Gjensyn med Sjakkspalta: Espen, Gunnar og Pål i Budapest

 

 

Tre nordnorske sjakkspillere på tur til Budapest for en internasjonal turnering i 2007
Av Sven Wisløff Nilssen

Espen Forså, Pål Røyset og Gunnar Berg Hanssen dro i oktober 2007 til Budapest for å spille en 13-runders turnering som var IM-napp kvalifiserende. Ingen av spillerne tok IM-napp, men både Espen Forså og Gunnar Berg Hanssen hadde fine turneringer med gode partier underveis. Å spille sjakk i et annet lands er både interessant, spennende og lærerikt. En måter ofte spillere en aldri har møtt før og slik sett er det noe helt annet enn norske helgeturneringer. Motstanden er ofte sterk, og for å holde hodet over vannet må en yte sitt beste. Denne turneringen trekløveret spilte i Budapest ble spilt i en periode Espen Forså alt var Nord-Norges sterkeste sjakkspiller. Han hadde nettoppbegynt på NTG i august 2007 der han gikk i klassen til Magnus Carlsen og Jon Ludvig Hammer med Simen Agdestein som læremester. Det formelig oste av sjakk i klasserommet og Espen lot seg inspirerer. Han spilte blant annet hollansk på denne tiden og med hvit hadde han skarpe partiopplegg. En spennende spiller som nådde langt i norsk sjakk og tok NM-gull i Junior-NM 2008, han ble nr. 6 i Eliteklassen 2009 i Bergen og han var med å vinne Eliteserien 2008/2009 med Moss. Dessuten tok han to IM-napp og en FM-tittel før han la årene inn for en periode. Vi håper Espen kommer tilbake snart og i mellomtiden nyter vi et par av hans partier og ser et parti av både Pål og Gunnar fra Budapest i dagens spalte.

 

Gunnar Berg Hanssen har som alltid skrevet spalten Gjensyn med Sjakkspalta – her fra oktober 2007

 

26/10-2007
First Saturday

Med ønske om matching mot god motstand dro Pål, Espen og undertegnede til Budapest for tre uker siden. Vi var alle påmeldte i IM-klassen i turneringen, og IM-klasse ble det, ei bergergruppe med hele 14 spillere. Dermed sto vi overfor intet mindre enn ei 13-runders turnering. Dette hadde vi ikke noe imot, og dermed var det klart at det ville bli mye sjakk for pengene her. For spilling i First Saturday-turneringene koster mer i startkontingent enn det som vanlig er. I overkant av 1500 kroner koster det om man har ei FIDE-rating over 2200. Og mer om man har mindre. Og da det ikke er pengepremiering så må andre ting gjøre at man ønsker å spille her. God matching er nevnt, og dette holder som lovet av arrangøren Laszlo Nagy. Drar man til Budapest for å spille i First Saturday så får man anledning til å spille i et nokså tett og jevnt felt. Og spiller man i en av GM- eller IM-gruppene så har man muligheter for tittelnapp. Samtidig så er det trivelige mennesker å treffe og bli kjente med blant deltakere og arrangører, og Budapest er en flott by med ruvende bygninger som har stått der i mange hundre år. I Oktober kan været være fint her med mye sol og temperaturer på rundt 20+. For meg ble dette som en forlengelse av den nordnorske sommeren på sitt gode.

Best av oss nordmenn gjorde altså Espen det med 8 poeng av 13 oppnåelige, med scoren +4 =8 -1. Et meget solid resultat som gir en ratingprestasjon på 2362. Etter å ha deltatt i sjakkturnering sammen med han i to uker så sitter jeg tilbake med et svært så positivt inntrykk av Nord-Norges sterkeste sjakkspiller. Tilbake er 1.e4-repertoaret med hvit, og særlig mot Siciliansk fikk Espen vist fram god forståelse og ferdigheter. Med sort var det Hollandsk og Stonewall som gjaldt. Med Simen Agdestein som trener ved NTG så var det tydelig at Espen hadde fått med seg ett og annet om denne åpningen fra en av verdens største eksperter på denne åpningen. Mot den ungarske WIM Maria Ignacz var det åpen Siciliansk det var tale om, og en instruktiv vinst til Espen ble det. Sort ble påført svekkelser i bondestrukturen, og deretter satte hvit inn trykket mot disse. Sorts offiserer ble aldri tilstrekkelig aktive til å kompensere for disse ulempene, og Espen vant etter godt posisjonsspill:

 

 

Mot den ungarske IM Sandor Farago ble avslutningen på partiet av det mer taktiske slaget. Etter å ha oppnådd ei posisjonelt overlegen stilling med hvit kunne Espen avslutte med kvalitetsoffer og avgjørende angrep mot sin motstanders konge:

 

Selv gjorde jeg et tilfredsstillende bra resultat med 50 % score og en ratingprestasjon på 2285. Jeg startet godt, men for mange korte remiser i siste halvdel av turneringen gjør at jeg ikke er spesielt fornøyd med eget spill i denne delen av turneringa. Jeg ble imidlertid litt engstelig for hvordan dette ville gå etter tapet i mitt 8.parti i turneringen mot Maria Ignacz, og valgte i overkant å spille sikkert for å skrape i hop noen poeng ved hjelp av remiser i det som gjensto av turneringen. Feigt? Joda, men selvtillit og mot er noen ganger der, andre ganger ikke for min del. Jeg håper og tror imidlertid at dette gjør meg mer kampklar til neste turnering. Men samtidig så var turneringen ei nyttig erfaring for meg. Det er når man møter spillere som er noe bedre enn en selv at man blir klar over hvor man står, og igjen tror jeg at jeg sitter tilbake med ny og fersk innsikt i egne svakheter, men og også styrker. Forhåpentligvis vil jeg kunne nyttiggjøre seg med dette i den kommende eliteserien og i turneringer for øvrig i 2008. De første sju rundene var imidlertid ok. Blant annet var jeg den eneste som kunne påføre turneringsvinneren, den amerikanske IMen William Paschall et nederlag i turneringen, selv om dette langt fra var en vinst av det korrekte slaget. Men kamp var det, og jeg lyktes å dra det lengste strået når spenningsnivået i partiet nådde sitt klimaks. Det er da noe i praktisk sjakk. Her er imidlertid sluttspillet mitt mot turneringens sistemann, meksikaneren Maurici Charpenel. I et dronningsluttspill vant jeg en bonde, og kunne deretter avvikle til et vunnet bondesluttspill:

 

 

Pål kunne sikkert ønsket seg flere poeng enn de 4 ½ han endte opp med. Han var imidlertid den som kanskje kjempet hardest av oss alle, med interessante og ambisiøse partiopplegg. Også for Pål så kan deltakelsen i First Saturday fort vise seg å være nyttig erfaring før oppstarten av eliteserien i november. Med noen justeringer i eget spill med bakgrunn i erfaringene fra Budapest så vil nok Pål bli en svært så viktig spiller for Tromsø Sjakklubb her. Hans gode spilleforståelse har alltid gjort inntrykk på meg, og når motivasjonen er der så blir spillestyrken fort av IM-styrke. Mot den tyske IMen Gregory Pitl tok Pål utfordringen, spilte dristig og aggressivt, og fikk betalt for det. Det hele var en svært så komplisert affære, og Pitl var ikke uten sjanser underveis. Men til slutt var det likevel Pål som trakk det lengste strået når avgjørelsens time var der: