen lynturnering holdtes mellom alle tilstedeværende. Her var opsatt 2 premier av deltakerne. 1. premie erobret H. Thorrud, Svolvær, og 2. premie Bjarne Andresen, Tromsø. Også finalen mellem disse to var meget godt spillet.
Med hurtigruten klokken 3 natt til 2. pinsedag forlot Harstad- og Tromsø-spillerne Svolvær. Atter taler, hurraer og sang. Det første nord-norske sjakk-stevne var forbi. De gode minner blander sig med gleden til å møtes påny igjen.»

Det var nok ikke fritt for at festen fortsatte ombord på «Kong Haakon». Nærmere 50 år senere minnes Svendsen heimkomsten: «Naar vi kom til Tromsø fikk vi øye paa medlem i klubben, Adolf Sitter. Han travet frem og tilbake paa kaien med et lite Sittersk ironisk glimt i øyet. Da han hørte at Tromsø hadde erobret mesterskapet, ville han ikke tro det, men siden gratulerte han oss hjertelig.»

Tilbake til hverdagen. Høstturneringa fikk et noe overraskende resultat: Thormod Olsen seiret i suveren stil. Han var som vi vil huske klubbens andre mester, men ble detronisert av Bjarne Andresen i 1924. Dette er han første store come back. Også senere svingte prestasjonene kraftig – først og fremst på grunn av hans alvorlige astmasjukdom, men kanskje også fordi arbeidet (han ble etter hvert redaktør i Tromsø Stiftstidende) og bridgen (!) tok mye av oppmerksomheta.

Olsen spilte remis mot Andresen og vant resten. Thor Thoresen, debutant i øverste klasse, tapte kun mot Olsen og Andresen, og knep andreplassen foran bymesteren. Andresen måtte akseptere tap mot såvel Halfdan D. Johansen som Sverre Melvær. Selv om det nok ikke ble lagt samme prestisje i å vinne høstturneringa som vårens bymesterskap, viser resultatet at Andresen ikke riktig hadde klart å holde stillinga som den ubestridte ener. Andre deltakere var Nils K. Svendsen (som gjorde ei slett turnering til han å være), Ole Stene (kaptein med Melværs skalp) og evig unge P. Joh. Øyen (dessverre mangler som vanlig den fullstendige sluttabellen).

Johannes Thørring fortsatte frammarsjen – nå vant han klasse 2, på deling med Hedley Høgstad. Sverre Andresen knep tredjeplassen foran Einar Eriksen. Beste tredjeklassing ble Alf Jonsson, et nytt navn som vi bør bite oss et skikkelig hakk i allerede nå. Han avga ikke et eneste halvpoeng. Kristian Kristiansen beseiret Waldemar Melbye i omkampen om 2. plassen i denne klassen. Sannsynligvis dreide den seg om rett til opprykk, ettersom det visstnok ikke ble spilt stikkamp mellom de to vinnerne i klasse 1..

Høstnettene ble brukt fornuftig – to oppløftende telefonkamper satte et verdig punktum for et fint sjakkår. Først ble Hammerfest forklart at den jevne maimatchen var et resultat av undervurdering…

6:0! Fullt så fischersk overlegent var det likevel ikke. Det veide lenge noenlunde jevnt, og ei stund ut på natta så Tromsø ut til å tape to partier. Svendsen mente at «Hammerfest tapte med ære. De spiller fremdeles godt. De har sin teori i god orden. Tapet må for en stor del tilskrives, at spillerne i Hammerfest manglet beslutsomhet i de avgjørende stunder. Spillet blev for meget defensivt.»

Neste telefonforbindelse var ny som sådan, men stort sett gamle kjenninger over brettet.

