Lørdagsintervjuet: Pål Røyset filosoferer

15. april 2017
By

 På viser stor glede over sjakkbrettet og spiller sjakk ofte!
Foto: Anniken Vestby

Pål Røyset har opplevd det meste innen sjakken en kan oppleve fra Nord-Norge. Han har blitt både Kadettnorgesmester og Juniornorgesmester i sjakk og er 7-dobbelt nordnorsk mester i sjakk. Han er også en av de som har spilt mest sjakk i Norge og ligger i øyeblikket på 10. plass på aktivitetstoppen. Kun eldre spillere har flere spilte partier enn Pål og det er noe spesielt når en kommer fra Tromsø. Påls største bidrag til klubblivet er at han spiller mye og at han er en viktig brikke i kunnskapsoverføringen fra de eldre til de yngre. Her er dagens Lørdagsintervjuet der Pål filosoferer over sjakklivet han har levd.

– Kan du fortelle litt om når, og hvordan, du begynte å spille sjakk?

Jeg begynte å spille sjakk da jeg var 10 – 11 år gammel. Det var omkring 1985 og jeg husker vi ble kurset i sjakk på Prestvannet skole. Interessen ble fort vekket. Både på skolen og ellers spilte vi sjakk. Jeg vanket mye i lag med Jussi Erik Pedersen. Vi spilte sjakk ved overnattingsbesøk. Det var også andre sjakkinger som slo følge, og vi ble en flokk under Caissas vinger. Vi gikk på klubbkveldene ved Alfheim Svømmehall hver torsdag. Der var det kurs og spilling en time før de voksne startet. Det ble satt opp en fin barometerturnering, og det ble teipet opp et stort diagram på veggen som viste hvordan man lå an fra gang til gang. Ikke lenge etterpå begynte jeg å spille hele kvelder med de voksne, hvilket jeg hadde stor glede av. Husker eimen av tung tobakksrøyk, synet av brusflasker til kjøling i den vannfylte stålkummen i det nedslitte kjøkkenet og ikke minst de originale personene som vanket der. Apropos det siste kommer jeg på kallenavn vi fant opp; «Langhåre», «Snørre og «Shottis» eksempelvis. Dette var intern humor som ingen ble støtt av den gang, men tilløp til sjikane kunne tenkes oppstå siden det beror på offerets følelser. Den gangen, til forskjell fra nå, var jeg ute før tiden; jeg stod klar og ventet til klubben startet. Nå i tiden må jeg skynde meg for å rekke et klubbturneringsparti som starter klokken 18.30. Jeg pleier å sende standardmeldingen «på veg» til turneringsleder Anniken etter at jeg har gått inn i heisen i blokka der jeg bor.

Pål startet med sjakk i 10-11 års alderen med skolesjakk, men kom raskt over i sjakklubben vår
Foto: Arild Ernstsen

– Hvem er din største favorittspiller gjennom tidene?

Jeg har hatt mange favorittspillere opp gjennom årene og i første rekke kommer nok Fischer, Karpov, Kasparov, Kramnik og Magnus. Alle disse ser ut til å ha noe magisk over seg, en usynlig hånd, en slags overnaturlig kraft eller en niende rad om du vil. Det er avgjort mange flere navn som kunne bli nevnt her, men disse er blant mine fremste forbilder. Dumt at Fischer ikke ville spille mot utfordrer Karpov, den VM-matchen uteble til alle sjakkfans store skuffelse. Hvorfor Fischer valgte slik vet jeg ikke. Kanskje fordi han alt hadde nådd målet sitt å bli verdensmester i Reykjavik 1972, og at han ikke klarte å motivere seg til å forsvare tittelen. Eller kanskje fordi han fikk andre fokus i livet. Spasskij uttalte en gang at Fischer skulle ha holdt seg til sjakken som han behersket så godt. Skomaker, bli ved din lest har vi hørt noen ganger. Fischer var kjent som en mystisk og eksentrisk person, en type som man aldri blir klok på uansett hvor mye man tenker etter.

– Har sjakken endret seg mye siden du ble Juniornorgesmester i sjakk i 1992 – hva har endret seg?

Selve sjakken har ikke endret seg de siste tiårene da brett og brikker er uendret, men kortere betenkningstid medfører hurtigere utføringer av trekk med større sjanser for å begå feil. Sjakkcomputere har bidratt, og bidrar, når det det gjelder å finne ut av taktiske muligheter i åpningsforberedelser, men ellers tror jeg ikke de har hatt så stor betydning. I løpet av et parti kan man uansett bare forholde seg til sin egen tankegang mens sjakkuret tikker ubønnhørlig videre.

– Hva er din beste turneringsprestasjon over brettet?

Min beste turnering hittil er kanskje NM i Trondheim i 2014 der jeg delte første plass i klasse mester sammen med min lillebror Jon Kristian. Vi tok 8 av 9 og de nasjonale ratingprestasjonene ble 2435 og 2473. Det ble innbyrdes remis og vi spilte remis mot treer Lars Breivik fra Drammen. Undervegs hadde jeg en følelse av flyt. Alt kom lett, og jeg hadde en avslappet følelse før, under og etter partiene.

Påls beste resultat kom under NM i Trondheim 2014 der han rykket opp til Eliteklassen!
Foto: Tromsø Sjakklubb

– Hvem er den beste spilleren du har møtt og når skjedde dette?

Har møtt mange gode spillere, men den aller beste er Magnus Carlsen på Gausdal Høyfjellshotell i 2002. Da var han en liten gutt som spiste rosiner, hadde appelsinjuice på bordet og fulgte med på alle de andre partiene samtidig som han spilte gode trekk mot meg. Selv om jeg tapte fortjent, er det moro å ha krysset klinge mot verdenseneren. Andre kjente motstandere som jeg kommer på nevnt i tilfeldig rekkefølge; David Bronstein, Vasilios Kotronias, Maxim Turov, Irina Turova, Pia Cramling, Heikki Westerinen, Simen Agdestein, Jon Ludvik Hammer, Georg Meier, Eduardas Rozentalis, David Howell, Paul Svedenborg, Laurent Fressinet, Andrei Istratescu, Bassem Amin, Ivan Sokolov. Bortsett fra en rekke smultringer, oppnådde jeg seier mot Turova på Kreta, en seier og remiser mot Svedenborg, seier mot Sokolov i et simultanparti på Veitasenteret i Tromsø for mange år siden og remis mot Istratescu i Graz for et par år siden. Mot Meier i Politiken Cup i Helsingør 2014 kunne jeg forsere remis med trekkgjentakelse med mindre han ville risikere å se kongen sin fanget i et flammehav, men jeg valgte derimot å gå inn i et sluttspill som viste seg vanskeligere enn man skulle tro. Etterpå-analysen var lærerik, jeg innså at det finnes en veg å gå også når det gjelder tekniske sluttspill.

– Hva er ditt aller beste sjakkminne?

Mitt beste sjakkminne var trolig kombinasjonen av å bli juniornorgesmester i NM i 1992 og deretter bli valgt ut til å representere Norge i VM for juniorer i Buenos Aires – hovedstaden i Argentina. Dette VM ble min første store sjakkreise og selvsagt en stor opplevelse for en tenåring. Opprinnelig skulle mesterskapet finne sted i Ushuaia. Ushuaia regnes for å være verdens sydligste by og kalles også for «Verdens ende». Men bare uker i forvegen ble det besluttet å flytte mesterskapet til hovedstaden. Juniorverdensmester ble Pablo Zarnicki fra Argentina som jeg husker som en rolig gutt med treningstøy og hestehale. Minnes også at Garry Kasparov dukket opp i spillelokalet like før starten av en av de første rundene og proklamerte at han var der for å følge med på partiene. Noen dager senere ble det avholdt en lynsjakkturnering som Kasparov vant.

– Hva er dine styrker/svakheter som sjakkspiller?

