Tromsø Sjakklubb har i dag gleden av å presentere noen betraktninger rundt sjakk og sport og idrett. KRONIKKEN er skrevet av filosof og sjakkspiller Rune Vik-Hansen
Rune Vik-Hansen
ET ARGUMENT FOR SJAKK SOM SPORT OG IDRETT
Like sikkert som julekvelden på kjerringa, og med samme resultat hver gang, eksploderer debatten i lys av Magnus’ sjakklige bravader om hvorvidt sjakk er sport eller idrett: man konstaterer uenighet, at Magnus’ prestasjoner ikke forringes av definisjoner og at man ikke kan sammenligne epler og pærer.
Før vi argumenterer for sjakk som sport og idrett, får vi først unna de mer formalistiske poenger: Ifølge Wikipedia viste idrett (fra norrønt, «id»; virksomhet eller aktivitet, og «drott»; kraft, styrke eller utholdenhet), i tillegg til kroppslige prestasjoner som idag dominerer forståelsen opprinnelig til all form for høyt ansett dyktighet, som musikk, dikting og kunnskap om runeskrift. Mens idrett legger størst vekt på utøverens egeninnsats og kontroll på egen kropp, som i f.eks. friidrett, skiidrett, skøyteidrett, boksing, tennis, håndball og fotball, involverer sport, som betyr «alt mennesket finner morsomt og underholdende», gjerne et hjelpemiddel, redskap, fremkomstmiddel eller dyr som grunnleggende forutsetning, f.eks. seilsport, motorsport og hestesport, og idag brukes begrepene stadig oftere om hverandre.
Å hevde at sjakk «bare er et spill», fordi det følger et sett regler, og derfor ikke er verdig videre oppmerksomhet, er en tautologi (dvs. selvforklarende) og forklarer derfor ingenting. Tilsvarende kan aktiviteten vi kaller livet også forstås som et spill med regler og oppskrifter. Når man derfor spør om sjakk er sport eller idrett, spørres egentlig om sjakkspillere presterer i den fysiske betydningen av ordet.
Idrettspresident Rognlien og tidligere visepresident i Norges Sjakkforbund (NSF), Widar Fossums formalisme om at fordi NSF ikke er medlem av NIF, er ikke sjakk idrett, faller på egen urimelighet. At NSF ikke er medlem av NIF viser kun at NSF ikke er medlem av NIF, ikke at sjakk i seg selv ikke skulle være idrett.
Tiltross for at man i avisenes kommentarfelter enes om at man i mentale aktiviteter og spill, som sjakk, bridge, (bue)skyting, dart osv. også yter eller presterer, ser aktiviteters mer fysiske aspekt ut til å dominere vår forståelse av hva en sportslig eller idrettslig prestasjon innebærer. I et land besatt av tellekanter og kvantifisérbare størrelser, hva som ikke kan telles eller måles finnes ikke, kan spørsmålet stilles om ikke betoningen av det fysiske ekskluderer muligheten for en mer presis forståelse av hva «ytelse» eller «prestasjon» kan være. Svært få betviler at mentale gladiatorer yter eller presterer, men hva, hvor og hvordan? Er «blod, svette og tårer» (Johan Kaggestad) eller «bevegelser» (1500 meter-løper Henrik Ingebrigtsen) eneste kriterium på en sportslig eller idrettslig ytelse eller prestasjon?
Preferansen for det fysiske kan kanskje argumenteres for å grunne i den fortsatt dypt rotfestede cartesiske (etter René Descartes, 1596-1650) dualismen med kropp (legeme) og sinn (sjel) som to ontologisk atskilte kategorier umulige å forene i en høyere enhet. Inntil Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) i Persepsjonens fenomenologi (1945) hevdet at vi snarere gjennom kroppen erkjenner, erfarer og er-i-verden, forstod man bevisstheten (cogito) som erkjennelsen og kunnskapens kilde med kroppen kun som et slags vedheng. Der både filosofi og religion tradisjonelt nedvurderer kroppen til fordel for sinnet, minner Ponty oss om at hjernen (fortsatt) er en del av kroppen (sic!) og gjenreiser eller reintroduserer således mennesket som en homogen enhet av både sjel og legeme, kropp og sinn, gjensidig avhengige av hverandre. Slik filosofi og religion ignorerer kroppens relevans for erkjennelse og erfaring, går Rognlien og Ingebrigsten i sin vektlegging av fysisk bevegelse til den motsatte ytterlighet, og fremhever kroppen på bekostning av hjernen, som om armer og ben skulle bevege seg av seg selv.
Idag vet vi imidlertid at enhver kroppslig bevegelse begynner med elektriske impulser trigget av ubevisste prosesser i dypet av hjernen. At hjernen unnagjør 100 billioner operasjoner eller beregninger pr. sekund (daglige aktiviteter) og at en tankes hastighet ligger mellom 0.5-100 m/s (mellom 550 og 750 millisekunder fra informasjonen når hjernen til den oppfattes og tolkes) vitner om bevegelse. Fordi kroppens ytre bevegelser avhenger av bevegelser i hjernen, lar seg vanskelig argumentere for at ytre korporlige bevegelser skulle veie tyngre hva gjelder relevans for definisjonen av sport eller idrett. Det er m.a.o. ingen prinsipiell forskjell mellom at Magnus løfter armen og ofrer en springer eller at Petter (Northug) løfter en stav og staker seg fremover: begge handlinger begynner som ubevisste elektriske impulser i hjernen. Stavtak og sjakktrekk har samme opprinnelse. Og voila! Vi har sammenlignet epler og pærer!
Vi kan derfor konkludere at definisjonene på sport og idrett ikke baseres på hva som egentlig skjer, men på hva vi observerer og stammer fra en tid før dagens turneringssjakk og innsikter om hjernen. Vi ser armer og bein, men ikke nevroner og synapser.
All den tid ulike aktiviteter gir ulike reaksjoner, selvom man nok kan finne et minste felles multiplum, synes «kroppslige prestasjoner» som kriterium for hvorvidt man bedriver idrett eller ikke, irrelevant fordi det jo ofte hender man «ikke har dagen» og definisjoner ikke avhenger av dagsformen. Bedriver den med mest «blod, svette og tårer» mest idrett? Hva om man dævver av fysisk anstrengelse? Lar kroppslige prestasjoner, eller ferdigheter, seg presist definere og gradere? Siden sjakklige ferdigheter og sjakklig kunnskap ikke lar seg måle eller tallfeste, er ratingsystemet vårt beste kort. Hva er så en anstendig rating? (Magnus’ siste toppnotering?) Hvordan avgjøres hvilke aktiviteter, disipliner og grener som bør omfattes av idrettsbegrepet? Tidligere gjaldt musikk, diktning og runeskrift, men hva med idag?
Å spille sjakk, profesjonelt eller ikke, kan sammenlignes med å lese til og avlegge eksamen og sjakkspillere er konstant oppe til eksamen, både før, under og etter turneringer. Profesjonelle arbeider med sjakk 7-8 timer hver dag og presterer både teoretisk, praktisk, mentalt og fysisk. De trener på ulike stillingstyper fra ulike faser av partiet; åpninger, midtspill og sluttspill. De trener taktikk, (reflekser og intuisjon) og analyserer stillinger for å trene opp posisjonsfølelsen og evnen til å regne varianter, dvs. visualisere trekkrekkefølger. Under partiet bekymrer man seg for forberedelsene (husker man dem og er de gode nok?), partiutfallet, neste rundes motstander og turneringsresultatet. Man må hele tiden være årvåken («Pass på! Mannen på den andre siden har ondt i sinne» Bent Larsen), holde roen både i angrep og forsvar, man engster seg for å rote bort gode stillinger mot bedre spillere samtidig som man må passe seg for å undervurdere lavere ratete motstandere, får hodepine, sover dårlig og tankene kverner etter partiet. All denne mentale spenningen gir seg fysiske utslag og velkjent er Karpovs 10 kilos vekttap under VM matchen mot Kasparov i ’84-’85 og at den yngre garde stadig forskyver den eldre. Slik f.eks. vår opplevelse av hodepine er materielt betinget, betinger et samvirke nevroner imellom under påkjenning også sjakkspillerens mentale opplevelse av utmattelse og vanskelig synes derfor å argumentere for, om en aktivitet vurderes som sport/idrett eller ikke, at mer tradisjonell fysisk utmattelse, skulle veie tyngre enn sjakkspilleres utmattelse som følge av sterk konsentrasjon over tid (i studier såvel som turneringsspill).
Kaggestad nevner konkurransemomentet som vesentlig for at noe skulle kunne kalles sport, og vi tilføyer at konkurranseaspektet prinsipielt transformerer en (hvilken som helst) aktivitet til sport, ikke nødvendigvis til idrett. I henhold til Wikipedia, kan sjakk således være både idrett pga. fysiske anstrengelser (i turneringsspill snarere enn i hyggelig lag), og sport, fordi man bruker et mulig, men ikke nødvendig, «hjelpemiddel» og får 1 poeng for seier, ½ for remis (uavgjort) og 0 for tap (også i hyggelig lag). Dermed omfatter definisjonen også blindsjakk, hvor man kun oppgir brettets koordinater under utveksling av trekk. Uttrykket «å la det gå sport i noe», knytter nettopp konkurranseelementet til sportsbegrepet; vi sier ikke «å la det gå idrett i noe», hvilket betyr at man kan bedrive idrett uten poengtelling eller konkurranse. Fordi hjelpemidler er mulig, men ikke tvingende nødvendig, fremstår derfor konkurransemomentet som mer relevant for hvorvidt sjakk kvalifiserer som sport. Gis poeng, yter man mer, fordi mer «står på spill», for å tale med Gadamer (1900-2002).
(Hans Georg Gadamers filosofiske hermeneutikk eller fortolkningslære, formulert i hans hovedverk Sannhet og Metode (1960), handler om hvordan vi gjennom våre fordommer, forventninger og forutsetninger «møter» et (kunst)verk, et maleri eller en tekst, og hvor dette møtet setter vår forståelse, fortolkningsramme eller fortolkningshorisont «på spill», det er som om maleriet «spiller med oss», enda det bare henger på veggen. Tenk på et maleri eller en tekst som trakk Dem opp. Gratulerer, you’ve been played! Et mer subtilt poeng bak å trekke Gadamer inn i diskusjonen, er at noe kanskje står på spill både for de som hevder at sjakk er sport og de som hevder at sjakk «bare er et spill.»)
Debatten om hvorvidt sjakk er sport, idrett eller «bare et spill», er viktigere og mer relevant enn man kan få inntrykk av, og som i så mange andre sammenhenger handler spørsmålet om penger. Å bedrive sport og idrett anses som attrå- og etterstrebelsesverdig med sportsutøvere og idrettsatleter som forbilder og rollemodeller for barn og unge. Sport og idrett former karakteren, utvikler samarbeidsånd, evne til planlegging og gjennomføring samt evne til å tape og vinne med samme sinne… øh … sinn 🙂 Dersom sjakk, slik vi har sett, lar seg definere som sport og idrett, åpnes mulige kommersielle perspektiver (les: sponsorer).
Beslektede artikler:
Mind games—Who’s Doing the Playing?
Utvikling av sjakklige ferdigheter – En ny forståelse
