I dypdykket i dag skriver Tor Fredrik Kaasen om sin favorittspiller
Foto: Bert Verhoeff / Dutch National Archives, The Hag
Bobby Fischer: Sjakkens Zevs og fenomenet Fischer
Introduksjonstekst av Sven Wisløff Nilssen
Fenomenet Bobby Fischer ble født i mars 1943 og 13 år gammel under det amerikanske mesterskapet i 1956 slo han igjennom med et brak da han slo mesteren Donald Byrne i et parti det fortsatt går gjetord om – Århundrets sjakkparti! Fischer fortsatte suksessen og satte aldersrekorder i sjakkens rike som ingen annen. Bare 15 år gammel ble han stormester og i 1964 var han ifølge statistikk fra Jeff Sonas verdens sterkeste sjakkspiller. Det skulle likevel ta 8 år før han ble verdensmester i sjakk og overvant hele det russiske kostebinderiet. Det skjedde i 1972 etter at Fischer hadde knust all motstand inn mot VM-kampen og etter at han slo Spassky 12.5 – 8.5 i VM-kampen. Fischer ble en levende legende takket være at han nærmest alene sto opp mot den russiske sjakkmaskinen og egenhending nedkjempet den! Nigel Short har kalt Fischer for sjakkens Zevs – «Fischer is like Zeus – he is the God of the gods.» – Nigel Short
Gåten Robert James Fischer: Kan han forstås?
Det er knyttet en mengde mystikk opp rundt fenomenet Bobby Fischer som klatret sitt sjakklige Himalaya med stil og ble verdensmester i sjakk, men som også fikk et fall ned i helvete som få misunner han. Fischer hadde få nære venner da han tok stegene opp i verdenseliten i sjakk på 50- og 60-tallet, men noen hadde han. De viktigste var familiens hans med mor og søster og vennen, stormester William Lombardy, som Fischer studerte sjakk med og som lærte han mye. Så helt alene var han ikke, men Fischer sto sent opp og la seg sent og om natten hørte han ofte en Pastor fra Church of God og ble hektet opp i et budskap og en tro som etterhvert utviklet til en besettelse før han kastet alt på båten på. Dette førte Fischer inn i en troende periode etter endt VM-match i 1972, der han var del av en meninghet som utnyttet han, og dette forklarer litt av fraværet fra sjakken i de årene. Senere ble det egentlig bare verre og verre og med psykisk tilbøyelighet for paranoia utviklet Fischer en mental lidelse de lærde får enes om hva var – men som i offentligheten ikke var bra for verken han eller andre. Tross dette er sjakken til Fischer stor og i år er det 50 år siden VM-kampen i 1972 og 30 år siden en fantastisk flott oppvisningskamp mot Spassky i 1992 – og begge bød på mye god sjakk. Så vi husker Fischer for sjakken, for hvordan han nedla det russiske sjakkhegemoniet og for måten han populariserte sjakken på!
IM Tor Fredrik Kaasen er skribenten bak Dypdykk med Kaasen
Foto: Anniken Vestby
Fischer sin vei mot toppen
Av Tor Fredrik Kaasen
I denne utgaven av dypdykk skal vi se på den 11. verdensmesteren, Bobby Fischer. Fischer er en legendarisk spiller, og kan regnes som blant de 3 største gjennom tidene etter min mening, sammen med Magnus og Kasparov. Fischer har hatt veldig stor innflytelse på meg, da jeg virkelig elsker partiene og personen Fischer er veldig fascinerende. En kan lære utrolig mye av å spille gjennom partiene. Fischer slo igjennom veldig tidlig i sjakkarrieren sin, da han gjorde det svært sterkt i Intersoneturneringen i 1958 – og med det kvalifiserte seg både som stormester og til kandidatturneringen i en alder av 15 år! Etter det var Fischer etablert blant de beste i verden – og i 1962 vant han en ny intersoneturnering med klar margin – men han klarte ikke å kvalifisere seg til en VM-match til sin store frustrasjon. Senere kom det en artikkel av Fischer der han beskyldte russerne for å avtale remiser for å spare energi, og at dette var til stor fordel for de russiske spillerne. Etter dette ble kandidatturneringsformatet byttet om til et matchformat. Han spilte en ny Intersoneturnering i 1967, der han knuste feltet fullstendig – men etter en diskusjon med arrangør trakk han seg fra turneringen selv om han ledet med flere poeng. Fischer har alltid vært meget sta og prinsippfast. Så – i 1970 – var det ingenting som kunne stoppe han lenger – og Fischer i årene 1970-72 er nok det sterkeste vi har sett av en sjakkspiller gjennom tidene – i form av ren objektiv kraft – men også sammenlignet med motstanden i sin tid.
Dette partiet er fra Intersoneturneringen i 1970 – der Fischer spiller hvit i en spansk åpning.
Vi sjekker ut Fischers legendariske Najdorf:
Vi sjekker ut nok en Najdorf, nå med Fischer som hvit:
Ord til ettertanke
Bobby Fischer som person vil alltid være et mysterium, og det var ganske trist og tragisk hvordan livet hans tok slutt på Island. Men som sjakkspiller, så vil Fischer aldri bli glemt som en av de aller aller største – og han kjempet alltid en beinhard kamp for at sjakken skulle bli mer profesjonell og lukrativ for spillerne selv. En kamp alle moderne spillere bør takke Fischer for. Fischer var den perfekte spiller med beinhard jobbing – lesing av den alle nyeste teoretiske oppdateringen, og en veldig god følelse for hvor brikkene skulle gå med dynamikk og sjanser. Kanskje aller best var Fischer sin legendariske sluttspillteknikk – som var helt enestående. Hva som er igjen av ettermælet til Fischer er partiene og historiene – og profesjonaliseringen av sjakken og ikke minst Fischersjakk (Fischer Random Chess). Det kunne vært så mye mer om han hadde spilt mot Karpov i 1975 osv., det vil for alltid være et «hva om?» i sjakkens rike. Det skjedde ikke – og Fischer spilte ikke sjakk før i 1992 igjen med returkampen mot Spassky som han vant. Han døde i 2008 på Island, 64 år gammel. Lys fred over minne til en av de største personene innen sjakkenhistorien.
Aktuelle lenker:
