Nils Grotnes i New York City der han bor for tiden
Foto: Privat ved Nils Grotnes
Lørdagsintervjuet er i dag med Nils Grotnes. En spiller som lærte sin sjakk i Tromsø Sjakklubb på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Han ble FM, fikk rundt 2350 i rating og tok ett IM-napp. Allikevel er nok 2. og 3. plassene fra Eliteklassen i NM det sterkeste han har gjort. Les mer hos Tromsø Sjakklubb. Nils gikk gradene i TSK som ungdom – men flyttet fra byen alt som 18-åring og i dag bor han i New York og dyrker sjakken sin både på brett og på nett.
Kan du fortelle litt om når, hvordan og hvorfor du begynte å spille sjakk?
– Min far lærte meg trekkene og spilte noen partier med meg en gang i blant. Han var en bekjent av norgesmester Per Ofstad i sine yngre år, og likte å fortelle at han hadde 50% mot ham, det må ha vært et veldig vennskapelig remisparti. Sjakk tok ikke av for meg før jeg rundt 14 år gammel begynte å spille med min nabo og venn Trond Schwenke. Vi var jevngode og det gjorde det plutselig veldig gøy. Det ble etterhvert hundrevis av partier hver dag i ukevis. Han droppet etterhvert sjakk for hundekjøring og basketball på nasjonalt elitenivå, men ikke før han hadde introdusert meg til noen juniorer i TSK, og deres trener Ivbjørn Nimki.
Fortell litt om din sjakklige dannelsesreise tidlig på 80-tallet?
– Jeg ble sjakkspiller etter mitt første sjakk-kurs, som Trond tok meg med på. Ivbjørn Nimki lærte meg nok til at jeg greide å slå min far for første gang. Jeg hadde aldri vært bedre enn faren min i noen ting, så da ble jeg hektet. Tor Ånstad, som skulle bli min beste venn, var nok den klart sterkeste junioren i TSK på denne tiden. Han var allerede veldig seriøs med en moden seleksjon av åpninger og alle Informatorer fra #1 og opp. I klar kontrast var Kjetil Jakobsen. Han var veldig glad i å angripe, og kastet gladelig alle bønder foran egen konge fremover uten å bry seg så mye om egen sikkerhet. Hvordan overleve kongegambit var et viktig tema hvis man besvarte hans e4 med e5. Senere introduserte Tor meg for Caro-Kann, og ting ble litt enklere.
Andre juniorer jeg husker var Morten Barge, som var litt eldre og praktisk nok hadde bil, og Morten Andresen som jeg tror ble lei sjakk etter at Ivbjørn Nimki satte han på først bord av taktiske grunner i NM for skolelag (i 1978 eller 79). Flere juniorer var vi stort sett ikke, så vidt jeg husker. Vi spilte sammen privat, og klubbsjakk i TSK på Alfheim var jo obligatorisk, dessuten gikk jeg med aviser for å finansiere reiser til sjakkturneringer rundt omkring. Arnold Eikrems Gausdal-turneringer var en flott kilde til tøff motstand i min sjakklige oppvekst. Jeg flyttet til Oslo rett etter å ha fylt 18, og selv om militærtjenesten satte en viss demper på aktivitetsnivået, ble jeg dimittert med en liten skade som tok mer enn ett år å lege. Med full sykemelding ble det starten på en slags «semi-proff»-periode som jeg vel tilslutt toppet med en rating rundt 2350.
Kan du forteller litt om hvordan det var å komme til Tromsø SK tidlig på 80-tallet?
– TSK var for meg en vennlig og varm klubb som holdt til ved siden av Alfheim svømmehall. Arnold Andreassen var drivkraften, Karl Petter Jernberg materialforvalter og lett skremmende underholdningsfaktor for oss juniorer. Jan Shotland og Oddleif Aarø er andre originaler jeg husker med glede, Jeg har faktisk bare gode minner fra denne tiden.
Nils Grotnes i 1982 – et ungt lovende talent fra Tromsø som skulle ta IM-napp i karrieren
Foto: Etter faksmile fra bulletinen om Tromsøsjakken 1981/82
Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?
– Det er nok flere Gausdal-turneringer, inkludert minst en der jeg tok IM-napp. Arnold nevnte at jeg muligens hadde et til, men det ble aldri offisielt registrert. Noen NM i sjakk, en liten Odense-turnering der jeg slo GM Plachetka og endte et halvpoeng fra IM-napp husker jeg også, samt en pangstart i Copenhagen Open i 1991. Jeg hadde 4.5 poeng mot tidels sterk motstand etter de første 5 rundene, men greide dessverre bare en remis i de 5 siste.
Dine beste slik jeg ser det er i NM-sammenheng der du tok bronse i Steinkjer i 1986 og sølv i Kristiansund i 1992 etter Gausel. Fortell, fortell?
– I 1986 var jeg nok i min beste form, vi var en gjeng som delte en hytte og turneringen var trivelig. Jeg spilte veldig skarpt, hadde bl.a. noen taktiske perler mot Frank Hovde og Richard Bjerke og jeg var generelt veldig vanskelig å slå. Dessverre var både Gausel og Simen med, og sistnevnte ga meg mitt eneste tap. Etter en downperiode fikk jeg min andre opptur i 1992, men min 2. plass i NM var delt med 5 andre, og partikvaliteten var ikke lenger på samme nivå.
Asker sitt lag som vant gull i NM for klubblag i 2009
Foto: Asker Schakklubbs hjemmesider
Gausdal var også en lekegrind for deg tidlig på 90-tallet – jeg har latt meg fortelle at du tok to IM-napp der. Fortell om disse opplevelsene?
– Kun ett IM-napp ble offisielt registrert, Arnold fortalte meg jeg kunne ha tatt ett til, men tror han ville kommet tilbake med mer info hvis det virkelig var slik. Gausdal var et flott sted å spille, selv for spillere med dårlig råd var rimelige hytteløsninger tilgjengelige. Tor Ånstad og jeg hadde mange sjakklige opplevelser i Arnold Eikrems storhetstid. Jeg er evig takknemlig til begge for å hjelpe meg å møte så sterke spillere. Det var bare ett stort problem på Gausdal, lunsjen var massiv og av topp høyfjellshotellkvalitet, men runden startet ofte rett etterpå. Der lå helt klart en annen av mine svakheter som sjakkspiller, alt for mange runder ble spilt i en tilstand der mesteparten av blodet mitt hadde mer enn nok med å fordøye maten, i stedet for å samles rundt de små grå…
Hva er ditt aller beste sjakkminne?
– Tror jeg må si det var alle mine opplevelser med sjakklubben Brugata. Vi ble til og med Norgesmestre sammen tilslutt. Men det var samholdet og alle opplevelsene vi fikk sammen som jeg vil minnes med glede.
Til venstre ser dere Arnt Esbensen, Odd Øyvind Bergstad og Nils Grotnes i lagmatch mot OSS i 1986
Foto: Øystein Brekke
Hva liker du best ved det å spille sjakk?
– Å vinne! Men dette har jeg jo funnet ut er en blindgate, så med ujevne mellomrom prøver jeg å finne gleden med selve spillet, uavhengig av resultatet. Lagsjakk er en annen favoritt, jeg har sansen for det å kjempe for et fellesskap, og å prøve å løfte de andre på laget.
Føler du at du har noe uoppgjort i sjakken – har du fortsatt en ambisjon på et eller annet felt?
– Bortsett fra å finne frem til sjakken som kunstform, har jeg nok ingen ambisjoner lenger. Men jeg hater fremdeles å tape, så kamp blir det jo alltid.
Har du en spiller som har utmerket seg om din favorittspiller gjennom tidene?
