Gunnar Berg Hanssen bruker gode eksempler fra egen praksis i dagens spalte
Foto: Anniken Vestby
Dronningsluttspill – sjakkens regneøvelse
Av Sven Wisløff Nilssen
I dagens spalte skal vi innom dronningsluttspillets mysterier. Det er en vanskelig øvelse og jeg husker fra min tid at det alltid var mye hard jobb, store utregninger og lite ren teknikk når en kom til dronningsluttspill. Ja, for en måtte regne konkret, og overså en noe – var det fort gjort nok til å endre resultatet. Allikevel er det mye en kan lære om slike sluttspill. Det er ofte vel så viktig hvor langt fribonden din har kommet frem, enn hvor mange bønder du har. Diagonalsjakker er ofte farligere og vanskeligere å oppdage enn sjakker på en linje. Så se opp for skråsjakkene! Ellers er kongens sikkerhet viktig og ofte må en bruke fribonden sin til å skape en skjold for kongen, mens bonden går fremover – følger kongen med på ferden!
Spalten er nå skrevet av Gunnar Berg Hanssen i 2007
11/5-2007
Dronningsluttspill, del 1
Sluttspill med dronning mot dronning gir et helt spesielt type spill. Dette pga. dronningens store aksjonsradius i kombinasjon med at det er tale om stillinger med få brikker på brettet, få brikker som står i veien for dronningene, og dermed mye tilgjengelig rom for disse brikkene å boltre seg i. Dronninger beveger seg så raskt imellom begivenhetene på brettet at det er som om de er overalt heletiden! Ser man for seg brettet med dronning og bonde mot dronning uten at partene har konger, så er det ingenting som kan hindre bondeforvandling. Med konger på brettet så endres det hele radikalt da mulighetene for evig sjakk vil være en forsvarsressurs som kan gjøre at bonden aldri blir forvandlet. Når dette er sagt så er likevel vinstsjansene til spilleren med konge, dronning og bonde mot konge og dronning ofte gode.
Om vi holder oss til stillinger med konge, dronning og bonde mot konge og dronning, så vinner som oftest spilleren med merbonde med mindre den forsvarende part skulle lykkes med å blokkere bonden ved hjelp av egen konge, framtvinge evigsjakk eller trekkgjentakelse. Ellers må binding nevnes. Å bruke binding av fribonden, gjerne diagonalt, kan gjøre det vanskelig å få avansert bonden. Remissjansene er ellers ofte større om fribonden er en a-bonde enn om det skulle være tale om en sentrumsbonde. Eller sagt på en annen måte: Jo lenger fribonden er fra sentrum, jo vanskeligere kan det være å vinne. Men selv om det skulle være tale om en randbonde, så har man også her vært i stand til å utarbeide sluttspillteori som kan påvise vinst i ulike stillinger. Men enkelt er det ikke, som så ofte i dronningsluttspill.
For å vinne dronningsluttspill med brikkekonstellasjonen som nevnt over, så kan noen kjerringråd nevnes: 1) Bruk av trusler om å besvare sjakk med motsjakk med overgang til et vunnet bondesluttspill 2) Flytt kongen nær egen fribonde slik at denne kan tjene som ly mot sjakker 3) Flytt kongen mot motpartens dronning for på den måten å begrense mobiliteten til denne. I spesielle tilfeller så finnes det ellers eksempler på at spilleren med merbonde kan spille på matt ved å veve et mattnett rundt motpartens konge som kanskje i utgangspunktet befinner seg i en beklemt posisjon:
Når jeg sitter med et sluttspilltema som dagens, så dukker ett og annet minne opp om dronningsluttspill jeg selv har vært involvert i. Noen ganger er tap det man trenger for å kunne vinne ved en senere anledning! I NNM i Narvik i 1988 var jeg så nære, så nære å bli nordnorsk mester. Et vunnet bondesluttspill ble imidlertid forvandlet til et dronningsluttspill som jeg tapte, og Jan Sigmund ble mester. Det svei for meg. Ikke fordi Jan Sigmund vant, men at jeg spolerte min sjanse. Men samtidig så ga det meg en voldsom revansjlyst som varte i fem år, og i 1993 var det så min tur. Men tilbake til 1988:
I NM i Namsos i 1995 møtte jeg Sven. Her ble jeg tilskuer til min motstanders glimrende sluttspillteknikk, og igjen måtte jeg bare konstantere at dronningsluttspill ofte er vunnet for den med merbonde:
På tide å vise et par eksempler hvor også jeg får det til. Først duellen mot min gode venn Mikael Rølvåg, spilt i NNM i Tromsø 1998. Dette var min turnering hvor jeg tok min andre NNM-tittel. Oppgjøret mot Mikael viser noe av forsvarspotensialet som ligger i å forsvare seg ved hjelp av å sjakke motpartens konge. Det er ikke tale om et reint dronningsluttspill da vi hadde en lett offiser hver i tillegg, men temaet er gjenkjennbart:
Så en vinst til meg. Etter oppgjøret mot Sven i Namsos i 1995 hadde jeg litt mer peiling på hvordan det kan gjøres. I Rallarsjakken i 2004 var min motstander Sergey. Han gjorde det lenge vanskelig for meg, men det var likevel ikke nok:
Ikke den store pedagogikken i disse eksemplene antar jeg, men dronningsluttspill er det nå likefullt! Vi får gå mer systematisk til verket i neste spalte som omhandler dronningsluttspill. Som avslutning et dronningsluttspill uten bønder som i Neumans studie. Igjen er det tale om at ulykksalig plassering av kongen og dronningen kan føre rett i matt:
