Simon Pind Jessen kommer fra Danmark – men bodde i Tromsø i en årrekke der han gjorde mye ut av seg i sjakkmiljøet
Foto: Screenshot fra Universitetsvideo på Youtube
– Kan du fortelle litt om når, hvordan og hvorfor du begynte å spille sjakk?
Veldig klassisk: Min bror, David, lærte meg at spille sjakk da han var 10 år og jeg var 7 fordi han var lei av å tape mot far og manglet en å vinne over. Det fanget meg ikke for alvor de første par årene, men vi spillet da litt inn i mellom fotball, kortspill, brettspill osv.
– Kan du forteller litt om de formative årene der du fikk sjakk innunder huden?
Sjakken kom bokstavelig talt inn under huden: I skoleårene var jeg som (nesten) alle på landsbygda fanatisk fotballspiller. Jeg var en nok så habil keeper og var av og til på utvalgte regionslag. Fotballen var interesse nr. 1 og 2, mens teater var nummer 3, 4 og 5. Pa våren da jeg var 10 inntraff et heldig uhell. I et friminutt på skolen fikk jeg en venn ned over meg i kampens hete, og mitt kravebein brakk. Det betød 3 laaaange uker med armen i en slynge og null fotballspill. Da falt blikket mitt på det sjakkspillet min bror jevnlig hadde plaget meg med. Plutselig begynte jeg å bruke tid på dette spillet, jeg lånte sjakkbøker på biblioteket osv. Det varte ikke veldig lenge før jeg var jevngod med min bror og min far. Sjakken var fortsatt bare et av mange spill vi konkurrerte i, men dette var et av dem hvor jeg ikke var handikappet av å være yngst.
Jeg startet opp en gruppe med skolesjakk da jeg gikk i syvende klasse (svarer til 8. i Norge), og det ble lest mange sjakkbøker det året, og de neste. Skolen hadde bare 7 trinn så vi måtte til en annen skole i 8. og 9. klasse. Denne tilbød sjakk som valgfag. Det tok jeg på vinteren i 9. klasse, og læreren fant raskt ut at jeg var hakket sterkere enn han selv. Han tok da kontakt med noen medlemmer i den lokale sjakklubben og ordnet det slik at jeg kunne sitte på med dem og spille med i klubben. Fotballen fikk da en kraftig konkurrent som aktivitet nr. 1. Et halvsvakt kneledd skulle snart ta det siste knekket på fotballkarrieren (og dommerkarrieren, jeg var aktiv fotballdommer i 3 år).
Simon Pind Jessen har fått et lidenskapelig forhold til sjakk og tror det blir en livslang ledsager
Foto: Tromsø Sjakklubbs arkiv
– Fortell litt om hvordan sjakken utartet seg for deg i årene før du flyttet til Tromsø i 2006?
Jeg startet som sagt i klubb som 15-åring. Det vil si i en mye høyere alder enn dagens unge gjerne begynner. Min spillestyrke (og mitt ratingtall) gjorde som for ungdommer flest: føyk i været i store raske steg etter det første året var brukt på å finne meg til rette i sjakklubben og vende meg til spillestyrke der og de mest elementære nybegynnerfeil var luet ut. Så fra (nesten) nybegynner med rating 1200 som 15-16 åring var jeg førsteklassespiller med rating i overkant av 1700 som 19-åring.