Min fremste styrke som sjakkspiller er nok at jeg er nokså flink til å utnytte muligheter som kan oppstå. Jeg lar meg ikke be to ganger om det kommer i siktet en springergaffel, en binding, en overbelastning, en løs brikke, en sårbar kongestilling eller noe annet. En annen styrke er at jeg ikke kaster bort tid på å dvele ved opplagte trekk og ved trekk der jeg innser at kompleksiteten er så stor at jeg uansett ikke vil lykkes med å oppnå klarhet. Da lytter jeg til pragmatikeren i meg som sier at man kan finne et godt trekk uten å bruke uforholdsmessig mye tid. Mine svakheter; iblant svikter konsentrasjonen, noen ganger bruker jeg for mye tid i skarpe stillinger og jeg bruker som regel ikke tid på forberedelser. Planlegging av åpningsvarianter tar tid og har usikker nytteverdi siden avvik kan skje helt fra utgangsstillingen.

Pål Røyset i en klassisk sjakk-positur
Foto: Anniken Vestby

– Hvem har vært din verste motstander og hvorfor?

Min verste motstander er ukjent for meg; det er utfordringer og problemer å definere og løse uavhengig av hvem som sitter i den andre stolen. Motstandere med høy spillestyrke kan ha en dårlig dag og bukke seg bort. På tilsvarende vis kan en med lav rating «overgå seg selv» i enkelte tilfeller. Dette er noe av sjarmen med sjakken, at overraskelser oppstår. Tenk hvor kjedelig om resultatet kunne protokollføres før partiet ble spilt.

– Du har reist på mange turneringer i ditt liv – har du et favorittsted å spille sjakk?

Mine favorittsteder å spille sjakk er steder med minst mulig støy og med stabil temperatur og luftfuktighet. Om spilleforholdene er kummerlige, får man feil fokus. Det opplevde jeg i Moskva Open sammen Maxim Turov og NTG-Tromsø elever. Vi spilte i klasserom der lufta etter en stund kunne skjæres med kniv, som forøvrig ville ha blitt konfiskert i sikkerhetskontrollen ved inngangen til bygget, og det var rikelig med lyder fra korridorene. For der var det mødre, bestemødre, tanter og søstre som aldri ble ferdig med å skravle. Hønseklubbens volumskive var klasseromsdøra som stadig gikk opp og igjen. Midt oppi det hele greide en av de unge spillerne, med eller uten en høy grad av ADHD, det kunststykket å hekte seg fast i en kateterfot. Hun røsket seg løs med en så stor kraft at diverse ting falt ned med dunder og brak. Gitt de rådene forholdene, var det vanskelig å holde konsentrasjonen oppe og jeg avreagerte med korte og lange vandringer. Turneringen foregikk i så mange klasserom. Den ledende andelen av spillerne befant seg imidlertid i et brukbart spillelokale noen steinkast unna i en annen del av universitetsområdet.

– Hvordan føler du at sjakkmiljøet er i Tromsø i dag?

Sjakkmiljøet er en liten og fin blanding av unge løver og gamle travere. Endel nye fjes er å se de siste årene og disse er naturligvis alltid velkomne. Foreldre til barn og ungdom er flinke å stille opp i forbindelse med arrangementer og enkelte av disse deltar også i turneringer i og utenfor byen. Alt i alt må miljøet kunne sies være av den gode sorten.

– Du er både kadett-Norgesmester, junior-Norgesmester og 7-dobbelt nordnorsk mester i sjakk! Er du en typisk mesterskapsspiller?

Noen meritter har det jo blitt uten at jeg tenker så mye over det. Jeg foretrekker å se frem til neste turnering. Hvorvidt jeg er en typisk mesterskapsspiller er jeg usikker på. Iallfall er jeg en typisk turneringssjakkspiller med prestasjoner som svinger opp og ned i takt med kjente og ukjente faktorer som påvirker konsentrasjonen.

Pål mot Frode Urkedal under ei turnering i Alta
Foto: Joachim Solberg

– Har du noen favorittåpning med hvit eller sort?

