1924 - 25: Bridgens inntog, karneval med konsekvenser, og litt sjakk

Bridge, det nye kortspillet som gikk sin seiersgang over verden, fant tidlig mange tilhengere i Tromsø (Norsk Bridgeforbund ble for øvrig dannet i 1932). Spillet fenget selvfølgelig også i sjakkmiljøet, og den 13. februar 1924 ble det på ekstraordinær generalforsamling i Tromsø Schakklub besluttet at klubben skulle overgå til en kombinert sjakk- og bridgeklubb. Styret ønsket å opprettholde en ren sjakklubb, men forsto snart at de var i mindretall, og reorganiseringa ble enstemmig vedtatt. En komité (Haakon Hepsøe, Alf Sverre Hansen og Sverre Melvær) utarbeidet nye lover og den 23. februar 1924 møttes 13 herrer på Grand Kafé til konstituerende generalforsamling i Tromsø Schak- og Bridgeklub. «Stifterne» fortjener vel å huskes: Sverre Melvær, Nils K. Svendsen, Alf S. Hansen, Haakon Hepsøe, Fritz Paulsen, Halfdan D. Johansen, Bjarne Andresen, Thormod Olsen, Helge Jakobsen, Ragnvald Knudsen, Sverre Andresen, Halvdan Andresen og H. Sebulonsen.

I § 1 slås det fast at «klubben fortsetter den tidligere Tromsø Schakklubs virksomhet». §§ 2 og 3 bestemmer at klubbens styre skulle utvides – i tillegg til gammelklubbens formann, nestformann og kasserer skulle det nå velges sekretær samt et femte styremedlem. Ny formann, Alf Sverre Hansen, ble hentet fra bridgetilhengernes rekker etter at Melvær fraba seg valg. Spliden var imidlertid ikke større enn at Melvær gikk inn i styret og ble nestformann da det konstituerte seg.

Da den første årsberetninga for den «nye» klubben ble lagt fram i september 1924 kom formannen med denne lille revolusjonshistoriske oversikten: «Da saa Tromsø Schakklub i januar 1924 begyndte aa vise sterke tegn paa alderdomssvakhet, hævet de revolutionære hodet og resultatet blev at Schakklubben paa dødsleiet … nedkom med en velskapt bastard der i daaben fik navnet Tromsø Schak- og Bridgeklub…. A.S. Hansen, der i Schakklubben var medlem av revolutionstribunalet, blev til straf herfor utset til – som formann – aa kjøre den nye klub i grøften…. Trods vore forende anstrengelser er det ikke lykkedes os. Klubben er nemlig meget levedygtig. Den formlig blomstrer.» Klubben var blakk, men gjeldfri, og den hadde ca. 30 medlemmer. I denne idyllen ble Hansen gjenvalgt. En liten opposisjon, mer mot bridgen enn mot Hansen, stemte for Melvær.

Alf S. Hansen ser ut til å ha hatt det med å sette sakene på spissen. Den 22. oktober 1924, sju uker etter at han leste opp sin optimistiske rapport på nyklubbens første årsmøte, trommet han sammen til ekstraordinær generalforsamling. Foranledninga var «de nærmest foregaaende spilleafteners daarlige fremmøte». Han truet med at «klubben vilde bli foreslaat nedlagt i tilfelde beslutningsdygtig forsamling (15 mann) møtte». Hva skjedde? Jo: «Forslag om nedleggelse blev grundet fremmøtet (18 mann) ikke fremsatt». Det er ikke helt enkelt å følge logikken… Sverre Melvær og Nils K. Svendsen benyttet selvfølgelig sjansen til å ymte frampå om at man kanskje burde kvitte seg med det ekle kortspillet, men man kom aldri så langt som til votering.

Det eneste som kom ut av dette krisemøtet var at regnskapet for klubbens storstilte utlodning ble overtatt av Melvær som representant for den gamle «Schakklub». Den nye formannen ville ikke bli involvert i den smule kaos som hersket rundt dette tiltaket. Bakgrunnen finner vi så langt tilbake som 28. desember 1922 da styret «besluttet for å styrke klubbens økonomi å foreta en utlodning av det i sin tid innkjøpte og av Solvang-guttene forarbeidet schakspil». Det dreide seg om et ualminnelig vakkert stykke kunsthåndverk, utført av et brødrepar fra Bakkejord på Kvaløya, som ble innkjøpt av flere av Tromsø Schakklubs spillere i fellesskap. Spillet ble sendt rundt til endel av landets større sjakklubber, samtidig som loddbøker ble distribuert til alle klubbene sammen med fotografier av gevinsten. Dessverre ble kunstverket liggende et helt år på et mørkeloft i Bergen og også tilbakeholdt lovlig lenge av Christiania Schakselskab. Andre vansker besto i sene oppgjør fra klubbene (tre tillitsmenn i klubber sørpå ble truet med politianmeldelse for underslag!) og ei forsvunnet eller ødelagt dronning (erstatningsbrikken beløp seg til 100 kroner!). Men alle problemer til tross: 31. januar 1925 ble herligheta trukket ut på lodd nr. 413 som var solgt i Kristiansand. Totalt ble det trykt 1472 lodd, hvorav 475 ble solgt for 1 kr. pr. stk. Overskuddet ble 240 kroner, og etter at gjeld til Bondeungdomslaget og et par av klubbens medlemmer var sanert, ble 40 kjærkomne kroner overført til Tromsø Schak- og Bridgeklub.

