Paul ser spøkelser på brettet på dette bildet – men normalt sett klinker han til og vinner alt i Narvik
Foto: Anniken Vestby
Paul Svedenborg trenger ingen nærmere innledning og han avrunder trolig denne serien med Lørdagsintervjuer. Kanskje blir det et intervju til – kanskje ikke – vi får se. Paul ble Norgesmester i sjakk bare 19 år gammel i Bodø i 1966. Året etter i 1967 i Bergen tok han like gjerne The Double. Han vant både den klassiske sjakken og lynsjakken som sto høyt i kurs. Paul ble samme år delt vinner av nordisk mesterskap der han til slutt ble nr. 3 etter stikkamp på Island. Paul har en variant oppkalt etter seg og han har spilt i to sjakk-OL for Norge. En spiller for historiebøkene og størst i Nord-Norge frem til vår tid og til Benjamin Arvolas nye bragder. Lørdagsintervjuet denne uka er skapt via telefonkontakt.
– Kan du fortelle litt om når og hvordan du begynte å spille sjakk?
Jeg begynte å spille sjakk når jeg var 10 år gammel. Dag, broren min, begynte da han var seks mens jeg i dag synes ti år var litt sent. Tror ikke det var helt min feil heller. Sigurd spilte lyn hele tiden med min far, men de hadde aldri tid til å vise meg noe som helst. Fikk ikke svar på noe.
Så det som skjedde var at en dag jeg ble syk med influensa, og da lå jeg på sofaen når en kamerat kom på besøk. Det sto et brett fremme etter farsan. Det var ikke så nøye som hjemme hos oss i dag, så det fikk stå fremme. Kameraten min spurte om vi skulle spille. Jeg kunne ikke reglene og han sa han skulle lære meg dem. Men han lærte meg ikke reglene helt rett, sa ikke noe om at en kunne slå brikkene som ga sjakk. Så jeg tapte og da jeg sa dette til morsan, ble det fart i sakene og min far lærte meg spillereglene ordentlig. Da dette var gjort – ble det mye sjakktrening. Og der var vel farsan veldig flink på alle mulige måter. Først fikk han meg med på ungdomssjakken, så spilte han selv med meg. Ga meg først store forgaver. Han ga meg først to tårn og en dronning. Og for hvert nivå jeg slo han på – så gikk vi opp et nivå for meg. Likevel synes jeg i dag jeg lærte det for seint – da jeg var 10. Min bror Dag lærte det samtidig – og han var bare 6.
– Fortell litt løst om sjakkmiljøet i Narvik i din oppvekst – hvordan var sjakklubben den gang?
På den tiden var det et veldig aktivt miljø, bortimot 50-60 spillere som spilte hver fredag kveld på voksensjakken fra kl. 19 og utover. Det var fem klasser. Klasse Mester, 1, 2 og helt til 4. Du måtte begynne nederst og spille deg opp. Som reglen måtte du vente et helt år før du fikk sjansen til å spille deg opp om du mislyktes.
Ungdomssjakk ble også drevet og det var masse ungdommer som også spilte sjakk den gang. I 1957 begynte jeg på ungdomssjakken, da var jeg 10 år gammel. Det var en spillekveld i uka og det var jo ikke noe fjernsyn den gang, og ikke så mye annet heller. Selvsagt var det fotball, men ikke særlig mye fotball om vinteren. Så mange var med og så sluttet de etter hvert. For var du med i turneringer måtte du være tilstede hele tiden. Det var streng justis den gang.
Paul har alltid hatt et stort hjerte for de unge og han elsker fortsatt å lære bort sine kunster til den yngre garde
Foto: Anniken Vestby
– Fortell litt om din onkel Sigurd Svedenborg som jo hadde hele 8 nordnorske mesterskap?
