Tron Walseth er fra Alta – bor i Tromsø – og er en lidenskapelig opptatt av sjakk og fluefiske
Foto: Anniken Vestby
Jeg har mange sjakkvenner som sjelden, eller aldri, er i sjakklubben – men som likevel er sterke sjakkspillere. En av dem er formann i Finnmark sjakkrets og lidenskapelig opptatt av sjakk. bor i Tromsø og åpner seg i dette intervjuet slik at vi blir bedre kjent med sjakkspilleren Tron Walseth.
– Kan du fortelle litt om når og hvordan du begynte å spille sjakk?
Jeg lærte sjakk hos min far, men de første gangene jeg kan huske å ha spilt, var jeg kanskje 7-8 år. Da spilte jeg mot nabogutten. Etter hvert kom jeg med i skolesjakk på Bossekop skole. Nils Martin Aslaksen og Finn Haug fra Alta sjakklubb drev opplæringen. Pussig nok var det ikke her jeg møtte Trond Romsdal, vi ble først kjent senere, han gikk på skolesjakk på «fiendeskolen» Elvebakken, selv om han var bossekoping god som noen. Han bodde faktisk i Bossekop, noe jeg ikke gjorde.
Etter hvert var vi en gjeng som begynte å spille i Alta sjakklubb, spillere som Trond Romsdal, brødrene Nils og Odd Arne Fosli, Steinar Mathisen og undertegnede. Nå må det sies at vi ikke bare spilte sjakk, vi spilte bridge, bordtennis, hoppa høyde og andre «marginale» aktiviteter. Veldig lite fotball, må sies, den eneste i gjengen som hadde fotballferdigheter var unge Roms.
– Fortell litt løst om sjakkmiljøet i Alta i din oppvekst – når var det og hvordan var sjakklubben den gang?
Jeg begynte i klubb i 1978, og min første turnering utafor byen var Kalotturneringa i 1978, på Rypefjord skole. Der vant jeg mitt første turneringsparti også, mot Alf Kjetil Veien fra Hammerfest. Vi spilte i en gymsal på skolen, og på slutten av partiet sa jeg MATT med sånn om lag 105 desibel styrke, og hele gymsalen brøt ut i latter.
Miljøet i Alta var veldig godt, og vi unge ble meget godt ivaretatt. Etter hvert falt flere fra, men Trond og jeg ble værende. Vi spilte nesten hele tiden, enten på besøk hos hverandre, eller hos andre spillere som Kjell Myrland, Nils Martin Aslaksen, Finn Haug og Erland Henrichsen.
Tron Walseth, her midt på 00-tallet, har hele sitt sjakkliv hatt en tilknytning til hjembyen Alta
Foto: Jan S. Berglund
– Hvem er din favorittspiller gjennom tidene og hvorfor akkurat han eller henne?
Som ung var jeg veldig fascinert av Karpov, sikkert mye fordi Roms heia på Korchnoi, men den godeste Tolja spilte fantastisk sjakk også. Etter hvert fikk jeg sansen for andre også, som for eksempel den evige toer Paul Keres, og nå i det siste Vasily Smyslov og Paul Morphy.
Men den egentlige helten i mitt sjakkliv må være Martin Schølseth. Han spilte sjakk da jeg begynte å spille, da var han en «gammel» mann, og siste gang jeg traff han på en turnering var i Vadsø i 2009, over 30 år senere. Han elsket spillet, og spilte det helt inn til slutten av sitt lange liv, og hadde stor glede av det. Han var bestandig positiv, og var en berikelse for sjakkmiljøet i Finnmark i alle år. Gid jeg får like stor glede av spillet som han hadde!
– Kan du forteller litt om din sjakklige dannelsesreise?
