Dagens skribent er Rune Vik-Hansen med en filosofisk tekst om mønstergjenkjennelse
Foto: Anniken Vestby
Mange sjakkpedagoger snakker om mønstergjenkjenning i sjakk som en vitenskapelig sannhet og en viktig byggesten i sjakklig utvikling. I artikkelen under problematiserer filosof og TSK-medlem Rune Vik-Hansen ikke bare en slik bruk av dette ordet – men han prøver å slå lufta ut av ballongen ved å påstå at «Det finnes med andre ord ingen definisjon av mønstre i sjakk som til enhver tid kan hjelpe oss med å avgjøre om stillingen foran oss er et mønster eller ikke.» Etter en lengre utredning konkluderer han blant annet med at «tabber reduserer verdien av antatt mønstergjenkjennelse til null og antyder at iverksettingen av trekk skjer uavhengig av evnen til å huske mønstre eller annen sjakkunnskap» før han avslutter i det filosofiske hjørnet med at «Avslutningsvis kan generelt sies at om det fantes en nødvendig sammenheng mellom kunnskap og handling (atferd), synes det rimelig å anta at verden ville sett annerledes ut.»
Les Rune Vik-Hansens tankevekkende artikkel for første gang på norsk, her hos Tromsø Sjakklubb.
Mønstergjenkjennelse – faktum eller fiksjon?
Av Rune Vik-Hansen
Sjakkspillere, -forfattere og -psykologer forsøker å forklare utvikling av sjakklige ferdigheter utfra begrepet «mønstergjenkjennelse»:
Pattern recognition is one of the most important mechanisms of chess improvement. Realizing that the position on the board has similarities with something you have seen before [you are recognizing a pattern] helps you to quickly grasp the essence of that position and find the most promising continuation (van de Oudeweetering, 2014).
Følgende klinger kanskje kjent:
The acquisition of chess patterns is the main ingredient for chess mastery» (Silman, 2010, s. 638).
«After working with this book, an increasing number of positions, pawn structures and piece placements will automatically activate [vår kursivering] your chess knowledge. As a result you will find the right move more often and more quickly (van de Oudeweetering, 2014).
Eller:
Once the reader has started applying the patterns in IYCPR (Improving Your Chess Pattern Recognition) in their own games, they will find that the post-opening phase of the game becomes easier and they will more often build up a strong position (GM I. Rogers, quoted by van de Oudeweetering, 2014, s. 7).
Nærmere undersøkelse avslører imidlertid uavklarte og alvorlige kausale, konseptuelle, epistemologiske og praktiske problemer.
Praktiske problemer
Nature (Amidzic, Elbert, Fehr, Riehle & Wienbruch, 2001, s. 603) forteller oss at GMer må lære 100 000 mønstre og at mønstergjenkjennelse er hva som skiller stormestre fra amatører. Betyr dette at GMer på oppfordring kan stille opp mønster nr. 34? 589? 75836? 54723? 47628? 17319? Hevder man å vite at antallet mønstre er 100 000, skulle man også tro de lot seg skille enkeltvis. Antallet fremstår imidlertid som heller vilkårlig. Hvordan avgrenser og måler man antall mønstre? Kjenner lavere ratede stormestre fra 2500-2600 til færre mønstre enn stormestre fra 2600-2850?
Forstås «mønster» som «brikkekonfigurasjon», synes det å gjøre tilegnelsen av mønstre enda mer tungvint, avhengig av hvor raskt man kan stille opp ulike stillinger enten på et brett eller dataskjerm. Lærer man gjennomsnittlig 10 mønstre pr. dag, tar det 27 år å tilegne seg 100 000 mønstre, som i sin tur gjør det vanskelig å forklare hvordan unge super-stormestre som Carlsen (GM 13 år gammel, sjakk lært da han var 8, betyr 20 000 mønstre i året og 55 mønstre hver dag) i slik purung alder kan være langt sterkere enn eldre stormestre som har hatt mer tid til å tilegne seg langt flere mønstre. Eller gjenspeiler ratingforskjellene mellom ulike stormestre kjennskap til og fortrolighet med ulike sett mønstre?
Siden ingen kjenner alle mulige mønstre, er det umulig å avgjøre om man lærer nyttige mønstre eller kaster bort tiden og måten å slå stormestre på, ville være å få «non-pattern»-stillinger siden dette ville stenge av mye av hva stormesteren har på sin personlige «hard disk.» (Tenk Fischer Random).
Er mønstergjenkjennelse måten stormestre spiller sjakk på, er det vanskelig å forklare hvorfor stormestres prestasjoner avtar ved aldring siden man kan anta at tilegnede mønstre fortsatt ligger i hjernen og at stormestere ved en liten anstrengelse ville kunne gjenkalle relevante mønstre og således holde prestasjonen på topp. Avtar eldre stormestres prestasjoner fordi andre, ikke-avklarte hjerneprosesser, forstyrrer evnen til å gjenkalle relevante mønstre under partiet? Dette illustrerer klart at å spille sjakk er mer enn kun mekanisk reproduksjon av antatte mønstre og at det er umulig å avgjøre hvor mye som er mønstergjenkjennelse og hva som er evne til spontant å frembringe kvalitetstrekk.
Lar sjakk seg så likefrem redusere til mekaniske oppskrifter? Er ikke tilegnelsen og utviklingen av sjakklige ferdigheter vanskeligere enn å si: lær disse mønstrene og du blir en 2800+ spiller? Er stormestre tilsvarende istand til å reprodusere alle mønstre de gjenkjenner og er fortrolige med?
Et annet fundamentalt problem er at så lenge tenkning og læring er ubevisst (se her og her), finnes ingen måte å avgjøre hvorvidt hjernen oppfatter forskjellige stillinger som mønstre, men psykologer og sjakkforfattere forsøker å fremstille mønstertilegnelse som en mekanisk, bevisst prosess som gjør mønstre til en likefrem måte å forklare utvikling av sjakklige ferdigheter på, men forklarer strengt tatt ikke begivenhetenes virkelige gang. Eneste måte er å reversere prosessen: hva som kalles «mønstre» er etablert kun etter at de såkalte mønstre er lært og vi rasjonaliserer og forklarer hva som skjer for å gjøre det mulig å lage oppskrifter og skrive instruksjonsbøker osv. for å lære raskere.
Når vi lærer, vet vi ikke om det er et mønster vi har foran oss og et spørsmål er når og hvordan kaos omdannes til mønstre i sjakksinnet? Å lære sjakk minner om Wittgensteins idé om hvordan man lærer å følge en regel: noe må gå forut for og ligge under vår evne til å forstå regelbaserte instruksjoner før vi forstår regelen, og det er det samme med sjakk.
Før vi ser nærmere på de konseptuelle (begrepsteoretiske) problemer, konkluderer vi at den praktiske bruk av begrepet «mønstergjenkjennelse» synes for problematisk til at det kan ha den forklaringskraft det tradisjonelt tilskrives.
Konseptuelle problemer
Ved første øyekast synes «mønster» å indikere en helhet eller en slags totalitet som gjentar seg selv i sin helhet (hvordan skulle vi ellers vite at vi har med å gjøre med et «mønster»?), som mønstre på sengetøy eller kjøkkenduker, men nøyaktig hva konstituerer eller utgjør et sjakkmønster?
Uten å definere mønster, presenterer van de Oudeweetering (2014, s. 9) oss for følgende posisjoner han kaller «posisjonelle mønstre» (van de Oudeweetering, 2014, s. 9):
Melkumyan – Postny, Sarajevo, 2012
«Blekkspruten», (van de Oudeweetering, 2014, s. 15)
14.Lg5 0-0 15.Sd6!
Er alle stillinger med mulige springer-innhopp i et hull mønsterstillinger eller kun denne, og hvis så – hvorfor?
Dgebuadze – Stahnecker, Schwäbisch Gemünd, 2012
«Morderspringeren» (van de Oudeweetering, 2014, s. 22)
15.Sf5! Og hvit vant (Partiresultatet er imidlertid oppgitt som 0-1.)
Sveshnikov – Tseshkovsky, Frunze, 1981
«Et dynamisk bondeoffer» (van de Oudeweetering, 2014, s. 165)
10…b6!