Sigurd var utrolig stor på mange måter for han tilpasset seg spillestyrken til de han spilte mot. Så når f.eks. jeg spilte bedre, Kjell Ole Kristensen spilte bedre eller Fred Ellingsen og Frans Larsen utviklet seg – så spilte Sigurd bedre og vant likevel NNM. Som på Sortland i 1970 der han slo Fred Ellingsen i siste runde og vant. Sigurd vokste med oppgaven og slo Fred på en for meg sjokkerende måte. Eneste gang han var med i NM fikk han sølv i Steinkjer i 1956 – og han ledet helt til siste runde der han tapte slik at det ble 2. plass. Far til Kjell Ole, Eskild Kristensen, og Sigurd var de to store på denne tiden og Eskild hadde en helt annen spillestil og var mer posisjonell kan du si, og kunne finne ut av hvordan en satte opp brikkene og bøndene fort – det var Eskild god på. Alfred Nilsen fra Bodø var også god på denne tiden, men ikke helt på deres standard.
– Fortell litt om oppveksten med din sjakkinteresserte bror Dag?
Jeg lå litt foran Dag i antall år med sjakk selv om han var med i sjakken, men han var kanskje ikke like ivrig som meg. Det ble ikke så voldsomt mye spilt mellom oss egentlig – bare litte grann. Dag ble faktisk bedre i de årene der jeg studerte utenbys. Da ble han bedre. Det var vennskapelige forhold, men vi spilte aldri på f.eks. ungdomssjakken der han jo spilte i en helt annen klasse. Så det ble lite spill mellom oss.
Torbjørn Valvåg koser seg i bakgrunnen når angrepsvirtuosen Paul Svedenborg svinger opp variantene
Foto: Anniken Vestby
– Kan du forteller litt om din sjakklige dannelsesreise?
Erling og Sigurd spilte en del hjemme. Vi hadde også en bestefar. Faren til Erling. Han var kjekk og veldig ivrig og han var absolutt en god sparringspartner for oss opp gjennom årene. Jeg synes tidlig spillet virket interessant.
Så var det liksom en episode som kanskje gjorde at jeg ville bli god i full fart. Det var et selskap der min mor var veldig entusiastisk på mine vegne. Det var en venninne av henne der også som var blitt enke tidlig og hun var også entusiastisk. Den gang hadde de en svært god sosial tone. Han far, Erling, Sigurd og venner av familien. Det ble koselige kvelder med bekjente og de drakk vin sammen og hadde det fint. De pratet om sjakk og kanskje provoserte min mor han Sigurd under dette selskapet. Han var jo mye bedre enn farsan. Så hun sa: «Nå kommer nok ikke han Sigurd til å regjere tronen evig.» Så sa morsan det rett ut – at han Sigurd kom til å få problemer. «Dokker har ikke forstått så mye av dette spillet som dere tror – men dere får se. Det er greit Sigurd, men du kommer ikke til å klare han Paul når han er 16.» «Fra klasse 4 til klasse mester», svarte Sigurd. «Ja, da er han oppe i klasse mester når han er 14 år», sa morsan og veddet 100 kroner på det. Det står jeg godt for sjøl, sa hun til farsan. Og jeg slo han vel før jeg var 16 år. Det var i 1963. Da hadde jeg alt slått han før, og da slo jeg han for andre gang – det var i NNM 1963 i Narvik. Og den 100-kroningen fikk jeg til konfirmasjonen.
NNM i Narvik i 1963 er første gang de ble oppmerksom på meg. I første runde spilte jeg mot Pål Jensen. Han spilte forsiktig med d6, jeg gikk på med bøndene på kongefløya og han spilte h5 og jeg bare rykket på med bøndene mine. Under partiet fikk han høre at han sto dårlig og de lurte på om ikke jeg sto veldig godt? De var forundret når jeg vant – Hans Eriksen fra Harstad blant annet. Så i andre runde vant jeg i siciliansk mot Sigurd. Et mye hardere parti enn de vi hadde i klubben. Han hevet seg i Nordnorsken. Så ble jeg sur. For etter å ha vunnet 5 strake partier – for også Alfred Nilsen slo jeg ganske lett – så klarte jeg ikke å vinne i siste runde. Det irriterer meg den dag i dag. Jeg var mester før siste runde, og jeg så frem til 6 strake og spilte mot Hans Eriksen og hadde bonde over med svart slik jeg husker det. Så tilbød han remis 4-5 ganger – han påsto han hadde en på sykehuset som han skulle besøke. Følte meg presset, og tok til slutt imot remisen. Det irriterer meg den i dag.
– Forholdet litt om ditt forholdt til Kjell Ole Kristensen – dere er begge glad i sjakk og lun humor?
Vi har vært konkurrenter og ellers gode venner. Vi har hatt veldig mange harde partier sammen. Kanskje først og fremst fordi vi spiller den samme stilen. For han Kjell Ole begynte litt mere posisjonelt slik som faren Eskild. Og han endret stil og fikk brukt sitt taktiske talent etter hvert. Jeg husker blant annet da Kjell Ole vant NNM i Harstad, og vi spilte et beinhardt parti der jeg med sort ikke klarte å slå han. Vi var vel begge like utmattet da. Han hadde vel en fordelaktig stilling der da, så det var ikke annet å gjøre. Det her var så vanskelig for meg, for han vant Nordnorsken det året. Synes Kjell Ole spilte godt, og lurer på at han ikke hadde en bonde. Vi hadde mange harde partier og dette var i 1972.
I dag spiller Kjell Ole fortsatt aktivt og vi spiller noe lynsjakk. Vi spiller ofte lynsjakk når det samles folk. Før var det mye hos Magnus Aanstad, men så ble han Magnus gift – og da ble det til at det ble noe spill hos Kjell Ole. Olaf Thoresen er også ivrig etter at han ble fengslet av sjakken etter at Magnus sin kampiver smittet.
Kjell Ole Kristensen og Paul Svedenborg har mange harde dueller over sjakkbrettet mot hverandre
Foto: Anniken Vestby
– Du er en fryktet angrepsspiller – hvorfor ble de fleste Narvikingene nettopp angrepsspillere?
Sigurd spilte mye angrep og kombinasjonsspill og farsan gjorde også dette. På den tiden var det mange skjønnhetspartier. Det var en ære å vinne slikt. Det var noen år skjønnhetspriser i alle klasser i NNM tror jeg. I hvert fall så var det han Sigurd og han Erling som var eksponenter for angrepssjakken og Narviksstilen. Vi hadde flere. Kjell Pleym var også en angrepsspiller. Og det vare alltid en viss diskusjon. For Eskild forsto posisjonsspillet godt og det var et alternativ.
– Hvem var de største eksponentene for denne stilarten slik du ser det?
Sigurd, Erling, Kjell Pleym. Etter hvert kom det flere andre: Kjell Ole utviklet den mer og mer. Men han utviklet denne angrepsstilen mer på egenhånd. Vi har også Fred Ellingsen og Skjalg Rafnung. De kom begge fra skolesjakken. Torbjørn Burchardt var også en ivrig angrepsspiller. Han spilte Benkøgambit – som han spilte mye mot Kjell Ole. Kjell Ole hadde en stund en fot i hver leir. Posisjonsspillet og angrepsspillet, men han ble angrepsspiller.
– Beskriv Narvikstilen – hva kjennetegner denne måten å spille sjakk på?
At du gjerne gir en bonde og får brikkene fort ut og at du spiller på angrep med matt som mål. Du går etter kongen. Du driver ikke på med manøvreringsspill der du flytter rundt på hestene – det har du ikke tid til. Vi prøver å åpne linjer, regne mye og langt og å finne en matt.
– Den tyske IM Kurt Richter ga ut mange bøker som jeg vet du slukte som ung – ble du preget av hans angrepssjakk?
Det var mere kombinasjonsbøker han ga ut. Gubben hadde disse bøkene. Og før han gikk på klubben sa han ofte at han hadde ordnet kombinasjonsblikket sitt før dagens partier. Richter hadde en bok som het «Kombinationen» og en annen kombinasjonsbok også – begge disse kikket jeg mye i og der fikk jeg se hvor mye som ble avgjort på kombinasjoner i sjakk.
