Benjamin og Lena trives i hverandres selskap og koser seg her i Svendborg i Danmark
Foto: Anniken Vestby
Lena Halvorsen er en av mange mødre som har gjort et enormt arbeid for sjakken i Tromsø generelt og for TSKU spesielt. Hun har blant annet vært leder i TSKU, kantineansvarlig for både stort og smått – blant annet var hun i staben ved World Cup 2014. Hun sto på 110% i forhold til sjakk-OL og kanskje enda litt til i forhold til Landsturneringen i Tromsø i 2016. Et skikkelig rivjern som har gjort så mye bra for Tromsøsjakken og som jeg tar en prat med denne helga.
– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du kom i kontakt med sjakkmiljøet?
Jeg kom diltende etter min sønn inn på et sjakkurs, den høsten han gikk i 2.klasse. Han var frelst på spillet allerede før han gikk inn døren, og brukte vel noe sånt som fem minutter på å avgjøre at dette var fritidsinteressen hans. Kurset var på Borgtun skole i et klasserom med murvegger, og en drøss med unger som ikke akkurat satt som tente lys og tenkte så det knaket kan man si… jeg var vel rett og slett bare sånn passelig begeistret. Men det tok ikke så mange kurskveldene før jeg måtte innse at ungene trivdes i kaoset, og at de faktisk lærte å spille sjakk. Selv lærte jeg meg både hvordan brikkene går og hvordan sunt åpningsspill fungerer. (Sukk… det var den høsten Benjamin syntes det var moro å spille med mammaen sin. Det gikk fort over!) Et lite stykke utpå høsten kom den første BGP-turneringen, og det var vel egentlig da jeg faktisk forsto hvilket funn vi hadde gjort på «fritidsaktivitetsarenaen».
I Domusbygget møtte vi en klubb hvor inkludering ikke er et mål man jobber mot, men en selvfølgelig plattform for hele driften. Alle hørte til, enten man var liten eller stor, erfaren eller helt fersk, sånn eller slik. De eldste var ikke bare forbilder for de yngste, men de var også vennene deres. Der spilte man sjakkturnering i et rom, hygget seg med pausesjakk i et annet og spilte fotball (med en myk ball) i et tredje. Jeg ble rett og slett helt «søkkimponert» som man sier her i nord.
– Du har en sønn som er en dedikert sjakkspiller – hvordan har det vært å være «Sjakkmamma» i rundt 9 år?
Å være sjakkmamma (eller -pappa) blir litt som å skulle være både manager, psykolog og økonomiansvarlig samtidig som man er følelsesmessig involvert i alle opp- og nedturer som den håpefulle gjennomgår i turnering etter turnering. Og oppi det hele skal man liksom prøve å oppdra den lille til både å tape og vinne med verdighet, være en god venn, opptre rettferdig og i det hele tatt håndtere alle aspekter ved livet både i og utenfor sjakken. Ikke noen liten oppgave! Men jeg har fått være med på utallige reiser, blitt kjent med veldig mange hyggelige mennesker og fått noen venner for livet i løpet av disse årene, og jeg ville absolutt ikke vært dem foruten!
Anniken og Lena er to dedikerte sjakkmødre som møttes til dyst over brettet på Lillehammer 2013
Foto: Ved Anniken Vestby
– Benjamin har spilt 9 strake Landsturneringer og opplevd mye gjennom sjakken – fortell, fortell?
Ja tenk, neste sommer drar vi på vår 10. landsturnering! Benjamin begynner å bli stor og kan vel strengt tatt reise på NM uten mammaen nå, men jeg har sagt at jeg nekter å bli parkert hjemme før etter 10-årsjubileet.
Så vidt jeg vet er Benjamin fremdeles tidenes yngste Tromsøspiller som reiste til Landsturneringen? Jeg husker at Ulf reklamerte for den på en kurskveld på Borgtun, og Benjamin snudde seg til meg (som sto bakerst i klasserommet som vanlig) og erklærte at den skulle han på. Som sagt så gjort, og ferien den sommeren ble lagt til Fredrikstad. Det ble en veldig hyggelig uke, selv om han ikke fikk så mange poeng. Vi ble godt tatt vare på av de andre spillerne og deres foreldre og jeg minnes spesielt med glede grillkvelden på Elise Forsås bursdag. Benjamin var minstemann i flokken, men den selvsagte kongen i krabbefangst! Han demonstrerte hvordan mora sin skolisse og noen knuste blåskjell utgjorde det perfekte utstyr, og jammen tror jeg ikke det var flere mødre som måtte ofre lissene sine (jeg vet ikke helt hvor populær jeg var akkurat da). Elise feiret like godt bursdagen med å falle i vannet med alle klærne på, til stor jubel og høy latter fra oss andre. Og så fikk vi en av Beates fantastiske kaker, nam!
Gjennom årene har Landsturneringen blitt en selvfølgelig del av sommerferien, og et absolutt høydepunkt i sjakkåret. Det er virkelig den store sjakkfesten i Norge, med plass for alle aldere og nivåer. Konkurransen er skarp og alle vil gjerne vinne så mye som mulig, men vel så viktig er det sosiale og alle sidearrangementene. Man møter venner fra hele landet, spiller laglyn og fotball og sjokksjakk og jeg vet ikke hva, og stemningen er på topp uken gjennom enten det går sånn eller slik. Jeg har drukket utallige liter med kaffe sammen med andre sjakkforeldre, organisert lag til laglyn og fotballturneringer og spist sikkert hundre burgere på diverse gatekjøkken rundt omkring i landet. Vi har bodd på hotell, campingplasser, hjemme hos venner og til og med i telt. Favoritten er når mange booker seg inn på en campingplass i nærheten av spillelokalet. Da ligger det aller best til rette for sosialt liv både for voksne og barn, og det blir ikke like dyrt som hvis man bor på hotell. Jeg liker også veldig godt de årene turneringen blir lagt i en idrettsarena eller lignende, slik at arrangøren kan sette opp en kafé i venteområdet. Veldig fint med litt billigere servering enn på hotellene, og godt å vite at arrangørklubben får noen ekstra penger i kassa. Men jeg vet også at det er mange som trives best når turneringen er lagt til et hotell, så jeg synes det er veldig fint at det varieres.
– Hvordan har det vært å følge opp Benjamin og være «sjakkventer» i turnering etter turnering både i Norge og utlandet opp gjennom årene?
Nervepirrende! Men også utrolig givende! Takket være Benjamins engasjement har jeg fått se utrolig mange steder, møtt masse flotte folk, spist spennende mat og i det hele tatt utvidet egne horisonter. Hvor mye hjelp det har vært i meg sånn i forhold til å håndtere tap vet jeg imidlertid ikke. Det er noe med at man er så nært knyttet sammen i en familie… Jeg husker Hammer kommenterte i en eller annen sammenheng på TV for ikke lenge siden: «Hvis mamma eller pappa skulle prøve å trøste meg etter et tap, tror jeg bare at jeg hadde blitt enda mer sur!» Akkurat det tror jeg summerer opp foreldrerollen ganske bra når det kommer til å være støtteapparat. «Bare skygg banen og helst ikke pust, lang over telefonen min og bestill meg en cola». Ganske vrient å få til når man helst vil ta dem på fanget og blåse på… Men jeg har jo litt øvelse, og tror jeg begynner å få litt dreis på akkurat det. Heldigvis er det jo ganske mange seiere i løpet av en turnering også, og da er det mye lettere å være mamma.
Det blir jo også et fellesskap mellom oss foreldre på disse turneringene, og dem har jeg virkelig lært å sette pris på. Akkurat som sjakkspillere forstår hverandre på grunn av sitt felles spill, deler vi foreldre på en måte skjebne og har umiddelbart mye å snakke om når vi møtes. Jeg har delt forståelsesfulle blikk med mange mødre jeg aldri har møtt før rundt omkring gjennom årene…
Noen av mine beste venner i dag har jeg også fra sjakken. Christine og Paul (foreldrene til André Nielsen) er et godt eksempel på det. Vi trives godt sammen, og mer enn en gang har vi tatt guttene med på kombinert ferietur og turneringsspill i utlandet. En favoritt er Rilton cup i Stockholm i romjulen. Da leier Christine og jeg en leilighet, og så fyller vi den med unge og litt mindre unge sjakkspillere. Vi fungerer som vekkerklokke, kokk og tidskontrollør, og ungdommen tar seg av det sjakklige og sosiale selv. Nyttårsaften tar vi med hele gjengen på restaurant, og så feirer vi det nye året med å se på svenskene som skyter raketter. Veldig trivelig!
Lena Halvorsen og Benjamin under en utflukt – heldigvis er det ofte anledning til slikt under turneringer
Foto: Anniken Vestby
– Fortell litt om foreldrerollen i TSKU?
Foreldrenes innsats er helt avgjørende for TSKUs eksistens! Det er et uttalt mål at foreldrene skal utgjøre hoveddelen av styret i klubben, selv om det ikke er hvert år man får det helt til. I foreldregruppa finnes all den kompetansen klubben trenger for å kunne drifte, det være seg økonomi og regnskap, kantinedrift eller organisering av aktiviteter og reiser. Selvsagt må klubben også ha sjakklig kompetanse for å kunne drive kursene og organisere lag og slikt, men det er utrolig mye annet som skal være på plass for å få til en velfungerende klubb! Hvis du er sjakkspiller selv og spiller turnering i Tromsø av og til, er det jo bare å legge merke til den flotte serveringa man alltid får der. Dette er mat og kaker som foreldrene i TSKU stiller opp med, og det er foreldrene som stiller som vakter i kafeen. Dette gir et viktig bidrag til klubbkassa, men er også et virkemiddel for å bidra til trivsel for både voksne og barn som kommer for å spille. Foreldrene er også reiseledere når ungene skal til Harstad, NMU eller på andre turneringer, og de tar ansvar for innkjøp av pokaler slik at alle får synlige bevis for sin innsats i turneringer. De jobber med markedsføring for å skaffe penger til klubben og de holder medlemmene orientert gjennom nettside og sosiale media. Det hele er egentlig veldig enkelt: Ingen foreldre, ingen klubb.
Et annet aspekt er at når foreldrene kommer sammen til felles innsats blir de også kjent med hverandre. Dette er faktisk et av de viktigste grepene man kan ta for å legge til rette for trivsel og miljø i barnegruppa. Jeg er selv pedagog med en del erfaring, og jeg vil si at den viktigste faktoren for et godt barnemiljø er å bygge et godt foreldremiljø. Det er noe som heter «du mobber ikke dine foreldres venners barn» (det har jeg fra en film Kjetil og Kjartan hadde på siden mobbing.no i sin tid), og dette har jeg veldig tro på. Felles dugnadsinnsats bygger gode relasjoner, og det profitterer alle på.
– Du deltok under sjakk-OL med kunnskap og arbeidskraft – fortell om sjakk-OL 2014 fra ditt perspektiv?
Oj, det var et stort spørsmål! Sjakk-OL begynte jo liksom før vi i det hele tatt fikk tildelt arrangementet, og veldig mye handlet om OL fra den dagen vi visste at Tromsø ble byen hvor det skulle skje… Jeg har sikkert fem millioner historier jeg kunne fortalt. Vi ble samlokalisert med OL-organisasjonen da vi mistet lokalene våre i Domusbygget, og vi hadde mange samarbeidsprosjekter med dem. Blant annet hadde vi kafé under hele World Cup året før (en hel måned med kafé på dugnad – det var litt av en jobb), vi gikk i borgertoget 17.mai for å reklamere for OL og vi arrangerte Sparebanken Nord-Norges sjakkolympiade sammen med Alta sku og Harstad sku gjennom det siste året før OL. Barneolympiaden var forresten skikkelig gøy: Vi arrangerte to turneringer i Tromsø og en i hver av de andre byene, og Sparebanken stilte med transport for alle. Vi opprettet en felles hjemmeside for arrangementet, og ungene fikk premier i hver turnering og en sammenlagtpokal for de som deltok på alle fire.
Et virkelig godt samarbeid mellom de tre klubbene, og et veldig artig år for de unge sjakkspillerne! At Sparebanken stilte med transport var nok avgjørende for at deltakelsen kunne bli så stor som den ble, vi er som kjent en lang region og det er relativt dyrt å reise mellom Alta og Harstad. Tromsø ligger jo litt sånn midt i mellom og har ikke riktig så store utfordringer, men likevel. Jeg skulle virkelig ønske flere sponsorer kunne stille opp med slike tilbud til klubbene i nord.
Under selve OL var det jo fullt kjør med barnesjakkleir og siste runde i barnesjakkolympiaden, besøk fra vår vennskapsklubb i Arkhangelsk (ledet av den fantastiske Galina), og en drøss med møter og forefallende arbeid. Jeg kjørte rundt og ordnet med mat og turnering og det ene med det andre, og måtte ha flere nødladere til telefonen med meg i veska husker jeg. Vi fikk være med på åpningsseremonien, som var en fantastisk opplevelse! Chess in concert var spektakulær den også, men jeg irriterer meg enda over at ingen satte opp hele musikalen… Dagene var fylt av opplevelser fra morgen til kveld, og jeg minnes vel det hele som en sammenhengende moro og relativt slitsom fest egentlig. På toppen av alt fikk media sansen for min taleføre 11-åring, og han ble intervjuet flere ganger – som medførte at jeg måtte godkjenne og samtykke og kjøre han hit og dit. Han lagde til og med en liten TV-føljetong sammen med Nora i NRK (nå VGTV), det var jo veldig gøy. Jeg husker Atle Grønn i studio etter at Benjamin hadde demonstrert dronningen, iført en rosa prinsessekjole og lys parykk: «Nora, hva har du gjort med Benjamin?» Vi har ledd mange ganger av de minnene der i årene etterpå.
Her er Lena Halvorsen og Benjamin i Benidorm i Spania – de har mange fine minner sammen
Foto: Anniken Vestby
– Du var nestleder for hele NM og leder for kantinedriften under Landsturneringen i Tromsø i 2016. Fortell litt om hvordan dette mesterskapet gikk på hjemmebane sett innenfra?
Vet du, jeg er faktisk veldig stolt av det arrangementet der. Et strålende eksempel på godt samarbeid mellom TSK og TSKU, og en dugnadsånd som jeg i all beskjedenhet må be leserne om å ta av seg hatten for. Vi tok mål av oss å levere en Landsturnering hvor både hovedturnering og sideturneringer fungerte knirkefritt, hvor fasilitetene var i tipp topp stand (ja, jeg snakker om toaletter blant annet) og hvor det var lagt til rette for ventere både med tanke på internett, sitteplasser og servering. Alt ble gjennomført på dugnad, og jeg tror det var mange som tilbragte alle sine våkne timer på Tromstun skole den uken det pågikk. Kantina var utstyrt med en håndfull mennesker, men vi greide å forsyne en stadig økende mengde sultne spillere og ventere. Opptil tre varme måltider pr dag ble det til. I hovedturneringen fikk vi til livebrett på alle førstebord, noe jeg vet særlig mange av de yngre spillerne satte pris på. Sekretariatet ble etterhvert rene turistkontoret, og det var ikke et spørsmål de ikke kunne svare på (tror jeg da – i hvert fall var det ikke mange). Dommere fra hele Nord-Norge kom og bidro i arrangementet, og til og med foreldre kurset seg hos Trond Romsdal for å kunne stille opp som dommere slik at det skulle bli nok – særlig til de yngste. Og så må jeg nevne webredaksjonen! Jeg fikk være med i chattegruppa deres, og der skal jeg hilse og si det var høyt tempo! Bulletinene de produserte var fantastiske, og de fylte hjemmesiden med stoff og bilder gjennom hele uka.
Men du spør om hvordan det var fra innsiden. Vel, det var et styrkeløft og kjentes som nettopp det. Vi løp og løp og diskuterte og løp litt til, og når uka var over tror jeg nesten at jeg sov i et døgn. Og jeg var neppe den eneste. Det tar på å arrangere Landsturnering, men jammen er det moro også. Og vi fikk mye skryt etterpå merket jeg meg, så noen av våre hårete mål har vi nok nådd. Selvsagt blir det aldri perfekt og det skal godt gjøres å gjøre flere hundre mennesker fullstendig til lags en uke i strekk, men Landsturneringen 2016 er jeg altså veldig stolt av!
Lena Halvorsen under Landsturneringen 2016 som sjef for kantina og nestsjef over hele staben
Foto: Anniken Vestby
– Hva er ditt aller beste sjakkminne?
Tja, hva skal man trekke frem? Det har jo blitt usannsynlig mange opplevelser gjennom årene, og minnene er mange. Fra nyere tid er selvsagt Benjamin sitt gull i klasse 2 i NM et absolutt høydepunkt som sjakkmamma – man blir jo så stolt at hjertet nesten brister! Fra tidligere tider er det selvsagt alle reisene vi har vært på, alle menneskene vi har blitt kjent med og all moro vi har hatt sammen med dem.
Forresten, jeg må trekke fram reisene i nord, og kanskje spesielt den aller første som gikk til Harstad. Å ta hurtigbåten sammen med de andre, bo i gymsalen på Heggen videregående, spise frokost fra en kjølebag, spille sjakk i skolens lokaler og spille fotball ut over kvelden i gymsalen – det var en fantastisk opplevelse! Benjamin storkoste seg virkelig, og turen ble den første av mange viktige miljøbyggere. Turene til Alta de første årene var også ekstra minneverdige, når vi sov på Komsa skole. Skolen består av mange gamle trebygninger, og standarden på disse er virkelig ikke av de beste. Men uteområdet består av lekeplass, fotballbane, sykkel- og skiløype, skibakke og jeg vet ikke hva. På en av turene våre dit utbrøt plutselig en ung Tromsøspiller: «Lena, er de veldig rike her i Alta?» Rikdom kan som kjent måles i så mangt, og ungene legger merke til det viktigste. Det ble mye utelek på de turene!
– Dere har fått mange sjakkvenner etter hvert – kan du si noe i korte trekk om det sosiale innen sjakken?
Jeg har vel nevnt en del om dette lenger opp her, men en god ting kan ikke sies for ofte – det sosiale er veldig viktig i sjakken, både for spillerne og venterne! Jeg har som sagt fått mange gode venner, og blitt kjent med enormt mange gjennom årenes løp. Benjamin kjenner folk i alle landets kriker og kroker tror jeg nesten, og vi møter kjentfolk nesten uansett hvor vi reiser. Det er alltid noen å ta en kaffe med i ventelokalet, og det er alltid noen å spille lynsjakk med på analyserommet. Utrolig hyggelig, rett og slett.
Lena Halvorsen har vært leder for TSKU – her er hun med å lede en premieutdeling for TSKU
Foto: Anniken Vestby
– Velg to ting som har beriket din sønn Benjamins liv som han har opplevd stort sett takket være TSKU?
Nå er det jo ikke sikkert at jeg svarer det samme som Benjamin selv ville gjort hvis du spurte han, men fra mitt ståsted vil jeg først og fremst si vennskapene han har fått i klubben. Han bor sammen med en av dem nå i Skien, og trives så vidt jeg kan se veldig godt med det. Kompisene støtter hverandre i sjakkens opp- og nedturer, med unntak av akkurat de minuttene de er motstandere på brettet. Da er det nådeløs konkurranse igjen, men når partiet er over går de gjerne sammen ut og spiller litt lyn eller sparker litt ball.
Den andre tingen kan kanskje være at han har fått lov til å være instruktør, og hjelpe yngre spillere videre i sin sjakkutvikling. Jeg vet at Benjamin har trivdes godt i instruktørrollen, og jeg setter stor pris på at TSKU slipper til sine ungdommer i så viktige roller.
– Du har deltatt sterkt i arbeidet med TSKU og vært leder for denne ungdomsorganisasjonen. Si noe om hva TSKU betyr og hva de får til?
Først og fremst er TSKU et viktig bidrag i bredden av fritidstilbud i Tromsø. I sjakken er alle velkommen som de er, og de unge knytter bånd på tvers av alder og interesser ellers i livet. Klubben har gjennom årene bygd et miljø som det er godt å være en del av, hvor fokus er på å heie hverandre frem. Det har vært vektlagt å flytte fokus bort fra resultater og rating, og mer mot gleden over spillet. TSKU offentliggjør ikke resultatlister og ingen får dårligere enn 4.plass i turneringer.
Dette er et viktig grep for å ta vare på også de som ikke får så mange poeng, og legge til rette for at de blir med videre. Barn måles og veies nok som det er, og sjakken er nådeløs nok som den er på brettet. Hos TSKU er alle vinnere, og det tror jeg er den viktigste verdien i barneklubben.
At ungdommen brukes som instruktører er også verdifullt fordi de yngste får læremestere som de i større grad kan relatere til enn de voksne. Monika og Edit Machlik har vært uvurderlige i jentesatsingen ved at de har stilt opp med egne kurs og arrangementer for jentene. Det er et godt tegn når de unge ønsker å gi noe tilbake til klubben de har vokst opp i!
Mor og sønn chiller’n på en sjakkventers vis – i ro og mak og med småprat med folka rundt
Foto: Anniken Vestby
– Nevn to ting sjakken i byen i kan bli bedre på sett fra ditt ståsted?
Nå er jo mitt ståsted et stykke utenfra da, jeg er lite i klubben for tiden. Men jeg tenker kanskje at begge klubbene har enda mer å gå på i sosiale medier, med tanke på medvirkning? Jeg har sett at det legges ut noen meningsmålinger på den lukkede medlemssiden på Facebook, før man for eksempel avgjør hvordan en turnering skal spilles. Dette tror jeg man kan gjøre enda mer av, det skaper engasjement og trekker medlemmene nærmere klubbens drift. Ellers er jo det evige spørsmålet hvordan man skal trekke oppmerksomhet til sjakken og skaffe sponsorer. Ikke for at jeg tenker at klubbene gjør for lite, jeg regner met at de fremdeles jobber kontinuerlig med det.
Men jeg tenker kanskje de burde få mer uttelling i form av midler? Det ble kanskje mer et svar på «hva kan Tromsø gjøre for sjakken» enn «hva kan sjakken gjøre for Tromsø»…
– Liker du selv å spille sjakk og hva liker du i så fall med spillet?
Jeg forsøkte meg faktisk som sjakkspiller under Landsturneringen på Lillehammer (hvilket år var nå det – jeg husker ikke), i klasse 5 selvfølgelig. Jobbet masse med sjakk året før, kanskje særlig i form av taktikkoppgaver. Men jeg må innrømme at jeg syntes det var forferdelig slitsomt å sitte der og passe på alle disse brikkene i time etter time, og de siste dagene var jeg ikke veldig motivert for å sette meg til brettet… En annen ting er at jeg faktisk vant et parti, mot en 900-spiller eller deromkring! Problemet er bare at han ble så skuffa at jeg fikk bent ut dårlig samvittighet – jeg fikk uimotståelig lyst til å gi han poenget mitt! Så svaret på spørsmålet ditt er vel at nei, jeg er nok ingen sjakkspiller. Men erfaringen min fra Lillehammer har gjort at jeg har stor respekt for alle som faktisk spiller, og jeg anbefaler alle foreldre å prøve minst en gang. Det gir en innsikt i hva ungen din faktisk utretter i turnering etter turnering, også når resultatene ikke blir som ønsket.
Lena Halvorsen over sjakkbrettet i klasse 5 i Landsturneringen på Lillehammer i 2013
Foto: Anniken Vestby
– Din sønn går nå på Telemark Toppidrettsgymnas – fortell litt om tilbudet han har fått der?
Skolen er som navnet tilsier, et gymnas for toppidrettsutøvere. Det betyr at de har utvidet idrettstilbud, og får mange timer trening i sin idrett hver uke ved siden av skolen. Elevene har også egne regler for idrettsfravær, noe som betyr at de kan reise på turneringer uten å være redd for ikke å få vurdering i skolefagene. Dette er en vesentlig fordel i forhold til ordinær videregående. Det er GM Kjetil A. Lie som har bidratt til at skolen fra denne høsten også tilbyr sjakk, og både Benjamin, Gunnar og Mads har tatt turen for å være elev hos han. Kjetil har selvsagt fokus på utvikling og at elevene hans skal nå sine potensialer, men miljø og sjakkglede er en naturlig del av profilen. Guttene trives veldig godt så langt! Skolen har fokus på mestring både innenfor idrett og skolefag, og det blir nok noen travle år med høyt arbeidspress. Benjamin og Gunnar deler leilighet med Per Fredrik fra Bodø, og de tre guttene virker å trives godt sammen. Mads bor bare noen minutter unna, og både han og de andre sjakkelevene er innom leiligheten med jevne mellomrom for sjakk og andre sosiale aktiviteter. Skoleåret er jo bare et par uker gammelt så det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan det går, men førsteinntrykket er svært bra! Det er tydelig at det er en skole som er vant til mange hybelboere, og de har systemer for det meste av oppfølging. Som mor synes jeg det er veldig trygt å vite, det er tross alt ganske langt til Skien…
– Dere har hatt en vegg hjemme der dere henger opp reisemål vet jeg – hvor mange steder har du og Benjamin reist til i hovedsak for å spille sjakk – har dere noen oversikt?
Jeg tror faktisk vi har full oversikt over alle stedene Benjamin har vært i sjakksammenheng! Men i stedet for å telle, sender jeg deg like godt bilde av hele greia. Vi skriver bare opp hvert sted en gang, så antall reiser er selvsagt mange flere enn antall steder – jeg har kommet ut av tellingen for lenge siden!
Bilde av Lena og Benjamin Halvorsens vegg der en vinner en plakat med stednavn de har vært i sjakkens ærend
Foto: Lena Halvorsen
– Har du hatt så stor interesse av sjakk at du har lest noen sjakkbøker? Om Magnus eller spillets historie slik at du for eksempel kjenner godt til dagens toppspillere?
Jeg har ikke lest mange sjakkbøker dessverre, men jeg har jo liksom levd med sjakken rundt meg i mange år nå. Jeg kjenner vel de fleste navnene i verdenstoppen, og har sånn høvelig oversikt over hvem som vinner de største turneringene. Mye kan jeg takke Sjakkfantomet for, som skriver flittig om Magnus og alle hans erobringer. Men det snakkes jo hjemme om hvem som gjør hva, sjakksendinger på TV står noen ganger på og så har jeg noen sjakkinteresserte på jobb som gjerne vil diskutere når det spilles turneringer. Og så gleder jeg meg veldig til kommende VM-match, den tror jeg kan bli svært spennende! Caruana blir nok en ganske annen motstander enn de to forrige…
Forresten, teller «Åttenderaden» av Arne Danielsen? Det er en fantastisk bok, som jeg virkelig anbefaler til de som ikke har lest den.
– Sjakken er veldig prestasjonsrettet og konkurransepreget som det meste annet i vårt samfunn – kan du som har barn reflektere litt rundt dette?
Jeg har jo sagt en del om dette lenger opp, men jeg gjentar gjerne at jeg mener det er viktig å tone ned prestasjonspresset, spesielt i turneringer. Greier vi å skille mellom selve konkurransen som foregår på brettet og rangeringen som ligger i resultatlister er vi kommet langt tror jeg. De fleste barn liker å konkurrere, og hadde nok ikke likt sjakk hvis det ikke var om å gjøre å vinne. Men rangeringer er stressende, også for de som havner øverst og blir redd for å ramle ned i neste sving. Det er det sosiale som er barnesjakkens styrke, og det ivaretar vi best hvis vi evner å få alle til å føle seg verdsatt. Det er noe med at hvis konkurransen får for stor plass vokser den ut over sjakkbrettet og inn i det sosiale livet, og det går ut over det gode miljøet hvor ungene trives og ønsker å være.
– Tenk noen tanker rundt dette med breddeidrett kontra toppidrett for sjakkens del?
For å si det enkelt: Det er fra bredden stjernene vokser fram, og da må man sørge for å ha en bredde å vokse fra. Jeg mener det er veldig viktig å bygge en solid medlemsmasse med et inkluderende miljø, hvor det er mulig å delta uansett hvilket nivå man spiller på. Nå skal jeg ikke rote meg ned i forskningsresultater og slikt, men vi vet at barn trenger variasjon for å vokse og utvikle seg. Det er nok dessverre mange talenter som har gått tapt innenfor alle slags idretter; gjennom en altfor tidlig spesialisering og «elitisering». Jeg tror det viktigste TSKU kan gjøre er å ivareta bredden og fortsette sin «alle skal med»-profilen – for også å greie å holde på de som viser seg å vokse inn i himmelen når det kommer til prestasjoner på brettet. Så skal man selvsagt følge barnas initiativ, og legge til rette for de som ønsker å satse når de ønsker å satse. Dette innebærer kanskje også å tilby ekstra treningskvelder for spesielt interesserte, eller andre tiltak for å imøtekomme de som vil jobbe mer målrettet med sjakken sin. Men husk at TSKU har fostret mange sterke sjakkspillere, og det har de slik jeg ser det gjort gjennom en sterk sosial profil hvor man lærer å ta vare på hverandre.
Guro Skjeggerud, Lena Halvorsen og Anniken Vestby var alle sjakkmødre da dette bildet ble tatt
Foto: Anniken Vestby
– Har du noen tanker om jentesjakk – trenger vi en gren der jentene er alene i en tankesportsgren?
Vanskelig spørsmål… jenter er jo ikke dårligere til å tenke enn gutter! Selv er jeg av den sorten som ikke liker tanken på å skulle «kvoteres» inn i for eksempel en jobb, basert på hvilket kjønn jeg tilfeldigvis tilhører. Men hvis man ser på hvor mannsdominert sjakken er, blir det ikke så ulogisk likevel. Det er etter mitt syn absolutt behov for en ekstra satsing for å få jenter inn i sjakken, og ikke minst beholde dem der, rett og slett fordi vi trenger flere jenter og kvinner i sjakken.
Ikke fordi jenter trenger særbehandling for å prestere, men fordi vi må rydde plass blant alle guttene. Derfor er jeg veldig glad for den jobben Monika og Edit gjør i TSKU, ved å holde egne kurs for jenter – med jenter som forbilder! Monika og Edit er ikke noen lettvektere på brettet uansett hvem som sitter på andre siden, og det er viktig at slike sterke jentespillere viser vei for yngre jenter slik at de ser at sjakken slett ikke bare er for guttene. Hvorvidt vi trenger en egen gren for jenter, altså egne turneringer, tror jeg at jeg skal overlate til jenter som faktisk spiller sjakk å mene noe om.
– Hvilke interesser har du utenfor jobb, sønn og de 64 sjakkfelter?
Til daglig jobber jeg som rådgiver i Statped, med hørsel og tegnspråk som fagområde. Dette er en jobb jeg trives veldig godt i, og som også innebærer en hel del reising. Og med all reisingen jeg i tillegg har gjort sammen med Benjamin, blir det jo noen timer på flyplasser… ikke at jeg finner dem spesielt interessante. Ellers driver jeg jo og definerer meg selv litt på nytt nå, uten en sønn å pusle rundt. Jeg har ikke helt funnet ut hva jeg synes om det enda, men at det er verre for mor enn for sønn tror jeg vi kan gå trygt ut fra. Jeg trives sammen med venner, hører mye på lydbøker og så holder jeg på med en mastergrad i spesialpedagogikk. Skulle gjerne hatt litt mer tid til kreative prosjekter, men det må visst vente til jeg en vakker dag blir pensjonist…
Lena Halvorsen i passiar under avskjedsseremonien for World Cup 2013 i Sparebankens festsal
Foto: Anniken Vestby
