Trekk fra Nord: Simon Pind Jessen

 

Simon Pind Jessen får ordet i dagens spalte. Han kommer fra Danmark, spilte i en årrekke i Tromsø sjakklubb der han opparbeidet seg mesterstyrke i sjakk og der han blant annet kledde rollen som Sportssjef på en god måte.

 

Lagsjakk har sine egne utfordringer

Sjakkpartier er oftest en del av noe større og har betydning ut over selve partiet. Dette partiet er fra siste og avgjørende runde i Finnmarkmesterskapet for lag i 2016. Turneringspartier er alltid viktige for turneringsresultatet – og for ratingen – men lagpartier er i tillegg viktige for laget – og lagsituasjonen kan ofte vektes tyngre enn ens personlige ønske om spille hardt på vinst i et parti.

 

Vadsø ble Finnmarksmestre for lag

Siste helg av januar 2016 ble det årets Finnmarkmesterskap for lag avviklet. Jeg spilte for Vadsø, som stilte opp med et relativt homogent lag bestående av en gjeng gutter rundt de 40, med omkring 2100 i Fide-Elo og en lovende sjakk-karriere bak seg. Som jevnt lag blir forventningen til poeng større med fallende bordnummer, og som tredjebord hadde jeg et visst press for å gå etter hele poeng i alle runder. Det lyktes meg de første tre rundene, hvor det likevel kun var i partiet mot Aksel Brasøy i tredje runde som var en virkelig utfordring (det ble vundet i et bra sluttspill), og vi hadde så langt tatt 11 av 12 individuelle poeng i de første tre kampene. Vi kunne dermed sikre oss turneringsseieren ved uavgjort i runde fire, som var vår siste kamp (det var fem deltakende lag). Jeg hadde svart på tredje bord og var klar ratingfavoritt. Remis ville antakelig holdt i massevis for laget, og ville samtidig sikret toppscorerpremie og en marginal ratingfremgang. Et bra utgangspunkt. Skulle jeg komme på hælene i partiet, ville remis være OK – men jeg gikk naturligvis til brettet for å vinne. Som utgangspunkt ønsket jeg et parti uten stor risiko, men med konkrete muligheter for at han gikk feil. Derfor passet min motstanders åpningsvalg meg glimrende.

 

Mitt parti mot Tony Svendsen

Åpningen ble Caro-Kann der hvit valgte å sikre seg løperparet i åpningen ved å gi svart en dobbeltbonde. Men dette på bekostning av at svarts tårn på h8 fikk seg en åpen linje. En åpen linje som hvit i tillegg hadde rokerte inn i. Ikke noe som i seg ville være avgjørende, men noe som nettopp kunne gi gode muligheter for å trå feil for hvit. Resultatet ble en miniatyr med masse taktikk, og gjensidige ofre. Særlig et av disse gjør partiet minnerikt.

 

Her er oppgjøret i Caro-Kann:

 

Epilog:

Det er nå gått over fire år siden dette partiet ble spilt. Jeg har med skam å melde ikke spilt et eneste ratet parti siden dette. Det er dog ikke fordi brikkene er lagt på hyllen for godt, så plutselig kan vi sitte over brettet for hverandre med 64 felter og 32 brikker mellom oss, og en klokke ute til høyre. Selv om det er vanskelig å toppe et parti med vinnende dronningoffer har jeg ikke tenkt meg å gi meg på topp på den måten. Det er forhåpentligvis flere seire, nederlag og remiser i sikte innen ikke alt for lenge.