Paul Svedenborg i hard kamp med Magnus Aanstad – begge disse spiller den hasardiøse Narvikstilen
Foto: Anniken Vestby
– Fortell litt om ditt første NM-gull i Bodø i 1966?
Du kan si at jeg hadde mislykkes litt i NM i 1965. Da startet jeg med 4.5 av 5 og hadde spilt relativt godt og knuste Hoen i rundt 34 trekk i andre runde. Tapte så tre runder på slutten og var sur. Min far sa vi måtte bo privat – og jeg endte opp i en barneseng som var for liten – og fikk ikke sove ordentlig.
I Bodø året etter tok jeg inn i en gymsal. Var revansjelysten og veldig forbannet og mente at jeg kunne ha vunnet året før om vi ikke skulle spart penger – og at dette gikk ut over meg. I gymsalen fikk jeg kose meg med de jevnaldrende kameratene. Også gikk det bedre etter hvert i Bodø. Det eneste som nesten ødela for meg var han Eskild – som jeg ofte hadde problemer med som svart. Der kom jeg veldig dårlig ut – selv om Eskild ikke hadde noe særlig med poeng selv. Han presset meg hardt og hadde vinsten inne. Jeg kjempet hardt i tidsnøden og han gjorde der ett offer som var dårlig og jeg tok hele poenget.
Jeg var ikke like begeistret for lynsjakken det året. Det ble en kamp mellom meg og Arne Guldbrandsen og der fikk jeg nerver når de laget en liten finale med bare 6 deltakere i finalen. Han gikk attpåtil inn i min yndlingsvariant og da jeg tapte det partiet ble jeg nr. 2.
– Fortell litt om det fantastiske året 1967 i Bergen der du tok rubbel og bit under NM?
Jeg var alt begynt å bli plaget med øyene. Lampelyset plaget meg litt for vi spilte senere på kvelden enn året før. Men klassen var ikke så sterk på den tiden og jeg vant.
I lynsjakken ble mesterklassen og Eliteklassen satt sammen og det regnet jeg ut var en fordel for meg. Jeg fant ut at ingen ville gå ubeseiret gjennom denne klassen. Tror jeg tapte et parti, men vant veldig klart.
– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?
Kanskje Nordisk mesterskap på Hangö i 1967. Det ble delt seier mellom tre mann. De andre var Ragnar Hoen og Thorbergsson fra Island. Senere i 1968 ble det spilt omkamp om tittelen på Island. I 1968 hadde øyenbetennelsen min slått inn og jeg ville ikke spille mer aktiv sjakk etter dette. Ble sist i stikkampen. Etter at dette skjedde ble jeg frustrert og deprimert. Jeg var selv klar over at det var noe med øyene alt fra 1966 og 67. Så når du ikke klarer å ha det gode humøret og de rette tankene lenger, så blir du også mer mottakelig for annen sykdom. Da fant jeg ut at det ikke ble rett å spille med ett så klart handikapp – og da tok toppsjakken slutt. Da ble det andre interesser som litt bridge på kosenivå i stedet. Jeg var riktignok med i lag-NM en del ganger, men jeg fikk aldri noen inspirasjon av det – det svei i øynene. Dette ble først litt bedre da jeg fikk briller i 1987 etter at jeg tapte for Agdestein i Rallarsjakken.
Faksmile fra Norsk Sjakkblad 1966
– Hva er ditt aller beste sjakkminne?
Jeg har alltid prøvd å spille et parti med de beste trekkene. Min søken har vært å spille et parti som jeg er fornøyd med. Det har bare skjedd noen få, få ganger at det går. Jeg spilte absolutt et godt parti mot Guldbrandsen i 1966. «Gullkantet poeng til Svedenborg» sto det i Dagbladet fra Olaf Barda. Jeg spilte sort og ofret tre bønder – så kom alle brikkene til svart med og så ble det smelt løs og åpnet opp og Gulbrandsen tapte vel etter 27 trekk. Barda likte meg godt – for han syntes at Oslo Schakselskap trengte konkurranse. De ble litt enerådende på den tiden. Et godt minne er partiet i lettisk mot Svein Blomberg der jeg gjorde mange av de beste trekkene underveis. Tror ikke jeg kunne spilt stor bedre.