Tidligere hadde jeg Alapin / B22 1.e4 c5 2.c3 som favorittåpning, men valgte etter hvert å gå bort fra den. Delvis for variasjons skyld, men også fordi jeg i liten grad lyktes med oppnå noe mot visse svartoppstillinger. For tiden foretrekker jeg 1.e4 c5 2.Sc3 / B23, og holder helst sentrum lukket en stund. Med sort liker jeg den rike Najdorfvarianten i sicilliansk selv om det enkelt sagt er for mange skarpe varianter å dykke ned i der. Ellers liker jeg Nimzoindisk og Bogoindisk – som kan lede til stillingstyper som passer meg godt.

– Fortell litt om erfaringene dine med alle de unge talentene i klubben – er det tøft å holde de bak seg?

Har utelukkende gode erfaringer med de unge heltene i klubben og trolig klarer jeg å holde dem på en armlengdes avstand noen år til om jeg tar meg sammen og yter mitt beste til enhver tid.

– Hva er det du liker ved det å spille sjakk?

Det jeg liker ved sjakken er at spillet er rettferdig og at reglene er faste. De endres ikke vilkårlig undervegs. Spillerne har lik betenkningstid og lik informasjon. Spillet foregår i rolige former med små sjanser for å komme til skade fysisk. Liker også at det alltid er rom for å forske videre på trekk og stillinger. I tillegg har man muligheten til å sette seg personlige mål å jobbe mot.

Pål spilte her mot GM Bartosz Socko under Arctic Chess Challenge 2009
Foto: Sven Wisløff Nilssen

– Hva er de viktigste tingene du har bidratt med for klubblivet i Tromsø?

De viktigste tingene jeg har bidratt med er å delta i turneringer både hjemme og ute. Og at jeg setter av tid til etterpå-analyser så og si hver gang jeg blir spurt. Forøvrig har jeg aldri hatt noe imot å bidra med praktiske ting som å stille klokker, legge ut penner og noteringsskjema.

– Har du en drøm om hvordan Tromsø Sjakklubb kan bli et enda bedre sted å være?

Tromsø Sjakklubb skulle hatt et større lokale som klubben eier selv. Mer plass til folk og utstyr er alltid en fordel, og når man er damer og herrer i eget hus unngås en nomadetilværelse med flyttinger fra sted til sted.

– Har du noen mål i sjakken som du ikke har oppnådd – som du fortsatt drømmer om å oppnå?

Et naturlig mål nå er å oppnå tittelen FM. Klarer jeg det, så er målet å bli IM. Dette kommer ikke av seg selv i likhet med alt annet man vil oppnå. Jeg tror alle kan skape fremgang gjennom målrettet arbeid. Arbeid tar tid og jeg ønsker å bruke en del tid på sjakken fremover, men det spørs hvor mye jeg henger meg opp i andre ting. Et annet mål er å vinne NNM flest mulig ganger. Neste mulighet er 2-5 juni og jeg har allerede meldt meg på.

– Hvilke interesser har du utenfor de 64 sjakkfeltene?

Jeg liker å følge med på nyheter og jeg pleier å lytte til musikk, gjerne pop og helst slagere fra noen tiår tilbake. YouTube er en av mine favoritter. Liker også TV-programmer om matlaging og natur. Synes Sir David Attenborough er en engasjert og tydelig formidler i velregisserte sendinger – det blir ikke noe kanalskifte når han forteller. Ellers liker jeg å være ute i naturen. Sommeren er kort her oppe, man får dra nytte av godværsdagene. Videre liker jeg å reise bort for å være helt fri fra jobb og for å oppleve andre omgivelser. Som regel kombineres det med turneringer. Siden jeg er solitær, burde jeg kanskje jakte mer på damer. Det er en tanke som streifer meg iblant. Uansett har jeg de to damene på sjakkbrettet. De gir, de tar, de er stille og sterke. Og de har ikke noen innvendinger mot at jeg spiller sjakk. Kan hende det er best å nøye seg med dem i tiden som kommer.

Pål spiller mye mot spillere i klubben – her i et oppgjør med klubbkamerat Frank Remman
Foto: Øyvind Malin

Tromsø Sjakklubb på Facebook