– Jeg hadde aldri sansen for å lese mye sjakklitteratur. Historiske sjakkspillere interesserte meg derfor lite, og internasjonale stjerner ble for fjerne. Det var noen norske spillere jeg hadde sans for; Simen Agdestein selvfølgelig, jeg respekterte hans spillestyrke, men beundret faktisk mest hans evner på fotballbanen. Spillemessig vil jeg nevne to som imponerte meg fra tidlig av, i NM 1990 utførte for eksempel Berge Østenstad uten mye tenking et kvalitetsoffer i et parti mot meg som åpnet øynene mine for hvor god han var strategisk. Denne evnen til å bare se de beste trekkene med en gang, er jo noe vi kjenner til i en ekstrem grad med Magnus, men min aha-opplevelse var det altså Berge som ga meg. Likevel er nok den spilleren jeg har beundret mest faktisk Einar Gausel. Ikke for sjakken han spilte, den var til tider relativt kjedelig (om enn ofte effektiv), nei jeg var imponert over hans evne og vilje til å jobbe med sjakken, til tross for at hans talent trolig ikke var mye større enn mitt eget. At han ble stormester og en av Norges ledende spillere er for meg mye mer imponerende enn selv Magnus’ unike klatring til verdenstoppen.
Hvordan dyrker du sjakkspillet i dag over 20 år etter din storhetstid?
– Mobiltelefonen er min daglige sjakkarena. For tiden er det mobilappen til lichess.org som brukes flittig. På 19 måneder har det blitt godt over 3000 lynpartier (av den gamle sorten, 5 min med 5 sek tillegg per trekk for å kompensere for alderen…)
Har du noe kontakt med dine gamle sjakkvenner i dag?
– Joda, jeg har da det. Ingen fra Tromsø riktignok, vet ikke helt hvor de tok veien, men for meg vil sjakkvenner forblir sjakkvenner for livet.
Har du noen boktips. Sjakkbøker du har lest og som er så slitesterke at også den nye generasjonen kan ha glede av dem?
– Jeg hadde som sagt lite sans for sjakkbøker, men «Chess for Tigers» var jo en som passet en praktisk orientert spiller. Taktikkbøker av alle slag liker jeg fremdeles, og Larsens små hefter var korte nok til at jeg ikke gikk lei.
Chess for Tigers er en virkelig stor klassiker og veldig lettlest
Har du noen glede av sjakken selv i dag – i år 2018?
– Absolutt, som tidsfordriv og hjernetrim fungerer sjakk fremdeles glimrende. Lagsjakk er fremdeles morsomt, jeg spilte sist i US Amateur East Team Championship i 2016. Dessverre er ikke sjakklag like sammensveisete her over i USA som de er (var?) i Norge, men den turneringen er nok det nærmeste en kommer.
Følger du noe med på Magnus Carlsen?
– Selvfølgelig, jeg har blitt helt bortskjemt av spenningen og underholdningen han skaper i de sterkeste turneringene. Sportslig er han jo unik, men føler vel at litt av «Mozart» har gått tapt av praktiske grunner. Må si at jeg fikk mer gåsehud av de 10 partiene til Alpha Zero, enn jeg har fått av Magnus sine partier i de siste årene. Men jeg vet jeg er veldig urimelig nå.
Fortell litt om hva sjakken ga deg som person av ballast til livets «ryggsekk» – er det noe du har lært via sjakken du virkelig har fått bruk for i livet ellers?
– De første fire årene kunne jeg lett merke på skolen at sjakken skjerpet mine evner til å konsentrere meg intenst over en lengere periode. Jeg har også innenfor dataprogrammering funnet den samme følelsen av å komme i «sonen», der alt virker klarere og tiden sakner farten. Skal jeg være ærlig, var det vel først når jeg begynte å tape litt mer enn jeg pleide, at jeg var i stand til å innse at sjakken har sine skyggesider også. Om du ikke er en av de få spillerne som kan skape kunstverk på brettet, eller nasjonal entusiasme med dine erobringer, så blir sjakk lett et null-sum spill. Med det mener jeg at den gleden man får av en seier oppveies av smerten taperen føler. Likevel spiller jeg fortsatt, mest på telefonen som sagt, men jeg har da hatt minst tre «comeback» over brettet. Nå som målet er å lære å nyte sjakk for spillets glede, uavhengig av seier eller tap, er det vel kanskje snart på tide at jeg åpner en bok eller to om spillets gamle mestere?
Jøran Jansson og Nils Grotnes i en lagkamp for Asker Schakklubb mot OSS i 2010
Foto: Tarjei Joten Svendsen
Har du en liten historie fra sjakkmiljøet i Tromsø fra 80-tallet som har satt spor?