Her er den lettiske gambiten som førte til at Paul fikk en variant i lettisk oppkalt etter seg:
Mikael Rølvåg og Paul Svedenborg under lagsjakk i Tromsø i 1992
Foto: Arild Ernstsen
– Har du et godt parti du kan tenke deg å dele med oss fra egen praksis?
Det må bli det mot Gulbrandsen fra NM i 1966. Hadde et parti mot Wibe også som har gått tapt, men kanskje også det mot Svein Blomberg fra Bergen i 1970 der lettisk gambit ble spilt.
Her er Pauls spennende svartparti med et fyrverkeri mot slutten:
– Du har et sterkt forhold til Narvik by – hva er det beste du har opplevd sammen med Narvik SK?
Det har alltid vært et godt forhold i klubben og lagmatchene har vært veldig artige. Jeg husker et år med Olav Thoresen i Oslo selv om vi bodde dårlig det året. Ellers husker jeg Asker i 1993 der vi ble nr. 3. Der hadde jeg et parti i første runde der jeg spilte lukket siciliansk. En fra Drammen… Kan tenke meg å se det partiet igjen – for jeg spilte litt originalt i åpningen.
Ditt ord er min lov – her er Pauls seier i 1. runde av lag-NM 1993:
Paul Svedenborg fyller i vår 72 år – en levende legende i nordnorsk sjakk!
Foto: Anniken Vestby
– Fortell litt om lagsjakk og om bykampene mot Tromsø på 60-tallet?
De ble spilt både i Narvik og i Tromsø. Det mest vanlige var at det ble spilt over 10 bord med en runde lørdag og en søndag. Skifte av farger men mot samme motstander. Det var harde matcher og jeg husker spesielt godt fra den tiden når jeg oppdaget Sverre Heim. Han spilte på en vanvittig god måte. Ellers husker jeg ikke så mye fra disse kampene.
– Har du en god sjakkhistorie du kan tenke deg å dele med oss?
Det var en lagmatch sørpå. Det var såpass tidlig at Gardemoen nettopp var kommet opp å gå. I forhold til senere kaos, så hadde de fått slike sikkerhetskontroller opp, og jeg husker at jeg leste i Dagbladet da vi sto i køen inn dit. Der sto det at det var alarmberedskap i flere europeiske byer og at det var grunn til frykt om terror. Og det leste jeg. Så kom vi inn i kontrollen som var ganske omfattende. Bagasjen måtte opp på båndet, en og en kom frem og jeg tror det var Mikael og Kjell Ole som var først ut av oss. Selv var jeg trøtt, ubarbert, sur og sliten. Så ikke frisk og pigg ut i det hele tatt. Så var det en ivrig kvinnelig ansatt der som virket litt nervøs. Så jeg tenkte – hun har vel lest Dagbladet i dag hun også. “Få se i veska di”, sa damen. Og da fleipet Mikael straks: «Der fikk de tak i han der, ja – det var på høy tid!» De andre lo. Det er ingen ting i bagen din, spurte damen? Jeg svarte, «nei». «Den tikker jo.» svarte hun. Jeg fleipet med og spurte om hun ville åpne den? Hun svarte: «Hva er det som tikker da?» Jeg sa: «Kanskje jeg kan få åpne den?» “Nei”, sa hun. “Du skal bare slappe av”, sa jeg. «Det er to der inne.» Hun varte «De tikker jo begge.» Ja, sa jeg. Hun ble nervøs og begynte å stamme. «Men det er farlig», sa hun når hun fikk se det hele. «Hva er det røde der for noe», spurte hun?» og hun trakk seg tilbake. «Det er ingen fare», så jeg. «Det er klaff og når viseren kommer dit…» «Da smeller det?», sa hun. «Da er det ikke rare smellet.» sa jeg. Og plutselig var det fire folk rundt meg på et øyeblikk. Og så bar det inn på et rom. Der ble det snakket sammen. Så til slutt la jeg til: «Det ville ikke være noe smell med futt i. Det er en sjakk-klokke.» Etter hvert løste stemningen seg opp og hun ga meg til slutt en klem og ønsket god reise videre. De flirte godt og stemningen ble bra – og jeg sa at nå må du lære deg hva en sjakk-klokke er for noe til en annen gang.
– Sjakken og livet. Har du lært noe gjennom sjakken du fikk bruk for i livet ellers?
Jeg fikk ikke spille på voksensjakken før jeg lærte meg å kunne tape. Det er viktigere å lære seg å tape enn å vinne partier selv om jeg fort lærte meg å vinne partier slik at det ble fokus også.
Under Rallarsjakken 2017 fant virkelig unge Nikolai og Paul Svedenborg sjakktonen – Paul er en dyktig læremester!
Foto: Anniken Vestby
– Du deltok i Landsturneringen i Randaberg i 1989 for en av de siste gangene og tok et flott sølv i lynsjakken – ga ikke dette mersmak?
Du kjenner nok ikke bakgrunnen for min deltakelse. Jeg var lei av å få besøk hele sommeren av folk på den tiden – så jeg takket ja til å få gratis overnatting i Randaberg bare for å slippe litt unna og kunne spille sjakk. Dessuten hjalp Tor Geir Harestad meg med å få kontakt med en lege som skulle se på øynene. Det ble for øvrig ingen nytte av legebesøket – det husker jeg fortsatt. Det ga ingen mersmak på sjakk i det hele tatt.
– Spiller du noe sjakk nå for tiden & hvor gjør du i så fall dette?
Jeg spiller veldig ofte på Internett. Der kan jeg gå inn og ut og kose meg med sjakk. Det er et fristed. Dette regner jeg som medisin. Det er klart jeg ikke er fornøyd med nivået mitt. Men jeg har passert 65 er det ikke lett å opprettholde det samme nivået i hjerneaktivitet. Det er bare unntaksvis at noen over 65 holder koken sier min datter, som er psykolog spesialist og som har lært at noen av de som faktisk klarer dette er folk som spiller sjakk.
– Hva er ditt forhold til Magnus Carlsen – følger du han tett?
Jeg følger mye med på Magnus. Jeg synes det er artigst å følge med på både lynsjakk og hurtigsjakk. Det er klart at Magnus nå er på et nivå som bare Bobby Fischer hadde i forhold til sin samtid. Torstein Bae treffer ellers veldig godt som ekspertkommentator på NRK. Det er vanskelig å få vanlige folk til å like sendingene og jeg synes han gjør det godt på egenhånd. Det sier også folk til meg på gaten.
Paul Svedenborg i et lynsjakkoppgjør mot Mads Vestby Ellingsen i Narvik i 2018
Foto: Anniken Vestby
– Har du en sjakkdrøm du fortsatt bærer på – noe du håper å få gjort over de 64 feltene?
Nei, jeg har egentlig ikke det. En kunne jo sagt at det ville vært artig å være med i en lynsjakkturnering på høyt nivå. Handikap har jeg ikke sans for og jeg føler at mange ikke forstår mitt handikap med øynene fullt ut. Det irriterer meg og det stopper meg fra å spille mer sjakk.
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Jeg er voldsomt interessert i følge med på svenske og norske nyheter generelt. Er også interessert i aksjer, men har ikke de samme ambisjonene der som jeg hadde før. Har hus, bil leilighet osv. Så har ikke de samme ambisjoner i aksjer lenger.
Individuell sport. Ski, skøyter, skiskyting, fotball, håndball er også bra. Sjakk på TV er jo en hjernesport. Jeg har ikke så veldig mange andre interesser lenger. Jeg er likevel mer tilfreds med livet i dag og har en større ro enn tidligere – og har alltid nok å gjøre.
Skribenten bak intervjuet i hard kamp med Paul Svedenborg under lagsjakk i Tromsø i 1992
Foto: Arild Ernstsen