Da jeg 20 år gammel flyttet til København for at studere, var sjakklubben på plass før boligen. Det måtte bli Brønshøj SkakForening da jeg hadde lært flere av deres medlemmer å kjenne i diverse turneringer jeg hadde deltatt i rundt i det danske landet. Studieboligjakten tok jeg parallelt med deltakelse i Copenhagen Open 1998 (hvor jeg dessverre laget et par dumme tidnødsfeil i slutten av siste parti hvor jeg ellers hadde vinststiling mot en 2100-spiller, og dermed gikk glipp av udelt 1. plass i min ratinggruppe). I Brønshøj tok jeg steget til mesterklassen og hadde svært mange svært hyggelige og svært sene torsdagskvelder. Gjerne først med et ratet langsjakkparti (klubbturnering eller lagturnering), så analyse i kjelleren med en øl eller tre som analysemodul, så lynsjakk og sjokksjakk til kl. halv 2. Jeg var så heldig å ha en studieplan med null forelesninger eller øvelser på fredager så det passet ypperlig. Jeg var også så heldig å ha en sjakkspillende kjæreste, Sidsel, disse årene, noe som absolutt var medvirkende til å holde min treningsintensitet oppe (sjakkspillende jenter var ellers en stor mangelvare). Ratingtallet stagnerte i tyveårene på i overkant av 2000 i dansk rating og i omegnen av 2100 i FIDE-elo. Som 24 åring førte geografistudiet meg til UNIS, Svalbard, i januar 2003. Min kone Kristine kom opp med samme fly, og vi ble et par i løpet av det første halvannet døgns tid. Jeg dro opp med den planen at jeg skulle skrive speciale (masteroppgave) i arktisk oseanografi, men ble raskt der oppe omskolert til marin-geolog og specialet ble innen arktisk paleoseanografi (paleo = gammel) med fokus på naturlige variasjoner i Golfstrømmens styrke. Jeg regnet ikke med at få gjort stort ut av sjakken, men det var et lite, men samtidig meget dedikert, sjakkmiljø i Longyearbyen. De spilte kongegambiter og annet angrepsvennlig sjakk og nivået lå vel omkring 13-1600. Jeg var selv en meget posisjonell spiller og fant raskt ut at det ville bli for kjedelig å slå dem med posisjonsspillet. Så i stedet begynte jeg også å spille kongegambiter, Blumenfeldtgambit og annet.
Det var langt mer utfordrende å spille på deres premisser og på den måte fikk jeg holdt intensiteten oppe (sammen med mange spill over internettet – særlig etter Svalbard fikk fiberforbindelse i 2004). To ganger hvert halvår hadde vi idrettsutveksling mellom Longyearbyen og Barentsburg. På denne konkurrerte byene i mange grener, fotball, innebandy, badminton etc. Sjakk var alltid en del av denne og sjakk nyter en høy status i Barentsburg. Så da jeg på første visitt i Barentsburg spillet mot deres sterkeste spiller og vandt et godt parti som varte til 20 minutter inne i den alltid avsluttende forbrødringsbanketten tildelte Barentsburg meg premien for beste enkeltprestasjon. I 2004 avholdtes det første Svalbardmesterskap med åtte spillere. Fire fra Longyearbyen og fire fra Barentsburg. Jeg ble Svalbardmester med 5,5 poeng av 7 (året etter med 7 av 7). Sjakken var til de grader en døråpner mot det russiske miljøet og vi fikk oppleve å komme inn bak fasadene i Barentsburg og fikk lov til å overnatte privat.
Min veileder på UNIS ble professor i Tromsø, og på nyåret i 2006 flyttet vi til Tromsø for at jeg skulle ta doktorgrad med samme veileder og Kristine skulle studere videre.
Simon Pind Jessen i en av mange dueller mot John Joensen – her under World Cup i Tromsø i 2013
Foto: Anniken Vestby
– Du kom til Tromsø i grevens tid – i 2006 samme år vi arrangerte vår første store internasjonale sjakkturnering Midnight Sun Chess Challenge da byen fikk vind i sjakkseilene. Hvordan opplevdes det å komme til en klubb i medvind?
Tromsø Sjakklubb (og Team Bjørnsen 🙂 var en sand fornøyelse å komme ned til. Første halvår i Tromsø var jeg far på full tid til Toke på 1 år mens jeg ventet på at formalia med stipendiatet kom på plass samtidig som Kristine skulle skrive sin bacheloroppgave. Tirsdagskveldene var hellige. Da var det sjakkveld i byen.