Garcia – Fischer , Havana, 1966
«Nievergelt-manøvren» (van de Oudeweetering, 2014, s. 215)
14…Kh8!? 15…Tg8 og 16…g5
(Denne manøveren forekom i Nievergelt-Keres, Zürich, 1959 hvor Fischer deltok (van de Oudeweetering, 2014, s. 219-220).
Hva gjør disse posisjonene til mønstre og ikke bare eksempler hvor det finnes et godt trekk fordi vi vet hvordan brikkene flytter? Vi vet at vi kan plante en springer på d6, f5 eller alle andre hull fordi vi vet hvordan springeren flytter.
- Hvor kommer disse stillingenes «mønsterhet» fra?
- Hva er det vi skal oppfatte som mønster?
Sirkellikhet
[…] Realizing that the position on the board has similarities with something you have seen before helps you to quickly grasp the essence of that position and find the most promising continuation, forteller van de Oudeweetering (2014) oss og presenterer oss for denne stillingen:
Holmes – Horvath, Melaka, 2012
«Til diagrammet over bemerker Van de Oudeweetering (2014, s. 257): «Her er en lignende/tilsvarende stilling.»
Lik/tilsvarende hva? Stillingen på forrige side?)
13..Lxc6
Mozharov – Dragun, Krakow, 2012
«Et tveegget bytte» (van de Oudeweetering, 2014, s. 256)
14. Lxc6
Eller et enda tidligere Petrosian-parti:
Petrosian – Schmidt, Skopje ol, fin-A (Sovietunionen-Polen), 1972
8. Lxc6
Eller hva med disse tre tematiske IQP-stillingene:
Taimanov-Lipnitsky, Moskva, 1952
(Lipnitsky, 2010, s. 102)
19…b4!
Tolush-Sokolsky, Moskva, 1950
22…b4?
«We are already familiar with this positional device. Yet even the best positional ideas must be implemented with due regard to the concrete circumstances. Here this move is premature because White has a striking combination available» (23.Nh6+) (Lipnitsky, 2010, s. 105)
Botvinnik-Flohr, Staunton Memorial, Groningen, 1946
26…b4!
Våre eksempler bringer oss til nøkkelspørsmålet:
Når og hvordan blir en stilling paradigmatisk, dvs. en stilling vi senere sammenligner andre «lignende» stillinger med?
Da de gamle mestre spilte sine partier, som senere ble våre mønstre, hva modellerte eller anla de sitt spill etter? Hva, om noe, tjente som en allerede etablert modell eller mønster for deres spill? Referansen til klassikerne får oss kanskje til å tro at alle mønstre allerede er oppdaget, eller spilles partier av dagens mestre som i fremtiden blir paradigmatiske?
På grunn av sjakkens mangfoldighet og variasjon og den identiske gjentagelse karakteristisk for begrepet «mønster», synes begrepet som forklaring på utvikling og tilegnelse av sjakklige ferdigheter å være problematisk hvor den tilsynelatende uforenlige forskjellen mellom mangfoldighet og kravet til identisk gjentagelse slår oss når begrepet anvendes på sjakk, for hvordan forene disse to?
All den tid gjentagelse er en iboende egenskap ved begrepet og hver eneste stilling tilsynelatende er unikt forskjellig, kan ikke enkeltstående eller individuelle stillinger utgjøre eller konstituere et mønster. I motsetning til mønstre på sengetøy eller kjøkkenduker, hvor vi ikke trenger å undersøke hele sengetøyet eller duken for å se om mønsteret gjentar seg, må vi undersøke og ta inn hele stillingen før vi trekker.
Et problem er å generalisere totalt ulike stillinger inn i den samme definisjonen av mønster, noe som synes umulig siden stillingene er unikt forskjellige og ingen spiller lever lenge nok til å se om en stilling gjentar seg og således være istand til å fastslå et mønster.
