Thomas Robertsen nyter her solen i Italia – i dag nyter han glansen av en seier mot Jan S. Berglund
Foto: Kristian Bjørnsen
Dracula Frankenstein i hendene til Thomas Robertsen
Har Znosko Borovsky sjakkens tøffeste navn, så har Dracula Frankenstein-varianten åpningenes tøffeste navn. Jeg husker første gang jeg så denne åpningen i praktisk spill. Det var Frode Bull Jæger som spilte svart og ofret villig vekk materiell mot Rune Djurhuus under Det åpne NNM i Vadsø i 1990 med svart. Jeg visste da om John Nunns fantastiske bok Secrets of Grandmaster Chess og dets første parti der Nunn som svart slår Jakob-Øst-Hansen på et spennende vis. Jeg fulgte derfor partiet til Bull-Jæger tett i Vadsø – men han måtte raskt ned. Hvit slo tilbake i denne åpninga. En hissig angrepsspiller er Thomas Robertsen – en farlig herremann med skumle hensikter og en rockefot som begynner å gå straks angrepet settes inn. Å putte en Dracula-Frankenstein i hendene på denne mannen er som å gi en pyroman en eske fyrstikker og ti liter bensin! Det må skje noe dramatisk! I dagens parti kastet Thomas, først all bensinen sin på bålet uten at det brant så godt som han håpet på. Motstander Jan S. Berglund så nemlig ut til å stå i mot i dette dramatiske Dracula-partiet når han kom et helt tårn over uten at svart hadde annet enn trusler igjen. Men Thomas holdt liv i disse truslene, og til slutt… Ja, se selv! Denne sjakkspalten sto på trykk for første gang i 2006 og er skrevet av Gunnar Berg Hanssen med Jan S. Berglund og Thomas Robertsen i hovedrollene fra 2004
Sjakkspalta anno 17/2-2006 ved Gunnar Berg Hanssen
17/2-2006
Bikkjeslagsmål
Et sjakkparti kan ta mange veier. Når en angrepsspiller knuser alle forsvarsrekker og vinner i stor stil, så gjør dette alltid inntrykk. Det samme kan sies om nedspillinger med posisjonelle midler, eller når sterke sluttspillferdigheter gjør seg gjeldende. Tidligere verdensmester Anatoly Karpov har sagt at et godt sjakkparti gjerne skal være strategisk oppbygd, og kulminere i taktisk spill som avgjør det hele.
Selv har jeg sans for det jeg vil kalle bikkjeslagsmål. Dette er harde og jevnspilte partier med masse innhold. Begge partene må gjerne være involverte både i forsvar og angrep, og trusler må gjerne bli besvart med mottrusler, eller parader som man knapt skulle tro var mulige i stillingen. Sterke angreps- og forsvarstrekk må gjerne avløse hverandre, og partiene preges av spillere som satser og som våger. At spenningsnivået er stort hjelper også, for eksempel fordi mye står på spill.
Slike partier er sjeldne feilfrie. Parallelt med at spillerne gjør sterke prestasjoner under spillets gang ved å finne gode og kreative trekk, så dukker gjerne feiltrekk opp inn i mellom. Spesielt gjelder dette når tidsnøden er der. Dette forringer imidlertid ikke et parti så mye synes jeg, men er bare en naturlig del i en heftig kamp mellom partene. Jan Sigmund Berglund og Thomas Robertsens partisamlinger består av mange harde kamppartier. I Tromsøsjakken 2004 møttes de, og fort oppsto store komplikasjoner:
Aktuelle lenker:
