1921 - 23: Nattlige forbindelser, kandidatturnering og tronskifte, og turer til Harstad

Etter tre års virke var Tromsø Schakklub moden for å prøve seg utenfor Kaffistova. På styremøte den 1. februar 1921 fortalte formannen at han hadde hatt kontakt med sin kollega i Narvik og drøftet muligheten for en telefonmatch mellom de to klubbene. Tromsø ønsket i utgangspunktet at tre representanter for hver side skulle spille to parallelle konsultasjonspartier, men lagkampen ble avviklet etter et normalt opplegg over tre bord. Sannsynligvis skjedde dette første nord-norske sjakklige samkvem over bygrenser natta mellom 5. og 6. februar 1921. Datoen er usikker, men klokkeslettet behøver vi ikke tvile på. Rikstelefonen var nemlig stengt for ordinær trafikk om natta og en idérik herre som Melvær forsto selvfølgelig hvilke muligheter dét åpnet for. For en rimelig penge (15-20 kroner pr. natt i hver ende av tråden) fikk dermed Nord-Norges unge og ambisiøse (og ikke minst fattige) sjakklubber døyvet de mest påtrengende behov for skjerpende og utviklende kappestrid.

Etter klubbdannelsene i Tromsø i 1918, Narvik i 1919 og Bodø i 1920, kom Harstad etter i 1922, Svolvær i 1923 og Hammerfest i 1924. I landsdelens ytterkanter ble det etablert foreninger i Mosjøen i 1926 og Kirkenes (Sør-Varanger SK) rundt 1927. De fleste av disse klubbene skulle etter hvert komme sammen til årlige mesterskapsturneringer, men i 20-tallets første halvdel var det stort sett telefonmøtene det dreide seg om.

Tromsø Schakklub var så avgjort blant de mest aktive telefonistene – fra 1921 og fram til 10-årsfeiringa i 1928 deltok klubben i 13 matcher (motstandere var Narvik 8 ganger, Hammerfest 3, Harstad 1 og Sør-Varanger 1). Når guttene tuslet heim ved 8-tida på søndagsmorgen – kampene gikk uten unntak (?) på lørdagsnatta – var nok ikke veien alltid like lett: det endte nemlig like ofte med tap som med seier. Og ikke nok med det: ofte bar det rett heim til analysebrettet. Av 55 telefonpartier i perioden 1921-28 ble 13 fortsatt pr. post etter at televerket ryddet linjene på morgenkvisten. Disse «ekstraomgangene» besværer en skarve historiker fordi resultatene ikke alltid fant veien til annalene.

Tilbake til den aller første telefonkampen: Tromsø stilte med Mesteren, «runner-up» Førde og Thorvald Gjønnæss, en sterktspillende «overretssakfører» som forlot byen noen måneder senere (det gjorde forresten også kjøpmann Førde og sterke folk som Fredrik Vogt og Adolf Sitter, selv om sistnevnte kom tilbake noen år senere). Dessverre har det ikke vært mulig å fastslå motstandernes identitet i denne historiske matchen – hva rommer arkivene i malmbyen…? Heller ikke i de to påfølgende møtene, som begge fant sted i 1921, er Narvik-spillernes navn kjent. Men jammen bet de godt fra seg:

Det første året med nordnorsk sjakkfellesskap endte altså med et et snaut Narvik-pluss. Og slik har det vel fortsatt til i dag – i grove trekk…!?

I 1921 kom også den første utenbys representasjon. Sverre Melvær, hvem ellers, reiste til heimbyen Bergen og ble nr. 4 i Landsturneringas klasse I (fullstendig resultattabell er gjengitt i Norges Sjakkforbunds jubileumsskrift fra 1964). Nok en liten barriære ble brutt denne sommeren: klubbens medlemmer fikk teste sine ferdigheter i «internasjonal» konkurranse. En større tysk flåtestyrke – et tjuetall fartøyer med krysseren «Hamburg» i spissen – besøkte byen. Både offiserer og menige gaster tok med glede i mot sjakklubbens tilbud om forbrødring, «og der blev spilt schak og snakket dårlig tysk delvis på Kaffistova og dels på kafé Retten i 3 - 4 dager».

Det ble arrangert vår- og høstturneringer i flere klasser i 1921, men det ser ut til at absolutt ingen resultater har overlevd. Derimot kan vi lese at Sverre Melvær, Thorleif Johansen og Thormod Olsen turet om å være best i lynsjakk!

Våren 1922 ble det spilt ei «kandidatturnering» for å velge ut en utfordrer til klubbens første mester. Vi gir ordet til Melvær: «I de 4 år klubben nu har beståt, har adskillige unge mænd lært schakspillets hemmeligheter å kjende. Det har sogar forekommet, at eleven har overfløiet sin lærer. Undertegnede, f.eks. som med megen møie og stort besvær tilkjæmpet sig schakmesterskapet for 1921 er iår slåt grundig av marken av den unge lovende spiller Thormod Olsen. I en uttagningskonkurrance, som blev avholdt i våres, blev han en fin nr. 1 og skulde derfor spille 8 mesterskapspartier med undertegnede. Disse partier er utspillet i sommerens løp og har for mig hat det forsmædelige resultat, at Olsen seiret med 6 mot 2 points, hvorved han på en elegant måte erobret schakmesterskapet for Tromsø for 1922.»

Kildene nevner ingenting handfast om mesterskapsmatcher i 1923, men senere oppramsinger av mesterrekka kan tyde på at Olsen forsvarte sin tittel med hell. Motstanderens navn kjenner vi i så fall ikke. Det kan også tenkes at han bar sin heder uutfordret helt til våren 1924.

Tidlig i 1922 hører vi for første gang klagende toner fra klubbens tillitsmenn. Formannen sammenligner i et lite intervju i Tromsø Stiftstidende med den nyvakte sjakkinteressen i Harstad og beklager at «her i byen er den kuliminert for manges vedkommende. Det har vært mange som er begynt å spille, men som har opgitt det når de så at de ikke rakk op straks». Han avslutter imidlertid optimistisk: «Men de virkelig interesserte holder ved»! Årsberetninga forteller at medlemstallet har gått litt ned (fra 42 til 36) og at «evnen til å kunne betale sin kontingent er adskillig svækket for manges vedkommende».

Hardt for de arbeidsløse, men det kan heller ikke ha vært så lett for de heldige som hadde en jobb å gå til på fredags morgen. Turneringspartiene tok først til kl. 21 på torsdagskvelden og pågikk gjerne til kl. 3 på natta. I løpet av 1922 knappet man inn en time på starttidspunktet og endret spilledag til tirsdag.

Påska 1922 markerte et nytt høydepunkt i det nord-norske sjakksamarbeidet. Til Harstads unge klubb (startet 5. mars 1922) kom det besøk fra Tromsø, Narvik og Bodø Schakkluber (Bodø-foreninga var fortsatt en «klub» – det var først etter at både denne klubben og Arbeidernes Schakklub hadde sovnet inn, at Bodø Schaklag reiste seg av dobbeltsenga den 15. november 1925). Her ble Nordnorges Schakforbund stiftet, og Sverre Melvær ble valgt til formann for et styre med medlemmer fra de tre andre klubbene. Denne geografiske spredninga av forbundets makt var sikkert idealistisk vel fundert. Men den var nok dessverre også hovedårsaken til at forbundet raskt gikk mer eller mindre i stå. Noen år senere trengte det et så kraftig spark bak at Harstad ikke lenger regnes som det egentlige fødested.

Selvfølgelig ble det også spilt sjakk i Harstad. Tremannslag fra tre av klubbene utkjempet en dobbeltrundig triangelmatch som nok fortjener betegnelsen «uoffisielt nordnorsk mesterskap»:

Denne kronikør kjenner ingen enkeltheter utover at «inspektør Selvik» fra Narvik var best individuelt med 3½ av 4 poeng.

Det nye forbundet tok i november 1922 initiativ til ei korrespondanseturnering mellom de fire medlemsklubbene. Hvert lag besto av tre mann som samrådde om trekkene. Turneringa ble ferdigspilt i 1923 med Bodø (O. Jonassen, Th. Losnedahl, ing. Soldahl) som den noe overraskende vinner. De vant bl.a. begge partiene mot Tromsø (Thormod Olsen, Nils K. Svendsen, Bjarne Andresen) – det ene etter et stilig maratonløp med kongen i midtspillet som ser ut til å ha skremt vettet av «våre» representanter.

Tromsø tapte minst et parti mot Narvik (U. Lindberg, J. Olsen, O. Selvik; det andre resultatet mangler), og spilte 1:1 mot Harstad (Th. Heyerdahl, H. Gamnes, O. Olsen). Vi tillater oss å riste liv i vinstpartiet, selv om det nok helst burde fått fortsette sin tornerosesøvn uforstyrret.

Telefonforbindelsen med Narvik ble opprettholdt med to matcher vinteren 1922/23:

Første seier! Men 3:0 var for drøyt etter «spill og sjanser». Vel, flaks jevner seg ut…

Partiene til Svendsen og Olsen ble avsluttet pr. korrespondanse.

Også i 1923 ble påska tilbragt i Harstad. Denne gang var det en vennskapskamp som «utspilledes på Harstad tesalon i overvær av et stort antal tilskuere som fulgte utviklingen av de forskjellige spil med megen interesse».

Som vi har hørt: allerede i 1922 begynte Tromsø Schakklub så smått å merke at det gikk mot tyngre tider. Den økonomiske nedturen nådde også Europas tak. Og trenden fortsatte. Vi leser f.eks. at klubben «måtte innstille sine øvelser på ubestemt tid like før jul 1922». Årsaken var ganske enkelt at Bondeungdomslaget sa stopp da den utestående husleia kom opp i 150 kroner. Det drøyet flere måneder, faktisk helt til april, før en ny vert forbarmet seg over våre husville helter. For en femmer pr. kveld (kontant og ingen henstand, takk!) fikk de lokaler i fru Postis pensjonat i Sjøgata 16.

I september 1923 var man tilbake i Kaffistova, formodentlig etter at et av de litt mer bemidlede medlemmer hadde punget ut. Etter ytterligere et halvår var klubben likevel igjen på flyttefot, denne gang fordi nedgangen i medlemsmassen delvis ble tilskrevet «det mindre hyggelige lokale»! Nå havnet man i hjørneværelset i kaféen på Grand Hotel. Hotelleier Hansen var velvillig innstilt overfor klubben, men det forhindret ikke ny flytting i februar 1925 da handelsfunksjonærenes forening tilbød leie av sitt lokale i Sparebankbygningen på enda bedre vilkår.

Før vi gir oss i kast med Det Store Kriseåret, skal vi bare vise at det buttet i mot også sportslig:

Dette var den eneste kontakt med andre klubber mellom april 1923 og april 1925.

forrige avsnitt (1917-20)
neste avsnitt (1924-25)