Hmm, vanskelig spørsmål. Man trekkes mot det man er god til (her er det sikkert en del som vil rope ut Tron? God??), og man vil søke egenbekreftelse her. Jeg spilte aktivt fram til jeg var ferdig med militæret. Etter det begynte jeg å studere, og de to første månedene av studietiden spilte jeg i Arbeidernes Sjakklubb (valgt av ideologiske grunner) i Trondheim, men fant ut at enten må jeg studere, eller spille sjakk. Jeg valgte da studiene, og har ikke angret på akkurat det valget.
Over alt ellers hvor jeg har bodd (Bergen, Tromsø, Stockholm, Milano, Moskva) har sjakken åpnet dører som ellers ville vært vanskelig å åpne, og jeg har fått mange gode venner som jeg til dels ennå har kontakt med. Sjakken er en «icebreaker», en fin måte å bli kjent med nye mennesker på. Det er en av grunnene til at jeg finner spillet så fascinerende.
Tron Walseth under ACC-turneringene – Tron sier at sjakk er en icebreaker!
Foto: Sven Wisløff Nilssen
– Du kom til Tromsø tidlig på 90-tallet – hvordan opplevdes det å bli en del av det sterke miljøet i Ishavsbyen?
Roms var allerede en etablert del av byens sjakkmiljø da jeg kom, og det å ha en sånn person som døråpner var viktig. Den første turneringa jeg spilte, var vårturneringa i 1992 (tror jeg), hvor jeg ble satt i B-klassen. Dette syntes jeg var svært urimelig, og for å bevise det, vant jeg de første partiene på mindre enn 20 trekk hver. Jeg slo etter hvert av på farta, men vant turneringa. Etter det var det ikke spørsmål lenger, jeg har siden det spilt i øverste gruppe de gangene jeg har spilt.
Da jeg kom til byen, hadde jeg om lag 1650 i rating, men fikk en oppgang på 150 poeng omtrent med en eneste gang (så mye for under-ratede nordlendinger), mye av dette kan sikkert godskrives at jeg bodde etter hvert på hybel i samme bygg som Roms, og ble kjent med spillere som Thomas, Røyset-guttene og Frank Remman, spillere som fikk meg til å strekke meg «det lille ekstra».
– Hva ble din beste turneringsprestasjon over brettet?
Min beste turneringsprestasjon er ikke spilt ennå. Av gode resultater, kommer jeg på i fleng … øøh, ingen.
I 2004 var det ikke snakk om at Tromsø ville stille lag for å vinne NNM for lag, og da var det naturlig å mønstre undertegnede på laget. Jeg mener jeg spilte på andrebord. Jeg scorte 3 av 3, og slo blant annet Torben Sørås og Arnt Esbensen, begge partiene er jeg fremdeles stolt over. Riktignok må det sies at jeg var i mitt livs fysiske form den gangen, tre uker etterpå gikk jeg Birkebeineren på ski, og gikk totalt 1800 km på ski den vinteren. Flere ganger i uka sprang jeg Tromsøya på langs tur retur (mellom Sydspissen og hoppbakkene). Unge Walseth var kort og godt «lean and mean».
En annen turnering jeg vil framheve av samme grunn, er kvalifikasjonsturneringen til NATO-sjakken i 1983. Jeg var på slutten av rekruttskolen, og hadde tilbakelagt nesten 3 måneder med AG-3-montering og fysisk fostring, og svært lite sjakk. Det skulle kvalifiseres 10 spillere, og undertegnede kom på 3-plass. Som Nils Grotnes sa det, de 9 beste + Walseth kom med. Jeg mener god fysisk form er viktig for å prestere godt.
Tron Walseth gjorde sine beste prestasjoner da han var i best mulig fysisk form
Foto: Tromsø Sjakklubb sitt arkiv
– Hva er ditt aller beste selvopplevde sjakkminne?
Jeg koser meg på tur med Thomas, alltid en fornøyelse å dra med han rundt om i verden. Vi hadde en flott tur til Marienbad (Tsjekkia), fine turer til Porto Carras (Hellas) og til Ungarn. Rudolf Steinkellner og jeg hadde en flott tur til New York Open i 1998. Men den fineste turen jeg har hatt, må være sammen med Thomas, Pål og Roms til København i 2001. Med Thormod Furu som lokal kjentmann ble turen uforglemmelig. Mye moro, men dog må det sies, mest utenfor brettet for min del.