Tilbake til oktober 1924. På den omtalte ekstraordinære generalforsamlinga var det ingen merknader til styrets framstilling av den økonomiske stoda. Men den påfølgende spillekvelden, da turneringsavgifta (2 kr.) skulle kreves inn, braket det løs. Et par av medlemmene fant avgifta før høy og, for å sitere A.S. Hansen, «fremholdt i denne forbindelse at styret intet gjorde for aa skaffe klubben kapital. De to medlemmer mente at det var styrets pligt aa avholde en dansemorro, fest eller karneval for utenforstaaende for derved aa bringe at klækkelig overskudd i klubbens kasse. Dette blev fremholdt i mindre parlamentariske uttryk.» Hansen tok til kraftig motmæle. Avgifta var den samme som før og «en fest for hvemsomhelst og kanske i et uheldigt lokale» var unødvendig, økonomisk hardasiøs og neppe fordelaktig for klubbens gode rykte. Formannen førte også til protokolls at «viceformannen (dvs. Melvær) … tok ikke noget bestemt standpunkt til saken». Det må derfor ha såret den prinsippfaste Hansen svært at Melvær i dagene som fulgte gjorde de nødvendige forberedelser for at styret den 4. november kunne beslutte å holde karneval i «Håndverkeren» et par uker senere. Dette styremøtet ble innkalt med kun halvannen times varsel og formannen kunne ikke møte. Hansen oppfattet nok det hele som noe bortimot mytteri (med en viss rett om en skal feste lit til den versjon som formidles av protokollene). Han satte saken på spissen enda en gang og vandret forulempet ut av klubben på spillekvelden den 5. november.

Det er slett ikke sikkert at kinobestyrer A.S. Hansen er klubbens edleste prinsipprytter (og han er helt bestemt ikke den mest eksalterte kverulanten), men han er den eneste som har kastet formannsklubba i protest. Denne mest lysende fargeklatten i det sterkt kolorerte sjakkåret 1924 holder fortsatt rekorden som klubbens kortest sittende formann (med unntak for Kaare Nygaard som i 1979 flyttet fra byen etter bare fire måneders virke, men Nygaard ledet klubben i fire fulle år på 60-tallet). Vi bør her skyte inn at Hansen slett ikke var av de langsinte. Bare et drøyt år senere tok kan sete i styret til den nye Nord-Norges Schakkrets – sammen med Sverre Melvær!

Klubben kom seg fort over sjokket. Uka etter Hansens sorti ble Melvær valgt til «ny» formann. Hvordan karnevalet forløp? Det forteller ikke historia noe om…

Midt oppe i disse bruduljene fant de fleste medlemmene anledning til å spille sjakk. Resultatservicen er mangelfull, men «kandidatturneringa» vinteren 1923/24 ble vunnet av Bjarne Andresen. Blant deltakerne merker vi oss ellers Sverre Melvær, Nils K. Svendsen, Halfdan D. Johansen, Alf S. Hansen, Sverre Andresen, Helge Jakobsen (etter hvert også kjent som stortingsmann), P. Joh. Øyen og Johan Johansen. Sistnevnte huskes mest fordi han trakk seg uten gyldig grunn og dermed sikret seg den tvilsomme ære å bli det første ekskuderte medlem – i ett år fra 7. november 1923.

I mesterskapsmatchen mellom utfordrer Andresen og mester Thormod Olsen sto det 3:3 etter seks partier. Sluttstillinga ble aldri referert (?), men utfordreren må ha vunnet minst et av de resterende to partiene, for Bjarne Andresen vant matchen og ble klubbens tredje mester i september 1924.

Etter det turbulente år 1924 med ikke mindre enn fire generalforsamlinger, kom klubbens medlemmer sammen på nyåret 1925 til en kveldskos med «karbonade og 1/2 øl». Halfdan D. Johansen vant lynturneringa som markerte innledninga til en lang periode der sjakkspillet fikk stille i første rekke. Mesterskapsturneringa 1924/25 (dvs. kandidatturneringa) ble vunnet av samme Johansen. Han og Melvær oppnådde begge 9 poeng. I den brutalt korte stikkampen (ett parti) seiret Johansen.

Selve mesterskapskampen var forkortet denne gang: fire parter fikk rekke. Dette var siste gang systemet med utfordrerturnering og finale ble benyttet. Det medførte jo mye lediggang for klubbens overlegent beste spiller, Bjarne Andresen. Heller ikke Halfdan D. Johansen kunne by på særlig kamp: Andresen vant 3:1 i mars/april 1925. Det siste partiet i denne matchen er ved et tilfelle bevart. Dessverre er ikke kvaliteten den beste. Tvertimot. Partiet er ikke representativt – i alle fall ikke for Johansens spill. Svart bukker tidlig og går deretter inn for å forkorte plagene. Vi tar likevel med partiet; vi har tross alt ikke så mye å velge blant – i klubbens regelverk fra 1925 står det sågar at «trekkenes notering er frivillig»!

I ei mindre turnering i 1924/25-sesongen ble 1.-plassen delt mellom Arne Jakobsen (Helges bror) og Halvdan Andresen (Bjarnes bror).

Bjarne Andresen befestet topposisjonen i høstturneringa 1925 der han var ubeseiret med fem seire og tre remis (heretter avvikles det stort sett årvisse høstturneringer i tillegg til vårens mesterskapsturnering). Sin suverene stilling i disse årene til tross: Andresen lot altså en og annen motstander slippe unna med et halvpoeng. Noe av forklaringa på det finner vi kanskje i det Nils K. Svendsen skrev om ham i Tromsø vinteren 1926: «Det som særpreger Andresen som sjakkspiller er hans sikre og grundige spill. Intet trekk, hvor ‘heldet’ må spille inn. Intet trekk, hvor man regner med feil av motstanderen. Det gunstige resultat må følge av et fra først til sist sikkert opbygget spill fra en selv.»

Svendsen gir oss også et lite innblikk bak kulissene i Tromsøs tidlige sjakkliv når han forteller at mesterens framganger ikke bare skyldes «gode naturlige anlegg for sjakkspill, men også arbeide, meget arbeide. Det er begge disse to faktorer i forening, som har ført Andresen frem til hans ubetingede førsteplass. Andresen hører da også med til pionerene innen Tromsø Sjakklubb i arbeidet for å innføre spillemåter, som grunder seg på innvundne erfaringer av sjakkspillets store mestre. Sammen med Thormod Olsen og Thorleif Johansen optok han i årene 1920-22 et inngående studium av sjakk. Særlig dr. Tarrasch ved sin bok Die moderne Schachpartie har øvet en mektig innflydelse. Vi skylder alle dr. Tarrasch og de spillere som i det praktiske spill har ført hans ideer inn i klubben stor takk.» Ikke mye hypermodernisme der i gården! Vi skal senere se Andresen-partier som nok vil bekrefte Svendsens vurderinger.

Et par sitater fra styreprotokollen, begge fra 1925, viser at enkelte problemstillinger er bortimot evige, selv om hver tid løser dem på sin måte. Ta f.eks. følgende lakoniske melding: «Man besluttet å la koppene vaskes av leiet hjelp.» Eller denne, som Svendsen burde tatt patent på: «Man besluttet efter forslag fra hr. Nils K. Svendsen å anbringe 2 schakbrett på Eriksens Café (Arbeiderforeningen) i reklameøyemed.»

Telefonmatchene mot Narvik kom igang igjen i 1925. Vi bør merke oss en betydningsfull detalj som sannsynligvis berører alle disse tidlige matchene: bordplasseringene ble avgjort ved loddtrekning!! Vi har i disse oversiktene bestrebet oss på å gjengi tromsølaget i den uttatte slagorden, men motstanderne er altså ikke rangert etter spillestyrke.

I novembermatchen ble partiene til Andresen, Melvær og Svendsen vunnet med postverkets hjelp. Narviks svensker (?), Pettersson og Lindberg, sluttet like godt å svare, og etter fire måneder gjorde Tromsø krav på poengene.

Vi ser at Narvik allerede i 1925 mønstret et par navn som siden kom til å skrives med ildskrift i de nordnorske sjakkannaler, som spilleren, lederen og, framfor alt, problemisten August Jenssen. Hans tapsparti ble kommentert av vinneren.

forrige avsnitt (1921-23)
neste avsnitt (1926-28)