Det er nok ikke riktig å legge så stor vekt på resultatet. Fire av partiene (ikke bord 3 og 4) ble salomonisk avdømt kl. 8 på morningen etter ei frustrerende natt. «Telefonvesenet hadde på forhånd gjort klubbene opmerksom på, at forbindelsen kunne bli dårlig. Og sannelig var det liksom det traff inn, ja. Klokken ½10 begynte man å ringe og den var sikkert i 11-tiden før man hadde fått orden på turneringen. Og så noenlunde som det var begynt fortsatte det.» Ifølge Tromsø, som dessuten observerte: «Vårt inntrykk av Tromsø-spillerne i denne turnering var, at de gjennemgående ikke spilte så bra som vanlig.»

For dagens spillere, som hamrer seg gjennom livet i etapper à fem minutter, er det kanskje nødvendig å komme med ei lita oppklaring. All sjakklig aktivitet i klubben fram til 1926 foregikk helt uten klokker! Stort sett gikk det nok bra – ingen klager har i alle fall gått så langt som til protokolls. I klubblokalet følte nok de fleste seg forpliktet til å holde et rimelig tempo, men hva med partier som måtte avvikles privat? Mange år senere fortalte Adolf Sitter at «det kunne være både og mange ganger. Jeg hadde mer enn en gang ønsket tidsbegrensning! Jeg husker med gru en overretssakfører som holdt det gående i hele tre lange kvelder med ett parti. Det spillet tok nok over to døgn! Jeg våger påstå at jeg tapte utelukkende av kjedsomhet. Noe lignende var det også med en annen jurist som tok det svært med ro. Langt ut på kvelden kom han inn med whiskyflasken og bemerket tørt: ‘Kan jeg ikke vinne på annen måte, får jeg skjenke Dem full.’ Ja, det var i de gode gamle dager.»

Sitters minner skriver seg fra årene rundt 1920 – vi tipper at de tålmodige sjakkelskere var Thorvald Gjønnæss og Olaf Erdal. Det gikk ytterligere noen år, til 1926, før de første sjakkur ble kjøpt inn – 6 i tallet. Bridgespillerne murret litt, men det dreide seg tross alt bare om brukte klokker (fra Trondheim), så kjøpet ble klubbet gjennom. Allerede høsten 1927 var beholdninga kommet opp i 10 ur.

Høsten 1926 avtalte NSF med Emanuel Lasker at eksverdensmesteren skulle komme på norgesturné i februar 1927. Doktoren stilte ikke urimelige krav – han betalte selv alle reiseutgifter og tok kr. 200 pr. simultanoppvisning. Tromsø S&BK tegnet seg tidlig for minimum ei forestilling. Men dessverre, av de øvrige nordnorske klubber viste bare Bodø interesse, og med så lite lokkemat er det fullt forståelig at Lasker avsto fra vintereventyret – han nøyde seg med å spille og forelese i det sørlige Norge.

Formann Johansen var en smule bitter:
«Det bedrøvelige faktum, at kun 2 av Nord-Norges 6 organiserte sjakk-klubber var med, positivt, på det storslagne Laskerarrangementet, beviser at vi behøver å ta oss kraftig sammen! Var det kanskje de 200 elendige kroner det strandet på? Sikkerlig ikke. Det var interessen, gløden som sviktet! – Og så gikk vi tapt en stor oplevelse…
Sjakkvenner i Nord-Norges krets! Skal vi bli enige allerede nu, under skuffelsens og angerens trykk, om å stå samlet neste gang anledning gis. En ‘neste gang’ er neppe langt borte. Som bekjent besøkte stormesteren Nimzovitsch det sydlige Norge i 1922 og 1925. Og kanskje han kommer igjen allerede til neste vinter. En verdensmester Lasker må vi nok vente lenge på, når vi ikke benyttet anledningen mens den var der.
Altså – neste gang.»

Neste gang ble i 1929 – og Johansen appell var nok ikke virkningsløs, ettersom det da gikk bedre.

Endelig lyktes det for Nils K. Svendsen! Etter å ha tatt 5 poeng av 6 i hovedturneringa våren 1927 ble han klubbens fjerde mester. Konkurrenten, kollegaen og vennen Halfdan D. Johansen skrev dette om den nybakte mester: «Som sjakkspiller har Svendsen lenge vært jevn og sikker og har holdt sig blandt de beste i klubben. … Et alvorlig og målbevisst teoretisk studium har dog i den senere tid gitt hans spill en egen rolig avbalansert, idérik charme. Hans motstandere har da også i kamp med ham måttet erkjenne at Svendsen er blitt en farlig kar. Svendsen er fremforalt posisjonsspiller …. Det er intet slumpetreff at Svendsen nu er blitt mester i sin klubb, og hans klubb-brødre og konkurrenter under ham den velfortjente seier.» Svendsen forteller selv (langt senere) at han var med i studiegruppa som endel av de unge spillerne i klubben dannet tidlig på 20-tallet: «Gruppen var meget ivrig. Thormod Olsen hadde et lommesjakkspill. Om dette kunne en finne gruppen paa blide dager benket et sted ute på jetéen, og derefter livlig samtalende hjemover.»

Thor Thoresen ble nr. 2 med 4 poeng. Han reiste fra byen sommeren etter. Synd, for som Tromsø sa det 15. september 1926: «En utvilsom sjakkbegavelse. En som aldri ligger på latsiden, som er klar over, at veien opover går gjennem arbeide og studier. Skal det lykkes ham allerede iår å gå helt til topps.» Nei, men han var ikke langt unna, og han var den eneste som slo Svendsen i vårturneringa.

Høstturneringa store triumfator, Thormod Olsen, klarte ikke å forsvare posisjonen da det virkelig gjaldt. Men han ble nr. 3, og holdt Andresen, Johansen og Melvær bak seg. P. Joh. Øyen og Lars Nordmo startet også, men bare én av dem fullførte. Klasse 2 tok Sverre Andresen 4½ av 6. Totalt startet det 24 mann i mesterskapsturneringa – i den foregående høstturneringa var tallet 27.

NNM 1927 gikk i Tromsø i påska. Det ble en suksess på alle måter – arrangementet høstet mange lovord (Melvær var turneringsleder) og vertene stakk like godt av med pokalen. Adolf Sitter, som hadde flyttet igjen, oppsummerer: «Det sjakkminne jeg setter mest pris på var den første byturneringen mellom Nordlandsbyene som jeg var med på som medlem av Svolvær Schakselskap. Det arrangement som Tromsø presterte da, anser jeg for det mest imponerende jeg har vært vidne til innen sjakken. Vi var virkelig helt imponert over mottagelsen og det hele – så godt gjennomført som det var. Og den festen til slutt! Snakk om stemning.» Ingen dårlig attest – og vi skal huske at dette var første gang fremmede spillere besøkte byen.

Denne gang ble mannskapene rangert etter spillestyrke – vi har altså å gjøre med et virkelig «1. bord». Men fortsatt var det utelukkende tale om et lagmesterskap, så Thorrud fikk heller ikke denne gang sin mestertittel. Partimaterialet fra turneringa er dessverre meget tynt – det eneste jeg har funnet er dette remispartiet – og selv om spillerne er sentrale nok, er det kommentatoren som har det største navnet.

Tromsøs seier satt lang inne. De hadde fri i første runde, for så å tape mot Bodø. Deretter gikk det bedre… Laget ble uttatt strikt etter resultatene i vårturneringa, men Thormod Olsen overlot plassen sin til Bjarne Andresen – det er mulig at denne fine gesten var det lille som skulle til for å sikre seieren. Resultattabellene viser oss ellers at alle tre på laget tok sine poeng mot de «riktige» motstanderne. Tromsø hadde dessuten litt flaks ved at Hammerfest, som for øvrig på kort varsel måtte unnvære sin beste spiller (Yngvar Nytrøen), ødela for Bodø i siste runde.

Turneringa gikk i Grand Hotells festsal, og Tromsø rettet «en takk til hotelleier Harald E. Hansen for hans elskverdige imøtekommenhet under stevnet. Grand Hotell var i disse påskedager som et hjem for deltakerne. De ferdedes oppe og nede og overalt. De dekorerte bord og gulve med brente fyrstikker og tobakksaske, men alt var tillatt og forlatt.»(!!)