– Har du et godt parti du kan tenke deg å dele med oss fra egen praksis?
Fra de siste årene kommer jeg på partiet mot Simon Lily fra Heviz 2016. Runden før hadde jeg spilt svært puslete, og ble utfordret av Thomas til å ofre offiser mot henne i det påfølgende partiet. Jeg så gjorde, og vant få trekk etterpå. Ellers er partiet mitt mot Kirkebø fra eliteserien 2008-2009 veldig bra, og bør nevnes. Men skal jeg framheve ett, må det være partiet mot Jan S i bymesterskapet i 1996.
Her er Tron Walseth sin seier i hollandsk mot Jan S. Berglund fra 1996:
– Du har et sterkt forhold til Finnmark og er leder i Finnmark Sjakkrets – fortell litt om dette?
Jeg er Altaværing og Finnmarking, dette er ikke noe man vasker av seg i noen runder i dusjen med Tromsøvann. Etter at Team Bjørnsen folda kortene, ble jeg lokket til Vadsø SK med helt sinnsyke overgangsvilkår (fiske i Esbensenkulpen i Vestre Jakobselv), og kunne ikke si nei. Finnmark sjakkrets var fortsatt dypt inne i en konflikt som hadde splittet sjakkmiljøet i fylket i nesten 10 år, og jeg ble lansert som en kompromisskandidat, som var spiselig for begge sider. Siden da har jeg sittet som kretsformann, med et lite avbrekk på ett år, og har trivdes i jobben. Nå må det sies at jobben i hovedsak består i å sitte mest mulig i ro, og holde mest mulig kjeft, og å sørge for at FM for lag og individuelt blir avviklet. Heldigvis overtok jeg en skute med god økonomi, så jobben har ikke vært vanskelig.
Etter hvert har jeg blitt fristet over til å spille for Samisk av min gode venn Nils Henrik, også med en overgang tilknyttet fiskeretter, og trives veldig godt i klubben.
Team Bjørnsen og TSK-folk i skjønn forening gjorde byen utrygg i 2006
Foto: Kristian Bjørnsen
– Frister det ikke med et lite bi-medlemskap i Tromsø Sjakklubb og deltakelse i noen av våre aktiviteter i klubben for en sjakkfrelst sjel som deg?
Fra jeg kom tilbake fra Russland har jeg hatt en jobb med mye reiser, og med arbeid som krever mye konsentrasjon og detaljfokus. Det blir mentalt for slitsomt å spille på kvelden etter en slik arbeidsdag. Jeg prøver imidlertid å få med meg helgeturneringer i byen når jeg kan. Da passer jeg på å få meg fri en dag før turneringa, slik at jeg kan yte mitt beste. Men for en så tilårskommen spiller som meg er også helgeturneringene slitsomme. Vi må få trimmet bort noe flesk, så får vi se om ikke resultatene blir bedre.
– Du har et sterkt forhold til Vasily Smyslov – hva består denne fascinasjonen i?
Her for en to-tre år siden utfordret Thomas meg, og ba meg navngi en spiller jeg ville emulere. Fra toppen av hodet kom Smyslovs navn, og jeg bare slapp det ut. Mens han prøvde å kvele et gjesp, spurte han hvorfor. Siden jeg ikke hadde noe godt svar, kjøpte jeg Smyslov’s best games i to bind, og ga meg i kast med disse. Denne partisamlingen er en gedigen godtepose, hvert parti er en karamell som man kan suge lenge og vel på.