– Jeg husker ennå en disputt mellom Karl Petter Jernberg og Jarl Kvikstad som visstnok hadde startet i Storgata. Jarl ville ha erstatning for briller som Karl Petter skulle ha ødelagt i det jeg fikk inntrykk av var et basketak. Jarl synes tydeligvis at vår ukentlige sjakk-kveld var det rette tidspunktet å ta dette opp med Karl-Petter, noe som fikk sistnevnte til å hisse seg opp nok til at Arnold Andreassen så seg nødt til å bære han ut og låse døren. Jeg var ganske så imponert av handlekraften.
Jeg husker også en dramatisk sjakktur til Narvik i bilen til Roald Storslett, der Karl Petter og tre av oss TSKs juniorer var med. I rund 90 km/t kom vi ut av en sving og så en møtende bil gjøre det samme i andre enden av et rett strekke. Eneste problemet var at han lå i vår fil. Rett før tragedien var et faktum, kastet den møtende bilen seg over i riktig kjørebane. Jeg satt på midten i baksetet uten belte, og hadde full utsikt. Jeg så derfor også at Roald rykket til i rattet omtrent samtidig, men han greide heldigvis i siste sekund så vidt å forhindre at han selv kastet bilen over.
Har du et parti du kan tenke deg å vise oss?
– Her er to jeg håper kan være underholdene:
Hva tenker du om utviklingen med datamaskinenes inntok på godt og vondt?
– Det er nok en utvikling som knapt er til å unngå, så det blir litt som å diskutere været. Jeg har litt ekstra interesse i temaet sjakkjuks, men har blitt pessimistisk nok til å tro at det kan være snakk om så lite som en håndfull år før det blir så lett å jukse u-detektert at sjakk om penger vel vil bli presset til å gå over til kortere og kortere betenkningstid.
Hva var dine styrker og svakheter som sjakkspiller?
– Jeg har alltid vært veldig avhengig av min regnestyrke, og liker dessuten sluttspill, mens min strategiske midtspillforståelse nok drar ned mine resultater en god del. Jeg gir heller aldri opp, det har gitt meg mange ekstra halvpoeng å øke fokus og spillkvalitet etter en bukk om den var materiell eller posisjonell.
Kjenner du en åpning eller to du tenker har gått av moten og som fortjener mer oppmerksomhet i dag?
– God gammel Benoni er vel noe vi sjelden ser på toppnivå i dag? Ellers er jeg nok ikke den rette personen til å snakke om åpninger, for meg har de alltid vært noe man måtte overleve…
Nils Grotnes under en lagmatch i England i 2012
Foto: ChessIT
Hva er historien bak «Liten sjakklubb» og hvor lenge eksisterte denne?
– Da jeg i en periode kom tilbake til Tromsø etter veldig lang tid sørpå var det ikke mange spillere igjen fra min tid i TSK. Miljøet hadde endret seg på godt og vondt, og jeg greide ikke helt å tilpasse meg med min ballast av gamle minner. For å få sjakkbladet, og delta i turneringer, ble alternativet å starte en egen klubb. Jeg fikk vite at 3-4 medlemmer burde man nok ha for å kunne kalle seg en sjakklubb, så jeg fikk noen venner til å melde overgang ved å friste med at 100% av kontingenten gikk til NSF. Så «Liten» henviste altså både til medlemstall og kontingent.
Hvilke interesser har du utenfor de 64 feltene?
– Som sagt har jeg funnet mye av den samme gleden av å tenke hardt og konsentrert over lengre tid innenfor dataprogrammering, så det blir jo endel av det. Mesteparten av tiden min går for tiden med til å hjelpe organisert barnesjakk her i NY med datatjenester som nettsider for registrering etc. Ellers interesserer jeg meg for alt mulig innen vitenskap, men med en stadig akselererende kunnskapsutvikling, er det jo nå helt umulig å holde seg oppdatert på alle områdene jeg skulle ønske, og med internett er det umulig å ignorere det.
Vi takker Nils Grotnes for intervjuet!
Foto: Privat
