Rune Vik Hansen har i denne artikkelen noen interessante tanker rundt en viktig treningsmetode i sjakk
Foto: Privat ved Rune Vik-Hansen
Rune Vik-Hansen har skrevet en interessant artikkel om en treningsmetode som er både populær og anbefalt av mange mestre i sjakk. Den går ut på å gå igjennom partier på høyt nivå og å finne trekkene som ble spilt. Les mer om hvorfor dette er en smart treningsmetode og hvordan du best utfører den.
Finn stormestertrekket – En øvelse for å bli bedre i sjakk av Rune Vik-Hansen
I vår forrige artikkel, problematiserte vi begrepet «mønstergjenkjennelse» og denne gang presenterer vi en metode for å utvikle alle sjakklige ferdigheter uten å måtte ty til statiske generaliseringer og idealiserte forenklinger (mønstre).
Sjakk krever en rekke ferdigheter og en øvelse anbefalt av trenere så vel som profesjonelle spillere, hevdes å utrette mirakler for vår posisjonelle forståelse, generelle sjakkforståelse og sjakklige karakteregenskaper: leken der vi «gjetter» trekk hvor vi tar et kommentert/analysert parti av en sterk spiller og forsøker å finne trekk for trekk
Og hvorfor trenger vi posisjonsforståelse eller -følelse? Fordi vi ikke kan regne på alt og vår forståelse av eller følelse for stillingen hinter til hva vi bør regne på. Posisjonsforståelsen lar seg kanskje beskrive som vårt første filter, vår underbevisste tilnærming, i møte med stillingen hvor de første kandidattrekkene melder seg.
«Gjette» er antakelig for sterkt, siden vi ikke gjetter i lotteribetydningen av ordet; vi prøver, søker, vurderer, leter, sammenligner osv. og alle disse innebærer variantregning på et eller annet nivå. Intuisjon, for eksempel, er ikke annet enn kalkulering, men hvor hjernen (eller sinnet, om dette føles mindre fremmedgjørende) ikke informerer oss om sine mellomregninger, men kun serverer oss konklusjonen (Krogius (1976, s. 45).
Vi anbefaler å finne trekk fra spillere av den gamle skole, spillere som Rubinstein, Capablanca, Alekhine, Botvinnik og Smyslov, men gjerne også litt nyere spillere som Keres, Spasskij, Fischer og Karpov, dvs. spillere kjent for sin posisjonsforståelse.
I begynnelsen kan det være vanskelig å finne riktig trekk, men øvelse gjør fortsatt mester og kanskje vi til og med forbedrer teksttrekket samtidig som vår posisjonelle forståelse utvikles fordi øvelsen trener alle sjakkmusklene samtidig;
• avbyttet og kvalitetsofferets kunst
• offisersbevegelighet og offiserskoordinasjon
• forståelse av initiativet (gripe, beholde og utvikle det)
• variantregning
• profylakse («forebygging»)
• angrep og forsvar,
• sluttspill- og midtspillferdigheter
• romforståelse
• kjennskap til planer og strategier
• overblikk (flere kandidattrekk på «radaren»)
• impulskontroll
• intuisjon
• besluttsomhet
• Ro
Vi burde:
• dekke til begge spilleres trekk og avdekke ett trekk om gangen, fordi, skulle vi komme i skade for å se motstanders trekk, kunne dette gi oss hint om vårt eget.
• forsøke å gjøre partiet til vårt eget, dvs. forholde oss til det som et seriøst (turnerings)parti, da bare er så altfor lett å ofre andres treverk.
• finne trekket før vi leser kommentarene, eller ser på diagrammet fordi også dette kan hinte om trekket vi forsøker å finne.
Vi anbefaler å bruke minst to minutter pr. trekk til å begynne med (da gir selv korte partier en anstendig økt) men ved øvelse finner vi trekket raskere (og også oftere det riktige) og fokuserer mindre på tiden. Stemmer ikke trekket vårt med teksttrekket, setter vi det i klammer eller parentes.
For å lette inngangen til øvelsen, kunne vi lage en liste over for eksempel fire mulige kandidattrekk og stemmer partitrekket med et av våre kan vi gi oss selv et klapp på skulderen og notere oss for ett poeng fordi trekket i det minste dukket opp på radaren. Jo sterkere og mer raffinert vår posisjonelle forståelse blir, desto færre trekk havner på listen.
Vi kunne jo la det gå sport i det: hvor mange riktige trekk på rad klarer vi? Treffer vi oftere riktig med hvit eller sort? Ved bruk av en stoppeklokke kan vi se om vi øker tempoet over tid. Si at vi arbeider oss ned fra 5 minutter pr. trekk til 30 sekunder og innen den tid må vi trekke. Øvelsen kan også brukes diagnostisk: Finner vi lettere angrepstrekk enn forsvarstrekk? Og hva med lange, seige manøvreringspartier?
Artikkelforfatter Rune Vik-Hansen er filosof og en klasse 1 spiller i sjakk
Foto: Anniken Vestby
Hva om vi glipper og ser teksttrekket? To ting kan gjøres:
• La feltet stå åpent og hoppe over trekket (vi tar det ikke med i poengberegningen)
• Vi har kanskje allerede et eget forslag (skjønt det kan være vanskelig om vi allerede er påvirket av trekket vi har sett).
Når muligheten først byr seg, benytter vi anledningen til å slå et slag for den nå forlatte og upopulære deskriptive eller beskrivende notasjon (QR-KB3 eller KKt-Q5), men som i denne øvelsen kommer til sin rett og er å foretrekke fremfor den moderne algebraiske: skulle vi komme i skade for å kaste et blikk på et trekk, kan vårt forslag basert på hva vi tror vi så, og ikke hva som faktisk ble spilt, vise seg å være feil.
Etter å smøget inn et papirark i boken for å dekke trekkene, for ikke å smugkikke, er vi klare.
La oss begynne med åpningen.
Vi kan enten droppe åpningstrekkene, og begynne å lete etter trekk fra tidlig midtspill, eller også forsøke å finne åpningstrekkene og styrke eller friske opp våre åpningsteoretiske kunnskaper, kanskje til og med lære en ny åpning eller forbedre eksisterende teori. Kjennskap til varianten, ikke bare åpningen, tidsperioden partiet ble spilt i og stormesterens preferanser og tilbøyeligheter, kan lette gjettingen.
Har vi bare navnet på åpningen, for eksempel «Fransk», gis fire muligheter: 3.Sc3, 3.Sd2. 3.e5 og 3.exd5, men har vi også navnet på varianten, f.eks. «Tarrasch», kan hende vi vet at 3.Sd2 er trekket og får så å si et gratis «treff.»
Ved å finne åpningstrekkene, synes to mulige prioriteringer å trekke egoet vårt i to motsatte retninger:
• Å matche teksttrekket (trekket spilt i partiet)
• Å aspirere til å spille det bedre trekket, uavhengig av mote, historikk eller preferanser.
I for eksempel Grünfeld-indisk, foretrakk spillere ofte den russiske varianten med 4.Sf3 Lg7 og 5. Db3 istedenfor 5.cxd5, men siden vi er mer teoretisk oppdaterte søker vi det bedre trekket og spiller 5.cxd5 selvom trekket vårt dermed ikke matcher teksttrekket og vi således får færre treff.
Hva om vi finner korrekt trekk, men trekket viser seg å være en grov bukk? Trøsten får være privilegiet å bukke som en stormester (Vi tar likevel med trekket i poengberegningen). I møte med trekkgjentagelse, hvor vår stormester kanskje forsøker å vinne tid, burde vi velge trekk som driver partiet fremover for hvert trekk. (Botvinnik, for eksempel, har en del partier med trekkgjentagelse for å vinne tid.)
Vi forsøker å finne det beste trekket uavhengig av spilleren fordi ved gjetting av en Bent Larsen eller Nimzowitsch’ trekk kunne vi være tilbøyelige til å foreslå trekk vi ellers ikke ville spille bare for å matche disse spillernes eksentrisitet. Anta at vi anser bondefremstøtet g4-g5, som vinner terreng på kongefløyen, som et godt trekk, og som viser seg å være det beste, men nei! Vår GM spilte Sb6-a8 for den kunstneriske eksentrisitetens skyld.
Å lete etter trekk forbedrer vår teknikk (kanskje spesielt i sluttspillet) siden kjennskap til og fortrolighet med mesterpartier øker kunnskapen, som i sin tur innebærer forbedret teknikk da teknikk (og teknologi) stammer fra det greske techne som betyr kunnskap, «know-how», dyktighet, ferdigheter, håndverk eller kunsten å frembringe, lage/skape eller gjør noe i motsetning til og forskjellig fra epistēmē som desinteressert eller likegyldig forståelse.
Enda en fordel er forbedret evne til å holde roen, fokusere og finne gode eller nyttige trekk selv i tidsnød, for eksempel om man spiller på kun tillegget (eller med mange tilskuere). Å finne trekk utvikler også utholdenhet og forbereder en for lange og seige partier.
Denne øvelsen lærer oss å stole på oss selv og våre instinkter. Tenker vi først på b2-b4, men skriver likevel ned et annet trekk, men hvor førsteinnskytelsen viser seg korrekt, holder vi fast ved førsteinnskytelsen—bondetrekket.
Hva som skjer lar seg kanskje beskrives som følger: hjernen foreslår et trekk—b4—eller vi får øye på det så å si fra øyekroken, før trekket blir en bevisst erfaring.
Deretter blir vi bevisst trekket og søker/koker i hop en begrunnelse: «Jeg ønsker å spille dette trekket fordi…» og vi fanges kanskje i langdryge diskusjoner med oss selv om hvorfor vi ønsker og spille dette eller hint, men glem alt det der (Husk fra vår tidligere artikkel: trekk først—forklaring senere).