På grunn av sjakkens mangfoldighet, vil formalisering av en definisjon av mønster som omfatter de uendelig antall mulige unike stillingene, uten å forvolde seg mot kravet til identisk gjentagelse, prinsipielt være problematisk. Det finnes med andre ord ingen definisjon av mønstre i sjakk som til enhver tid kan hjelpe oss med å avgjøre om stillingen foran oss er et mønster eller ikke. Siden kort rokade med fianchetto (0-0/Lg2/Lg7) er kjent for å gjenta seg i svært mange ulike typer stillinger, vil denne spesifikke konfigurasjonen for mange fremstå som et mønster.
For å vise at dette er alt annet enn filosofisk hårkløveri, kan nevnes at allerede Kant (1724-1804) gjorde oppmerksom på at begreper ikke defineres gjennom sin bruk. Til belysning kan nevnes «rødt», ulike matt-bilder og nevnte rokadestillinger. Spør vi hva «rødt» er, peker de fleste på røde gjenstander, som bilder, bøker eller biler som kun er instanser eller eksempler, men ikke definerer hva rødt er, dvs. avgrenser «rødt» i forhold til f.eks. blått eller grønt.
Tilbake til saken: ulike typer rokade-stillinger eller matt-bilder som mønstre er problematisk av tre grunner:
1) Stillingene som eksempler gir som sådan ingen definisjon av mønster (analogien til rødt)
2) Stillingene er umiddelbart forskjellige hvor spørsmålet om hvordan vi får disse til å passe inn i én definisjon av mønster som omfatter begge på samme vis (slik allerede påpekt) øyeblikkelig melder seg og
3) Videre avviker rokader fra mattbilder i og med at førstnevnte synes mer statiske (faste konfigurasjoner), mens sistnevnte synes å være en prosess eller ha i seg en dynamikk der en serie trekk, for å nå et eller annet mål (matt), spilles ut hvor mer presist enn å snakke om (statiske) mønstre synes å være taktiske operasjoner eller kanskje kombinasjoner, men dette er noe annet enn mønstre.
To ting synes å følge av dette: kan vi ikke gi én definisjon av selve begrepet mønster, som inkorporerer ulike stillinger, kan ikke ulike stillinger tjene som eksempler på mønster eller vi opererer med én definisjon av mønster pr. stilling, men dette løser ikke problemet, for som påpekt; hva er det ved f.eks. rokadestillinger som gjør at disse skulle kunne sies å konstituere eller utgjøre et mønster og da melder definisjonsproblemene seg på nytt. For at spørsmålet om utvikling av sjakklige ferdigheter skal finne sin tilfredsstillende løsning, er derfor av betydning at begreper defineres presist før de tas i bruk.
Siden ett enkelt trekk resulterer i en helt ny stilling og hele stillingen må tas i betraktning under vurdering av hvilket trekk som skal spilles, har den oppmerksomme leser antakelig merket seg problemet med å fastslå når et mønster forekommer. Sjakk spilles utfra konkrete vurderinger, og ikke i henhold til generaliserte idealiseringer. Innebærer forandringen av en bondes posisjon kun en forandring i et allerede eksisterende mønster i en stilling eller snakker vi om et helt forskjellig mønster som følge av en fullstendig ny stilling?
Mønster vs. struktur
Uten å skjelne mellom dem eller redegjøre for deres innbyrdes forhold, introduserer van de Oudeweetering (2014, s. 10-11) andre beslektede, men ikke identiske, begreper, som ideer, temaer og, kunne vi tilføye, motiv (ITM), konfigurasjoner, konstellasjoner og oppstillinger (KKO), kort sagt strukturer, skjønt gitt at KKO er mer fysiske enn ITM og selvom sistnevnte antyder et mer mentalt eller abstrakt aspekt løsrevet fra deres fysiske manifestasjon, må de på et eller annet vis fortsatt være forbundet med brikkene, enten fysisk eller forestilt (Hearst & Knott, 2013).
I motsetning til «mønster», kan «struktur» defineres som en mindre konfigurasjon eller fordeling av ressurser/tropper på avgrensede sektorer av brettet innenfor stillinger som helhet og som kan gjentas uten at hele stillingen den forekommer i selv uendelig og identisk må gjenta seg selv. Mindre deler eller fragmenter innenfor en større totalitet vil naturlig nok gjenta seg selv oftere enn hele stillinger det kreves langt mer for at skal gjenta seg, om de i det hele tatt så gjør.
Selv med kun rester eller fragmenter av istykkerrevne eller ødelagte strukturer, kjenner vi umiddelbart igjen konturene av en intakt struktur innenfor stillinger som et hele uavhengig av hvordan resten av brettet ser ut. Ser vi med andre ord en ødelagt rokadestilling med bønder på f7, f6 og h7/h6, øyner vi straks muligheten for en springer på f5, og dette har mer å gjøre med gjenkjennelse av en struktur på en avgrenset del av brettet snarere enn et altomfattende mønster.
Fortrolighet med strukturer kan avhjelpe hastighet i variantberegning, men viktigere synes fortsatt å være evnen til å frembringe konkrete og korrekte trekk ellers ville være vanskelig å forklare Carlsen og Karjakins evne til å mestre og å spille stillinger de aldri tidligere har sett, siden de har hatt mindre tid enn mer erfarne (i alder) eldre spillere til å bli fortrolige med alle disse nye strukturene, motivene og temaene.
I tillegg synes sjakkdiskursen, dvs. måten vi snakker om sjakk på, å antyde at «mønstergjenkjennelse» ikke er den mest nøyaktige betegnelsen når man skal forklare utvikling av sjakklige ferdigheter. På DVD-er og i bøker møter vi aldri betegnelsen «mønster», kun «struktur»; vi «svekker/forandrer/ødelegger/utvider/forbedrer stillingens struktur», ikke «stillingens mønster.»
«Mønstergjenkjennelse» fremstår derfor mer som en idealisert forenkling enn et begrep egnet til å forklare utvikling av sjakklige ferdigheter og baner veien for det betimelige spørsmål; hvordan klart definere hva et mønster er og utvikles «strukturgjenkjennelse» ved å studere og spille sjakk, hvordan forholder «mønstergjenkjennelse» seg så til dette? (Fantes en klar definisjon av sjakkmønstre, vil bare et blikk på stillingen avgjøre om den er et mønster eller ei.)
Problemene knyttet til mønsterbegrepet synes også å ramme andre aspekter ved utviklingen av sjakklige ferdigheter: Hvordan forbedre stillingen uten allerede en idé om hva forbedringen består i? Hvor mange eksempler må til før vi mestrer avbyttets kunst? For ikke å nevne når vi ikke skal bytte. Og hva med kvalitetsofre? Hvor mange eksempler må vi studere før vi mestrer kunsten å oppgi løperparet, ta rom, velge rett tårn, mestre ulikefargede løpersluttspill, utnytte svake fargekomplekser osv.?
Så lenge sjakk spilles med samme antall brikker som flytter på samme måte på samme antall felter, vil spillere alltid påtreffe stillinger «som ligner» noe de har sett tidligere, så hvilken relevant betydning av «lignende» snakker vi om?
Med tanke på spørsmålene om læring og hva vi skal se etter, fremstår de gamle mesteres partier som paradokset i en av Platons dialoger; Hvordan lete hvis man ikke vet hva man ser etter? Hvordan lete etter noe du overhodet ikke vet hva er? Om du finner det, hvordan vite at dette var hva du ikke visste?
Vi konkluderer at på grunn av konseptuelle og praktiske problemer, er prinsipielt umulig å formidle «mønstergjenkjennelse» som middel eller metode for frembringelse av sjakktrekk og ei heller forklarer begrepet utvikling av sjakklige ferdigheter.
Rune Vik-Hansen anno sommeren 2018
Foto: Ved Rune Vik-Hansen
Epistemologisk internalisme
After working with this book, an increasing number of positions, pawn structures and piece placements will automatically activate [vår kursivering] your chess knowledge. […] (van Oudeweetering, 2014).
Eller:
Once the reader has started applying [vår kursivering] the patterns in IYCPR (Improving Your Chess Pattern Recognition) in their own games, they will find that the post-opening phase of the game becomes easier and they will more often build up a strong position (GM I. Rogers, quoted by van de Oudeweetering, 2014, s. 7).
Ideen om at rett kunnskap eller innsikt fører til (moralsk) rett handling, og tenkt uløselig sammenknyttet, har lange og rike tradisjoner med kanskje Sokrates som fremste representant og kan kalles moralsk internalisme, men lar seg også anvende på moralsk nøytrale spørsmål, kalt epistemologisk eller kunnskapsteoretisk internalisme.
Skal kunnskap føre til handling eller atferd (fingre som plukker opp og slipper brikker), som er fysiske virkninger og derfor forutsetter en fysisk årsak (en ikke-fysisk bevissthet kan ikke iverksette handlinger, dvs. få armer og ben til å bevege seg), må kunnskap, sjakkmønstre i vårt tilfelle, derfor være fysisk representert i hjernen hvor debatten dreier seg om hvordan kunnskap (mønstre) er representert. Tenker vi oss f.eks. stormestres antatt 100 000 mønstre representert i hjernen i form av diagrammer?
Et fortsatt udefinert begrep som sjakkmønster, gjør det imidlertid omtrent umulig å si hvordan denne kunnskapen ser ut eller hvordan den fysisk er representert i hjernen (for ikke å nevne vurdering av antallet) og gjør det vanskelig å forklare hvordan begrepet kausalt forholder seg til annen sjakkunnskap og det å spille sjakk, f.eks. det tidligere nevnte avbyttet, kvalitetsofferet, oppgivelse av løperparet, velge rett tårn, mestre ulikfargede løpersluttspill, utnytte svake fargekomplekser osv. (Merk at de kausale problemene forbundet med den antatte kunnskapen om sjakkmønstre også rammer denne kunnskapen).
Tarrasch’ aforisme, «Det er ikke nok å være en god spiller, man må også spille godt», fanger fint forholdet eller gapet mellom kunnskap og handling. Det samme gjelder f.eks. matematikk, «Det holder ikke å være god i matte, man må også regne rett.»
Konklusjon
Mangel på en presis definisjon av mønster reiser spørsmålet om hva vi skal gjenkjenne (ingen mønstre—ingen gjenkjennelse) og hvordan begrepet kausalt automatisk tenkes å aktivere vår sjakkunnskap. «Automatisk aktivering» av sjakkunnskap forblir problematisk fordi hver stilling må vurderes og spilles på egne premisser hvor tabber reduserer verdien av antatt mønstergjenkjennelse til null og antyder at iverksettingen av trekk skjer uavhengig av evnen til å huske mønstre eller annen sjakkunnskap.
Vi kan ikke «begynne å anvende» de antatte mønstre både fordi disse mønstre forblir udefinerte og sjakkspill skjer ubevisst (mer presist som følge av et finstemt samspill mellom hjerne og bevissthet).
Avslutningsvis kan generelt sies at om det fantes en nødvendig sammenheng mellom kunnskap og handling (atferd), synes det rimelig å anta at verden ville sett annerledes ut.
I vår neste artikkel skal vi se på en metode til å forbedre vårt spill uten å måtte ty til statiske generaliseringer eller idealiserte forenklinger.
Bibliografi
Amidzic, O., Elbert, T., Fehr, T., Riehle, H.J., & Wienbruch, C. (2001). Pattern of focal ɤ-bursts in chess players. Nature, 412 (6847), 603. DOI: 10.1038/35088119
Hearst, E. & Knott, J. (2013). Blindfold chess: history, psychology, techniques, champions, world records, and important games. Jefferson, NC: McFarland. doi: 10.1901/jeab.2010.94-373
Lipnitsky, I. (2010). Questions of modern chess theory. Glasgow, Skottland: Quality Chess.
Mechner, F. (2010). Chess as a Behavioral Model for Cognitive Skill Research [Review of the book Blindfold Chess by Eliot Hearst and John Knott]. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 94 (3), 373–386. doi: 10.1901/jeab.2010.94-373
Silman, J. (2010). How to reassess your chess 4th edition. Los Angeles, CA: Siles Press.
Van de Oudeweetering, A. (2014). Improve your pattern recognition: key moves and motifs in the middlegame. Alkmar, Nederland: New in Chess.
Takk
Dr. philos Ståle Gundersen for avklaring av kunnskapens status.
Rune for noen år siden – en tenker ved sjakkbrettet som liker tid på det han gjør
Foto: Privat ved Rune Vik-Hansen
