Ulikfargede løpersluttspill – til glede og forargelse
De ulikefargede løpersluttspillene er ikke som alle andre sluttspill. Sannsynligheter for at du klarer å sette opp en effektiv blokade er mye større i disse sluttspillene enn i andre sluttspill. Dessuten gjelder ikke en del regler som gjelder i bondesluttspillet. F.eks. så er to sammenhengende fribønder ikke like effektive som i et vanlig løpersluttspill eller bondesluttspill. Derfor bør disse sluttspillene studeres og forstås separat. Selv lærte jeg med ulikfargede løpersluttspill gjennom et spennende postsjakkparti jeg hadde på 90-tallet. Det var nitidige analyser, hardt arbeid og mye læring. Jeg husker enda de største læringsflatende og det som sitter aller best igjen – er prinsippet om to felter mellom fribøndene. Hvis du har to bønder mer er nemlig sluttspill av typen ulikfargede løpersluttspill av og til vunnet – av og til remis. Det som ofte avgjør er avstanden mellom fribøndene. Du ønsker to rader mellom fribøndene – for da kan ikke motstanderens konge finne et felt der den stopper BEGGE bøndene samtidig og du får ofte loset frem en bonde og vinner med det motstanderens løper og vinner så på den andre fribonden. Gunnar Berg Hanssen tar deg nå med på en ferd gjennom viktige tema å kunne i disse sluttspillene – les og lær!
Gunnar Berg Hanssen snakker i dagens spalte om ulikfargede løpersluttspill
27/7-2007
Sluttspillet, del 14: Ulikefargede løpersluttspill
Det kan her være fristende å bare tilby remis med en gang, så er vi ferdig med hele temaet! Og ofte er det remis i disse sluttspillene, selv om den ene parten kan ha både èn og to bønder i overvekt. Den forsvarende parten kan ofte koordinere brikkene sine slik at merbøndene til motparten blokkeres og dermed ikke kommer noen vei. Og ved å sette eventuelle egne bønder på samme farge som egen løper går på, så gjør dette disse bøndene uangripelig. Men noen ganger er det vinst til den angripende parten, selv i ulikefargede løpersluttspill. I det nylig avsluttede NM fikk vi dette demonstrert i partiet Atle Grønn-Geir Sune Tallaksen. Og igjen handler det ikke bare om likefargede eller ulikefargede løpere, bønder osv. Kongenes betydning er ofte avgjørende for partiutfallet, og i det følgende ser vi sorts konge sette hvits gjenværende bønder under press, og trekktvang gjør at hvit ikke er i stand til å blokkere sorts merbønder:
Før vi slipper NM, så følger et eksempel til med ulikefargede løpersluttspill. Og denne gangen holder den forsvarende parten balansen med èn bonde mindre. Og den forsvarende parten var Tromsøs Espen Forså. Det er visse likhetstrekk med partiet Grønn-Tallaksen her. Den angripende parten setter den forsvarende partens bønder under press ved å spille kongen inn mot disse. Og ved hjelp sin merbonde prøver den angripende parten å tvinge den forsvarende parten å oppgi forsvaret av sine bønder. Tallaksen klarte dette, men med bare èn bonde over til Espens motstander så holder Espen partiet til remis i det følgende:
Denne drøftingen av ulikefargede løpersluttspill deles inn i to deler:
– Ulike fargede løpersluttspill hvor det er remis
– Ulikefargede løpersluttspill hvor det er vinst til den angripende parten
Det er altså allerede nevnt. For den forsvarende parten handler det om å bygge ei festning som gjør stillingen uangripelig. Dette skjer ved å la kongen blokkere en eventuell merbonde og fribonde hos motparten mens eventuelle egne bønder plasseres på samme farge som fargen egen løper går på. Med andre ord gjelder ikke begreper som god og dårlig løper lenger. En tommelfingerregel i sjakk er jo å plassere egne bønder på motsatt farge som egen løper. Men ikke i ulikefargede løpersluttspill:
Sammenhengende fribønder er som regel en mektig faktor. I ulikefargede løpersluttspill gjelder imidlertid dette kun så lenge de ikke er blokkerte. I den følgene stillingen ser vi et nytt eksempel på vellykket blokkering av fribøndene og at den forsvarende partens stilling framtrer som en uangripelig festning:
Et nytt eksempel hvor den forsvarende parten holder remis med to bønder i underkant. Det hele er mer komplisert her, og den angripende parten kan sette motparten på en del prøver her. Som nevnt så spiller muligheten for å få aktivisert kongen på en mest mulig gunstig måte en avgjørende rolle for utfallet. I det følgende er den angripende parten villig til å strekke seg langt for å klare dette. Men igjen er forsvarsressursene tilstrekkelige til å holde stillingen til remis. Først et eksempel hvor hvit går rett på sak. Men da er oppgaven enkel for sort:
Men noe legger vi merke til her: Feltet f5. Det at sort kunne spille løperen hit var essensielt for å kunne kontrollere d7-feltet. Så kanskje hvit kan gjøre noe med dette før ..c5-c6.. spilles? La oss se:
Men 1..hxg4?? var ikke nødvendig. Sort kan spille bedre enn dette. Og gjøres dette så kommer ikke hvit videre:
Et nytt eksempel på remispotensialet til den underlegne parten i ulikefargede løpersluttspill. I de eksemplene vi har sett på til nå har den forsvarende parts konge spilt en sentral rolle for å blokkere motpartens fribønder, mens løperen gjorde jobben med å dekke egne bønder. I det følgende er det løperen som i utgangspunktet gjør jobben med å kontrollere motpartens bønder mens kongen dekker egne bønder. Men i begge tilfellene er det til syvende og sist likevel tale om et samarbeid mellom løperen og kongen som avgjør utfallet:
En annen tommelfingerregel verdt å ha med seg er at det er å foretrekke om løperen kan gjøre jobben sin i en og samme diagonal. Noe av problemet for hvit i partiet Grønn-Tallaksen var at hvits løper hadde viktige jobber å gjøre i to ulike diagonaler: Den skulle både kontrollere sorts bønder i h2-b8-diagonalen samtidig som den måtte holde seg i a1-h8-diagonalen for å holde styr på sorts fribonde i a-linja. I det følgende eksemplet er alt som den forsvarende parten kunne ønske seg. Løperen kan gjøre jobben i èn og samme diagonal, og igjen kommer ikke den angripende parten videre:
Så et eksempel hvor den forsvarende parten har to sammenhengende fribønder å forholde seg til i sentrum. Det er ingen bønder å forsvare, men det å klare å stå imot to sammenhengende bønder krever endel rette valg:
Det var noe her å notere seg: Måten sort benyttet løperen til å angripe hvits d5-bonde var sentralt i sorts forsvarsstrategi. Og bøndene til hvit måtte for all del ikke tillates å komme til sjetteraden. Da er det vinst til hvit. I det neste eksemplet holder igjen forsvaret stand. Denne gangen er ikke fribøndene sammenhengende. Dette påminner om at når det er tale om isolerte fribønder, så øker sjansen for å vinne jo flere linjer det er mellom bøndene. I det følgende er det to linjer, og oppgaven er vanskelig for den forsvarende parten. Likevel er remis oppnåelig. Stikkordet er å angripe rett bonde som i forrige eksempel (i eksempel 8, bonden på d5) for enten å tvinge den fram til et felt som gjør at den kan blokkeres, eller tvinge den angripende parten til passivitet ved at den angripende parten må bruke kongen til å dekke denne:
Det var av stor betydning at den ene bonden var en g-bonde. Da er to linjer mellom bøndene fort form lite for å kunne framtvinge vinst. I det neste eksemplet har imidlertid ikke den forsvarende parten noe forsvar å stille opp med. Nesten litt rart å se dette eksemplet og hvor lett hvit vinner etter alle remisene vi har sett eksempler på til nå:
For å kunne vinne ulikefargede løpersluttspill så handler det ikke så mye om å ha merbønder som det å kunne skape fribønder som kan støttes opp ved hjelp av egen konge. Kvalitet framfor kvantitet som Lev Alburt og Nikolay Krogius skriver i sin sluttspillbok Just the Facts! På den andre siden så kan det vel bemerkes at det hjelper på å ha merbønder i utgangspunktet for å kunne skape fribønder. Men i prosessen kan det være veien å gå å gi både èn og to bønder for å framtvinge vinst. Vi avslutter denne gjennomgangen med to gamle partier for å illustrere disse ordene med sjakktrekk. Først partiet Makarichev-Averbakh, Lvov 1973:
Så til partiet Kotov-Botvinnik, Moskva 1955. I dette partiet kunne det virke som om Kotov med de hvite brikkene hadde kontroll. Men etter gjennomgangen av dagens tema så begynner ett og annet viktig å gå opp for en: Stikkordet er fortsatt fribønder, og det å skape flere enn èn fribonde i stillingen for å kunne sette forsvaret på prøve. Og kongen må være med:
