På campus står det til enhver tid 4-5 brett fremme, satt ut av universitetets sjakklubb.
Man kan si så mangt om Australia, men no enkelt land å bli skalla i er det ikke. Som kan skimtes på bildet over, har TSK’s delegasjon derfor sett seg nødt til å anskaffe solhatt fra nærmeste souvenirbutikk. At skinnets tidligere eier var en kenguru, gir enhver som trer hatten nedover ørene en intenst dårlig karma – som nok kan være vel egnet til å distrahere motstandere i for eksempel et parti sjakk. Det psykologiske spillet om «nienderaden» må aldri undervurderes, og jeg har fortsatt til gode å tape med hatten på plass. Så dersom dere er ugreie når jeg kommer hjem, og driver og skal riste av meg ratingpoeng osv., kan jeg fort se meg nødt til å måtte bruke den også i klubben. Dere er advart.
Klubbmesterskapet i Nordre-Sydneys sjakklubb går sin gang, med én runde langsjakk i uken. Spillelokalet er en slags aktivitetsklubb for voksne, av et slag vi ikke har i Norge, og med en sort og rød innredning som regelmessig gir meg følelsen av å ha tredd inn i en David Lynch-film. I resepsjonen sitter det to eldre, uelskverdige damer (de to eneste i Australia, så vidt jeg kan skjønne), som, lik to menneskelige kameleoner, begge har sort kjole og farga, rødt hår. Hver tirsdag ber de om å få se førerkortet mitt, selv om det er utenkelig at de ikke kjenner meg igjen — jeg har tross alt en fullstendig absurd hatt.
Vanligvis spiller vi i den romslige hovedsalen, men en gang i blant ryddes vi inn i diverse siderom og hovedsalen gjøres klar for andre typer spill. Pyramidespill. Som den karismatiske foredragsholderen forklarte en fjetret og bekymringsverdig stor forsamling sist tirsdag: «This is a business that succeeds 100% of the time! And it requires no time, or money, beyond what you already have!». På tross av betydelige mengder nysgjerrighet og tyvlytting, fikk jeg heller ikke denne gang helt tak i hva selskapet faktisk solgte (hvis noe i det hele tatt), men budskapet gikk ihvertfall rett hjem og flere forlot salen med et besluttsomt blikk som antydet at de nå skulle rett hjem og fortelle ektefellen at de sier opp jobben i morgen den dag.
Selv har jeg begrenset investeringene til plastbrikker av ulik valør, men like fullt med håp om langsiktig avkastning i et kaotisk marked. Etter 5 runder og to tapte stillinger, har jeg i beste Joensen-stil karret til meg hele 4,5 poeng. I andre runde møtte jeg Jose, som har en Elo på 1750. Han mer eller mindre utspilte meg gjennom hele partiet, og på det meste stod han to nokså blanke bønder over. Da han allikevel tilbød remis tre ganger skjønte jeg at han var kommet under hattens forbannelse…
Tirsdag denne uken skulle jeg opp imot den trivelige, eldre herremannen Paul (Elo 1858). I forkant av partiet kom jeg ihåg Simon Steinnes’ stalltips: «Caro-Kann er vunnet for sort!», og uten helt å huske hvorfor utsagnet er sant (dersom Steinnes i det hele tatt røpet dette), bestemte jeg meg for å gi det en sjanse…
Til slutt denne gang vil jeg gratulere gjengen som dro til Budapest med fantastisk flotte resultater! Det var artig og spennende å følge med på rapportene dere skrev på NTG-sidene.
Beste hilsen Jan R