Boris Spasskij kalte Smyslov for «Hånda», han var bare hånda som flyttet brikkene dit de hørte hjemme. Smyslov hadde en fantastisk følelse for det som sjakkspillere finner aller vanskeligst, nemlig brikkekoordinasjon. Han spilte no-nonsense sjakk, det er få som har partier som er så flott oppbygde som han. Han søkte hele tiden harmoni i stillingen, og dette kom til uttrykk i hans evne til å koordinere brikkene. Ellers må det nevnes at han spilte i verdenseliten i 5 tiår, fra Sovjetmesterskapet i 1941, til kandidatfinalen i 1984 (tap mot nesten 40 år yngre Kasparov), og har 9 individuelle medaljer fra OL. Dette er rekorder jeg tror er vanskelig å slå. Hans spillestil er svært energikonserverende, og jeg tror dette er en av grunnene til at han holdt seg så lenge i verdenstoppen.
Frank Remman og Tron Walseth utkjemper en duell med Jan Roksvold og Thomas Robertsen som tilskuere
Foto: Anniken Vestby
– Du har også vært mye i Russland – har du et par anekdoter fra det russiske sjakkliv å dele med oss?
En av de første tingene jeg gjorde som sjakkspiller i Moskva var å se på Moskvamesterskapet i lyn, en svært prestisjefylt turnering med en rik historie, den gode Mikhail Tal er den som har vunnet flest ganger. Før turneringen startet sto jeg utenfor lokalet og slappet av i det fine høstværet, da det kom en har og stilte seg på tærne mine, mens han myste inn i ansiktet mitt fra sånn omlag 3 cm og spurte: Tyi Dreev ?(Er du Dreev?). Etter hvert fant jeg ut at denne for alle praktiske gjøremål blinde mannen, var IM Pavel Dvalishvili, en særdeles dyktig lynspiller, med topp-FIDE rating på 2500 i langsjakk. Han havna sånn omtrent midt i feltet, noe som må sees på som svært bra, Morozevich vant, foran spillere som Grischuk, Ryiazantzev og Zvjagintsev.
Ellers spilte jeg i den sentrale sjakklubben i Moskva, og spilte mot en rekke gode sjakkspillere der. Hver søndag var det hurtigsjakk, og startavgiften var 50 rubler (12 kr). Som regel havnet jeg på 4/7 (+1) , men en gang fikk jeg +2 (4,5/7), og vant den svimlende sum av 32 rubler.
Sjakklubben var åpen hver dag, og man kunne bare gå innom der og spille når man ønsket. Jeg spilte en gang mot en eldre mann, og aldri har jeg vært så totalt sjanseløs i partiene, sjøl ikke mot IM’er og GM’er. Jeg kom i snakk med mannen, og han hadde spilt ei turnering i utlandet, i Marokko på 60-tallet. Han var nå pensjonert geolog. Landet er fullpakket av gode spillere som vi aldri har hørt om.
Ellers om sommeren var det spilling i Sokolniki-parken. Pensjonister kom og spilte mot hverandre, og sjakk var overalt.
– Sist jeg hadde sjakk-quiz hjemme hos meg utmerket du deg med mye kunnskap – er du veldig interessert i sjakkhistorie og fortellingene rundt sjakken også og hvordan dyrker du eventuelt dette?
Jeg er velsignet/forbannet (stryk det som ikke passer) med en god hukommelse, og funfacts stick. Sjakkhistorien binder sammen partiene, og det gjør det lettere å binde sammen begge deler. Jeg er ikke spesielt interessert, enkelte ting husker man bare, fordi det er forbundet med annen (unyttig) kunnskap i en hjerne som husker det meste, bortsett fra sjakktrekk.
– Sjakken og livet: Hva er det beste ved sjakken for deg – som også har en overføringsverdi til livet ditt?
Sjakken har lært meg tålmodighet, alt til sin tid. Det er ikke bare å spille g4 og h4 tidlig i partiet, og tro at man vinner, ting må bygges opp metodisk og systematisk. Dette har gitt meg en tålmodighet ellers i livet som er nyttig å ha. I tillegg vil jeg nevne ferdigheten med å planlegge, med mål, midler og vei. Dette har vært nyttig i min karriere som forsker, i produktutvikling og generelt i livet.
T & T – Tron og Thomas tøffer seg opp foran Landsturneringen i 2016
Foto: Ole Kristian Valvåg
– Du og Thomas Robertsen er to gode busser vet jeg – til tider Tromsøsjakkens Knoll og Tott. Fortell litt T & T, Wienerbrødrene og andre prosjekter dere har hatt?
Det er litt morsomt at du oppfatter oss som tromsøsjakkens enfants terrible. Det er litt sånn vi ønsker å se på oss selv også.
Alt Thomas og jeg gjør, gjør vi stort sett for å ha det morsomt på egne vegne. Thomas er kreativ som bare det, og det er bare en fornøyelse å «være med på ferden». Nå skal det sies at ikke alt er Thomas sine ideer, men mitt bidrag er stort sett å skille drit fra kanel. T&T var et prosjekt i forbindelse med NM 2016, hvem som opprinnelig hadde ideen er jeg ikke sikker på, men uten Ole Kristian (Valvåg) og Geir-Magnus (Pettersen) ville jeg og Thomas sittet i et kott og mumlet uten publikum.
Underveis fikk vi servering fra kantina, og vi var som hauken etter wienerbrød, over alt hvor vi så dem. Dette kommenterte vi også live, og til slutt redigerte Geir sammen alle våre referanser til wienerbrød under sendingene, og postet det på Youtube under tittelen Wienerbrødrene.
Vi likte navnet så godt at vi bestemte oss for å skrive en sjakkblogg med samme navn, en instant hit med om lag tre lesere til sammen på alle våre innlegg. Tanken var å kompilere alt sammen til en bok om to middelaldrende menn som jaktet en drøm om å bli god.
– Fortell litt om erfaringene ved det å sende LIVE fra Landsturneringen i 2016?
Det er noe av det morsomste jeg har gjort. Vi trivdes som bare det, og det tror jeg folk så av sendingene. Vi gjorde lite eller ingen forberedelser, og tok det meste på sparket. Folk ble kalt inn til intervju, og alle sammen stilte velvillig. Til tross for ad-hoc-tilnærmingen tror jeg det ble ganske bra, men neste gang ville jeg planlagt det mer. Det å la et intervjuobjekt som Lars Monsen slippe unna, er nesten utilgivelig. Men kanskje vi var litt for starstruck akkurat der og da.
Studio med T & T-sending under Landsturneringen 2016
Foto: Anniken Vestby
– Du har med andre ord gjennomført mange ulike prosjekter utenfor Tromsø Sjakklubb – er det «din vei» eller kan vi håpe at dine sjakkressurser og kunnskaper om sjakk igjen kommer klubben til gode?
T&T var i Tromsø SK sin regi, det må sies. Jeg har det rasende trivelig i min lederrolle i Finnmark sjakkrets, det er noe som passer meg. Jeg er med og arrangerer 3 turneringer hvert år, FM for lag, FM individuelt og Åpent samisk mesterskap, denne hvert år på høsten i Tromsø. Denne siste turneringen kommer byen til gode, og jeg håper folk verdsetter dette.
– Spiller du noe sjakk nå for tiden & hvordan gjør du i så fall dette?
Når dette publiseres spiller jeg FM for lag i Karasjok. I høst spilte jeg Åpent samisk, og i fjor vår spilte jeg FM individuelt. Jeg prøver å få med meg NNM når jeg kan.
Jeg liker ikke spilling på nett, lyn er ikke min greie. Lengre partier på nett åpner for juks, og det er heller ikke noe morsomt, å sitte og lure på om motstander jukser eller ikke. Derfor vil sjakk over brettet være min greie videre også.
