I dagens spalte er det løpersluttspill som står på agendaen
Sluttspillets magi
Av Sven Wisløff Nilssen
Et sluttspill i sjakk starter i åpningsspillet som Capablanca yndet å påpeke. Åpningsspillets tre hovedprinsipper er rask utvikling, kongens sikkerhet og sentrumskontroll – det lærer vi på skolesjakk. Men det er også å bygge stilling – nemlig å tenke på struktur. En god bondestruktur kan ofte vare partiet ut og husk alltid at du tar med den strukturen du har i midtspillet over i sluttspill på en måte – bønder kan nemlig ikke gå bakover. Så det å studere sluttspill er en viktig del av sjakkdannelsen – for det gjennomsyrer hele partiet. Derfor vil jeg slå et slag for Gunnar Berg Hanssen sine sluttspillspalter – studer dem og bli klokere! I dagens spalte er det løpersluttspill som står på agendaen – og det er likefargede løpersluttspill med få bønder Gunnar viser dere. Les og lær!
Gunnar Berg Hanssen loser dere nå trygt videre i sluttspillets farvann
29/6-2007
Sluttspillet, del 13: Likefargede løpersluttspill
TSK-spalta fortsetter jevnt og trutt sin gjennomgang av sluttspill, og denne gangen er det tale om løpersluttspill. Dette er den 13. delen, og jeg ser for meg at denne serien til slutt vil bestå av et sted mellom 15 og 20 deler. For ordens skyld, her er en oversikt over det som har vært til nå om sluttspill:
- Grunnleggende kjennetegn ved sluttspillet: Aktiv konge, fribønder og
trekktvang (spalta 18.08.06) - Matt med dronning, tårn, to løpere og løper/springer (spalta 22.09.06)
- Bondesluttspillet (spalta 03.11.06)
- Sluttspill med tårn versus bonde / bønder (15.12.06)
- Sluttspill med dronning versus bonde / bønder (29.12.06)
- Sluttspill med løper versus bonde (02.02.07)
- Sluttspill med springer versus bonde (16.02.07)
- Tårnsluttspill, del 1 (30.03.07)
- Tårnsluttspill, del 2 (06.04.07)
- Tårnsluttspill, del 3 (13.04.07)
- Dronningsluttspill, del 1 (11.05.07)
- Dronningsluttspill, del 2 (18.05.07)
Som overskriften i dagens spalte antyder så er temaet likefargede løpersluttspill. Det er altså tale om én løper på hver side som har de samme trettito feltene innen rekkevidde, ingen andre offiserer og én eller flere bønder på brettet. Spalta den 2. februar i år handla også om løpersluttspill, men den gangen var det tale om sluttspill hvor kun den ene parten var i besittelse av en løper, og hvor oppgaven var stoppe én eller flere fribønder hos motparten. Her er altså imidlertid situasjonen at begge parter har én løper hver, og hvor de opererer på de samme farge. Som i spalta 2. februar så er oppgaven for den forsvarende parten å få stoppet motpartens merbonde eller merbønder ved hjelp av løperen og egen konge, og om mulig få ofret denne på en måte som sikrer remis. Først et sluttspill hvor fribonden er kun ett felt fra forvandling. Den forsvarende parts løper kontrollerer forvandlingsfeltet, så dermed handler det for parten med mer- og fribonden å gjøre noe med dette ved hjelp av egen løper. Og hvor kongen befinner seg er heller ikke likegyldig:
Ok. Dette var enkelt. Den forsvarende parts løper hadde ingen sjanse i å holde kontrollen over forvandlingsfeltet. En regel verdt å nevne er den følgende og som dagens første eksempel illustrerte gyldigheten av:
Når den angripende parten (altså hvit i eksemplet over) skal flytte kongen, så skal kongen til den siden hvor den korteste diagonalen for den forsvarende parts løper er
I det første eksemplet gikk altså kongen til b8, ikke d8. Diagonalen a6-c8 er betydelig kortere enn diagonalen h3-c8. Ved å flytte kongen til b8 så gjør dette at den forsvarende parts løper ikke er i stand til å utøve noen god forsvarsjobb herfra som vi så. I det neste eksemplet er tiden inne for å introdusere et gammelt navn i forbindelse med løpersluttspill, Luigi Clenturini (1820-1900). Det finnes noen studier fra hans hånd og hode som illustrerer grunnleggende ting. Løpersluttspill kan inneholde fine og subtile nyanser. I den følgende studien kan hvits oppgave virke enkel nok. Igjen handler det om å fordrive den forsvarende parts løper fra å kontrollere forvandlingsfeltet. Men å klare det er ikke alltid like enkelt, og kan kreve litt dypere spill enn enkel maktbruk som i første eksempel hvor hvits konge og løper rett og slett bare fratok den sorte løperen felter med enkle og direkte midler:
Igjen er det grunn til å påminne om den overnevnte regelen om hvor kongen bør gå om den har en valgmulighet. Hadde følgende stilling vært tilfelle, så ville vinsten vært enkel for hvit:
Men altså: Vinst til den angripende part var det uansett hvilken side kongen gikk til. Ut fra dette kan dagens andre regel formuleres slik:
Når fribonden er en b- eller g-bonde og kun ett felt fra forvandling, så er stillingen vunnet for den angripende part selv om den forsvarende part skulle ha opposisjon. Den korte diagonalen er da kun på to felter, og dette er ikke tilstrekkelig for å oppnå remis
Én studie til av Luigi Clenturini. Igjen har hvits konge valget mellom å gå til siden hvor den lengste løperdiagonalen befinner seg og diagonalen hvor den korteste er. Men i det følgende eksemplet så hjelper det ikke om hvits konge går til siden hvor den korteste siden er. Stikkordet her er at fribonden er en sentrumsbonde. Jo lenger den korte diagonalen er, jo større er remissjansene for den forsvarende parten.
Ut fra denne studien kan følgende regel nevnes:
Om ikke den forsvarende part (sort i eksemplet over) ved hjelp av trekktvang kan tvinges til å forlate den korte diagonalen så er partiet remis.
At sorts konge i det siste eksemplet befinner seg på f6 har jo også stor betydning. Fra f6 kontrollerer kongen f7-feltet i tillegg til å opponere hvits konge. Med kongen på d6 i stedet for f6 så vinner hvit igjen med enkle midler:
Noen nyanser begynner nå å komme til syne. For å holde remis så er det av avgjørende betydning for den forsvarende part å ha kontrollen over feltet foran den angripende parts konge slik at det som skjedde i det forgående eksemplet ikke blir mulig. Med andre ord er det av stor betydning at den forsvarende part å posisjonere kongen slik at den opponerer den angripende parts konge, ikke fordi at opposisjon i seg selv er saliggjørende, men for å kontrollere feltet mellom kongene. Det følgende eksemplet er en studie av Horwitz og Kling:
I det neste eksemplet befinner fribonden seg på sjetteraden. Men dette er ikke avgjørende. Hovedpoenget verdt å notere seg er lengden på den korte diagonalen. Men igjen er det en kombinasjon av antallet felter som den korte diagonalen utgjør og posisjonen til den forsvarende parts konge som teller. Ut fra dette kan den fjerde regelen formuleres slik:
Er den korteste diagonalen ned mot forvandlingsfeltet på mer enn tre felter, så er sjansen for at den forsvarende part oppnår remis store så fremst den forsvarende parts konge står riktig (i en posisjon hvor den opponerer den angripende parts konge)
Her det neste eksemplet hvor den angripende parts konge står riktig på siden hvor den korteste diagonalen er, men hvor den forsvarende parten likevel holder stillingen ved å posisjonere sin konge riktig:
For å oppsummere litt så kan det slås fast at om fribonden er kommet til syvenderaden (andreraden om det er tale om sort) og er en b- eller g-bonde, så er stillingen normalt vunnet for den angripende part. Dette er også tilfelle om fribonden er en c- eller f-bonde såfremt den angripende parts konge er plassert på siden hvor den korteste diagonalen er. Er det imidlertid sentrumsbønder det er tale om, så er som regel remissjansene for den forsvarende part gode. For ordens skyld så tas her med et eksempel hvor fribonden er en f-bonde, men hvor den angripende parts konge befinner seg på gal side:
Så litt om randbønder. I sluttspill hvor det er tale om konge, løper og fribonde i a- eller h-linja mot enslig konge, så er hovedregelen at er fribondens forvandlingsfelt av samme farge som løperen, så er stillingen vunnet. Er imidlertid innslagsfeltet av motsatt farge så er det hele remis. Har den forsvarende part en løper i tillegg så er det imidlertid ikke lenger slik. Her et eksempel hvor fargen til forvandlingsfeltet og fargen på feltene som løperen beveger seg på er identiske. Men hvit kommer ingen vei og stillingen i det følgende eksemplet er remis:
Her et eksempel hvor fargen til forvandlingsfeltet og fargen løperen beveger seg på er identiske. Nå har imidlertid hvit vinsten inne, og som ofte er i sluttspill så handler det her om hvorvidt motstanderen havner i trekktvang eller ikke:
Dette var noe om likefargede løpersluttspill med én fribonde involvert. Stikkord vi sitter igjen med kort versus lang løperdiagonal når den angripende parten skal velge plass for kongen, og at det er i nærheten av den korte diagonalen kongen best står plassert. Trekktvang er et annet viktig hjelpemiddel for å vinne, i løpersluttspill som i andre sluttspill. For den forsvarende parten er det også av stor betydning hvordan kongen benyttes. Å oppnå opposisjon er i mange stillinger avgjørende for å få remis. Dette for å oppnå kontroll over feltet mellom kongene slik at den angripende parten ikke kan benytte dette feltet til sin løper så som i det 4. eksemplet i dagens spalte. Så til stillinger hvor det er mer enn én bonde involvert. Her en studie av komponisten Moravec hvor den ene parten har to sammenhengende fribønder mot ingen. Generelt så er dette vinst i likefargede løpersluttspill, men ikke alltid:
Her enda et eksempel hvor den forsvarende parten er i stand til holde stillingen til tross for at motparten har to bønder mot ingen:
I det følgende er det enda flere bønder i aksjon. Først litt VM-sjakk, revansjematchen mellom Aljechin og Euwe i 1937. Stillingen som følger er fra det 3. partiet hvor Euwe med de hvite brikkene har en merbonde og prøver å vinne ved hjelp av denne. Aljechin holdt imidlertid stillingen ved å avvente hvits spill da hvit igjen ikke kunne kommer videre:
Med større avstand mellom bøndene så øker vinstsjansene. Dette fordi dette strekker forsvaret til den underlegne parten og gjør det mindre fleksibelt: Kongen vil måtte forholde seg til den ene bonden mens løperen må konsentrere seg om den andre. Her et eksempel på dette:
Hvilken farge skal bøndene stå på i likefargede løpersluttspill med flere bønder på hver side? Dette berører spørsmålet som har med god versus dårlig løper å gjøre, men også det å kunne gjøre motpartens bønder til svakheter. Kort fortalt så er hovedregelen at ens egne bønder plasseres på motsatt farge som feltene som løperne ferdes på, og kan motstanderen tvinges inn i ei stilling hvor motstanderen må fastlegge egne bønder på samme farge som fargen løperne ferdes på, så er en del oppnådd. Samtidig så spiller igjen kongenes plassering en viktig rolle. Kongen må delta aktivt!
Det var noe om likefargede løpersluttspill. En direkte konfrontasjon mellom løperne oppstår gjerne. Er det en langt framskutt fribonde i stillingen så vil den forsvarende parts løper forsøke å hindre denne fra å bli forvandlet. For den angripende part så vil oppgaven gjerne være å hindre dette ved hjelp av egen løper og ved hjelp av kongen. Dette berører et av de viktigste temaene i dagens spalte, hvilken side av fribonden den angripende parts konge står best. Det siste eksemplet var et nokså ekstremt tilfelle av god versus dårlig løper, og hvordan den dårlige løperen ble fullstendig dominert av motpartens løper og konge. Sort lyktes her å fastlegge hvits bønder på samme farge som fargen løperne gikk på, og dette begrenset hvits løper veldig samtidig som hvits bønder blir til angrepsobjekter.
Aktuelle lenker:
Her er en oversikt over det som har vært til nå om sluttspill:
- Grunnleggende kjennetegn ved sluttspillet: Aktiv konge, fribønder og
trekktvang (spalta 18.08.06) - Matt med dronning, tårn, to løpere og løper/springer (spalta 22.09.06)
- Bondesluttspillet (spalta 03.11.06)
- Sluttspill med tårn versus bonde / bønder (15.12.06)
- Sluttspill med dronning versus bonde / bønder (29.12.06)
- Sluttspill med løper versus bonde (02.02.07)
- Sluttspill med springer versus bonde (16.02.07)
- Tårnsluttspill, del 1 (30.03.07)
- Tårnsluttspill, del 2 (06.04.07)
- Tårnsluttspill, del 3 (13.04.07)
- Dronningsluttspill, del 1 (11.05.07)
- Dronningsluttspill, del 2 (18.05.07)