Det kostet faktisk penger å titte på turneringa. «Entre kr. 1.00. Gjennemgangsbillet kr. 3.00», står det i annonsen. Underholdningstilbudet var vel magrere dengang… Ville man f.eks. tilbringe natta som tilskuer til en festlig telefonmatch, var det litt rimeligere – den opplevelsen var normalt verdsatt til en 50-øring.

Ettersom mange av NNM-deltakerne ser ut til å ha de beste minnene fra den tilhørende festen (eller i alle fall dens innledende stadier), kan det være interessant å se hva Tromsø Stiftstidende kan fortelle om den delen av arrangementet:
«Som en avslutning paa paasketurneringen i schak, hadde Tromsø Schakklub paaskedags kveld arrangeret en overmaate hyggelig og morsom herresexa paa Grand Hotel, hvor hoteleier Harald Hansen hadde arrangeret et festlig bord pyntet med løpere i form av schakbret. Maten var god, bevertningen i det hele mønstergyldig og stemningen fra først til sidst præget av lun hygge. ‘Toastmaster’ var bankkasserer Halfd. D. Johansen, som skilte sig fra sin opgave med al honnør. Postekspeditør Thorrud, som hadde dokumentert sig som turneringens bedste enkeltspiller hilste schakmesteren, Tromsø Schakklub som for anden gang hadde erobret mesterskapet. …… Kontorchef Melvær priste schakspillet i anslaaende ord og takket pressen for den store interesse denne hadde vist for turneringen. Redaktør Larsen svarte med en vel turneret tale hvori han likesom feltmarskalk Blücher ‘küsste seinen gneisenau’, som i dette tilfælde var redaktøren av schakspalten, schakmesteren Nils K. Svendsen, en honnør som senere paa aftenen ogsaa blev hr. Thormod Olsen tildel, ogsaa som en schakspillets gneisenau. Efter at maten var vederfaret al mulig retfærdighet blev der spillet en lynturnering mellem festens samtlige deltagere, en turnering som ble vundet av postekspeditør Thorrud, Svolvær. Festen fortsatte med taler og underholdning til ut i de smaa timer. Gjæsterne uttrykte i de smukkeste vendinger sin omtale av det gjæstevenskap som de hadde møt i Tromsø.»

Siste lovord kommer fra Alfred Nilsen i Nordlandsposten: «Paasken 1927 vil staa som et av de største schakminder i Nord-Norge og længe vil repræsentantene fra de forskjellige klubber mindes Tromsø som schakby!»

Styret i NNSK ble fortsatt lagt til Tromsø. Formann og nestformann ble sittende, Halfdan D. Johansen gikk inn som ny kasserer/sekretær, mens Bjarne Andresen og Thormod Olsen ble varamenn. Alle disse fem ble for øvrig gjenvalgt i Narvik året etter.

Vårsesongen 1927 ble avsluttet med noe som etterhvert var blitt en liten tradisjon: klubbmesteren ga ei simultanforestilling den 27. april. Utfallet er ikke kjent, men årets mester reserverte seg på forhånd: «Resultatet blir som regel bedrøvelig for den ene mann mot alle, men disse forestillinger hører med til de morsomme avvekslinger i de alvorlige kampe og det er derfor de arrangeres.»

Ei sommerturnering på Alfheim («vårt herlige sommeretablisement») ble avbrudt p.g.a. «en varm og deilig sommer».

Medlemsstokken lå rundt 1926-27 på vel 45 sjeler. Gjennomsnittlig møtte halvparten av disse på spillekveldene. Gjennomtrekken var faktisk større enn en skulle forvente – i 1927 var den årlige «turnover» omlag 20 medlemmer. En markant tilbakegang i medlemsmassen i 1928 til i overkant 30, et tall som holdt seg temmelig stabilt i flere år, skyldtes nok ikke bare kassererens hardhendte metoder. Medlemsboomen i 1926-27 var ganske sikkert et resultat av Tromsøs prestasjoner i NNM – og ikke minst det storslåtte arrangementet på Grand som fikk en svært så fyldig avisomtale.

Et nytt turneringssystem ble benyttet høsten 1927. De 21 deltakerne ble fordelt i tre omtrent like sterke grupper – det ble altså ikke kåret noen endelig vinner. Gruppe A ble vunnet av Nils K. Svendsen, men han måtte tåle et nederlag mot Hedley Høgstad. Sverre Melvær seiret i gruppe B, mens Halfdan D. Johansen og Thormod Olsen delte på topplassen i gruppe C. Johansen tapte forresten mot Johannes Thørring. Bjarne Andresen deltok ikke – han var midlertidig borte fra byen. I hver gruppe ble beste 2.- og 3.-klassing premiert. Ragnvald Knudsen (A), Lars Lian (B) og Johannes Thørring (C) var beste 2.-klassespillere, mens tilsvarende heder i klasse 3 tilfalt Egil Andreassen (A), Jacob Caplan (B) og Ola Hollum (C).

Med Andresen, Thoresen og Olsen borte fra laget ble selv NNMs jumbo for hard i høstens telefonkamp. Vi skal for øvrig legge merke til at bordene ble ordnet etter spillestyrke – for første gang i disse matchene.

Johansen bukket offiser, mens Høgstad rotet seg opp i ei stilling der han måtte gi offiser og bonde. Han spilte seg likevel opp igjen, og så faktisk ei stund ut til å holde remis. Melvær, med kvit, klarte ikke å realisere sin gode fordel. På 1. bord havnet tromsøspilleren tidlig i ei vanskelig stilling: «Det er jo også typisk for Svendsens spill, at han gjerne til å begynne med kan stå slett, men plutselig under motstanderens forsøk på å utnytte fordelen, kan skaffe sig initiativ og bringe spillet til sin fordel. En stund så det også ut til at det skulde lysne for Svendsen, men så fikk Nytrøen anledning til å gjøre et forbistret løpertrekk, og et farlig fremstøt i sentrum som fulgte umiddelbart derefter skaffet Nytrøen seieren.» Vår anonyme hjemmelsmann avslutter med å hevde at: «Et nederlag for Tromsø nu var i grunnen bare bra. Det viser, at arbeidet aldri må ligge nede. Den som ikke går frem, går tilbake.»

Tromsø Schak- og Bridgeklub gikk inn i jubileumsåret 1928 med Thormod Olsen som formann – han hadde tatt over etter Halfdan D. Johansen, som hadde sittet i to år. Høsten 1928 fikk Olsen avløsning av Ola Hollum som beholdt vervet i tre år. Ellers var stabiliteten blant de tillitsvalgte upåklagelig: Melvær satt f.eks. i samtlige styrer fra 1918 og helt fram til 1930.

Som «jubileumsturnering» ble det arrangert en telefonmatch den 14. januar 1928 mot en ny motstander – Sør-Varanger Sjakk-klubb i Kirkenes. Bare et parti ble ferdigspilt i løpet av natta. Resultatet av den postformidlede forlengelsen ble aldri rapportert – derfor ingen «match-rute» denne gang. Men Tromsøs lag er kjent: Nils K. Svendsen, Sverre Melvær, Halfdan D. Johansen, Leif Johansen, Hedley Høgstad og Thormod Olsen. Vinsten kom ved Leif Johansen mot Olav Olsen. Utpå høstparten var fremdeles bare et av de øvrige partiene avgjort – i Tromsøs favør.

Jubileumsfesten i januar ble utsatt, men i slutten av april ble det tapte tatt igjen. Vi skal ikke referere flere festtaler – bare fortelle at den obligatoriske lynturneringa ble vunnet av Thormod Olsen, fulgt av Nils K. Svendsen og Sverre Melvær (Bjarne Andresen var med…) – samt opplyse at «festen fortsattes i den allerbeste stemning til morgenen».

Som vanlig stilte hele klubbeliten opp i hovedturneringa. Det var i sannhet andre tider. Bjarne Andresen var tilbake – i ordets fulle betydning. Han vant sitt fjerde mesterskap etter å ha tatt 7 poeng av de 8 som var til utdeling. Fjorårsvinner Svendsen ble ikke flyttet lenger ned enn til andreplassen (og det var sannsynligvis han som hindret Andresen i å få potta full), men han måtte dele på sølvet tre til.

Skribenten Svendsen tippet Thørring som mester, men spilleren Svendsen saboterte den spådommen. Det var første gang sjakkspaltisten gjettet feil vinner! Klasse 1 ble komplettert med Leif Johansen, Hedley Høgstad, Sverre Melvær og P. Joh. Øyen, men deres sluttplasseringer er ikke kjent. Et par knallresultater fra 1. runde fortjener å huskes: Høgstad – Olsen 1:0 og Øyen – Svendsen 1:0. Svendsen bukket så det sang og gikk matt i 12.

Klasse 2 ble vunnet av Alf Jonsson med 4.5 av 6. 23 år gammel var han endelig klar til å utfordre de store. Akkurat som i øverste klasse ble 2. plassen delt mellom fire spillere. Bridgespesialisten Jacob Caplan manglet bare et halvt poeng på full uttelling i klasse 3. Olav Foss på plassen bak skulle senere komme foran de fleste.

NNM gikk i 1928 i Narvik. Det ble en dramatisk affære. Arrangørklubben, som deltok for første gang, hadde spillefri i siste runde, og måtte bite nagler mens skjebnekampene Tromsø – Svolvær og Bodø – Harstad pågikk. Eventyret fikk forsåvidt en ulykkelig ende: med tre klubber likt kunne ingen mesterklubb utpekes! Tilfeldigheter avgjorde – selvfølgelig. Nå, når alle involverte for lengst har hengitt seg til sin evige sjakk, kan vi avsløre et forsøk på fusk! Fra matchen Tromsø – Narvik i 2. runde har Nils K. Svendsen en liten tilståelse å komme med (i et brev fra tidlig på 1970-tallet): «… jeg hadde gevinst mot en trønder som spilte for Narvik, men dessverre var jeg vel for trett til aa finne trekket. Bjarne Andresen og Thormod Olsen hadde forsøkt aa faa meg til aa gaa paa klosettet for aa gi meg trekket, de saa begge fortvilt gevinsttrekket, men jeg forsto ikke vinket. Partiet ble remis, mens vi kunne ha vunnet for tredje gang.» Det var kanskje best at det gikk som det gikk...

En mester ble tross alt kåret: den individuelle nordnorske mester – etter vedtak i Tromsø året før. Men med 1. bordene forspent med utelukkende hyggelige karer, holdt også den tittelutdelinga på å gå til h… Remisprosenten var ei moderne superturnering verdig – det hadde kanskje noe med 20-årene stil og teknikk å gjøre, men alle sammen holdt da vel ikke riktig Capablancas nivå? Avgjørelsen falt allerede i 2. runde på langfredag.

Den første offisielle individuelle nordnorske mester ble altså Ole Olsen. Harald Thorrud var ikke nordlending og hadde flyttet sørover igjen – det gjorde jo saken lettere. Et av de utallige remispartiene er bevart – fra tredje runde. For tredje gang skal vi se et av Alfred Nilsens svarte partier. Motstander er Bjarne Andresen som dessverre opptrer altfor sjelden med partimateriale. I og med dette mesterskapet hadde han spilt 18 representasjonspartier for Tromsø. Score? +10=8–0!!

O. Selvik var turneringsleder, og som året før ble 1. påskedag avsluttet på en verdig måte, med «en belivet fest for deltagerne på Thesalonen». Eskild Kristensen vant her det uoffisielle lynmesterskapet. Han fikk dermed «den eftertraktede damernes pokal. Hans lynspill var glimrende.» Om arrangementet for øvrig heter det at «de utenbys deltagere bodde fritt under opholdet og kosten var utrolig billig. Hver formiddag blev gjestene invitert til et utmerket kaffebord.»

forrige avsnitt (1925-26)