Ellers koser jeg meg med mye fin sjakk på nettet, det er mange flotte og instruktive videoer der ute. Det å følge med på live-sendinger er ikke min greie, nå går Tata Steel, men jeg orker ikke følge med, når spillere som Hammer og Lahlum må bruke PC som krykke, blir det uinteressant. En av betingelsene jeg hadde når vi skulle lage NM-sendingene, var at vi ikke skulle bruke PC som analyse, men i stedet bruke hodet. Feilene hos kommentatorene blir hyppigere, men det blir bedre sending av det. Å bedrive høytlesing av Sesse-analyser har ingen underholdningsverdi.
– Har du tre moderne bøker å anbefale oss?
Bøkene til Johan Hellsten er kjempegode, de er skrevet for å få deg til å tenke. Jeg har nå hans Mastering Endgame Strategy på skrivebordet. Etter å ha spilt gjennom de tre første eksemplene, kom jeg fram til at K hører hjemme foran egne, så vel som foran motstandernes fribønder. Dette er analogt med Tarrasch, at T skal bak egne så vel som motstandernes fribønder. Dette trigger meg, å tenke tanker jeg ikke har tenkt før.
Jesus de la Villa sin «100 Endgames You Must Know» er også gull verdt. Hva trenger man å vite som sjakkspiller om sluttspill? Her er en grei innføring i det som burde være teknikk for de fleste.
Jonathan Hawkins har også skrevet en fantastisk bok, «Amateur to IM, Proven Ideas and Training Methods». Han fokuserer også på sluttspill, og etter hvert står det klarere og klarere for meg at jeg har kastet bort uhorvelig mye tid på å lære meg åpninger, uten å forstå hvor jeg ville. Har jeg et råd til unge spillere, så må det være
1) Studer tekniske sluttspill, med fokus på hvordan brikkene koordinerer.
2) Studer komplekse sluttspill, med fokus på hvordan brikkene koordinerer.
Skal man bli god i sjakk, må man forstå brikkekoordinasjon. Den beste måten å gjøre det på er å studere eksempler med få brikker på brettet, og se hvordan brikkene da koordinerer. Da får man en «feel» for hvordan T og S spiller best i lag, kontra T+L f.eks. Dette er helt klart overførbart til midtspillet. Å komme til en slik erkjennelse i en alder av 50+ og en vekt av 100+ er frustrerende, dette burde være banket inn i hodet på meg som 10-åring.
Ellers, av klassikere kan jeg nevne i fleng Silmans «Reassess Your Chess», Mikhail Shereshevskys «Endgame Strategy», og Bellin og Ponzetto, «Test Your Positional play». De to siste bøkene har jeg konkrete eksempler på at de har gitt meg seire.
På skrivebordet ligger også Irving Chernevs “The Most Instructive Games of Chess Ever Played”, og Tals “Study Chess With Tal”. Jeg koser meg enormt med disse bøkene.
– Har du noen mål i sjakken som du ikke har oppnådd – en drøm du fortsatt ønsker å oppnå?
Å spille det perfekte sjakkparti. Ingen har klart det så langt, men jeg akter å fortsette med å prøve.
Tron trives over sjakkbrettet og har blant annet utviklet en bedre tålmodighet via sjakken
Foto: Anniken Vestby
– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?
Jeg bruker store deler av min fritid på fluefiske, i tillegg til sjakken. Jonathan Livingston Seagull av Richard Bach, og Zen and the Art of Motor Cycle Maintenance av Robert Pirzig var bøker som influerte meg da jeg var ung, og fluefiske er min Zen-øvelse. Det er en fantastisk avkobling fra alt, i tillegg til at man får være ute i naturen. Sjakk er bare en fantastisk avkobling fra alt, så den mangler noe akkurat der. Å spille sjakk ved elvebredden er selvsagt også noe, men det slår ikke selve fiskingen. Ellers har fluefiskingen gitt meg mulighet til å gjenoppta kontakten med en av mine barndoms helter, Finn Haug. Sammen med Finns svoger Nils Henrik (Samisk SK) og Helge (Komsa SK) kan man kombinere det å spille sjakk med det å fiske med flue, og bedre kan man ikke ha det.