Bymesterskapet ble avviklet over 9 runder med en 10-mannsgruppe. Jeg hadde en av mine beste turneringer i det jeg fulgte Gunnar Berg Hansen til dørs og med 6 av 8 hadde en ren finale med sort mot han i siste runde. Jeg måtte dog vinne (Gunnar hadde 6,5) og presset for hårdt og måtte nøye meg med de 6 poeng hvormed jeg flat tilbake til tredjeplassen etter en fremadstormende ung knekt, Espen Forså (som jeg hadde tapt til i tredje runde). Men foran sterke og meritterede spillere som Trond Romsdal og Pål Røyset – hvilke jeg begge hadde slått. I denne turneringen fikk jeg enda lov til at bevise at teknikken var i orden, da jeg satte Tron Walseth matt med løper+springer mot konge (det sluttspill er jeg kun kommet i en gang, men det partiet ble da vunnet).
– Du fikk selv spilt i en av de internasjonale turneringene i Tromsø – ACC 2007 der du gjorde en god figur med 5 av 9 mulige. Hvordan opplevde du å spille turnering i Nord-Norge?
ACC 2007 var helt bestemt et høydepunkt. Ikke så mye fordi det gikk spillemessig bra for egen del, men mer fordi det var et flott felt og mange interessante partier. Gunnar Berg Hanssens IM-napp var det helt store lokale resultatet. Min turnering var helt fin, men litt for mange av mine poeng kom mot andre Tromsøspillere. Jeg fikk dog fornøyelsen av å bli knust ca 130% av Jon Ludvig Hammer. Jeg fikk dessverre ikke spilt andre utgaver av ACC. I 2008 var jeg på forsknings/utdanningstokt i forbindelse med doktorgrads-studiet, og i 2009 kolliderte ACC med fødsel av barn nr 3.
– Du fikk ved selvsyn oppleve oppveksten av nye, unge talenter i Tromsø Sjakklubb – fortell litt om denne erfaringen?
Mitt første møte med ungdommen var å tape til Espen Forså i bymesterskapet i 2006. Jeg fikk inn en god åpningsforberedelse for så å stå til tap to-tre trekk senere… I analysen fant vi den riktige fortsettelsen, som jeg litt senere brukte til å slå Pål Røyset med, men i et urated hurtigparti. Sommeren 2006 spurte Trond Romsdal meg om jeg kunne være interessert i å ta sjakk kurs 5. Det var tre deltakere, derav to stortalenter på ni år, tvillingesøstrene Edit og Monika. Det har vært en stor fornøyelse å følge de to, deres brødre og med dem mange andre av Tromsøs unge spillere. Jeg hadde fornøyelsen av å kunne bruke Benjamin Arvola som ‘potet’ da jeg skulle sette laget med opprykk til eliteserien 2011 som mål. I kvaliken gikk han med på å spille på bord fem selv om han styrkemessig fint kunne ha sittet på 2. Taktikken var å vinne et parti med sort. Det lykkes, og det er særdeles imponerende at han nå skal spille OL i åpen klasse. Store gratulasjoner og lykkønskninger herfra til han.
Barn/unge-satsingen hadde en meget gledelig bi-effekt. Flere sjakk-foreldre som selv ble interesserte i å bli bedre over brettet. Jeg har lenge ment at Murray Chandlers bok, ‘How to beat your dad at chess’ trenger en oppfølger: ‘How to keep up with your chess playing kid – for a few moths more or so’. Det var sjakk-foreldre som gjorde at vi startet opp med voksenopplæring tidlig i dette året. En av våre elever, Anniken Vestly, har nettopp oppnådd det virkelig imponerende resultat å bli internasjonal dommer.
Simon imponerte stort med 3. plass i bymesterskapet i 2006 – her på et bilde fra 2014
Foto: Anniken Vestby
– Hva er din beste turneringsprestasjon?