Interessant er når vår forklaring på forslaget vårt avviker fra eller krasjer med hva som likevel viser seg å være det riktige trekket. Årsaken til at vi holder fast på førsteinnskytelsen er for å lære å stole på våre instinkter. Kanskje vi foreslår et briljant trekk uten å vite hvorfor eller uten å være istand til å sette ord på (verbalisere) hvorfor et bestemt trekk bør spilles eller foretrekkes. Merk følelsen når instinktet/intuisjonen viser seg å være korrekt da dette er følelsen vi forsøker å pleie eller fostre, og over tid utvikles den intuitive presisjon fordi denne øvelsen også trener vår persepsjon, dvs. oppfattelse av stillingen.
Det sies at stormestre ofte iløpet av sekunder kommer på eller ser det riktige trekket og mens vi trener kan vi forsøke å legge merke til om det første trekket vi ser er det korrekte og er dét tilfellet, er det et sikkert tegn på at vår persepsjon (stillingsoppfattelse), forståelse og intuisjon forbedres og utvikles.
Beregning av poengsum
Etter at vi har arbeidet oss gjennom partiet, er vi med partiet under som eksempel klare til å regne ut poengsummen. (Vi må ikke bruke et noteringsskjema, A4-ark, servietter, konvolutter, post-it-lapper osv. fungerer også, men for klarhets skyld bruker vi et noteringsskjema.)
Downtown Chess Club San Antonio, TX
(Noteringsskjema gjengitt med Robert Nomads (San Antonio Chess Club, TX) vennlige tillatelse, våre modifikasjoner.)
I eksemplet vårt har vi funnet alle hvits trekk, åpningen inkludert, og første steg er å telle opp hvor mange av våre forslag som matcher Botvinniks. Husk at trekkene i parentes ikke matcher stormesterens, så vi teller 21 treff av et totalt antatt på 32. Så regner vi ut poengsummen:
21 x 100/32 (eller 21/0.32) = 65.62%.
I det andre steget vender vi tilbake til trekkene i parentes og legger kanskje merke til haken ved siden av trekket. Etter avsluttet gjetting, kjører vi trekkene gjennom en sjakkmotor og markerer hvilke trekk som viser seg som jevnbyrdig med eller bedre enn stormesterens (vi kommer tilbake til jevnbyrdig/bedre om et øyeblikk).
Vi teller antall markerte trekk (10) og legger disse til vår forrige poengsum (21) og får subsidiært eller alternativt en poengsum på 31/32 og 96.87%.
Utelater vi imidlertid de første 6 åpningstrekkene, og begynner på trekk 7, ser regnestykket slik ut: 16 (trekk som matcher) x 100/26 (eller 16/0.26) = 61.53% eller med våre bedre forslag (9, siden den første haken da ikke teller med) lagt til (16 + 9): 25 x 100/26 (eller 25/0.26) = 96.15%.
Vi haker av jevnbyrdige eller bedre trekk, men hva teller som jevnbyrdig? Etter sjakkmotorenes inntog, kommer «jevnbyrdig» med et visst toleransevindu mellom 0.00 og 0.30 (Komodo 10, Stockfish 9) og om vi foretrekker at trekket vårt matcher motorens vurdering på hundredelen eller innenfor toleransevinduet blir et smaksspørsmål, men straks trekket viser +/= haker vi det av. (Vi kunne selvsagt også anse alle +- (vinnende fordel) som jevnbyrdige uavhengig av numerisk verdi.)
(Spennet mellom 0.00-0-0.30 (eller = og +/=) utgjør hva som på engelsk kalles «an edge», eller «overtak» på norsk.) Å finne trekk kan også gi oss en idé om hvor sterke de gamle mestre egentlig var. Antar vi at deres trekk er bedre enn våre, hvor stor er forskjellen—i form av sjakkforståelse og kunnskap—mellom deres (bedre) trekk og våre? Hva visste de vi ikke vet og hva kreves av innsats for å nå dit?
Å sjekke trekkene med en sjakkmotor, lærer oss kanskje ikke å stole på andres analyser, (men oss selv) og forskjellen mellom menneskelige trekk og maskintrekk, dvs. vi lærer å se uventede muligheter og være åpne for trekk som ser rare eller bisarre ut osv.
Avslutningsvis forsøker vi ikke å miste motet eller grave oss ned i hvorfor trekket vårt ikke matcher stormesterens, men stoler på vår dømmekraft og fortsetter å finne trekk.
Bibliografi
Krogius, N. (1976). Psychology in chess. New York, NY: RHM Press.
Takk:
Robert Nomad for vennlig tillatelse til å gjengi noteringsskjemaet.
Artikkelforfatter Rune Vik-Hansen anno sommeren 2018
Foto: Privat ved Rune Vik-Hansen