Jeg har ikke hatt en turnering hvor alt er gått over forventning hele veien inn. Det er mange gode resultater, men ikke et som klart overstiger de andre. Den turnering jeg samlet har de beste resultater fra er en sommerturnering fra torsdag til søndag med 2 6-timers partier pr. dag. Horsens Lang Weekend EMT deltok jeg i 5 år på rad. Første år i nederste klasse, de to siste årene i mesterklassen. Jeg scoret aldri mindre enn 4,5 poeng, klarte å spille 25 partier på rad i denne turnering uten tap, og tredje året vant jeg klasse basis2 (rating ca 1500-1700) med 6 av 7 og hoppet fra høyt på 1500-tallet til godt over 1700 i rating. Det var også i denne turnering jeg for siste gang kom opp over mestergrensen. Andre året var det i tillegg en simultan mot Bent Larsen, hvor jeg var en av tre som vant over ham (dog på en uvanlig grov feil fra Larsen, selv til simultansjakk å være). Mitt objektivt beste resultat er vel fra Copenhagen Open 2000 hvor jeg scoret 6,5 av 11 (med høyeste kvalitet av alle på 6,5 poeng og en samlet 34. plass rett foran Trond Romsdal, og rett bak John Arni Nilssen). Jeg spilte remis IM Jan Adamski og tapte kun mot spillere over 2300. GM Johnny Hector var etter eget utsagn nære på å spille et tapstrekk mot meg i 2. runde, han ble delt turneringsvinner.
– Hvem er den beste spilleren du har møtt og når skjedde dette?
Jeg har møtt Peter Heine Nielsen i første runde i Copenhagen Open i 2002. Det ble aldri veldig interessant. 2 år før møte jeg Johnny Hector i 2. runde og fikk ham langt ut i sluttspillet innen jeg måtte strekke våpen (og i analysen etterpå fortalte han at han var meget tett på å gjøre det trekket jeg hadde som et siste vinsthåp). Men den beste spilleren jeg har møtt er nok likevel Jon Ludvig Hammer i ACC 2007. Han var «kun» IM da, men måten han vant på understreket at han ville bli veldig god.
– Hva er ditt aller beste sjakkminne?
Det er vanskelig å velge, men banketten i 2005 etter Svalbardmesterskapet Barentsburg, hvor jeg stod med en stor pokal i den ene hånden og min 9 måneder gamle gutt i den andre, er da et bud.
– Hvilke spill liker du best – de posisjonelle, de angrepsmessige eller de mer universelle?
Jeg utviklet meg – dessverre, kanskje – til å bli en veldig posisjonell spiller. Vanskelig å slå, men med (for) mange remisser. Samtidig liker jeg nok best å spille angrepssjakk. Men angrepssjakk på et solid posisjonelt fundament er nok det jeg liker aller best å spille. Stormesterpartier kan være fascinerende uansett om de er posisjonelle eller angrepspartier, og uansett om de avgjøres i tidlig midtspill eller langt ute i sluttspillet.
– Har du et interessant parti du kan tenke deg å vise oss fra egen praksis?
La oss ta et meget kort parti fra ACC 2007. Kunne ligne på en forberedelse uten å være det. Jeg så dog i ettertid at nesten alt er spillet både før og siden.
Her er Simons angrepsparti fra Arctic Chess Challange 2007:
Simon Pind Jessen spiller slavisk i dette partiet fra 2014
Foto: Anniken Vestby
– Si litt om dette og hva det sosiale betyr for deg i sjakken?
Sjakkspillere er som folk flest, forskjellige. Men sjakklubber har en klar overvekt av hyggelige og kreative medlemmer. Jeg har ennå til gode å oppleve en sjakklubb jeg ikke har trivdes i. Analyser og lyn- og sjokksjakk i Brønshøy. Så det sosiale er viktig.
– Du var sportsjef i TSK en periode – hvordan synes du klubbens toppsatsing her kontra breddesatsingen?
Jeg syns vi har hatt en god balanse, bl. a. med voksenopplæring på (klubb)begynnernivå. Jeg tror ikke toppsatsingen har gått ut over breddearbeidet. I 2011 hvor vi satset stort på å rykke opp stilte TSK eksempelvis med 7 lag av totalt 14 lag i kretsmesterskapet. Da opprykket var i boks etter en meget bra kvalikmatch feiret vi det med kake påfølgende torsdag som hele klubbens opprykk.
– Fortell litt om hva du liker ved det å spille sjakk og hva sjakken betyr for deg?
Sjakk er et både spennende, fascinerende og morsomt spill. Og lynsjakk på nett er en meget god oppvarming og avslapning når jeg analyserer data og saker og når jeg skriver. Sjakk tror jeg kommer å være en del av livet resten av livet.
Simon Pind Jessen spiller mot Elise Sjøttem Jacobsen under et sidearrangement til Word Cup i Tromsø i 2013
Foto: Anniken Vestby
– Du bor nå i Finnmark – fortell litt om hvordan du holder liv i sjakkinteressen i dag?
Vi har fått startet opp et lite men meget hyggelig sjakkmiljø i Honningsvåg. Siste år hadde jeg mulighet for å undervise barn i SFO-tia. Det ble til 11 deltakere på nybegynner-nivået, og 3 på litt høyere nivå. Også her oppe har vi en ungdom som er et lovende talent. Han skal dere nok få stifte bekjentskap med innen ikke så alt for lenge. Jeg spilte med i Finnmarksmesterskapet for lag i 2016 med Vadsø og det ble til mesterskap og 4 av 4 på bord 3 for min del (og på bord 4 for Tron Walseth). Ellers blir det mye via spilling på internett på Lichess.
– Hva var det aller beste med perioden du bodde i Tromsø på, rent sjakklig?
Det aller beste var selve miljøet. Sjakkspillerne (m.m.), de faste klubbkveldene og helgeturneringene i Tromsø. Så kommer World Cup 2013 og OL-2014 – og prosessene frem mot disse turneringene – naturligvis også høyt, men de hadde vi aldri fått til om ikke det var for selve sjakkmiljøet.
– Har du noen opplevelser fra World Cup 2013 eller sjakk-OL 2014 du kan dele med oss?
Mest av alt var det fantastisk å få hele verdenseliten på besøk. Sjakkmessig var World Cupen den største opplevelsen. 125 av de 140 beste spillerne i verden samlet på ett sted. Mange spennende runder og partier. Og utfordrende å skulle notere for spillerne når omkamper gikk til i lynsjakk. En særlig opplevelse var det på åpningsbanketten til World Cup 2013 hvor Jan Roksvold og jeg spilte litt lynsjakk. Plutselig så at vi hadde Ivanchuk som tilskuer. Da konsentrerer man seg lidt ekstra… Ivanchuk uttalte «they are playing at a very high level» Og det var faktisk et veldig bra parti hvor vi begge spilte over evne (de neste tre der imot var mer som lynsjakk mest på vårt nivå…).
Simon Pind Jessen i konsentrasjon i et lynsjakkparti tilbake i 2014 med svarte brikker
Foto: Anniken Vestby
– Er det noe du har lært gjennom sjakken som du har helt klart har fått bruk for ellers i livet?
Tilgangen til sjakk og naturvitenskapelig forskning er egentlig veldig likt. Kanskje også for likt. Det ble mye lesing og analyse på universitetet så det gikk vel litt ut over sjakkstudiene. Men analyse, tålmodighet og mod til å treffe beslutninger under tidspress kan vel brukes i mange sider av livet.
– Du flyttet nordover til Finnmark i 2014, nevn tre ting du savner fra sjakklivet i Tromsø?
Miljøet, miljøet og miljøet.
– Følger du med på Magnus sine bravader og hvordan gjør du i så fall det?
Jada. På nett. Som de fleste andre.
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Teater, satire og musikk har alltid stått høyt. Både som utøver og som tekstforfatter. I oktober 2016 var jeg på scenen med i oppsetningen Sjalusi til Tromsø Operafestival sammen med Edit og Monika i kulturhuset. Jeg som tenor i Finnmark Operakor og jentene som strykere i Tromsø Byorkester. Mange sjakkspillere er veldig musikalske. Rubinstein er vel eksempel nr. 1 på det.
Simon Pind Jessen er en spennende sjakkspiller som sikkert vil bety mye for sjakkmiljøet i Finnmark!
Foto: Jan Sigmund Berglund
